Jeg har tidligere blogget om å lage økseskaft etter sløydboka til Kjennerud-Løvdal, i tillegg vil jeg vise noen tradisjonelle skaft med en kort bildeframstilling om hvordan jeg lager disse. Nå er det slik at økseskaft varierer mye etter bruk og ikke minst etter hvilken tid øksa er i fra. slik sett burde jeg komme tilbake med en mer innholdsrik oversikt, men det er selvsagt litt begrenset hva som finnes av originale skaft når en kommer litt tilbake i tid. Nå