Fra boka Hus i Lyngør av Helge kraftOriginalbygget
Oppmålingene og bildet er fra 1949.
Oppmålingen til H. Kraft.
Oppmålingene til Helge Kraft plan.
Den gamle tomten.
Teglstein fra det originale bygget.
Den gamle grunnmuren er i ganske god stand, noe oppmuring og ikke minst rydding må til.
PÅ kurset arbeidet vi utelukkende med håndverktøy. Her er det ei god grindsag med fast blad som er i bruk, tynnslipt blad fra Jon Dahlmo.
Vi tømret alt det liggende tømmeret først, syll og raftstokk. Det er enkle kamnov og kamminger.
Tapphullene ble gjort ferdig etter hvert.
Sperrene ble tegnet opp på gulvet i full målestokk og tømmeret ble merket opp på selve tegningen.
Takkonstruksjonen ble tilpasset direkte på ramma på gulvet.
Bygget ble reist og midlertidig skrå avstivet. Nå var det også klart for å konstruere selve døråpningen, her innebærer det å kappe beten og lage noe som kan kalles ei tang.
Skråavstiving av vegger og takkonstruksjon ble tilpasset.
In the spring of 2017, I had the opportunity to teach a ten day Stavlinebygg course at North House Folk School (northhouse.org) in Grand Marais, Minnesota.
Here is a video from the project, produced by Layne Kennedy.
The course ran over two sessions. The first session (4 days) was spent using broad axes to hew a large pile of entire Red Pine and Balsam Fir logs into square timbers. These would be used as the timber stock for the building. The course participants were a very dedicated gang that was turned loose on the timbers with a variety of ‘bile’ (a Norwegian builders’ broad axe) and other specialized axes (mostly from the Hordaland/Bergen) region of Norway. One participant had gone to the extent of obtaining their own ‘bile’ from a local blacksmith, done in a traditional Norwegian style. Most of the stock was fashioned using typical Horda broadaxes but the ridgepole and purlins were treated to a surface using the ‘glepphugger axe» ( a very specialized blunt and rounded axe that is used with a glancing stroke, creating a scalloped, faceted surface). We tested various techniques for smooth hewing with the different broadaxes. Students found their preferred postures, pairing them with broadaxes which had handels that varied between straight, curved and off-set. We also experimented with various heights of the logs, which were held by log dogs to the bucks which supported them. Students using higher bucks stood more upright and along side their log. On the logs positioned lower, students straddled their log. Several opted for protective legwear.
The participants worked on their timbers from 9-5, taking quick lunch breaks and often needing to be reminded to quit at the end of the day. There were many aching muscles and most slept very soundly. About half the participants camped out in the local campground which borders the campus.
A purlin whose surface has been fashioned using the glepphugge axe.
Scott Carlson is a very experienced American timber framer. He is shown hewing a timber using the offset broad axe. He stands to the side and his posture is mostly upright.
Joe Donohue and Steven Matthew worked together to hew stock.
Steven Matthews swings a broad axe (bile). In the background we see Shawn Jensen glepphugging a purlin.
A very practical solution for carrying timbers
Most of the logs had been turned into timbers in the course of the first four-day block. We were very lucky and received a visit from six members of the Norwegian Skottbenk Union who used our free day to demonstrate splitting and hewing planks from full logs, blacksmithing, and the construction of hand planes to the community at large which was invited to the campus that day. In the evening everyone relaxed at a pizza party, followed by a lecture on traditional building methods of Norway by the author and beautiful fiddle music by two of the Skottbenk Union, Siv Holmin and Roald Renmælmo.
The second session was the beginning of cutting joinery. Soon the entire sill will be notched and joined. It should be noted that we continued to used only hand tools, adding to our axes with saws and chisels.
The Stavlinebyyg has its own unique building sequence. In constructing the building, the joinery was all done indoors in order to work in the safest and most effective fashion. First one joins the sill all around, and then joins all the horizontal members which includes the ‘stavline’ (post plate), the top plate and the ‘pillows’ which will be used to seat the three sets of robust, principle rafters. At this point, the roof construction is commenced and it also takes place more or less completely indoors. In this way, the builder avoids having to position themselves at great heights to measure, mark and cut joinery but can do it on a level surface and out of the elements.
Most of the measurements throughout the structure were done using three small wooden templates that were cut to provide all the critical distances involved in the joinery. Also used was a method for transferring parallel lines and cutting members to the proper thickness right at the joint. In our case, the rafter timbers were of a wide variety of diameters so the practical solution was to work off of a center line and remove material near the joints. Here we’ve used dovetails/angled joints on the corners and scarf joints along the sill.
Scarf joint along the sill.
The stavline (post line) which this building style takes its name from, is the horizontal members that run along the tops of the posts. This length is often joined with a locking scarph joint (French lock) because this joint must be able to withstand both compression and tension from the angled uprights which serve as braces within the walls. Additionally, the joint must withstand powerful side forces (from wind) and downward pressure from the weight of the roof.
Jane Laurence lays out a French locking scarph joint.
Half of the French locking scarph join is ready.
The stavline is laid in place upon the sill stock.
The completed French locking scarph joint in place in the building. By using the center line as reference for the layout measurements, the joint is tight fitting and square, despite the different dimensions of the rough timbers.
The tie beams are fastened to the stavline with cogged lapped joinery. In this photo, we’re starting work on the rafters. Derek Rausch (with back to camera) positions the timber.
The next and final stage before we begin the roof are the ‘pillows’ a type of platform onto which the primary rafters will be seated. These also serve to lock the primary rafters in place.
Scott Carlson took responsibility for figuring out the length of the angled brace members within the walls. He drew up a very clear plan on the workshop floor in full scale. (Trond – not sure if I have this concept right)
Scott’s drawing
The stavs and bracing were produced using a pattern with tenons on top and bottom. The top tenons in the bracing were shorter than in the stavs/posts so that they can be set in place after the building has been raised. We see that there are two different lengths for the braces. The longer ones are for the ends and the shorter ones are for the long walls.
Scott Carlson discusses the length of the bracing with Peter Henriksen, lead timber frame instructor at North House Folk School.
Joe Donohue (facing away) works on braces.
Camryn Boyle lays out posts.
Here are Camryn Boyle and Matthew Labrenz in the production of upright posts.
Mattew Labrenz is a carpenter from Fairbanks, Alaska.
This is the method for roof construction on a stavlinebygg which I learned from Halvard Haugen.
The foot of the primary rafter and the very important joint which determines the the placement of the primary rafter being laid out and marked.
The measurements for the primary and secondary rafters and the placement and thickness of the openings for the ridge and purlins were figured out in full scale.
The six points where the primary rafters would be seated in the ‘pillows’ needed to be at the same height. We chose to work off the assumption that the floor may not be perfectly level. Staying true to our resolve to use hand tools and old methods, we chose a technique which uses a flat stick floating in a container of water, positioned at a point within the building. We confirmed that the small board was floating level. It’s important to use a piece of even thickness and weight. By turning the floating wood to site the six different places where the primary rafters would sit, we marked them to be of uniform height. The measurements were verified with a modern laser level, with a margin of error of 1-2 mm. Whether the error was the fault of the laser level or the floating stick, we could not be sure.
A close up of the all important point where the base/foot of the primary rafter will be secured and supported by the building.
Dale Torma cuts the base and mortise for the primary rafter.
I think this technique is called ‘water boarding’ in English, but maybe it not used much in the USA.
Dale Torma in action with a chisel.
Shawn Jensen (in the foreground) and Al Wilson marking measurements on the rafters.
Marking for the tenon and base of the primary rafter
Peter Henrikson (left) and Nick Jorgenson cut a primary rafter with a two person crosscut saw. Joe makes sure it doesn’t split off.
Kenny w. Cheever has made a jig for the secondary rafter cuts in the plate.
The top of the one primary rafter is ready to join with its complimentary other side with a joint that has half the stock cut away. The primary rafters will meet in the same plane.
We test-raise a rafter.
There was not time to raise the entire roof assembly indoors, we put our faith in our measurements and craftsmanship (and were not disappointed).
Mike Loeffler and Derek Rausch took responsibility for the measuring and cutting of the ridge and purlins. Here Mike uses a grindariv to transfer the angled surface of the ridgepole to the cutting line.
As luck would have it, on the 17th of May, 2017, we were ready to raise the building and celebrate Norway’s Independence Day at the same time.
The building stands ready to be delivered to its permanent location (which is yet to be determined). We did not manage to install more than one nailing band (horizontal member that allows a continuous flush surface from sill to plate) but it is yet un known what kind of siding the building will receive.
The nailing band fashioned by Scott Carlson at the last minute.
The brace mortises on the sill are purposely moved from their theoretical location so the braces are initially supporting the roof, with the posts non-bearing. Over time the roof will settle onto the posts and the bracing will remain tight and effective.
Note that the bracing is inset within the walls and has a dimension 2″ narrower than the rest of the members, such that the nailing band can be fastened directly to the outer surface of the bracing without the need for cutting.
The ridge and purlins after glepphugging, showing a variety of styles and quality reflecting the efforts of several students.
There is a large port opening in one end of the building.
Våren 2017 fikk jeg i oppdrag å ha kurs i stavlinebygging for North House Folk School i Minnesota. https://northhouse.org/
Her er en video fra prosjektet.
Kurset gikk over to ganger 4 dager, vi begynte med å økse til tømmeret til bygget fra rundstokk. Det var en svært dedikert gjeng med kursdeltagere som gikk løs på tømmeret med øks og bile. Det meste av tømmeret ble slettøkset med vanlig hordabile, men åsene ble glepphugget slik at vi også fikk øve på dette. Vi testet ut ulike teknikker for sletthuging med bile, høye bukker der vi arbeidet med skeivskjefta bile og teknikken med vanlig rettskjefta bile der vi arbeider på lave bukker og står over skrevs på stokken.
Glepphugget ås til bygget.
Scoott Carlson som er en meget erfaren timberframer sletthugger en stokk med skeivskjefta bile.
Joe Donohue og Steven Matthews areider sammen med å ry stokker, her klamphugger Joe.Steven Matthews svinger bila. i bakgrunnen ser vi Shawn Jensen som glepphugger en ås.En meget praktisk doning til å håndtere tømmer med.
Det meste av tømmeret ble ferdigøkset i løpet av første kursbolken, vi var heldig og fikk besøk fra Norsk skottbenkunion som deltok på en åpen dag på skolen med diverse demonstrasjoner. De var også med og deltok litt første dagen av selve stavlinebyggingen.
Det første omfaret, selve syllstokkene til bygget er snart på plass.
Stavlinebyggene har en egen rekkefølge i byggingen. rekkefølgen er innarbeidet for å kunne arbeide på en sikker og effektiv måte. først tømrer man sammen syllstokken, deretter tømres alt det liggende tømmeret oppå før man begynner med takkonstruksjonen som også gjøres mer eller mindre ferdig på bakken. på denne måte slipper man å stå i høyden å hugge til eller merke opp tømmer. Det hele blir stort sett merket opp ved hjelp av maler eller parallell forskyving. I dette tilfellet var stokkene til dels ganske ujevnt bearbeidet slik at det var mest praktisk å arbeide etter senterlinjer. Her har vi brukt hakenov i hjørnene og skrå hakeskjøt i langsyllene.
Skrå hakeskjøt på en av syllstokkene.
Stavlina, som dette byggesystemet har navnet sitt fra, er stokken som ligger oppå stavene. Denne skjøtes ofte med låseskjøt (fransk lås), for her trengs det en skjøt som kan ta opp trykk og strekk fra skrå avstivingen i tillegg til krefter på tvers (fra vind) og nedbøying fra taklast.
Jane Laurence merker opp en låseskjøt.En halvdel av skjøten er ferdig.Stavlina blir lagt på plass oppå syllstokken.Den ferdige skjøten i bygget. Med bruk av senterlinjer til oppmerking passer skjøten fint selv om stokkene har litt ulik dimensjon.Betene er tømra nedpå stavlina med vanlig kamming. her arbeider vi med raftstokken. Derek Rausch (med ryggen til) posisjonerer stokken.Neste og siste steg før vi begynner på takkonstruksjonen er «putene» en slags klamper som storsperra (trånbukken) skal stå på. denne er også med og låser raftstokken.
Scott Carlson tok ansvar for å beregne lengden på skråspenna (skråavstivingen) Han slo opp en veldig tydelig tegning på gulvet i verkstedet i full målestokk.Scott sin tegning.
Stavene og skråspenna ble produsert etter mål med tapp oppe og nede, tappen i skråspenna er kortere en i stavene slik at disse kan settes inn etter bygget har kommet opp. vi ser det er to forskjellige lengder på skråspenn, de lange er for gavlene og de korte for langveggene.
Scott og Peter Henrikson som er lærer i timber framing på North House, diskuterer lengden på skråspenna.
Joe Donohue (med ryggen til) arbeider med skråspenna.Camryn Boyle merker opp staver.Her er stavproduksjonen til Camryn Boyle og Mattew Labrenz.
Mattew Labrenz er en tømrer fra Fairbanks i Alaska.Dette er metoden for å måle ut for takkonstruksjonen på stavlinebygg slik jeg har lært det av Halvard Haugen.Sperrefoten og ikke minst det viktige punktet for plassering av storsperra i «puta» blir merket opp.Mal for storsperr og vanlig sperr, og i tillegg plassering og tykkelse på mønås og leåser blir beregnet.
Punktet hvor storsperra treffer «puta» er avgjørende å få plassert i samme høyde, det må vatres av. Til dette valgte vi å bruke en gammel teknikk med ei fjøl som flyter i vann. vi siktet etter fjøla, satt av ett punkt på veggen og snudde fjøla for å sjekke at den fløt vannrett. det gjorde den, det er viktig å buke ei fjøl som har jamn tykkelse og vekst. med denne teknikken kom vi innenfor ett avvik på 1 til 2 mm. kontrollert med laser, om det var laseren eller siktingen som utgjorde avviket er usikkert.
Det viktige punktet nederst i fellingen (forsatsen) for storsperra.Dale Torma hugger forsats og tapphull for sperra.Jeg mener denne teknikken heter water- boarding på engelsk, men den er vell neppe mye i bruk i USA.Dale i aksjon med tappjernet.
Shawn jensen (i forgrunnen) og Al Wilson merker på sperra.
Merke for sperrefoten på storsperra.Peter Henrikson (til høyre) og Nick Jorgenson kapper storsperr med stokksag. Joe sørger for at det ikke flekker.
Kenny w. Cheever har laget en mal for sperrehakka i raftstokken.Toppen på storsperret er ferdig, det felles på halv-ved.Vi prøvereiste ett sperr.
Det ble ikke tid til å reise hele takkonstruksjonen på bakken, vi la vår skjebne i malene og målene.
Mike Loeffler og Derek Rausch tok annsvar for oppmerking og tilhugging av åsene. her merker Mike fellingen på mønåsen med grindariv.På selveste 17-mai 2017 var det tid for å reise bygget.
Bygget er klart for å overleveres, vi rakk ikke mer en ett nagleband (spikerslag) men det er fremdeles usikkert hvilken type kledning bygget skal få.
Naglebandet som Scott ordnet i siste liten.Skråspenna står i «spenn» de er forspent slik at staven henger litt, dette gjør bygget ekstra stivt.
Legg merke til at skråspenna er trekt inn og har 2″ mindre dimensjon en resten av tømmeret, slik at naglebandet kan festes direkte på utsiden av disse uten felling.
Åsene med merke etter glepphugging med varierende kvalitet.
Det er artig å konstatere at det som blir tatt opp i dette intervjuet som «en lang vei å gå» slik som doktorgrader i utøvende tradisjonelt håndverk, nå har blitt virkelighet. Roald Renmælmo begynte faktisk i sitt doktorgrad stipend i 2011 og han er nå på slutten av sitt løp mot doktorgrad i tradisjonell snekring.
Text from the Sløyd (Craft) Book, captions and photos are by the author, unless otherwise noted
When we’re utilizing the frame saw as the photo on page LXXXII shows, we call this foot sawing, and we call this style of frame saw a foot saw. We use this method when we have cumbersome (heavy) sawing to do; for example when sawing (ripping) planks or thick boards lengthwise. Paying particular attention to your posture is very important in foot sawing, to avoid stressing your body.
Brace your piece between clamps so the cutting line is positioned just outside of the bench. Use your right hand to grip the saw handle and your left hand to grip the other end of the saw arm. Hold the saw straight up and down (perpendicular to the piece).
When the teeth of the saw are pointing downward, the saw cuts only on the down stroke; it should glide on the upstroke. When we have the foot saw under control and can operate it with precision and power, the sawing will require less effort and will go faster than when using a common (rip) hand saw.
Additionally, when one is cutting long curving lines, it is more efficient to use the foot saw outfitted with a narrow, thin blade. In this case (long or thick pieces), using the longer foot frame saw is superior to using the typical rundsag, or scroll frame saw.
Photo caption
Sjur Nesheim has learned foot sawing as part of the particular traditional trade style he was involved in. If the piece began to pinch the saw blade, he would place his sloyd (work) knife in the kerf, he also used wax on the saw blade to reduce friction. The photos are from a documentary project with Sjur as the source of information on making doors. The project was a collaboration with HIST, NHI and HKF.
I de senere årene har håndverket, og da spesielt det tradisjonelle bygghåndverket blitt en del av opplæringen innenfor universitet og høyskole. I denne sammenhengen har vi sett på metoder for prøving og modeller for læring i utøvende håndverk som passer inn i dette systemet.
I det planlagte opplegget for et fagskoleløp her i Hordaland har vi valgt å bruke ordet håndverksteori for å beskrive det teoretiske innholdet knyttet til den praktiske delen av opplæringen og testingen. Dette er en form for teori som følger den praktiske opplæringen, den blir «bakt» inn i undervisningen og er på en måte en uadskillelig del av denne undervisningen.
Det er på sin plass å diskutere hva som ligger i dette ordet. Jeg vil tro at det å ha teorier rundt det vi gjør som utøvende håndverkere, er like gammelt som selve håndverket. Det er jo slik sett ikke noe nytt vi innfører her. Men man får inntrykk av at dette ble mer og mer systematisert etterhvert som vi fikk skolering innenfor håndverk.
Det ligger et stort teoretisk felt knyttet til håndverket
Håndverksutøvelsen foregår jo selvsagt ikke uten teori. Det krever tankearbeid som alt annet. Og noen ganger arbeides det med ganske komplekse problemstillinger. Det vi trenger er en klarhet i hvilken type teori vi forventer at lærerne skal formidle på de praktiske seminarene, og hvilken form for refleksjon vi venter av studentene når de blir testet.
Formålet med artikkelen er i hovedsak, å utforske hvilken teori som ligger i håndverket og hvordan denne kan formidles.
Metoden for undersøkelsen er tredelt:
Studere litteratur som ligger innenfor dette feltet for å forstå hva forfatterne formidler, denne artikkelen er også en gjennomgang av noe av litteraturen som har blitt studert.
Granske egen erfaring som veileder, kursleder og kursdeltager, her er fokuset hvilke normer som har utviklet seg i miljøet når det gjelder opplæring.
Hovedfokuset er en studie av hvilken teori vi benytter oss av når vi utøver håndverket.
Til slutt er det en litteraturliste med bøker som tematisk ligger innenfor dette emnet i tillegg til referansene i denne teksten.
Håndverksteori
Håndverksteori er forståelsen eller granskingen av prosessen fram til et håndverksprodukt. Jeg vil argumentere for at håndverksteori ikke er læren om håndverket, men læren i håndverket. Altså skal vi ikke her beskrive hva håndverk er for noe på et overordnet plan, eller hvorfor vi driver med håndverk og hva som skulle være fordeler og ulemper med denne arbeidsmåten. Det er heller ikke slike ting som gransking av stilhistorie eller arkitekturhistorie det er snakk om her, selv om alt dette er nyttig og kanskje også til en viss grad nødvendig kunnskap for en håndverker. Håndverksteorien er mer forståelsen av prosessen. Delt inn i åtte deler som følger:
Produktmål.
Prosjektplan.
Material.
Verktøy.
Kroppsbruk.
Enkeltopprasjoner.
Rekkefølge.
Evaluering.
Noen ganger ser vi ordet prosessbeskrivelse 1 (Almevik Gunnar og Bergstrøm Lars, 2011) om det samme. Det er først og fremst forståelsen av denne prosessen vi skal testes på når vi som student har teoretiske tester knyttet til det utøvende håndverket.
Hvorfor studere arbeidsprosessen?
Målet for godt utført håndverk er at man har et klart mål for produktet som skal produseres. Og at man gjennom en mest mulig rettlinjet og lite tilfeldig prosess, når det målet. Det er nettopp dette med veien fram, det å finne en logisk, kontrollert og effektiv vei fram til ferdig produkt som er kjernen her. I tradisjonshåndverket ser vi ofte på denne veien fram, eller den innarbeidede handlingsborene prosessen som en del av kulturarven, det er denne som er faget eller fagtradisjonene.
Poenget med prosessbeskrivelse kommer tydelig fram i artikkelen Professor i byggnadsarbete? (Almevik Gunnar, 2011, s. 43) . Her skriver Gunnar Almevik om erfaringer i møtet mellom handlingsbåren kunnskap og akademisk kunnskap. I de første forsøkene på å utvikle en slags håndverksteori diskuterte de ting som at et kurs i snekring skulle prøve ut fuktmåling og beregne krymping i virke under tørking. Han kommenterer at dette var en måte å stable kunnskaper av en annen type oppå håndverket. »Men etter som håndverk utøves i prosesser», ville de heller ta det som utgangspunkt. Og han konkluderer; «Trappebyggekunstens teori ligger heller i den praktiske geometri som anvendes i oppslaget av den tenkte trappens mål og vinkler i planprojeksjon og som mal for ett tredimensjonalt byggverk» (min egen oversetting fra svensk). Vi ser av dette at håndverksteorien ikke først og fremst er observasjon eller undersøkelsen av et objekt, men heller granskingen og forståelsen av prosesser.
Opplæring i håndverk: Å være tro mot håndverkets natur
I det utøvende håndverket, altså i selve praksisen, kommer mange flere moment inn som ikke er tema her, slik som hurtighet, presisjon, rytme i arbeidet osv.
Trening eller øvelse i håndverket har ofte som mål å standardisere gitte bevegelser i kroppen. Et godt eksempel som ligner på dette er når man lærer å sykle, etter hvert går det å holde balansen av seg selv, det går nærmest automatisk slik at man kan rette oppmerksomheten mot andre ting. Dette er altså motorisk læring gjennom herming, rettledning og øvelse.
Noe som ligger innbakt i selve forståelsen av prosessen og som er knyttet til material, verktøy og bruken av kroppen, er behovet for en grad av naturvitenskaplig kunnskap. Kunnskapen om naturen og hvordan den virker. Forståelsen av materialene, verktøyene, kroppen, hvordan dette virker og blir påvirket er nødvendig for å kunne utføre et arbeid på en god måte og levere et godt produkt. Fra tradisjonen kjenner vi godt til erfaringsbasert kunnskap om naturen.
Ett skaftemne skal hentes av ask som står i kanten av jordet, emnet finner vi ytterst mot barken i treet. Egentlig trenger man ikke å vite om hvorfor, altså for eksempel at et ringporet treslag som ask blir sterkere og seigere når det vokser fort (står i jordekanten og får gjødsel og lys). Bakgrunnen er heller ikke en studie av cellestrukturen i ask, men mer en erfaringsbasert kunnskap som ligger i fagtradisjonen. Dette utelukker selvsagt ikke at håndverkeren undersøker den naturvitenskapelige forståelsen av dette.
Slipevinkler på verktøyet kan være et annet eksempel. Fagtradisjonen sier at tappjernet skal slipes på 30˚ når det skal brukes til tungt arbeid der man slår på skaftet, og at det kan slipes nedover mot under 25˚ når det skal brukes til å skjære med. Dette er et kompromiss mellom stålkvalitet og lettest mulig avvirking av tre, blir det for tynt står ikke eggen, blir det for tykt arbeider det tungt. Det overlates til metallurgene og fysikere eventuelt å forklare hvorfor.
På samme måte må håndverkeren konferere med kulturvitenskapen der dette er påkrevd. I forbindelse med restaurering for eksempel, henter man inn kunnskap om stilhistorie for å kunne gjøre gode valg.
Den praktiske kompetansen til en håndverker, det at man kan noe, og ikke bare har en teori om det, må alltid legges til grunn i håndverksopplæring. Det er her kompetanseløftet og målet for opplæringen hovedsakelig må ligge. I artikkelen Hantverkares kunskap av Peter Sjømar skriver han: «Som fӧr annan praktisk kunskap är den i väsentlig grad bunden till personer, men fӧr handverk är det personrelaterade beroendet särskilt starkt». (Sjømar Peter, 2011, s. 84)
Men hva er en prosessbeskrivelse?
I denne bolken går vi inn i artikler som tar for seg håndverksteori, det er et ganske stort tilfang av bøker, artikler og blogger/nettsider som ligger innenfor dette emnet i større og mindre grad.
Det som kanskje peker seg ut som noe av det beste og den mest fullstendige prosessbeskrivelsen for tradisjonelt håndverk i seinere tid er boka til Peter Helland Hansen om Strandebarmaren. (Hansen, 2014) Selv om dette ikke er bygghåndverk, er utgangspunktet det samme. I denne boka er det en systematisk og rikt illustrert gjennomgang av byggingen av en Strandebarmar. Det er interessant i denne sammenhengen å se på inndeling av temaer som har med bygging å gjøre, altså den delen som kan kalles for håndverksteori.
Først er det 35 sider med material til båt. Dette kapitelet har en stor del som tar for seg utvelgelse av emner i skogen, videre tar det for seg grovtilvirking, tørking, stabling osv. Videre skriver Peter Helland Hansen om båtbyggjarverkstaden og verktøy. Kapitelet, korleis byggja ein strandebarmar løper over 150 rikt illustrerte sider. Kapitelet er delt inn i enkeltoperasjoner, vi går igjennom tema som verktøy, rørslemønster og rekjefølge, tilverking av lot og stamn. Vurderingar av dei enkelte borda, saging og høvling av borda osv.
Peter Helland Hansen har i denne boka klart å vise samspillet mellom kropp, verktøy, material og rekkefølge på en systematisk og tydelig måte. Den som måtte prøve seg på å bygge etter boka vil fort oppdage hvor viktig de gode illustrasjonene av dette blir som støtte til teksten.
Figur 1 Fra boka Strandebarmaren side 75. Om materialuttak.
Figur 2 Fra boka strandebarmaren side 163. Om askinga.
En annen bok som tar for seg en ganske fullstendig arbeidsprosess, men ikke så inngående som Peter H. Hansen, er boka til Wiggo Pettersen, «Norsk laftekunst, fra første hugg til ferdig hus (Pettersen, uten år). I forordet, på side 7, skriver Pettersen, «Jeg har forsøkt å forklare hvorfor jeg mener løsningene bør være som de er beskrevet, og har forsøkt å behandle emnene i en logisk rekkefølge i forhold til byggeprosessen». I boka følger vi byggingen eller tømringen av et bur med utgangspunkt i Rofshusburet på Norsk folkemuseum. Emneinndelingen er som følger. Historie, Trevirke som byggemateriale, verktøy, Fra første hugg til ferdig hus. I dette siste kapittelet tar han først for seg forberedelser, materialberegning og arbeidsplassen før han går inn i selve byggeprosessen.
1. Produktmål
På bakgrunn av et oppdrag og med utgangspunkt i tilgjengelige ressurser må det utarbeides et klart mål for produktet man skal produsere. Det å utarbeide dette målet kan kreve mye kunnskap. For å gjøre dette på en god måte må man tenke gjennom estetikk, funksjonalitet, holdbarhet, brukervennlighet, klimatilpassing, styrke osv. Dette er ting som ligger innbakt i de kravene man setter for det ferdige produktet, det påvirker alt fra materialvalg til selve arbeidsprosessen. Håndverkeren må trene på å se, og forstå form. De estetiske kravene kan ligge i kulturen eller i moter. Vi har en norm for hvordan gjenstanden skal se ut. Estetikk er også knyttet til bruk og funksjon, slik at et klumpete og grovt økseskaft vil se stygt ut for en erfaren håndverker uavhengig av moter, men for en utenforstående eller uerfaren person vil det kanskje se greit ut. Estetikken er altså i dette tilfellet knyttet til funksjonen, når man ser noe som man forstår må fungere dårlig oppfatter man det som stygt. Her er det altså erfaring i å se og forstå sammenhengen mellom form og funksjon som styrer hva man synes er stygt og pent. Håndverkeren bør også kunne manipulere med form og proporsjoner for å «løfte» det estetiske utrykket til produktet. For eksempel kan bred liggende kledning dempe inntrykket av en ellers for høy vegg.
Den som har vert på snekkerkurs med Jarle Hugstmyr vil kjenne seg igjen i dette, han bruker mye tid på analyser av form, funksjon og estetikk. I en samtale med Jarle Hugstmyr kom han med en artig observasjon på dette. Når han har snekkerkurs og går gjennom arbeidsprosessen, problematiserer, tegner og forklarer, så virker det ikke som dette oppfattes som teori av deltagerne. Om det samme hadde blitt formidlet i ett klasserom ville det oppfattes som teoriundervisning. Teorien i håndverket er selvsagt uavhengig av konteksten den blir formidlet i, selv om det kan oppleves ulikt.
Figur 3 Bilde Trond Oalann. Høvel etter Knut Larsen Høisen (1799-1882) av Roald Renmælmo.
Det som her beskrives som målet for produktet er ideen om hvordan det ferdige håndverksproduktet skal bli og hvordan det skal fungere. Dette har ligget til grunn for andre fagområder som har kommet til etter hvert. Slik som arkitekt, ingeniør og designer.
I utarbeidingen av produktmålet «skuler» vi til prosjektplanen, hva er mulig å få til?
2. Prosjektplan.
Prosjektplanen utarbeides etter produktmålet er fastsatt, den er en overordnet plan for de andre momentene i arbeidsprosessen. Prosjektplanen omhandler i prinsippet alt som er nødvendig for selve gjennomføringen av ett byggeprosjekt. Dette kan føre til at målet for produktet må justeres. For eksempel oppdages det at verktøyet, materialene eller arbeidsplassen som er tilgjengelig ikke kan håndtere det målet som er satt for produktet, da kan følgene bli at produktmålet må endres.
Planene blir utarbeidet på bakgrunn av ulike moment.
Arbeidet begynner med tilrettelegging av arbeidsplass, utvelgelse av material og verktøy. Det å velge seg en god arbeidsplass og tilrettelegge godt for seg selv på forhånd kan være avgjørende for helse miljø og sikkerhet, men også for å få flyt (Svartdal, 2013) i arbeidet, og for kvaliteten på produktet. Det å velge seg en god tid på året kan også være viktig når man arbeider med tre.
Ett eksempel på dette med valg av arbeidssted finner vi på bloggen tradisjonelt bygghåndverk i artikkelen Skjelterproduksjon til årestue. I denne artikkelen blir det diskutert fordeler og ulemper med å utføre tilvirking av material i skogen. Konklusjonen i artikkelen er som følger.
«Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet». (Trekubben, 2017)
Om håndverkeren har mye erfaring med å produsere det gitte produktet så vil rekkefølgen være kjent og det er lett å komme i gang. Dersom det er noe uvant som skal lages må håndverkeren uansett bestemme seg for hvor å begynne, det innebærer at man i alle fall må ha en grov skisse for rekkefølgen i produksjonen. Håndverkeren setter opp en hypotese for rekkefølgen, om prosjektet er stort og kompleks må denne som regel endres eller justeres underveis.
Figur 4
Det kan være viktig å få fram argumentasjonen for de valgene man har gjort, det ene valget påvirker det andre, flytdiagrammet i figur 4 viser at dette nødvendigvis ikke går beint fram. Hvor store ressurser som er tilgjengelig legger premissene for videre valg, funksjonen produktet skal ha påvirker formen, materialvalget og kvaliteten som skal til, materialet og formen påvirker verktøyvalget i stor grad, verktøyet og arbeidsplassen kan bestemme noe av rekkefølgen osv. Flytdiagrammet tar for seg en tenkt beslutningsprosess som er forutsetningen for å utarbeide en konkret prosjektplan. Valg av form, material, funksjon osv. knyttes til produktmål. Prosjektplanen er altså en hypotese for produksjonen og alle momentene i denne.
(Karlsson, 2013, s. 76)
Figur 5 Tomas Karlson. Skjema for forsøk: Tilvirking av fyllingsdør.
Figur 5 viser en prosjektplan for å gjennomføre ett forsøk i snekring av en fyllingsdør. I Tomas Karlson sin lisensiatoppgave skriver han under overskriften. «Syfte och fråga: Med utgangspunkt i min egen erfarenhet av praxis kan frågan preciseras till att handla om bänksnickarens metoder och hur dessa kan stuktureras i en arbetsplan. Formuleringen blir då: Vilka moment bӧr/kan en operationsplan fӧr bänksnickring av ramverksdӧrrar med karm innehålla ocg hur kan dessa moment utfӧras?» (Karlsson, 2013, s. 17)
3. Material.
Figur 6 Den originale bildeteksten: Torv frå myr med blåtopp. Rotsystemet er djupt, og torva seig. Ho toler godt å liggje på tak.
(Godal, Tekking og kledning med emne frå skog og mark, 2012, s. 322)
Det er målet eller kravet til sluttproduktet som legger premissene for materialene, samtidig er det slik at når man har valgt ett emne så legger det premissene for sluttproduktet. Ofte er det veldig spesifikke krav til materialene, det typiske for håndverket er at man håndplukker material til hvert enkelt prosjekt. For de som arbeider med tre kan selve jobben starte i skogen, slik at håndverkeren tar hånd om hele prosessen fra treet står på rot til ferdig produkt, på denne måten bygges innsikt og nyansert forståelse over tid. Boka (Godal, Tekking og kledning med emne frå skog og mark, 2012) er ett svært omfattende arbeid om material i denne sammenhengen. Boka tar for seg hvorledes materialene blir valgt ut og sortert, men også hvorledes de brukes.
Figur 7 Sortering av bord til taktekking.
(Godal, Tekking og kledning med emne frå skog og mark, 2012, s. 189)
Figur 8 Ett eksempel på en illustrasjon som viser hvordan man tar ut emne til økseskaft av en askeplank.
Det er vanlig med beskrivelser og oppmålinger av verktøy i sammenheng med prosessbeskrivelser. Verktøyet og den formen det har henger sammen med hvorledes det blir brukt eller håndtert. Derfor er det ofte vanlig i tillegg å beskrive bruken av verktøyet. Hvorledes verktøyet er utformet styrer bruken av det, og omvendt, altså blir det manipulert med verktøyutformingen for å tilpasse dette til bruken. Men om man for eksempel tar utgangspunkt i en gitt øks, ligger det føringer i utformingen, vekt osv. for hvordan den kan brukes.
Figur 9 Oppmåling av grindsaga etter Sjur Nesheim i forbindelse med studiet teknisk bygningsvern og restaurering ved NTNU. Oppmåling av Anne Mari Melhus.
Figur 10 Bilde Siv Holmin. Roald Renmælmo arbeider i skogen med Konrad Stenvoll (1908-2012).
Fig 10 viser Roald Renmælmo og Konrad Stenvoll i ferd med å barke en stokk, Konrad har nettopp justert eggvinkelen på øksa til Roald med ett bryne for å optimalisere den til bruken.
Figur 11. Illustrasjonen fra Gramercy Tools om sagtann utforming.
Figur 11 illustrerer ulike måter å manipulere med utformingen på sagtenner etter ulike bruksområder og etter prioriteringer på presisjon kontra effektivitet.
Figur 12 Tom Gangstøe fra stiftelsen Bryggen sin oppmåling av en eldre høvelbenk.
Figur 13 Min egen oppmåling av ei smaløks.
Når det gjelder snekkerverktøy er det lite som er så omfattende om ett spesifikt verktøy som bloggen Norsk skottbenkunion, Her er det verktøyet skottbenk med alt tilhørende tilleggsverktøy og bruken skottbenken som er i fokus. Figur 14.
Figur 14 utklipp fra Norsk skottbenk union.
(Renmælmo, Norsk skottbenk union, s. Nye oppdagingar i norsk folkeminnesamling.)
For en håndverker er selvsagt det utøvende arbeidet og hvordan man bruker kroppen i fokus. Hvordan man fører kroppen på en god måte er også kanskje det som er mest utfordrende å beskrive, både i muntlig og skriftlig form. Menn uansett er det eksempler på at dette er tatt med i skriftlige prosessbeskrivelser. Veiledere og tradisjonsbærere innenfor håndverk er av god grunn veldig opptatt av dette. Dette er klart enklest å formidle i en arbeidssituasjon der man arbeider sammen på ett prosjekt. Noen ganger er det å bevege seg på en bestemt måte avgjørende for resultatet, eller kvaliteten på produktet.
Det blir også brukt triks og knep for hvordan vi kan tenke om et emne, det kan være hvorledes man skal visualisere ting eller liknende. I ett byggeprosjekt der det ble produsert ett vognskjul sammen med Oddbjørn Myrdal fra Gran på Hadeland, presenterte Oddbjørn noen viktige tips. Man skal alltid gå gjennom hele materialstabelen som det første man gjør på en byggeplass, alle materialene skall sorteres og merkes etter hvor de skall brukes i bygget. Dette blir gjort for å sørge for at alt av materialer er på plass, menn også for; som Oddbjørn sier det. «Nå har vi kontroll på hele materialstabelen, fra nå av trenger vi bare å tenke på en stokk om gangen, det blir slitsomt om man skal gå å se på og tenke på hele materialdynga mens arbeidet pågår» Dette er altså ett triks fra Oddbjørn sin side for å få flyt i arbeidet, og for å slippe unna litt av den mentale påkjenningen det er å stå foran ett uoversiktlig, stort og omfattende prosjekt.
Arbeidskroppen.
For en profesjonell håndverker er det å bruke kroppen på en god måte i arbeidet avgjørende, i denne sammenhengen kan man si at man blir det man gjør. Arbeidet former kroppen på godt og vondt.
Eksempler på beskrivelser av kroppsbruk.
Kjennerud-Løvdal sin sløydbok fra 1911. artikkel nr.220. Saging for fot.
Når vi fører sagen som billedet på side LXXXII viser, kaller vi det å sage for fot, og vi kaller sagen fotsag. Den måten å føre sagen på bruker vi når vi har mye tung saging, t. eks. når vi sager planker og tykke bord langsetter. Kroppstillingen er som til annen tung saging. 1) spenn stykket fast mellom hakene så saglinjen kommer litt utenfor benken, grip med høire hand om knotten og sagarmen og med den venstre om den andre enden av armen og før sagen rett op ned. 2) Da tennene på fotsagen peker nedover, biter den bare når den går nedover, og derfor må vi da klemme den litt framover; opover skal den gå lett. Når vi har fått fotsagen i vår makt og kan føre den støtt, går sagingen både fortere og tar mindre på kreftene enn når vi sager på vanlig vis. 3) Også når vi skal sage etter buede linjer, lønner det sig å sage for fot ifall vi har mye og tung saging, men sagen må være mye lenger enn vår vanlige rundsag. (Kjennerud-Løvdal, 1911, s. 82 bind 3 )
Figur 15 Illustrasjon fra side LXXXII i sløidlære av Kjennerud Løvdal.
Figur 15 fra sløydboka og figur 16 viser saging for fot. Sjur sager for fot ca. 100 år etter sløydboka kom ut, måten å sage på er identisk. Sløydboka beskriver nok her noe som allerede var en godt innarbeidet måte å føre kroppen på under saging, dette er en fagtradisjon som har gått i arv i flere hundre år.
Figur 17 Hvordan man arbeider med ei rammesag.
(Bealer, 1996, s. 96)
Figur 18 Skaftlengden på ei felleøks i forhold til kroppen.
(Bealer, 1996, s. 31)
Figur 19 Glepphugging.
Figur 20 Glepphugging.
(Popov, 2007, s. 31)
I sin artikkel, Construction of Russian Wooden Buildings of the 17th – 18th Centuries har Аlexandr Popov blant annet forsket på glepphugging. På bakgrunn av verktøyspor og øksefunn har denne arbeidsteknikken blitt forsøkt gjenskapt. Her prøver han å illustrere hvordan man glepphugger. Ved hjelp av skissene i figur 19 og 20 kan man komme ett stykke på vei med å forstå hvordan han mener at dette arbeidet har foregått. Det er nokk neppe tilfeldig hvordan øksa blir holdt her, dette er ett resultat av mye utprøving i praksis.
Figur 21 Fra artikkelen «Røsslinova» tankar og erfaringar i etterkant av Sven Hoftun.
Det siste eksempelet jeg har tatt med her (figur 21) er en beskrivelse av hvordan man skal sikte når man bruker en stikkpasser til å merke et nov med. Denne artikkelen er stilet til ett publikum som man må anta har prøvd dette i praksis selv, og dermed kan forstå denne relativt korte beskrivelsen uten mange illustrasjoner. Her har Sven Hoftun tatt med noen detaljer om verktøyet (passeren med lange bein) dette er typisk innenfor det vi her kaller håndverksteori, at verktøy, kroppsbruk og prosess blir beskrevet innenfor samme tekst på en helhetlig måte.
Menn man kan selvsagt også ta ut enkelt element og konsentrere seg bare om det, slik Ulrik Hjort Lassen i stor grad gjør i sin avhandling om måling og merking. (Lassen, 2014) Eller slik Jon B Godal har gjort i boka tre til tekking og kledning som først og fremst tar for seg utvelgelse av material. (Godal, Tre til tekking og kledning, 1994)
6. Enkeltopprasjoner.
I Kjennerud-Løvdal sin sløydbok fra 1911. som er full av beskrivelser av enkeltopprasjoner, går vi inn i artikkel nr. 101. Uthøvling av en fjøl.
Høvl den beste siden plan. 2) Høvl den beste av kantene plan og i vinkel med siden; Vi kaller den vinkelkanten. Merk de to høvlede flatene med en strek ved kanten. 3) Sett av bredden med pussingsmon og høvl den andre kanten til linjen. 4) Sett av tykkelsen med pussingsmon og høvl den andre siden til risset. Hugs alltid (bilde) 5) Støt den beste av endene i vinkel med sidene og kantene (R 36 a). 6) Merk av lengden med pussingsmonn (R 29), reinskjær enden (R 66) og støt den andre enden. Merk dig: side, kant, bredden, tykkelsen, en ende, lengden. (Kjennerud-Løvdal, 1911, ss. 35, bind 2.)Denne teksten fra sløydboka tar for seg rekkefølgen i en enkeltopprasjon som er grunnleggende for snekkerfaget. Det er eksempler på teoribøker i for eksempel tømrerfaget som bare illustrerer eller beskriver hvordan det ferdige resultatet skal være, og glemmer veien fram. I andre enden av skalaen er eksempler på at komplekse arbeidsprosesser blir formidlet med så gode illustrasjoner at tekst nesten blir unødvendig.
I denne teksten er det henvisninger til illustrasjoner og til flere andre små prosessbeskrivelser (merket med R36 osv.) som henger sammen med denne. Dette er typisk for de fleste slike beskrivelser, det er nødvendig å støtte seg til bilder og andre illustrasjoner. Selv på en liten beskrivelse som tar for seg å rette og dimensjonere et lite stykke tre slik som her, ble det nødvendig for en erfaren forfatter å bruke illustrasjon og støtte seg til andre beskrivelser. Det er veldig komplisert og kanskje nesten umulig å levere god håndverksteori uten å støtte seg til illustrasjoner. Her kommer ordtaket om at ett bilde sier mer enn tusen ord virkelig til sin rett.
Figur 22 Sageøvelse, en øving i enkeltopprasjonene kapping og kløyving med håndsag.
(Gjellefall, 1981, s. 15)
Eksempler på enkeltopprasjoner som omhandler måling og merking av takkonstruksjoner.
Figur 23 Abbundplatz, eller avbindingsplass på norsk.
Figur 23 er fra en gammel tysk bok om takgeometri (Schubler, 1731) . Det ville bli ganske komplisert, om ikke umulig å beskrive denne enkeltopprasjonen med utmåling av takkonstruksjoner uten denne illustrasjonen, for ikke å nevne hvor vanskelig tilgjengelig det ville bli for leserne.
Figur 24 og 25 viser hvordan man overfører linjer fra avbindingsplass til arbeids emne.
Figur 25
(lapin, 2012)
Figur 24 og 25 er ett forsøk på å vise det samme, Det som er vist her er en liten del av en lengre trinnvis prosessbeskrivelse som er inndelt i enkeltopprasjoner. Det gjør beskrivelsen lettere å forstå eller å arbeide etter, og de gode illustrasjonene gjør behovet for tekst minimal. Doktoravhandlingen til Ulrik Hjort Lassen, «The invisible tools of a timber framer» er en gransking av prinsipper, situasjoner og prosedyrer for måling og merking av stavkonstruksjoner. Ulrik Hjort Lassen tar dette med formidlingen av hvordan man merker og måler på alvor, han har gjennomarbeidet illustrasjonene for å gjøre de mest mulig tilgjengelig for leseren.
Figur 26 «Procedure 5- meeting 2». En illustrasjon som viser merketeknikker i en gitt situasjon.
(Lassen, 2014, s. 123)
Dette viser at også på doktorgradsnivå er det forståelse og beskrivelse av arbeidsprosesser som utgjør håndverksteorien. Forsking i håndverket har tatt denne retningen. Det å bruke en tekst som støtter seg på bilder eller andre illustrasjoner har blitt formen som brukes i denne sammenhengen.
Figur 27 Emil Thoresen Småland sletthugger en stokk med ei 1600-tals bile.
Innenfor tradisjonelt bygghåndverk utgjør materialtilvirkingen ofte brorparten av arbeidsmengden i ett prosjekt. Det er derfor naturlig at dette kan være en stor del av en slik prosessbeskrivelse.
Figur 28 Map of the survey.
(Lassen, 2014, s. 185)
Figur 28 viser Ulrik H. Lassen sitt kart over hans undersøkelser av merke og målesystem i sammenheng med grovt bindingsverk. Kartet viser også hvordan ulike valg i byggeprosessen påvirker og henger sammen med hverandre. Dette antyder at rekkefølgen vi arbeider i ikke er tilfeldig og at planen for arbeidsprosessen må være på plass for at vi skal se og forstå sammenhenger i det vi gjør.
7. Rekkefølge.
Hvorfor er dette med rekkefølge eller prosessen man bruker så viktig? Her er Terje Planke sin argumentasjon fra artikkelen bygningens mønster.
«Jeg har tidligere arbeidet med å forstå denne typen dype sammenhenger innen ulike tradisjonelle båttyper.6 Målet var da å undersøke sammenhengene mellom ulike trekk i hver enkelt tradisjon med henhold til båtens fasong, deler, emner, arbeidsprosesser og verktøyteknologi. Jeg har her vist hvordan hver enkelt tradisjon fungerer som en helhet med sterke relasjoner mellom de spesifikke trekkene. En bestemt arbeidsprosedyre henger tett sammen med formen og emnene. Skal ett trekk endres, får det følger for de andre trekkene i mønsteret. Oppgangssaga og senere håndsaga medførte en slik endring i vilkårene for husbyggingen som kommer utenfra, og som trekkes inn i byggeskikken på lengre sikt. Det får konsekvenser for hva som er effektivt, attråverdig og etter hvert også hva som blir selvsagt og pent.» (Planke, s. 103)
Her skriver Terje Planke om hvordan de ulike momentene i et bygg henger sammen i en helhet, dette med rekkefølgen er en del av denne helheten og den er viktig for resultatet. Det ønskede resultatet styrer rekkefølgen vi arbeider i. En innarbeidet rekkefølge er også viktig for å kunne arbeide sikkert, gjennom å arbeide i en innarbeidet og logisk rekkefølge minimeres risikoen for feil.
Ett godt eksempel på hvor viktig rekkefølgen kan være i en byggeprosess er grindbygging. I tradisjonen for hvordan man bygger ett grindbygg er rekkefølgen i arbeidet kanskje hovedsaken. Hovedkonstruksjonen til denne typen bygninger blir bygd ferdig for montering «flatt» på bakken. Arbeidsprosessen er så godt innarbeidet at hvilken som helst tømrer som har erfaring fra dette, vil kunne gå inn og delta når som helst i ett påbegynt prosjekt nesten uten instruksjoner.
Rekkefølgebeskrivelse.
Figur 29 Rekkefølgen av øksehogg under felling av tre.
(Bealer, 1996, s. 42)
(Karlsson, 2013, s. 82)
Figur 30 Tomas Karlson sin Hypotese for rekkefølgen i snekring av dørkarm.
Figur 30 kan tolkes som en rekkefølgebeskrivelse for snekring av dørkarm. Den er delt inn i det som i sammenhengen er enkeltopprasjoner i rekkefølge i høyre kolonne.
8. Evaluering.
Til slutt må vi evaluere produktet og arbeidsprosessen. Svarer produktet til oppdraget og målsettingen? Var ressursbruken innenfor? Finnes det alternative og gjerne bedre veier fram til det samme målet? Bør noe endres? Produktmål, enkeltoperasjoner, materialvalg, verktøybruk, rekkefølge eller kroppsbruk?
Forskning.
Det å forske i håndverket innebærer gjerne at prosessen er ukjent. Altså at man skal produsere eller kopiere ett produkt med en ukjent arbeidsmåte. Man studerer ett produkt fra en gitt tid eller en gitt kontekst og sammenlikner dette med tilgjengelig verktøy eller teknologi som man mener står i samme kontekst. Videre blir det å sette opp en teori om hvordan disse sammenhengene kan være, å prøve dette ut i praksis, altså å utføre eksperimenter for å forstå prosessen som ligger bak. Her kan det gå flere runder med ulike materialer, verktøy, enkeltopprasjoner, rekkefølge osv. Før det eventuelt blir konkludert med noe som da er ett eller flere forslag som tar for seg en enkeltoperasjon, flere ledd av dette, eller til og med prøver å ta for seg hele prosessen bak ett produkt. Her skal man kunne argumentere godt for de valgene man har tatt og sette fram og diskutere alternative veier fram til det samme målet. I denne sammenhengen er det viktig å arbeide systematisk slik at resultatene blir sammenlignbare, vi må bruke gode metoder som kan tolkes objektivt. Forskning på dette feltet er ganske nytt og det kan gjerne ta andre former en det jeg beskriver her, dette er en form som ligger nært eksperimentell arkeologi (se eksempel under om stokkebåt). Andre former kan være å finne fram til gode håndverksprodukt, tidsstudier, eller for eksempel se på sammenhengen mellom kropp og verktøy. Det er nysgjerrigheten som driver dette, det å finne de gode spørsmålene. Figur 31 viser ett flytskjema som ett eksempel på hvordan en slik forsking i håndverket kan foregå.
Figur 31
I artikkelen Handverk og kommunikasjon Skriver Roald Renmælmo om hva håndverk er for noe og hvordan han arbeider for å forstå kildematerialet han bruker når han forsker på snekkerhåndverk fra 1800-tallet. Roald Renmælmo argumenterer for dette på denne måten.
«Som PhD stipendiat har eg snikkarhandverket i fyste
halvdel av 1800-talet som ei grov avgrensing. Kjeldene mine
er snikkarprodukta og verktøyet til nokre utvalde snikkarar
frå den aktuelle tida. Eg kan støtte meg på noko faglitteratur
frå inn og utland, utan at denne i særleg stor grad avspeglar
kjelde materialet mitt. Kjeldene mine snakkar ikkje same
“språket” som faglitteraturen. Korleis skal eg då angripe kjeldene
for å få dei “i tale”. Eg har valt å lage fungerande kopiar av
verktøyet og så bruke verktøyet til å lage tilsvarande produkt
som dei originale snikkarprodukta som er kjeldene mine. Gjennom
arbeidet med å lage kopiar av verktøyet får eg erfaring
som gjer at eg ser “nye” detaljar i det originale verktøyet. Når
eg vidare studerer detaljar i dei originale vindauga frå 1855 kan
eg sjå at tappane i sprossene er saga nøyaktig til riktig dimensjon
med berre spor etter saga. Då har eg det å strekke meg
etter. Eg må få grindsaga til å fungere godt nok. Eg må få nok
trening i arbeidet til at eg kan sage like nøyaktig. Eg kan lese
spora etter snikkaren som arbeidde for 160 år sidan. Gjennom
mine eigne erfaringar kan eg kome nærare i å forstå innhaldet i
desse spora. Gjennom å lage og bruke tilsvarande verktøy som
snikkaren for 160 år sidan kan eg kome nærare å forstå spora
og arbeidsmåten.» . (Renmælmo, academia. edu, 2015)
Stokkebåter.
Boka stokkebåter (Nymoen, 2005) tar for seg funn av stokkebåter i Norge og rekonstruksjonen av Norges eldste båt, Sørumbåten, en nesten elleve meter lang båt i eik. Her presenteres og diskuteres de kapitlene som er mest interessante i denne sammenhengen.
Dokumentasjon av Sørumbåten: Originalbåten måles opp i form, størrelse og materialvalg. Videre dokumenteres verktøyspor.
Dette kapittelet er i sammenhengen produktmål, dokumentasjonen utføres også for om mulig å kunne si noe om arbeidsrekkefølge, enkeltoperasjoner, verktøy og verktøybruk.
Refleksjoner om stokkebåtbygging: Her reflekterer Torstein Arisholm over teknologinivå i førromersk jernalder, kunnskapsnivå, materialtilgang og andre forutsetninger.
Dette er i sammenhengen ett utgangspunkt for å diskutere en plan for prosessen.
Eik i stokkebåt: Her går Kristen Aamodt gjennom materialvalget til båten og diskuterer tilgangen på eik i dag i forhold til den historiske tilgangen. Det diskuteres videre hvordan de må forholde seg til det emnet de har fått tak i og hvordan dette styrer valg i forhold til form og funksjon.
Altså i sammenhengen, material og forholdet til produktmål og prosjektplan.
Stokkebåtbyggerens verktøykiste: Arne Emil Christensen ser på verktøyfunn fra den aktuelle tiden og diskuterer dette i forhold til verktøyspor på originalbåten.
Verktøy.
Kopibyggingen – prosessen og erfaringene: Basert på tømrer Hans Marumsrud som var den utførende håndverkeren i prosjektet sine dagrapporter og skriftlige kommentarer, skriver Torstein Arisholm om selve byggeprosessen. Hans Marumsrud reflekterer over material, verktøy og arbeidsprosess. Kapitelet er inndelt i følgende tema og rekkefølge.
Mål.
Forberedelser.
Forming av underside.
Forming av overside.
Forming av akterende (rotende).
Forming av baugparti (toppende).
Bunn og sider utvendig.
Uthulning.
Kjerneved og yteved.
Øksene og funksjonalitet.
Øksespor i originalbåten i forhold til spor etter øksekopiene våre.
Å arbeide med øks i eik.
Tilforming av båten.
Forfatterne har her delt denne artikkelen inn etter arbeidsprosessen, dette er en type håndverksteori som tar for seg enkeltopprasjoner i en rekkefølge og den går inn på verktøyvalg og bruk.
Kopien i bruk – testing på Glomma sommeren 2004: Torstein Arisholm reflekterer over kapasitet, funksjon, brukervennlighet osv. etter tester av kopibygget.
Altså det vi kan se på som evaluering av produktet.
Oppsummering.
Denne artikkelen viser en teori knyttet til utøvelsen av tradisjonelt bygghåndverk. Denne teorien er forståelsen av arbeidsprosessen som leder fram til ett håndverksprodukt. Formidlingen av denne teorien er en prosessbeskrivelse, denne kan deles inn i momenter som følger. Produktmål, prosjektplan, material, verktøy, kroppsbruk, enkeltopprasjoner, rekkefølge og evaluering.
Dette er ett forsøk på å utarbeide en teori som utvikles fra praksis, eller greie ut om og sette opp momenter som kan utvikles til en teori. Det er en gjennomgang av metoder for å formidle håndverket gjennom tekst, men dette kan også gjelde for muntlig framstilling, eller om man bruker film. Poenget er hva man først og fremst skal ha fokus på, og hvordan dette kan formidles på ett teoretisk plan. Gjennomgangen av litteratur viser at det ofte er en type prosessbeskrivelse som er i fokus. Den viser også at det er ganske stor variasjon i hva som blir tatt med i slike beskrivelser.
En teori om hva dette er og bør inneholde kan være nyttig. Dette bør ikke brukes som en norm som setter for strenge rammer, men heller være ett «veikart» som viser en normal. Det å utelukke en eller flere momenter i en slik prosessbeskrivelse gir ofte en svakhet, men det kan også gjøres bevist for å sette fokus på viktige enkeltledd slik det har blitt vist eksempler på.
Bibliografi
Almevik Gunnar. (2011). Professor i byggnadsarbete? I Handverks laboratorium (ss. 39-48). Handverkslaboratoriet.
Almevik Gunnar og Bergstrøm Lars. (2011). Handverks-laboratoriet. I Handverkslaboratoriet, Handverkslaboratorium (ss. 9-24). Mariestad: Hantvekrslaboratoriet.
Austigard, Bjørn. (1999). Arbeid som set merke i tømmerveggen. I J. Sanden (Red.). Molde: Romsdalsmuseet.
Bealer, A. W. (1996). Old Ways of working Wood. New York: Castle Books.
Bjarkø, A. (2007). Handsagskjæring. Norsk håndverksutvikling.
Blanchard, C. (2006). The stanley little big book. Maine: Antique & collectible tools, inc.
Blanchard, C. (2007). The Stanley little big book. Main: Antique & Collectible tools, inc.
Brown, N. M. (2008). Building With Turf. Skagafjorour historical museum.
Buggeland, T. (2000). Maihaugens bok om handverk. Lillehammer: De Sandvigske Samlinger.
Byggteknikk, Handbok i husbyggingsteknikk (Vol. 2). (1965). Oslo: Teknologisk Forlag.
Bygningstradisjoner i grensetraktene. (2007). Stiftelsen Domkirkeodden.
Chapell, S. (2012). Advanced timber framing. Fox Maple Press.
Digranes, A. (1940). Handbok i sløyd. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Digranes, A. (MCMXXXIII). Håndarbeid for gutter. Oslo: DR. b. Ribsskog og Nils Wiborg.
Emery, F. D. (1923). Audels carpenters and builders guide. New York : Theo. Audel & co.
Engen, E. (Red.). (2009). Norsk Kulturminnefond – de fem første årene. Norsk Kulturminnefond.
Falk, E. (Red.). (2007). Festskrift 2007. Lillehammer: Maihaugen.
Frimannslund, R. K. (1943). Kulturgeografisk registreing på Vetlandet. Bergen: Bergen museum. .
Færgestad, P.-W. (2011). Riktig restaurering Drøbak- Kuldiga. Norsk Handverksutvikling.
Ghile, P. (1978). Bruk av bork til taktekking. I P. Gihle, Frå Gamalt (ss. 151-160). Toten Historielag.
Gjellefall, T. T. (1981). Grunnleggende tømrerøvinger. Oslo: Univeritetsforlaget.
Godal, J. B. (1994). Tre til tekking og kledning. Rissa: Landbruksforlaget.
Godal, J. B. (1996). Tre til laft og reis. Håkøybotn: Landbruksforlaget.
Godal, J. B. (2009). Beresystem i eldre norske hus. Trondheim: Tapir Akademisk forlag.
Godal, J. B. (2012). Tekking og kledning med emne frå skog og mark. Valsøybotn: Akademia forlag.
Godal, J. B. (2015). Om det å lafte. Fagbokforlaget Vigmo & Bjørke AS.
Godal, J. B. (2016). Å rekne brøk med han tykje. Valsøybotn: Eget forlag.
Hans H. H. Heiberg. (1987). Skogbruket på Amblegård. I n. 3. Årbok for sogn, 45 tylvter kiøbmansbord skogbruk og sagbruksdrift i Sogn (Vol. 33, ss. 6-26). Historielaget for sogn.
Hansen, P. H. (2014). Strandebarmaren . Øystese: Kapabel forlag.
Hellemo, L. (1957). Frå det gamle arbeidslivet. Sandnes: Norsk Maalførearkiv.
Herfindal, K. (2004). Grindbygningen inføring i ein byggjeteknikk. Norges Husflidslag og Vestnorsk Kulturakademi.
Him, H. (2013). Praksisbasert yrkesutdanning. Oslo: Gyldendal akademisk.
Hjelmeland, B.-A. (1994). Husbygging langs kyst og fjord (Vol. 18). Oslo: FOK-programmets skriftserie.
Holmboe, G. (1999). Taktekking. Sand: Ryfylkemuseet.
Holmgren, J. (Red.). (1946). Husbygging. Oslo: H. ascehaug & co.
Hovland, B. G. (1987). Hellebrot i Dalsdalen. I Å. f. Sogn, Brød av steen om utnytting av bergressursane (Vol. 34, ss. 40-46). Historielaget for Sogn.
Høyland, A. (u.d.). Brørvikskuto frå skog til ferdig skute. Hertevig Akademiske .
Ihlen, C. (u.d.). Tjærebrenning i mile. Oslo: Landbruksdepartementet.
Jansson, T. (u.d.). Våtsliping och bryning av eggverktyg. Tormek AB.
Johan Litleskaret . (1997). Bygning og bygningskunst i gamal tid. I N. o. sogelag, Frå fjon til Fusa (ss. 49-65).
Johannes og Jostein Mæland. (1999). Om losting. I Gamalt frå Voss (Vol. 31, ss. 7-13). Voss: Voss bygdeboknemnd.
Jørgen, G. ø. (Red.). (1955). Hjemets vedlikehold. Oslo: Teknisk Forlag.
Kallbom, A. (2014). Målning av takplåt på kulturhistoriska byggnader. Gøteborg universitet.
Karlsson, T. (2013). Ramverksdørr. Instutionen for kulturvård. Gøteborg universitetet.
Kjennerud, K. L. (1895). Haandbog for Sløidlærere. Fredrikshald: Cammermeyers forlag.
Kjennerud-Løvdal. (1911). Sløyidlære for skole og hjem, Hjelp til selvhjlep. Cristiania: Provinsbokahandel.
Kjennerud-løvdal. (1911). Hjelp til selvhjelp Sløidlære for skole og hjem. . Kristiania.: Kristiania – provinsbokhandelen.
Kåsa, J. (1943). Skog nytting. Oslo: H. Ascehoug & co.
lapin, G. d. (2012). Dessiné, écrit et édité par lʼatelier de lʼours, le tout très laborieusement en 2012.
Lassen, U. H. (2014). The Invisible Tools of a Timber Framer.
lee, L. (1995). The complete guide to sharpening. The Taunton Press.
Liden, H.-E. (1974). Middelalderen bygger i stein. Oslo: Universitetsforlaget.
Lie-Nielsen, T. (2004). Sharpening. Publisher Group West.
Lindstrøm, C. (2009). Fattiggutt og Frimester. Tapir Akademisk forlag.
Mattson, J. (2010). Råtesopp i bygninger. Mycoteam.
Mattsson, J. (2010). Treskade-insekter i bygninger. Mycoteam.
Meisingset, H. E. (2004). Hogst. Plan, metoder og teknikk. Skogbrukets kursinstitutt.
Michelsen, M. (1928 / 46). Håndbok for byggmester og bygningstømrere (Vol. 3). Bergen: Eget forlag.
Mikkelsen, A. (1894). sløjdlære. København: P. G. Philipsens forlag.
Nielsen, N. P. (1932). Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider. Oslo: Grøndahl & søns forlag. Oslo.
Nielsen, N. P. (1941). Yrkeslære for tømrere. Oslo: Yrkesopplæringsrådet for handverk og industri.
Nielsen, N. P. (1944). Yrkeslære for byggsnekkere. Johan Grundt Tanum.
Nielsen, N. P. (u.d.). Yrkeslære med fagtegning for tømrere. Oslo: Norsk korespondanseskole.
Norvil, N. (u.d.). Med sav, høvl og hammer. København: N. C. Roms forlag.
Nymoen, T. A. (Red.). (2005). Stokkebåter. Oslo: Norsk sjøfartsmuseum.
Næss, B. K. (1999). Tre naturens vakreste råstoff. Oslo: Landbruksforlaget.
Oalann, T. (2015, Desember 9). Strilamaksel. Hentet Februar 1, 2017 fra Dokumentasjon og tolking av verktøyspor etter øks og bile.: https://oalannblog.co/category/verktoyspor/
Popov, A. (2007). Construction of Russian Wooden Buildings of the 17th – 18th Centuries. Archangelsk: ICOMOS IWC – XVI International Symposium – Florence, Venice and Vicenza 11th -16th November 2007.
Skulason, J. N. (1998). Gomul timburhus, utveggir, grind og klæoning. Husafridunarnefnd Rikisins .
Stavdal, K. L. (1951). Sløydlære 2. Arbeidstegninger (2. utg.). Oslo: J. W. Cappelens forlag.
Stavdal, K. L. (1954). Sløydlære 1. Rettleiing (Vol. 3). Oslo: J. W. Cappelens forlag.
Stokke, L. (1937 / 1997). Hus og husbygging i Romsdalen, Ord og utrykk. Molde: Romsdalsmuseet.
Strømshaug, K. (1997). Lafting Emne og omgangsmåte. Råde: Landbruksforlaget.
Sundsvik, J. (Red.). (u.d.). Håndverksliv. Et verk om håndverk og husflid. Ved norges Håndvererforbunds 75-Års jubileum. Oslo. Oslo: A.S Norsk faglitteratur. G. Rinerts. Oslo.
Svartdal, F. (2013, November 25). Store norske leksikon. Hentet Januar 29, 2017 fra flyt – psykologi: https://snl.no/flyt%2Fpsykologi
Sveli, A. (1990). Skogbruk i Nord-Norge streiftog gjennom historien (2. utg.). Mosjøen: Nord-Norges skogmannsforbund.
Systad, E. J. (2008). Maans Maanssens verktøykiste. Bergen: Stiftelsen Bryggen.
Tragethon, I. (1993). Lag kniver selv. Oslo: Ex libris forlag.
«Fingernem, tilpasningsdyktig og dugelig», slik skildrar Karsten Alnæs fiskarbonden som levde i kystsamfunna vestpå og nordover i tida rett før og rett etter verdskrigen (Alnæs, 2000). Sjur Nesheim var ikkje fiskarbonde, heller snikkarbonde, og han si tid som bonde og yrkesutøvar fell etter den tida Alnæs greier ut om. Sjølv om det er slik, er det svært mykje av Alnæs si skildring av fiskarbonden som stemmer med måten Sjur levde, arbeidde og tedde seg på heilt fram til vår tid.
Kan vi difor seie at Sjur var gamaldags? Mange vil nok hevde det. Der andre brukte traktor, brukte han hest, slåmaskin og ljå. Han slakta sjølv, salta og røykte kjøt, han laga pølser og brygga sitt eige øl heller enn å kjøpe det i butikken. Sjur vart lidenskapleg interessert i folkemusikk, akkurat på den tida då den amerikanske kulturen skyldte som ei bylgje inn over Noreg. Han brukte høvelbenken og handverktøy, der moderne snikkarar og tømrarar brukte elektriske hjelpemiddel. Han hadde aldri førarkort, men brukte toget, moped og sykkel. Sjur levde såleis på mange måtar i ei anna tid enn det dei fleste andre gjorde.
På andre måtar var Sjur moderne. Han las fleire aviser kvar dag, og hadde difor gode kunnskapar om samfunnsutviklinga. Tinga han var interessert i, sett han seg svært godt inn i, og han praktiserte mange av dei dagleg. Han las tidskrift og bøker, og utvikla djupnekunnskap om desse emna. Han formidla kunnskapen vidare ved å vere instruktør på kurs både i gamle handverk- og landbruksmetodar . Han hadde eit stort kontaktnett som brukte dei kunnskapane han hadde tileigna seg. Det kunne til dømes være andre gardbrukarar som trengte hjelp med ein sau, det kunne vere handtverkarar som lurte på korleis ein skulle laga ei dør på gamlemåten, eller det kunne vere forskarar eller museumstilsette som hadde spørsmål om drikketradisjonar eller gamle reiskapar. «Det var veldig mykje telefonar, det var veldig mange som ringde og han blei ståande i telefonen…» fortel Arne Jordan som var ein god ven av Sjur (Jordan, 2014). Han levde såleis òg i det moderne kunnskaps- og nettverkssamfunnet, sjølv om han ikkje formidla på verdsveven.
Det å være eit bindeledd mellom gammal og ny tid, det å bringe vidare og dokumentera denne kunnskapen, det er å være ein kulturberar. I denne biografien og artikkelsamlinga skal vi sjå nærare på kulturberaren Sjur Nesheim og dei emna han interesserte seg i.
Sjur vart fødd den 25. september 1936. Han var son av Olav Sjurson Nesheim og Alfhild Karlsen Lundgård. Faren var frå Nesheim og mora kom frå Skreia på Toten. Dei hadde gifta seg i Nykirken i Bergen i 1936 (Arkivverket Digitalarkivet, 2014). Dei første åra budde Sjur på Haugastøl samen med faren og mora. Faren arbeidde som snikkar på Bergensbana og mora arbeidde som kokke for arbeidarane. Dei budde på Haugastøl fram til faren tok over bruket Mjølstølen, frå morbroren Torstein Nesheim, i 1941. Det same året fekk Sjur si fyrste syster Anne Marie. Helga den yngste i søskenflokken vart fødd i 1944.
Dei første åra i Granvin budde dei på Øvre Vassenden (Bøyum, 2014). Mora Alfhild likte ikkje å bu der, ho snakka alltid om at ho «syntes at det var forferdeleg å bu der borte, for fjellet kom over henne» (Bøyum, 2014, s. 06:34) fortel Anne Marie. Særleg om hausten når det regna og småsteinane byrja rase nedover fjellsidene. Etter det flytta dei inn på Nesheim. Faren Olav byrja å arbeide som snikkar samen med bestefaren. Dei var rundt og sette opp hus og løer og liknande, minnes Anne Marie. Etter nokre år starta faren å arbeide på Hardangerbana. Han arbeidde på linja og dei hadde strekket frå Granvin og opp til Skjervet kor Voss kommune byrjar. Mora Alfhild var heimeværande husmor og deltok i arbeidet på bruket.
Systrene flytta frå bygda i nokså ung alder. Etter nokre år i Bergen enda Anne Marie opp i Sogndal, kor ho framleis bur saman med mannen Kjell Bøyum. Etter å ha arbeidd fleire ulike stader enda Helga opp i Sauda. Ho budde der nokre år, men i 1982 flytta ho tilbake til Nesheim og bygde hus der saman med mannen Erling Alvin Bruvik. Anne Marie er utdanna sjukepleiar og Helga er utdanna hjelpepleiar og barnepleiar.
Johannes Nesheim, som har kjend Sjur heile livet, minnes at dei som små hadde nokre geitekillingar som han og Sjur leika med (Nesheim J. , 2014). Sjur og Johannes leidde med seg killingane og rodde dei ut på nokre holmar i Krokavatnet. Dei var i ein gutegjeng frå begge sider av vatnet som leika saman. Dei dreiv litt med langrenn og skihopp fortel Johannes Nesheim. Sjur var allereie som ung glad i å gå i fjellet og han hadde interesse for hestar. I konfirmasjonsalderen byrja han òg å interessera seg for felemusikk. Interessa for friluftsliv, hest og felemusikk heldt han fram med å ha heile livet.
Sjur gjekk på Seim skule på Øvre Vassenden dei sju fyrste åra (Bøyum, 2014). Etter det gjekk han eit år på framhaldsskulen i Granvin. Etter framhaldskulen byrja Sjur i snikkarlære, femten år gamal. Han var samstundes alltid med og hjelpte familien med å drive bruket og frå han var liten gut hjelpte han faren og bestefaren i verkstaden heime på Nesheim. Dei fyrste 12 åra i arbeidslivet arbeidde han i snikkarverkstaden, avbrote av den allmenne verneplikta. Etter at han slutta og arbeidde der, forsette han å arbeide i bygningsverksemder heilt til han gjekk av med pensjon. Det året systera Helga og mannen bygde huset på Nesheim, tok Sjur seg fri og var med og hjelpte dei med å reise det. Sjur tok over skøyte på Mjølstølen etter faren i 1972 og dreiv garden resten av livet.
Som pensjonist forsette han å arbeide litt for verksemda han arbeidde for dei siste åra. Han vart òg brukt som tradisjonsberar av Kulturminnevern og museumsavdelinga til Hordaland Fylkeskommune. Eller som han sa det sjølv i 2011, «Det er nokre karar som har vore og drege meg rundt av og til» (Markhus, 2011).
Sjur tok ikkje førarkort. Han tok toget til arbeidet så lenge det gjekk. Seinare vart det moped og sykkel. At han ikkje hadde førarkort var ikkje noko stort problem, han hadde familie og gode vener som han kunne sitte på med.
Sjur var glad i å lese. Han heldt fleire aviser, ei rekke med tidskrifter og han kjøpte fakta- og historiebøker. Han satt ofte på benken utanfor huset sitt og las. Han blir omtala som usedvanleg kunnskapsrik i dei emna som interesserte han og var god til å fortelje og til å gje vidare dei kunnskapane han hadde.
«Han var ein heidersmann han Sjur» (Velken, 2014, s. 23:40) seier Marit Velken og ho held fram «det er rett og slett ei stor æra å ha fengje kjent den mannen…for han var usedvanleg kunnskapsrik og han hadde eit godt minne og ei utruleg god formidlingsemna». Leif Rygg fortel «Han var voldsom lett å kome i kontakt med, og ein veldig interessant kar å snakka med om forskjellege ting…han hadde veldig fornuftige tankebanar rundt dette her, i forhold til den ekstasen som vi opplever i dag» (Rygg, 2014, s. 32:56). Arne Jordan seier om Sjur «Vi må jo berre konkludere det at han var eit veldig fint og behageleg menneskje å være i lag med – på alle vis» (Jordan, 2014, s. 16:48 del 2).
Sjur gjekk bort den 2. august 2013. Dette skriv Arne Jordan i minneskriftet,
«Sjur døydde brått om ettermiddagen 2. august på veg til den veglause garden Eldegard i Årdal i Sogn. Han var i lag med gode spelemannsvener for å ha ei triveleg helg med konsert og sosialt samvær. Ein kan seia at han «fekk reisa i ånden» av det han likte og treivst med. Han vart nær 77 år.» (Jordan, 2013)
Snikkar og tømmermann
«Oldefar, tippoldefar, bestefar og far var snikkarar. Eg var med frå då eg var pittaneliten i verkstaden her.» (Nesheim S. , 2011, s. 1)[1].
Dette seier Sjur då han i intervju med Renmælmo og Karlsson vart spurt om kvifor han vart snikkar. Men snikkartradisjonen går enda lengre attende i slekta til Sjur. Den første vi finn som vi med sikkerheit veit var snikkar er Sjur Torgeirson Espeland som var fødd i 1764 (Arkivverket – Digitalarkivet, 2014). Han er tipptippoldefaren til Sjur. Om han heiter det «… var snikkar og budde på plasset Strutten på Hodleve. Han var g. m. Brita Neteland frå Storegraven. Sjur var husbyggjar, ætta frå eit snikkarlag[2] på Espeland.» (Opedal, 1982).
Den neste i rekka er Torgeir Sjur Holven (1809-1890) tippoldefaren. Han er ikkje oppført som snikkar i arkiva, men det er grunn til å tru at han var det sidan faren var det og to av sønene vart det (Kvalem, 1996). Sjur omtalar han òg som snikkar i intervjuet i 2011 (Nesheim S. , 2011). Oldefaren Sjur Torgeirson Holven (1844-1928) var òg snikkar (Arkivverket – Digitalarkivet, 2014). Om han heiter det «… var snikkar og husbyggjar. Det var jordskifte med utflytting i hans bunad og flust med arbeid. Han satt i eigande hus. Folk kalla han oftast Gamle-Sjur.» (Opedal, 1982).
Faren og bestefaren til Sjur hadde snikkarverkstad heime i huset på Nesheim (Nesheim S. , 2011). Her var Sjur med å arbeide før han tok til i lære. Dei hadde berre handverktøy i snikkarverkstaden. Strøm fekk dei på Nesheim i 1940, men under og etter verdskrigen var det vanskeleg å få tak i motorar. I 1953 fekk dei den fyrste motoren, den dreiv ei sirkelsag. Fleire maskiner kom det aldri i verkstaden på Nesheim. Etter krigen var det òg vanskeleg å få tak i oppvaskbenker, så då laga dei mykje vaskestamper i tre. Hestekjøretøy laga dei både til sommar- og vinterbruk. Den første traktoren på bruka i Granvin kom fyrst i 1947, så det var bruk for slikt i bygda. Sledemeier vart øksa og høvla til i plank av ask. Gutungen Sjur måtte som best han kunne være med og høvle, så han fekk allereie i ung alder god trening i det.
I 1951 starta Sjur i snikkarlære hjå Kristoffer Kjerland på Eide i Granvin (Nesheim S. , 2011). Kristoffer Kjerland hadde sjølv gått i lære i ein møbelfabrikk i Øystese. Dei var to mann som arbeidde i snikkarverkstaden. Dei laga for det meste vinduer, dører, trapper og kjøkeninnreiingar. Av elektrisk verktøy hadde dei fres, sirkelsag, planhøvel og bandsag. Dei var likevel ikkje kome lengre enn at handverktøyet var i flittig bruk. Sjur måtte ikkje halde verktøyet sjølv så lenge han var hjå Kristoffer Kjerland.
Det dei laga i snikkarverkstaden var dei ofte ute og sette inn i bygga, slikt som dørene og kjøkeninnreiingane. Etter kvart vart det sterkare konkurranse frå dør- og vindaugsfabrikkar, og det vart mindre rekningssvarande å kjøpe frå snikkarverkstader (Markhus, 2011). Trapper kunne dei halda på med enno ei tid. Då Kristoffer Kjerland gjekk av med pensjon i 1963 vart det slutt for Sjur i den verksemda.
Etter dette byrja Sjur og arbeide for boren til Kristoffer Kjerland, Lars Kjerland (Markhus, 2011). Lars Kjerland hadde gått i lære hjå faren som var byggmeister, denne familien hadde òg vore snikkarar i fleire generasjonar (Nesheim S. , 2011). No var Sjur ute og arbeidde på bygga. Lars Kjerland var «hoffsnikkar» to stader, det var for Den Norske Turistforening og Ullensvang Hotell (Jordan, 2014). Lars Kjerland hadde reist det nye Hotel Ullensvang i 1939, etter at den gamle hovudbygningen i drakestil vart rive (Kvalem, 1975), (Hotel Ullensvang, 2010). På hotellet var det mykje vinterarbeid. Hyttene på fjellet måtte settast opp om sommaren når det var fritt for snø. Materialar og verktøy vart frakta inn med weasel[3] på snøføre , derfor måtte så mykje som mogeleg av hyttene skjærast til «heime» på vinterstid. Det vart mykje handarbeid på hyttene, sidan dei ikkje hadde med seg maskiner inn på vidda.
Det var fyrst og fremst tre mann i staben som var inne og arbeidde på hyttene (Jordan, 2014). Det var forutan Sjur, David og Olav Medås som var brør. Dei hadde vakse opp på eit gardsbruk og begge var bygningssnikkarar. Dei var òg begge skyttarar, men Olav var klart den beste av dei. Olav Medås vart som ein relativt ukjent skyttar, skyttarkonge på landskyttarstemnet på Ulven i 1952, og helt fram «med en jevnhet og soliditet som kanskje mangler sidestykke» (Jorsett, 1970, s. 102). Fram til 1973 vant Olav ein rekkje premier både i meisterskapsskyting og hurtigskytingar, han vart skyttarkonge for andre gong i 1963 (Jorsett, 1970). Dette var dei rette karane for slikt arbeid. Dei var vant med hardt gardsarbeid heimanfrå og dei var vant med og klara seg ute (Jordan, 2014). Sjur var i denne tida med å sette opp blant anna hyttene Instestølen, Geiteryggen, Sandhaug, Krækkja, Hellevassbu og Middalsbu (Nesheim S. , 2011).
Arbeidslaget låg heile somrane på vidda (Nesheim S. , 2011). Dei budde oftast i dei gamle turisthyttene som stod på staden. Samstundes gjekk turisttrafikken som normalt. Om hyttene var betjent laga kjøkenet mat til dei. På dei sjølvbetjente hyttene laga arbeidslaget mat saman. Hyttene vart for det meste reist i reisverk og alle i laget gjorde alle arbeidsoppgåvene. «Du arbeidde deg fram. Vi var ikkje spesialiserte, vi var spesialister på alt.» (Nesheim S. , 2011, s. 2) fortalde Sjur då han vart spurt om kva arbeidsoppgåver dei gjorde på bygga. Sjur var òg i ettertid inne på hyttene og var med på noko av vedlikehaldsarbeidet (Bøyum, 2014).
For Sjur var løna betre ute på byggja enn i verkstaden (Nesheim S. , 2011). Då dei sette opp Krækkja, eit arbeid som strekte seg over to somrar, hadde dei akkordløn. Han fekk meir enn 10 kroner timen for arbeidet, «då hadde vi ei stor setelbok når vi kom heim» (Nesheim S. , 2011, s. 3), minnes han. Mykje av arbeidet dei gjorde var prisa på anbod. Om dei klarte å gjere arbeidet fortare enn det byggmeisteren hadde rekna, fekk dei overskot, dei fekk då være med å dele noko av det. Hjå Lars Kjerland måtte Sjur halde verktøyet sjølv. Han fekk nokon øre i timen i verktøystillegg. Vedlikehaldet av verktøyet måtte dei gjere sjølv og arbeidet gjorde dei på fritida. Dei hadde ikkje nokon faste rutinar for når det skulle slipast, det vart slipt når det hadde vorte sløvt. Når dei arbeidde inne på vidda hadde dei med seg nokre små smergelskiver som dei sveivde for hand, desse vart brukt til å slipe høveltender, hoggjern og liknande.
Sjur arbeidde hjå Lars Kjerland til han gav seg i 1974 (Nesheim S. , 2011). Verksemda vart då seld til sonen til eit søskenbarn, Sigmund Kjerland. Han slo seg saman med Lars K. Velken i verksemda Kjerland og Velken AS. Dei var tre karer som følgde med over til dei nye eigarane. I denne verksemda arbeidde Sjur i meir enn 25 år, og han fekk gullklokke for innsatsen. Sjur hadde spart seg opp nokre midlar slik at han kunne gå av nokre år før den allmenne aldersgrensa (Jordan, 2014).
Sjølv om Sjur pensjonerte seg, slutta han ikkje heilt og arbeide for Kjerland og Velken AS. Han var sporadisk med og heldt på til han var om lag 70 år (Nesheim S. , 2011). Han var ein del i verkstaden og reparerte gamle dører og vindauger, «men om sumaren såg dei nok til att eg tok fri ei veka eller to» (Nesheim S. , 2011, s. 3), seier Sjur. Etter kvart som det allmenne velstandsnivået i Noreg auka, auka og interessa blant mange for å kjøpa og setja i stand gamle bygningar. Når verksemda fekk slike oppdrag, var gjerne Sjur med og viste dei unge karane kva som måtte gjerast og korleis arbeidet skulle utførast (Jordan, 2014). Han var nærast fast «konsulent». Framleis gjorde han òg små oppdrag heime i sin eigen snikkarverkstad.
Han fekk òg litt å gjera på andre kantar i pensjonstida. Det at Sjur kunne gjera arbeidet på gamlemåten gjorde at han vart ein ettertrakta kar, ikkje i snikkerverksemder men hjå andre (Markhus, 2011). I 2002 vart Sjur kontakta av Stiftelsen Bryggen, han var og vitja dei og kom med råd om lafteteknikkar (Oalann, 2014). Han vart òg brukt som kjelde i boka Beresystem i eldre norske hus av Jon Bojer Godal, Steinar Modal, Trond Oalann og Embert Sandbakken.
Hordaland Fylkeskommune avdeling for Kulturminnevern og museum byrja etter kvart å bruke Sjur som tradisjonsberar (Oalann, 2014). I starten på filing av sager og sliping og bryning av verktøy. Etter kvart vart det mykje kontakt. Sjur gav rettleiing og var med på dokumentasjonsprosjekt innanfor emne som grindbygg, tretakrenner, vindaugs- og dørsnikring. Nokre av prosjekta vart gjort i snikkarverkstaden heime hjå Sjur, men ofte lånte dei verkstaden til Vestnorsk kulturakademi på Voss. Sjur var òg med som instruktør på samlingar blant anna på Røros, Hardanger Fartøyvernsenter og i Normandie.
Sjur på samling i Normandie. Bilde: Arild Sætre.
På tømrerseminar i Normandie. fra Venstre Emil Thoresen Småland, Sur Nesheim og Tom Gangstøe. Bilde: Arild Sætre.
Sjur sin fagkunnskap i verktøysliping kom godt med under samlingen i Normandie. Bilde: Arild Sætre.
Sjur «Laskhugger» tømmer i Normandie. Bilde: Arild Sætre.
«Nei, så realistisk var eg. Eg hadde vore med og hjelpt til på garden sidan eg var liten gut. Det var aldri stort nok. Far min hadde ikkje garden som levebrød, han heller» (Markhus, 2011)
Dette svarar Sjur når han vart spurt om det hadde vore aktuelt med fulltidsdrift av Mjølstølen. Bruket vart skild ut frå hovudgarden Nesheim under utskiftinga i 1880-åra, før det var det husmannsplassar og utmark på Mjølstølen. Husa på bruket var ferdigstilte i 1887 (Markhus, 2011). Garden Nesheim har gardsnummer 107 og 11 bruk. Mjølstølen som Sjur dreiv er bruk nummer 5 (Villand & Årekol, 2001). Sjur tok over skøyte på bruket etter faren i 1972 (Kvalem, Ættarbok for Granvin, 1975). Faren Olav Sjurson Nesheim hadde sjølv teke over bruket frå morbroren Torstein Nesheim (1878 – 1959) i 1941 (Kvalem, 1975).
Drifta av bruket var alltid ei attåtnæring for Sjur, han var framfor alt snikkar. Mjølstølen hadde noko og 20 dekar dyrka mark, noko skog, utmarksslåttar på Lie og stølsrett på Grostøl. I utmarka på Lie hadde bruket ei utløe som dei delte med eit anna bruk (Nesheim J. , 2014). På Grostøl hadde det tidligare stått eit sel, men så lenge Sjur dreiv stod berre tuftene att. På det meste var det ti til tolv sauer, tre kyr, ei kvige og ein hest på Mjølstølen. Når foreldra dreiv hadde dei gris òg. Skogen vart nytta til ved til eige bruk. Sjur tok òg ut noko material til bruk for arbeidet i snikkarverkstaden (Villand & Årekol, 2001). Han tok ikkje ut noko tømmer, han meinte det var berre utlegg og ikkje ville løne seg (Bruvik, 2014).
Faren til Sjur arbeidde ved sida av drifta, nett som Sjur gjorde etter at han tok over (Bøyum, 2014). Derfor fall mykje av gardsdrifta på mora og ungane. Sjur var difor tidlig med i arbeidet. Systera Anne Marie minnes at mykje av slåtten i desse åra var det dei som stod for, mora, Sjur og systrene. Fram til 1960 vart mykje av bøen slått med hesteslåmaskin, men etter det tok dei i bruk ein motorslåmaskin. I desse åra vart utslåttane framleis slått og hesja. Graset vart lagra i utløa og frakta heim om vinteren på isen på Granvinsvatnet. Dei åra det ikkje var is måtte dei ro graset heim. På Lie var det òg mykje hasseltre. «Me kjøpte ikkje nøtter når eg var unge» (Bøyum, 2014, s. 01:23) minnes systera til Sjur, Anne Marie. Nøttene vart lagt i store sildekassar som dei la under høyet på låven for å modna.
Jorda ut mot Granvinsvatnet vart slått heilt ut til vasskanten, graset dei slo der kalla dei vassgraset (Bøyum, 2014). På dette område hadde dei åker òg, kor dei dyrka poteter. Dette området vart i 1995 freda som ein del av Granvindeltaet naturreservat (Lovdata, 2014). Det vart lagt ei rekke restriksjonar på bruken av våtmarksområdet. Det var framleis lov å slå og beita i naturreservatet, men det var ikkje lov å hogga noko. Sjur meinte at det etter fredinga vart mindre og mindre fugl for kvart år, kanskje fordi det grodde til (Nesheim J. , 2014).
Som attåtnæring til drifta av bruket kom fisket i Granvinsvatnet. Mjølstølen hadde fiskerett, og i tidsbolken som varte frå mai til ut september fiska dei med garn i vatnet. Dette var ei velkomen ekstrainntekt for bruket. Prisane for sjøaure var gode på denne tida, og fekk dei laks var det enda betre betalt. Fisken vart seld til handelsmannen som avhenda den vidare. Den vart så sendt med toget til Voss og derifrå vidare til blant anna hotell i Oslo. Sidan det er ål i Granvinsvatnet, var det viktig å komma seg tideleg ut for å trekke garna. Om garna vart ståande for lenge, åt ålen av fisken (Bøyum, 2014). Fisket med garn i Granvinsvatnet vart forbode i byrjinga av 90-tallet.
For Sjur vart det lange arbeidsdagar, særleg dei første åra etter at han tok over garden (Jordan, 2014). Sjølv om mora og faren framleis levde var det han som hadde ansvaret. I toppsesongen for fisket var han og faren tidlig oppe for å trekke garna, gjerne i firetida om morgonen. Faren tok seg av fangsten og sytte for at den vart levert til handelsmannen. Sjur måtte vidare i floren for å mjølke kyrne, før han fekk seg litt mat. Etterpå tok han toget eller sykla på arbeid, kor han møtte klokken sju, for å arbeide ein full arbeidsdag. Når han kom heim kunne han ikkje eta middag, det vart vassgraut, om han åt middag datt han i hop og kom seg ikkje i gong igjen. Etter dette var det gjerne ut igjen for å arbeida med slåtten, og så var det i floren igjen. Det vart gjerne ikkje middag på Sjur før i nitida på kvelden. Dette kunne stå på i nokre månader på somrane. Elles i året var det det faste arbeidet i floren morgon og kveld, arbeidet som snikkar og anna forfallande arbeid på bruket.
Sjur hald fram med å drive bruket på gamlemåten, utan traktor, med hest og slåmaskin (meir om dette i kapitelet Fjordhesten). Mjølkemaskin hadde dei fått på bruket før han tok over, og det kom etter kvart ein liten silo. I slåtten vart den grovaste enga lagt i den, det vart òg det som vart slått i håne. Det finaste graset vart tørka enten på hesjer eller flatt på bakken. Alle dei plassane han ikkje kom til med slåmaskina, slo han med ljå. Det vil seie at han slo omkring 4 dekar med ljåen, utmarksslåtter slutta han med omkring 1970 (Villand & Årekol, 2001). Tidligare hausta dei òg elvesnelle (Equisetum fluviatile) på Mjølstølen, dette var sauefòr og det var ingenting sauene likte betre (Villand & Årekol, 2001). Dette var vanleg i tidlegare tider på gardane Nesheim og Moe. Elvesnella veks på grunt og stille vatten og vart slått med vanleg ljå frå båt, eller ved at ein vada og slo med ljåen. Det vart lagt ut eit reip i vatnet og graset vart rake inn med reipet. Dette vart rekna som eit kaldt arbeid (Kvalem, 1975).
Sidan Sjur forsette med ljåslått lenge etter at dei fleste andre hadde slutta med det, vitja Nils Årekol Mjølstølen i samband med at han og Eiliv Villand skulle gje ut boka «Steinbryne» (Villand & Årekol, 2001). På denne vitjinga viser Sjur, Årekol, korleis ein skal slipe og bryne ljåane og korleis dei skal brukas på bøen. Det viser seg i denne samanheng at Sjur har særs god greie på forskjellige bryne og korleis dei skal brukas for å få skarpt verktøy til å arbeide med i slåtten. Sjur brukte dei gamle steinbryna, han meinte desse var mykje betre enn dei nye laga av smergel. Kor opptatt han var av at verktøyet skulle væra skarpt kjem fram i intervjuet med Bakken i 1985.
Bilde. Nils Årekol
«Eg har aldri vå so opptekjen av maskine. Verken som snikkar eller bonde. De ha gjenge greitt utan. De e langt alvorlegare at det ikkje lenger finst nokon som kan kvesse ein ljau eller slipe ei sag» (Bakken, 1986, s. 110) seier Sjur.
Johannes Nesheim fortel og at no etter Sjur er gått bort får han ikkje like skarpe ljåar. Han fortel om slipinga og bryninga av ljåane at «eg greie da, men eg får det ikkje til slik som han» (Nesheim J. , 2014, s. 41:43).
Når Hans Petter Evensen, frå Lien Landbruksskule på Torpo, fekk lesa om Sjur i boka «Steinbryne» inviterte han Sjur like godt på «Kurs i bevaring av biologisk mangfold i kulturlandskap» på Ryghset (Årekol, 2002). På kurset var det 25 deltakarar og i tillegg var det 15-16 born med. Sjur fekk på kurset høve til å visa dei yngre generasjonane korleis ein skal slipa og bryna ljåane, slå med ljå, rake og sette opp hesje.
Mjølkeproduksjonen slutta Sjur med i 1989 (Markhus, 2011). Krava til dei som dreiv med mjølkeproduksjon vart i denne tida stadig skjerpa. Før hadde ein kunne levere mjølk på spann, no måtte ein levere frå tank (Nesheim J. , 2014). I byrjinga kunne ein bruke ein trilletank, dette hadde Sjur. Etter kvart måtte ein ha fastmontert tank i eige rom, og det måtte ein kosta sjølv. Med den produksjonen Sjur hadde, med 3 kyr, svara det seg ikkje å ta i bruk slikt utstyr. Den siste kua selde Sjur til Johannes Nesheim.
Før hadde dei hatt dalasau på Mjølstølen, men den egna seg ikkje så godt til dei ulendte fjellbeita som bruket hadde (Bruvik, 2014). Etter Sjur hadde slutta med kyrne, tinga han i 1990 spelsau frå tre gardsbruk på Voss (Nesheim J. , 2014). Ingen av dei tre visste kor mange lam dei kunne selje, så Sjur tinga frå alle tre. Alle kom med det Sjur hadde tinga og han kjente han ikkje kunne sei opp nokon sidan han allereie hadde tinga dei. Våren etter vart det trongt i fjøset til han Sjur, og han måtte selja unna nokon av sauene på hausten. Sjur hadde òg eigen vêr på bruket (Nesheim J. , 2014). «Han kjøpte fine vêrar» (Nesheim J. , 2014, s. 50:56) minnes Johannes Nesheim, så han var over med nokon av søyene sine til vêrane til Sjur. Når Nils Årekol vitja Mjølstølen hadde Sjur 39 vinterfora sauer (Villand & Årekol, 2001). Etter dette vart det nedtrapping av drifta, det han produserte gjekk til eige forbruk for han og familien. I desse åra hadde han for det meste 10 til 12 sauer på bruket i tillegg til hesten.
Gården til Sjur.
Slakt og mat
«Då åt vi opp heile avlinga» (Bøyum, 2014, s. 44:38).
Systera Anne Marie kan ikkje huske at ho nokon gong har kjøpt pinne- og spekekjøt så lenge Sjur levde. Om hausten slakta han heime. I dei første åra var det Endre Skår som kom og hjelpte han med slaktinga. Seinare slakta Sjur sjølv. Skrottane vart hengd opp i kjellaren kor Sjur parterte dei. Han hadde eige røykhus på garden, så det meste av kjøtet vart salta og røykt. Av dette vart det pinnekjøt og fenadlår. Dei røykte ryggane vart brukt til kumler, eller kokt i lag med erter og flesk.
Av avskjeret vart det laga pølser (Bruvik, 2014), (Bøyum, 2014). Systrene og svograne var med og hjelpte, Helga i mange år og i dei siste åra Anne Marie. Når dei laga pølser kjøpte dei tarmen, kjøtet vart malt i kvern saman med flesk og blanda med kraft, salt og peppar. Dei siste åra brukte dei òg litt svinekjøt i pølsene for at dei skulle bli mildare i smaken. Deretter vart pølsene røykt. Det vart ikkje laga spekepølser på Mjølstølen, tørkeforholda var ikkje dei rette. Det vart mykje pølser i slaktetida, dei kunne laga meir enn hundre. Til å lage pølsene brukte dei ein Mixmaster med pølsetut. Anne Marie minnes at dei i tidlegare tider brukte tarmen frå eige slakt. Det var litt av eit arbeid. Det var om hausten, det var kaldt, tarmen vart tatt med i bekken kor dei let vatnet renne gjennom den for å få den rein. Før var det òg vanleg å laga leverpølse, dette var ei pølse med lever blanda samen med litt kjøt. Systrene til Sjur kan ikkje minnes at dei noko gong brukte resten av innmaten som hjarte og nyrer.
Blodet frå sauene vart brukt til blodpølser. Når dei laga desse, blanda dei blodet med mjølk og semulegryn eller kveitemjøl, blandinga vart heldt i kokeposar og kokt. Før i tida var det vanlig å bruke «vomba», magesekken, til kokepose (Fossgard & Notaker, 2007). Denne vart klipt opp i passeleg store bitar og sydd til poser. Blodpølse var Sjur svært glad i, det åt han nesten kvar dag. Han varma blodpølse i panna og åt det til kvelds med flatbrød til.
Når ein lager pølser klarer ein ikkje å spikke alt kjøtet frå beinet. Dei kokte derfor beina for å få av resten av kjøtet. Det kokte kjøtet vart blanda med kraft og gelatinpulver, slik at det blir som ein aspik. Dette likt Sjur godt, han skar det i skiver og hadde det på brød. Når kyrne skulle på sommarbeite på fjellet måtte mjølkinga trappas ned (Bøyum, 2014). I denne perioden vart det for lite mjølk til å sende til meieriet, men det var meir mjølk enn det dei klarde å bruke i den daglege matlaginga. Det var då vanleg at dei kokte dravle av mjølka.
Det er ikkje lengre vanleg på norske bruk å slakta, salta og røka og lage pølser av kjøtt og blod. Sjølv om nesten alle andre hadde slutta med dette arbeidet, ville Sjur at dei skulle halda på tradisjonen og helt fram med dette arbeidet (Bøyum, 2014).
Fjordhesten
«Da fine me fjordhesten er at han arbeider i eit slekt tempo at du blir nøydd å tenkje eit og anna sjølv. Og so e da no eit dyr du vert voldsomt glad i. De e ein fæl saknad å ikkje fao gje hesten, ikkje fao høyra ko godt han tyggje. De e ein ærleg lyd.» (Bakken, 1986).
Slik skildrar Sjur sitt tilhøve til hesten som ven og arbeidskamerat. At ein som gardbrukar utvikla eit heilt anna tilhøve til hesten som arbeidsreiskap enn det ein i dag gjer med traktoren verker nesten sjølvsagt. Brukaren og hesten var saman i arbeidet sommar som vinter, i solskin og ruskevær. Hesten var ein ven ein kunne gje eit klapp på halsen og som vart takksam om den fekk eit eple eller ei gulrot. Hesten vart ein arbeidskamerat som var med ein å ta dei tyngste taka i arbeidet på garden.
Sjur dreiv Mjølstølen utan traktor heile livet. Ein kan seie at han var blant dei siste, av den siste generasjonen i norsk landbruk, som dreiv utan. Før traktoren kom var hesten heilt sentral i drifta, og kvart bruk i Granvin hadde minst ein (Kvalem, 1986). Eit gardsbruk utan hest vart i denne tida ikkje rekna som eit gardsbruk i det heile.
Jordbruksteljinga i 1947 viser at det i Granvin berre fantes ein traktor (Kvalem, 1986). Om ein går om lag 30 år fram i tid er bilete frå 1947 snudd heilt på hovudet. No har alle gardsbruka minst ein traktor og drifta med hest er nesten heilt forsvunne. Vi ser den same utviklinga i heile det norske landbruket i denne perioden. Mekaniseringa av det norske landbruket i perioden 1950 og fram til 1975 «var svært ofte det samme som traktorisering» skriv Hodne og Grytten (Hodne & Grytten, 2002, s. 223). Om vi ser på teljingane av hestar i Granvin i denne perioden syner desse tala det same (Kvalem, 1986). Hestehaldet var på topp i åra rett før andre verdskrigen, for så å falle jamt og trutt fram til 1980 kor nesten all drift i Granvin hadde vorte motorisert.
Kva vart så hesten brukt til på gardane før traktoren kom? Hesten gjorde då mykje av det same arbeidet på garden som traktoren gjer i dag. Den vart satt framfor plogen, harva og slåmaskina. Den trakk høylasset og møkkakjerra. Hesten var med på arbeidet i skogen for å trekke tømmeret og køyre heim veden. Den bar dei tyngste lassa i kløv opp til stølen og heim att. Å dra slåmaskina vart rekna for det tyngste arbeidet for fjordhesten (Bakken, 1986).
«Det var neimen ikkje noko gjestabod for fjordhestane som drog slåmaskina. Men det var no helst om morgonen og kveld dei slo. Dei slapp no helst å trekke på slåmaskina i solsteiken» forklarar Sjur for Arne M. Bakken i 1985.
På Mjølstølen kjøpte dei seg motorisert slåmaskin allereie i 1960 for å gjere dette arbeidet (Villand & Årekol, 2001). «Han var ein av dei første som kjøpte (motorslåmaskin)…fordi dei hadde dårleg hesteslåmaskin trur eg» (Nesheim J. , 2014, s. 18:33) seier venen og naboen Johannes Nesheim. Denne maskina var den einaste reiskapen på garden som brukte fossilenergi. Systera Helga kan godt huske åra dei slo med hesteslåmaskina, og at det vart investert i motorslåmaskin og høyvendaren til den (Bruvik, 2014). Sjur likte på si side best at dei framleis brukte rivene til å snu graset, han meinte det vart finast slik. Når Arve M. Bakken vitjar Mjølstølen i 1985, for å lage ein artikkel til boka Fjordhesten, viser Sjur han korleis ein slår med hesteslåmaskina. Maskina som Johannes Nesheim eig, har då vore nedpakka i mange år, men Sjur meiner at det går like fort å slå med den som med motorklipparen (Bakken, 1986). Hesteslåmaskina har Johannes Nesheim framleis ståande den dag i dag (Nesheim J. , 2014).Til alt det andre tunge arbeidet på garden heldt Sjur fram med å bruke hesten, og så tidlig som vitjinga til Bakken (1985) var han i følgje han sjølv den siste som dreiv med hest i bygda.
«Det er en kunst å samarbeide godt i arbeidet med ein hest» (Velken, 2014, s. 16:51). Det er viktig å få hesten på laget ditt når ein arbeider saman. Hesten er eit stort og tungt dyr som eigentleg kan gjøre nett som det vil med menneskje. Når ein bruker hesten i gardsarbeid kan det derfor verta mange farlige situasjonar om ein ikkje får hesten til å lye. «Dette var Sjur flink til å få til» (Velken, 2014, s. 17:31). Kunnskap om korleis ein driv på denne måten er no i ferd med å forsvinne, alle dei småtinga ein må kunne for at samspelet med hesten i gardsarbeidet skal fungere godt. Det krev òg mykje av brukaren, driv ein på denne måten må ein væra glad i å bruke seg sjølv i hardt arbeid.
«Ho Helga sa da mange gonger… hesten hadde det betre på Mjølstølen enn det han Sjur hadde det, for han Sjur sleit - og hesten han kunne heilt sikkert ha klart mykje meir» (Bøyum, 2014, s. 32:47)
Slik svarer Anne Marie når ho blir spurd om kvifor Sjur dreiv så lenge på denne måten, og ho held fram «… å bruke seg sjølv det hadde han ikkje noko imot, om han sleit så gjorde det ikkje noko».
Traktoriseringa av landbruket har ikkje berre ført til at hesten har vorte borte, men og til at yrket som bonde har vorte meir einsamt (Alnæs, 2000). I dag er det stort sett bonden, traktoren og fôrhaustaren aleine som arbeider på bruket i onnene. Tidligare vart bruka drive av familien, i onnene var alle med, karane slo og køyrde avlinga på låven, mens kjerringane og ungane raka og hesja (Kvalem, 1986). Denne tradisjonen vart halde i hevd lenge på Mjølstølen, i slåtten var systrene og svograne til Sjur med og hjelpte, og hesten køyrde framleis avlinga på låven (Bøyum, 2014).
For Sjur vart fjordhesten «ein lidenskap rett og slett» (Velken, 2014, s. 15:23), den vart altså meir enn arbeidskameraten. Sjur reiste rundt på utstillingar og slepp for å sjå på fjordhestane. Det var «godt for auga hans og sjå ein fint bygd hest» (Velken, 2014, s. 15:46) , seier Marit Velken om Sjur. Han hadde òg god greie på og oversikt over stamtrea deira. Sjur sat i styre i Hestalaget i Granvin i alle år (Jordan, 2013). Han abonnerte og las magasinet Fjordhesten og bøker om emnet, som alt som interesserte han sette han seg godt inn i dette òg. På dei to siste hestane sine, Ramona og Gåslandsmari, hadde Sjur føl. Systera Helga minnes at dei hadde føl på bruket ein tre, fire gonger (Bruvik, 2014). Om han kjøpte arbeidshestane ut får stamtrea deira er meir usikkert. Det har nok vore viktigare for Sjur at dei var brukande i arbeidet på bruket, men om dei hadde ei god avstamming har nok ikkje det vore uvesentleg for han.
Slepeturane
«Sjur var nok ganske sikker på at det var fjordhesten som var rette rasen» (Velken, 2014, s. 14:18).
Dette seier Marit Velken, når ho fortel om kva type hestar som var med på slepeturane over vidda. I 1997 vart det starta organiserte kløvjeturar over Hardagervidda. I disse åra fekk Sjur sjansen til å kombinere interessa si for hestar med interessa si for å gå i fjellet. Turane gjekk på dei gamle slepene over Hardangervidda. Frakt på desse slepen er ein gamal tradisjon i bygdene rundt vidda, og kan førast langt tilbake i historia. På 1600- og 1700 talet kom dei første driftevegane over høgfjellsplatået, men det har trulig vore driftetrafikk over Hardangervidda heilt sidan 1000-tallet (Bremnes, 1993).
For Sjur og hesten vart dette ein form for ferie (Velken, 2014). Sjur fekk sjansen til å leva i stunda og få avkopling frå alt heime. Han fekk òg mogligheita til å vere saman med gode vener. Mykje av dei same folka som han var saman med i andre samanhengar var med på turane. Hesten måtte riktig nok slite og bæra, men etter kvart som turen skreid fram vart oppakninga lettare. Hesten fekk kome opp på fjellet og beite på det friske fjellgraset, og lufta der oppe var mykje svalare for ein fjordhest enn det den er nede i dalen om sommaren.
Turane vart skipa til slik at dei frå dei forskjellig bygdene rundt vidda stilte eigne kløvjelag. Kløvjelaga gjekk opp frå forskjellege stader og møttest inne på vidda. Dei gjekk ulike ruter kvart år dei gjekk. På den første turen i 1997 gjekk dei den gamle Hardingslepa, i 2000 gjekk dei Store Nordmannsslepa og seinare vart det fleire turar. Tanken bak var å ta vare på dei gamle kløvjetradisjonane og å spreie kunnskap om det gamle samkvemmet mellom aust og vest (Årekol, 1999). Dei prøvde å få med kløvjelag frå alle kommunane rundt vidda. Dei lukkast ganske godt, «det var kanskje litt lite frå Hallingdal» seier Marit Velken (Velken, 2014, s. 03:26).
For Sjur var det naturlig å være med i Voss- Granvinslaget. At dette laget vart starta var ganske tilfeldig (Velken, 2014). Det var på ein grendafest i gamlestova på Vindal nyttårskvelden i 1997 at det kom opp, frå nokon vossingar, at det skulle startast organiserte kløvjeturar over vidda. Vossingane hadde ikkje hest sjølv men dei ønskte og få til eit kløvjelag derifrå. Dette vart nemnd for Velken og Sjur, og dei tente på tanken. Dei var med på den første turen 1997 og sidan gjekk dei mange kløvjeturar saman, både organiserte og andre.
Dei organiserte kløvjeturane varte ei veke (Velken, 2014). Frå Voss- Granvinslaget stilte dei på det meste med tre fire hestar på desse turane. Ein skulle ikkje væra meir enn tre vaksne på kvar hest, slik at børa for hesten ikkje skulle bli for tung. Kva vekt ein hest kan bæra på slike turar kjem an på kva type hest det er og forma til den. Det mest vanlege var at hestane bar ein 80 til 90 kilo. I eldre tider var hestane mindre og ein rekna det ikkje for forsvarleg å lasta meir enn 50 kilo på hestane som skulle på den strevsame ferda over vidda (Indrelid, 2014). På dei tilskipa turane starta nokon turen heilt nede i frå fjorden, Sjur og dei juksa nokre gonger og starta frå Tinnhølen «det var skikkeleg juks» (Velken, 2014, s. 07:22), fortel Marit Velken og ler.
Kameraten til Sjur, Steinar Mølster på kløvtur til Sødalen med dølahesten «Spretten»
Det var ofte organiserte tilstellingar der turen enda (Velken, 2014). Når dei i 1997 gjekk Hardingslepa hadde spelemannslaget i Rauland laga til ein stor marknad med underhaldning. Dei kom kløvjelaget i møte og møtte dei ein dagsmarsj frå Rauland ved Saltpytt. Hardingslepa som går frå dei sørlegaste gardane i Sørfjorden til Rauland i Telemark vart i tidlegare tider brukt til dei store hestedriftene (Indrelid, 2014). Marknaden var ved Saltpytt, som etter gamle mål skulle liggje 3 mil frå kyrkja i Rauland. At det var spelemannslaget som skipa til er ikkje underlig,
«For du veit dette henger veldig samen … dei same folka som er interessert i hest og historikk og det kom igjen med felespel og brygging – altså heile dette blir ein slags tråd, så noen av dei same går igjen på arenaen.» (Jordan, 2014) fortel Arne Jordan.
Kløvambar snekra av Sjur.
Bildetekst: Dei flotte kløvene til hesten hadde Sjur laga sjølv. Kløvene var ettertrakta etter han gjekk bort.
Ølbrygging
«Det var tradisjon då eg voks opp, å bryggja. Dei byrja straks etter krigen, dei gamle. Fem-seks karar i ein krins her. Første gongen eg var med var i 1957, då eg kom heim att frå militæret. Etter det har eg laga øl to gonger i året, til jonsok og jol.» (Markhus, 2011) dette fortel Sjur til Markhus i intervjuet i 2011.
Å brygga øl har lange tradisjonar her i landet. Gulatingslova påla alle bønder, med nokre få unntak, å brygga øl (Bleie, 2007). Dette påbodet vart vidareført i Magnus Lagabøter sin landslov frå omlag år 1275. Dei som ikkje brygga kunne bli dømd frå gard og grunn.
I Hardager var denne tradisjonen godt rotfesta. På alle gardane brygga dei minst to gonger, til jonsok og jul (Bleie, 2007). Rundt 1850 skjedde det eit klart skifte i denne tradisjonen. Avhaldsrørsla fekk vind i segla og hardingane var tidlig ute. Det vart skipa avhaldsforeiningar i mange av bygdene i distriktet. Dei fleste av foreiningane sovna likevel inn etter nokre år. I desse åra gjekk òg store religiøse vekkingar over Hardanger. Lekmannsrørsla vende seg mot alt den fant syndefullt. Rusdrikkar, runddans og felespel høyrde med til dette. Lekmannsrørsla fekk godt tak i ytre Hardager, så der vart snart all heimebrygging på gardane borte. Rørsla fekk derimot mindre fotfeste i indre Hardanger. Brygginga i dette distriktet vart sterkt redusert, men det var framleis nokre som heldt den eldgamle tradisjonen ved like.
Sjur vidareførde den gamle bryggetradisjonen som har helde seg ved like gjennom mange generasjonar i desse traktene. Det var ikkje råd å kjøpe alkoholhaldige drikker i Granvin på denne tida, så skulle ein ha noko å drikka måtte ein skriva til Bergen eller laga det sjølv (Bøyum, 2014). På gardane på Nesheim var det vanleg å brygga øl. På gardane på andre side av vatnet, som dyrka frukt, laga dei sider. Eldste systera til Sjur, Anne Marie, kan ikkje minnes at faren deira nokon gong brygga.
Det var særleg to personar som var med Sjur og brygga øl alle desse åra (Jordan, 2014). Det var Olav Kvammen, som òg er gått bort, og Arne Jordan. Arne Jordan brygga øl saman med Sjur bort i 30 år. Dei brygga øl på den tradisjonelle måten, men med ny kjerald. Som oftast brygga dei øl av 60 kilo korn. Dei hadde ein deling på 1 til 2, eit kilo korn skulle gje omlag to liter øl. Det vart altså 120 liter ferdig øl av kornet. Dei laga det som vert kalla «sams», det vil seie at alt ølet vert tappa likt. I tidligare tider var det vanleg å laga to typar øl. Dei laga det som kallas tjukkøl og tynning. Tjukkølet vart tappa av det fyrste og dei rant det seint. Dette ølet vart sterkt og tjukt og vart særleg nytta til jul og gjestebod. Tynning òg kalla spissøl tappa dei mykje fortare, dette ølet vart særleg laga til sommaren. Ølet vart mindre sterkt, dei fekk ei større mengd, og det vart ofte brukt som tyrstedrikke i slotten, gjerne utblanda med vatn.
Når dei laga sams «blei det eit rimeleg tjukt og godt øl. Ikkje av det aller tjukkaste ølet og ikkje tynning, det var sånn passeleg» (Jordan, 2014, s. 32:30) fortel Arne Jordan. Dei brukte ferdig malt av engelsk type. Tidligare då ein ikkje kunne kjøpa ferdig melta korn var ølbrygging ein mykje meir omfattande prosess. Det var eigentleg ikkje lov å laga heimebrygg i Noreg, heilt frå forbodstida og fram til den nye ølloven av 1. juli 1999, om ein ikkje hadde dyrka kornet og melta det sjølv (Bjørnstad & Haavardsholm, 2001).
Når Sjur og Arne Jordan brygga starta dei tidlege om morgonen (Jordan, 2014). Dei starta med å laga log. Store kokekjelar med vatn med litt brake i vart satt på kok, for å få litt brakesmak i det ferdige ølet. Ein lager gjerne meir enn det ein treng til brygginga, fordi brakelogen òg er god til å reinse med. Sjur var alltid oppe klokka fem for å tenne under kara. Det tok nokon timar før det koka, så det vart tid for Sjur og gå i floren og å eta frukost i mellomtida. Då det hadde starta å koke i kara, meltar ein. Kornet vart blanda med passeleg mengd av logen i kar, slik at ein skulle væra sikker på at kornet vart gjennombløytt. Blandinga vart så heldt over i rostekara. Rostekara var laga klar på førehand med brake i botnen som sil. Resten av logen vart så heldt over i rostekara for å stå og trekke nokre timar. «Då var det inn og slappe av, spela litt og preika litt og eta litt…» (Jordan, 2014, s. 38:36) fortell Arne Jordan.
Når det var ferdig trekt var det tid for å starta og renna (Jordan, 2014). Då tapper ein av det som har stått og trekt, søtstoffet er no trekt ut av kornet. Det er her ein kan velje om ein vil lage sams, tjukkøl eller tynning alt etter kor fort blandinga får renne ut av rostekaret. «Vi tok ut ein atten nitten bøtter, så vi snakkar om 180-190 liter» (Jordan, 2014, s. 39:50) fortell Jordan. No var kjelen som logen hadde vore i tom, så vørteret vart difor heldt attende i desse kara for å koka inn. Ein skulle ha vekk ein del vatten så mengda vart koka inn får omtrent 180 til 160 liter. Mjølrestane som var at i ølet flaut no opp som skum på toppen, så dei måtte stå med ein sil og skumme av. Dette tok nokre timar, så det var godt ut på ettermiddagen før dei var klare til å humle.
I tidligare tider brukte ein humle i pose (Jordan, 2014). I dag får ein tak i humle som pellets, det var det Sjur og Jordan brukte. Pelletsen løyste dei opp i ei ause med vørter. For at ølet skulle bli høveleg bittert, tok det litt tid med å smaka det til. «Sjur, han likte å humle voldsamt godt, så han vart kritisert for at han hadde i for mykje» (Jordan, 2014, s. 41:26) fortel Arne Jordan. Han hadde tildels rett i det seier han vidare, fordi at når ølet har stått ei stund forsvinn litt av humlestyrken. Mange reagerte på ølet med ein gong, «dette her var kraftig kost» (Jordan, 2014) fortel han. Dei siste åra vart dei samd om å bruka litt mindre humle.
Det ferdig humla ølet vart heldt at ende i rostekaret, som dei hadde reingjort i mellomtida (Jordan, 2014). I tidligare tider var det vanlig å ha eit eige kar til gil, men no når ein har dei lette rustfrie kara er det mulig å bruke det same karet. Sjur hadde to like kar, men det viste seg at det var like enkelt å bruke eit fortel Arne Jordan. I dag brukar dei gjerne kjøleelementet for å kjøle ølet snart ned. «Sjur var av det gamle slaget» (Jordan, 2014, s. 43:25) seier Jordan, så dei gjorde det på gamlemåten. Ølet fekk stå til dagen etter for å kjøla seg ned. Det måtte ned på 30 grader, helst under, før dei sette «kveike» i – altså gjæren.
Dei gjorde det på gamle måten (Jordan, 2014). Dei tok vare på gjæren, hadde den på norgesglas og sette dei på kjøl. Gjæren var god i mange år, men så starta den å tape seg. Då bytta dei. På dei siste bryggingane kjøpte Jordan tørrgjær for ølbrygging, «det gjekk svært bra» (Jordan, 2014, s. 44:17) fortel han. Gjæren var stort sett utgått etter 3 dagar. For å sjå om den var utgått tok dei ausa dei hadde og kløyvde skumkaka på toppen av karet slik at dei såg ølet. Om skummet stod av seg sjølv var gjæren utgått, om det ganske fort seig saman måtte ølet stå ei stund til.
Etter dette kjem vi til det som kanskje er mest omtala i ølbrygginga, «oppskåka» (Jordan, 2014). I praksis vil det seie å ausa ølet opp. Ølet må over på noko anna, for det er mykje gurms på botnen. Særleg i gamledagar var det vanlig at vener og naboar møtte opp ved dette høve. Ølet skulle smakas på og vurderas. Så nyst tillaga øl kan ha litt ubereknelege verknader, så det kunne gå gale. «Av og til gjekk det sogàr så gale at det gjekk tomt» (Jordan, 2014, ss. Del 2, 04:02) fortel Jordan. Når ølet var tappa om, stod minst ei veke. Etter dette vart det stukke om ein gong til. Når ølet var stukke om nokre gonger var det rimeleg grumsfritt, klårt og bra. Ølet «vart gjerne ikkje heilt – vi seier skirt» (Jordan, 2014, ss. Del 2, 04:41) fortell Jordan.
Dei hadde gjerne jonsokølet ferdig tappa opp tidlig i juni, slik at det var klart til landskappleiken (Jordan, 2014). På spørsmål om dei tok med alt ølet til kappleiken svarer Jordan. «Nei då hadde vi ikkje kome heim igjen. Men vi tok med sånn at det ikkje berre var til oss, vi delte rikelig.» (Jordan, 2014, s. 29:30). Frå dei starta med brygginga til det var ferdig tappa opp hadde det då gått omlag ein månad. Det var kan hende ikkje så mykje arbeid, men nokon måtte være der og sjå til prosessen.
I 2004 starta Rongastovo på Voss opp «VM i Jolaøl». Det var då naturlig å få med Sjur, som var ein erfaren ølbryggar, som dommar (Jordan, 2014). Dei var fem dommarar i panelet, og Sjur var fast dommar frå fyrste gongen. «Det var mykje kleint øl» (Jordan, 2014, ss. Del 2, 12:24) Sjur måtte smake på, men det var endeleg mykje som var godt òg. Det var mykje liv og røre på Rongastovo og trivelig å være der, så Sjur sette pris på dommargjerninga. Sjur overnatta aldrig oppe på Rongastovo, han fekk naboen Johannes Nesheim til å køyre seg (Nesheim J. , 2014). Dei måtte opp om morgonen og gå i fjøsen, dei hadde begge buskap som dei måtte ta seg av. Då Sjur gjekk bort, vart det Arne Jordan som arva plassen som dommar i panelet.
Heimabrygg og faglig fordypning heime hos Sjur. Fra venstre Emil Thoresen Småland, Einar Strand og Marius Jektvik.
Folkemusikk og feler
«Med meg sjølv har det ikkje vore så svære greiene. Eg har vore med på lagspel i spelemannslaget, ikkje solo. Men eg har hatt gode stunder i lag med spelemenn, og vore på kappleikar i massevis. Eg kom meg til landskappleiken dette året òg.» (Markhus, 2011)
Dette seier Sjur om sine eigne evner som spelemann og tilhøvet til kappleikmiljøet i intervjuet med Knut Markhus i 2011. Interessa for felespeling fekk Sjur då han var i konfirmasjonsalderen (Bøyum, 2014). Då kjøpte far til Sjur ei fela til han. Det var eit syskenbarn av faren, Nils Nesbø, som skulle selje ei fele og det var den faren kjøpte. Nils Nesbø spelte fele og Sjur likte svært godt å være hjå han og høyre. Han gjekk òg heim til han Johannes Kolskår for å høyre på felespel. Johannes Kolskår budde på Nesheim og var spelemann. Det var altså eit miljø rundt Sjur med interesse for felemusikk, sjølv om faren eller bestefaren aldri spelte. Han hadde ikkje mykje tid til å spela sjølv. Han hadde arbeidet sitt som snikkarlærling og arbeidet heime på garden.
Vi må tru at interessa auka endå meir i verkstaden hjå Kristoffer Kjerland (Jordan, 2014). Kristoffer Kjerland var i tillegg til å være snikkar, ein særs god spelemann. Kristoffer Kjerland hadde med seg fela si i verkstaden og det hende at det var dagar dei ikkje hadde så mykje arbeid, då vart det spelt. Sjølv om Sjur ikkje fekk ei formell opplæring høyrde han slåttane, og som Arne Jordan seier det «han hadde jo godt øyra» (Jordan, 2014, s. 08:27).
Leif Rygg som kjende Sjur allereie frå 60-tallet fortel at ein spelemannkollega av han, Kjell Midttun, var saman med Sjur i militæret (Rygg, 2014). Sjur hadde då starta å spela og han var lidenskapeleg interessert i musikken. Det var i den tida ikkje vanleg blant ungdomane å være interessert i denne musikkforma. «Me var nok litt sære me kanskje» (Rygg, 2014, s. 01:55) som var opptatt av dette, fortel Leif Rygg. Trekkspelmusikken hadde då vorte populær som dansemusikk i mange miljø. Fela hadde vore veldig einerådande som instrument i festsamanheng før krigen, men så kom trekkspelet inn etter krigen og tok over mykje for den tradisjonelle fela. I 60-åra vart rockemusikken populær i ungdomsmiljøa. Hardingfelemusikken stod seg likevel etter måten godt i miljøa i Voss og Granvin (Rygg, 2014). Det var på denne tida stor aktivitet i ungdomslaga og dei trengte felespelarane. Dei vart brukt til blant anna turdansar og det vart organisert grupper som heldt framsyningar for turistar.
Sjur var tidleg med på kappleikane (Rygg, 2014). Han utvikla seg ikkje til nokon stor spelemann, men var ein ivrig lyttar og kjennar. Han var ein trufast travar i spelemannslaget i Hardanger, og med på mykje av det som vart skipa til der. Spelemannslaget i Granvin hadde mange som var aktive og mange som spela litt, slik som Sjur. Opp gjennom åra erverva Sjur seg stor kunnskap om slåttar, spel, spelemenn og feler, både lokalt og på landsbasis (Jordan, 2013). Før Sjur i dei siste åra byrja å få problem med høyrsla, var han mykje nytta i domsnemnder på kappleikar (Rygg, 2014). I ei domsnemnd på ein kappleik er det tre dommarar. Det som er viktig når ein sit i ei slik nemnd er å ha god kjennskap til slåttane, for å kunne vurdere spelet. «Det eg saknar i dag er folk, på linje sikkert så med Sjur, som kunne musikken» (Rygg, 2014, s. 37:04) fortel Leif Rygg, og han helt fram «som hadde kunnskap om musikken og slåttene i litt breiare format».
Sjølv eigde Sjur to gode feler (Jordan, 2014). Den eine var ei Knut Eilevsson Steintjønndalen fele frå 1897 (Jordan, 2013). Knut Eilevsson Steintjønndalen vert rekna som ein av dei fremste felemakarane i landet på slutten av 1800-talet (Aksdal, 2009). Knut Eilevssonfela følgde med garden. Morbroren Torstein Nesheim som eigde Mjølstølen fram til 1941 var ungkar, bonde og spelemann. Det var han som hadde eigd fela. Han var og god ven med storspelaren Ola Mosafinn, sjølv om det var stor aldersforskjell mellom dei. Mosafinn kom ofte til Nesheim berre for å spele på fela, for den var svært god og ny – men Trostein Nesheim passa godt på fela si, så Mosafinn fekk aldri fela med seg derifrå. Sjur tok vare på fela, i dag er den i Arne Jordan sitt eige.
Den andre var ei fele den kjende felemakaren Håvard Kvandal hadde bygd, Sjur kjøpte denne direkte frå han i 1987 (Jordan, 2014). Håvard Kvandal vart fødd i 1910. Han var spelemann og mykje brukt til å spela i bryllaup og til dans. Han er likevel mest kjend som ein god felemakar, han vant sylvmedalje på feleutstillinga på landskappleiken i 1980 (Hardanger Spelemannslag, 1998). Sjur og Håvard Kvandal var gode vener. Dei snakka samen lenge og ofte, nesten kvar søndag. Sjur bygde aldri feler sjølv, men fekk mykje kunnskap gjennom venskapen han hadde med Håvard Kvandal. Det har nok vore naturlig for Sjur å interessere seg for felebygging. Det batt saman to av dei store interessene i livet hans, snikkaryrket og musikkinteressa. Arne Jordan fortel at han sjølv starta med å byggje feler etter at Håvard Kvandal hadde vorte for gamal til at Jordan kunne spørje han (Jordan, 2014). Men fortel Arne Jordan «eg har jo fått veldig mykje av Sjur som Håvard har fortalt han, sånn at han har jo nær sagt gitt meg vidare det mesta…» (Jordan, 2014, s. 18:21)
Etter at Sjur gjekk bort arva Helga, Håvard Kvandal fela. Eine dotera til Helga er gift med barnebarnet til Håvard Kvandal, så fela enda attende der ho kom frå i Kvandal (Jordan, 2014).
Bibliografi
Aksdal, B. (2009). Hardingfela. Tronheim: Tapir Akademisk Forlag.
Alnæs, K. (2000). Historien om Norge – Femti rike år, Bind V. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Arkivverket Digitalarkivet. (2014, Juni 20). Ministerialbok for Nykirken prestegjeld 1935-1946 (1308M8). Bergen, Hordaland, Norge.
Bakken, A. M. (1986). Bygdesnikkar og bonde. I A. M. Bekken, Fjordhesten (ss. 108 – 110). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Bjørnstad, L., & Haavardsholm, E. A. (2001). Moderne hjemmebrygging – lær kunsten å brygge ditt eget øl. Steinkjer: Bjor Forlag.
Bleie, L. O. (2007). Drikkekultur og drikkeskikkar i Hardanger gjennom tidene. I L. O. Bleie, & I. L. Reinsnos, Hardanger 2007 (ss. 53-79). Utne: Hardanger Historielag.
Bremnes, P. M. (1993). Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda. Eidfjord: Eidfjord kommune.
Bruvik, H. (2014, juni 12). Sjur Nesheim – livsløpet, familien, dagliglivet, driften og mattradisjonene. (E. Oalann, Intervjuer)
Bøyum, A. M. (2014, Juni 19). Sjur Nesheim – livsløpet, familien, driften, bruket. (E. Oalann, Intervjuer)
Fossgard, E., & Notaker, H. (2007). Vossamat. Oslo: Det Norske Samlaget.
Hardanger Spelemannslag. (1998). Hardanger Spelemannslag 50 år. Odda: Hardanger Spelemannslag.
Hodne, F., & Grytten, O. H. (2002). Norsk økonomi i det tyvende århundre. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.
Hotel Ullensvang. (2010). Vår historie. Lofthus: Hotel Ullensvang.
Indrelid, S. (2014). Oppdagelser på Hardangervidda. Kvinnherad: Nord 4.
Norsk handverksinstitutt finansierte en sagstrekkersamling på Voss og Jarle Hugstmyr fra instituttet deltok som fagperson
Med på organiseringen og gjennomføringen var Bygningsvernsenteret på Voss ved Erik Aakre.
Trond Oalann var med på den faglige utformingen av seminaret og gjennomføringen for Hordaland Fylkeskommune.
Axel Weller og Jon Dahlmo var innleide fagpersoner.
Jeg gjør oppmerksom på at denne rapporten stort sett må sees på som ett notat for videre arbeid, det er få klare konklusjoner, og vi er helt i begynnelsen av ett forsøk på å gjenreise dette fagfeltet.
Figur 1 Handbok for huggere. verktøy for sagstrekking og retting.
Figur 2 Fra Handbok for huggere.
Hvorfor strekke saga.
På store sager kan det å ha strekk i saga være viktig for styringen av saga. Dette gjelder spesielt for sagstillingssager, når man tenker på tykkelsesforholdet på ei slik i forhold til størrelsen kan det være ganske ekstremt i forhold til ei håndsag. Slik at her blir det med strekk viktigere. Axel har saget ganske mange kubikkmeter med tømmer på denne måten og mener at strekken i ei slik sag er avgjørende for bruken. Det er mange spørsmål å arbeide videre med innenfor dette temaet, Axel har vert inne på at det også kan være aktuelt å banke strekk kun i bakkant på ei slik sag. Akkurat hvordan strekken i saga virker på styringen av saga er vanskelig å forstå fult ut. Vi har teorier om det, slik som at saga bøyer seg lettere på tvers når man styrer (vrir eller bøyer) den slår kul på seg på tvers og svinger i veden? Det kan være at den tøffe påkjenningen den blir utsatt for på tannsiden skaper spenninger (strekk) som må «balanseres» på baksida. Det blir store problemer med ei slik sag om den får en kul eller bue tvers over, dette kan ha en sammenheng med spenninger i saga. En annen sag der dette også er aktuelt er svans, de får store påkjenninger og er lange.
Figur 3 Handbok for huggere.
Hvordan virker sagstrekkingen?
Når vi banker på saga flytter vi på materialet i saga, det blir omtrent som å stikke fingrene i en pizzadeig. Vi øker arealet på midten, tynner det slik at det oppstår en indre spenning i bladet. Vi kan tenke oss at vi skal bukke ei takrenne av ei blikkplate, før vi bukker den er det bare ei slapp bøyelig plate, med en gang vi har bukket den i en u-fasong blir den stiv. Vi ser litt det samme på ei strekt sag, menn i mindre grad. Når vi bøyer den på langs slår den en tverrkul, kanskje det er dette som gjør den stivere?
Strekkingen foregår direkte på ambolten uten mellomlegg (strekkhammer). Metoden for å måle at man har fått strekk er at saga skal bli konkav på tvers når man bøyer den på langs og legger rettholt inni bøyen, motsatt blir den konveks på tvers målt på utsiden av buen.
Figur 4 Handbok for huggere.
Rette saga.
Det er viktig å rette saga først. Rettingen foregår med mellomlegg på ambolten, mellomlegget er f.eks. Skinn, dette skal motvirke at man banker strekk i saga når vi retter den. Det ser ut som saga bør henge fritt når man sjekker eller sikter linjene på topp og bunn. For å rette saga slår vi i utgangspunktet alltid på kroken eller kulen (rettehammer). Kulen eller bøyen kan gå på langs, tvers eller diagonalt, og vi må arbeide etter linjene i kulen.
Har saga en krapp kul retter man uten mellomlegg.
Figur 5 Jarle Hugstmyr undersøker en kul i saga.
Figur 6 Handbok for huggere.
Hvorfor skal vi slå oppå på kulen?
Jon Dahlmo sier at Når vi slår på noe som ligger på ambolten deformerer vi opp siden og emnet får ikke bøyd seg tilbake.Tenk deg en svamp eller liknende, om vi trykker på en svamp som ligger p ett flatt underlag strekker vi sidene inn og svampen løfter seg på sidene. På samme måten virker ett slag på stål, menn den går ikke tilbake slik svampen vil gjøre. Vi gjorde ett forsøk med en rett spiker, vi la den på ambolten og slo på den med en hammer med svakt rundet bane. Spikeren bøyer seg som forventet opp i endene.
Å rette ei vindskeiv sag.
En annen problemstilling er om saga er vind. Da må vi bruke rettehammeren og slå den ut i diagonale linjer i motsatt retning. For å sjekke hvilken vei saga er vind kan vi bruke en enkel tommelfingerregel. Om vi holder høyre hånd foran oss med håndflata ned ser vi at tommelen peker mot venstre. Slik kan vi sjekke vindinga (tenk skrue) snur saga etter venstrehånds tommel (høyrevridd) eller høyrehånds tommel (venstrevridd)? Altså når vi skal rette en høyrevridd sag legger vi høyre hånd på bladet og merker diagonalretningen etter den og motsatt.
Figur 7 Vi merker hamrerettningen. begynner bakerst og «baker» saga framover langs diagonallinjene.
Figur 8 Retter ei vindskjev sag med mellomlegg på ambolten.
Biltematesten.
Ambolt med underlaget hammere og rettholt. På saga har vi merket området som skal strekkes.
Ambolt med underlaget som ligger på siden.
Figur 9 Verktøyet som vi brukte i testen.
For å teste virkningen av strekkingen kjøpte vi inn noen sager på Biltema for å kunne sammenligne to sager som i utgangspunktet er like. Vi studerte saga før vi begynte å strekke den. Den får en motsatt tverrbue en den skal ha når den bøyes på langs, den blir konveks på innsiden av bøyen og konkav utenpå. Dette er muligvis pga. en strekk som har oppstått langs fremkant av saga når den har blitt oppvarma for tannspissherding?
Figur 10 Jon til venstre og Axel diskuterer strekkingen.
Axel og Jon undersøker saga.
Vi ser at saga er konkav inni bøyen.
Figur 11 Vi sjekker strekken i saga.
Vi fikk strekt saga på midten slik at den fikk den riktige tverrbuen ved bøying. Vi ville teste sagene mot hverandre for å se om vi kunne oppdage noen praktisk forskjell på ei slik håndsag med strekk og ei uten. Det var vanskelig å tolke hvordan strekkingen virker på ei slik sag, saga viste seg å gå veldig skeivt. Vi antok først at grunnen til dette måtte være at vi hadde skadet vikkinga på saga på ene siden. Altså var det nokk ikke så lurt å teste dette på ei tannspissherda sag som ikke lar seg file og vikke etter strekkingen, slik vi vanligvis ville gjøre det. Overraskelsen kom når vi testet den andre saga som vi ikke hadde arbeidet med, den gikk også veldig skeivt. Vi hadde kjøpt inn en tredje sag av samme type, den gikk også skeivt. Når vi studerte tannsettet på disse sagene nøye, oppdaget vi at det var ulik høyde på tennene fra ene siden til den andre, og dette resulterer alltid i at saga går skeivt. Konklusjonen må være at nøyaktig filing og vikking er viktigere enn strekk på ei slik sag, og at billigsager sjelden egner seg til presisjonsarbeid. Om vi skal få testet dette med strekk ordentlig må vi nokk over på større sager som ikke er tannspissherdet, f.eks. Sagstillingssager.
Figur 12 Jarle er ikke helt fornøyd med disse sagene.
Kan saga bøyes?
Vi ser at noen av de gamle sagene lar seg bøye, altså når vi bøyer de får de en permanent bøy på langs, de spretter ikke tilbake. Det ser ut som det er rustede sager som blir slik. Jon Dalmo mener dette kommer av det at herdingen i stålet går ut når de ruster. Vi står igjen med ei jernplate, slike sager er vell mest sannsynlig vrak? Da det er svært vanskelig å få gjort noe med dette.
Jeg har tidligere blogget om å lage økseskaft etter sløydboka til Kjennerud-Løvdal, i tillegg vil jeg vise noen tradisjonelle skaft med en kort bildeframstilling om hvordan jeg lager disse. Nå er det slik at økseskaft varierer mye etter bruk og ikke minst etter hvilken tid øksa er i fra. slik sett burde jeg komme tilbake med en mer innholdsrik oversikt, men det er selvsagt litt begrenset hva som finnes av originale skaft når en kommer litt tilbake i tid. Nå tenkte jeg å ta for meg ett skogsøksskaft og noen bileskaft, bileskafta er kopi av skaftet på bila etter Sjur Bergstad på Nakka i Evanger (se bloggpost om bruken av bila på Nakka her). Øksa jeg skal skjefte er en kopi fra gården Li i Ryfylke, dette er en museumsgård under Ryfylkemuseet. For å studere på biler og bileskaft fra Hordaland kan man gå inn på bileutstillingen til Arne Høyland. Roald Renmælmo har en flott video på youtube fra Finland som viser skjefting av øks her.
Først økseskaftet:
Øksa som vi fikk smidd kopi av.Vi fant ei lik øks på samme plassen (Li I Ryfylke) men denne var godt brukt og hadde skaft.Her ser vi skaftet, det er nærmest helt rett og av ask.Legger ut øksa og skaftet for å bestemme vinkelen på skaftet i forhold til økseeggen. Når det er bestemt er det bare å tegne på skaftet. Skaftemnet er høvlet slik at det er omtrent en halv cm. tykkere bak en framme.
Steven Matthews swings a broad axe (bile). In the background we see Shawn Jensen glepphugging a purlin.
A very practical solution for carrying timbers
Scarf joint along the sill.
Jane Laurence lays out a French locking scarph joint.
Half of the French locking scarph join is ready.
The stavline is laid in place upon the sill stock.
The completed French locking scarph joint in place in the building. By using the center line as reference for the layout measurements, the joint is tight fitting and square, despite the different dimensions of the rough timbers.
The tie beams are fastened to the stavline with cogged lapped joinery. In this photo, we’re starting work on the rafters. Derek Rausch (with back to camera) positions the timber.
The next and final stage before we begin the roof are the ‘pillows’ a type of platform onto which the primary rafters will be seated. These also serve to lock the primary rafters in place.
Scott Carlson took responsibility for figuring out the length of the angled brace members within the walls. He drew up a very clear plan on the workshop floor in full scale. (Trond – not sure if I have this concept right)
Scott’s drawing
Scott Carlson discusses the length of the bracing with Peter Henriksen, lead timber frame instructor at North House Folk School.
Joe Donohue (facing away) works on braces.
Camryn Boyle lays out posts.
Here are Camryn Boyle and Matthew Labrenz in the production of upright posts.
Mattew Labrenz is a carpenter from Fairbanks, Alaska.
The foot of the primary rafter and the very important joint which determines the the placement of the primary rafter being laid out and marked.
A close up of the all important point where the base/foot of the primary rafter will be secured and supported by the building.
Dale Torma cuts the base and mortise for the primary rafter.
I think this technique is called ‘water boarding’ in English, but maybe it not used much in the USA.
Dale Torma in action with a chisel.
Marking for the tenon and base of the primary rafter
Peter Henrikson (left) and Nick Jorgenson cut a primary rafter with a two person crosscut saw. Joe makes sure it doesn’t split off.
Kenny w. Cheever has made a jig for the secondary rafter cuts in the plate.
The top of the one primary rafter is ready to join with its complimentary other side with a joint that has half the stock cut away. The primary rafters will meet in the same plane.
We test-raise a rafter.
Mike Loeffler and Derek Rausch took responsibility for the measuring and cutting of the ridge and purlins. Here Mike uses a grindariv to transfer the angled surface of the ridgepole to the cutting line.
As luck would have it, on the 17th of May, 2017, we were ready to raise the building and celebrate Norway’s Independence Day at the same time.
The nailing band fashioned by Scott Carlson at the last minute.
There is a large port opening in one end of the building.
Figur 2 Fra Handbok for huggere.
Figur 3 Handbok for huggere.
Strilamaksel 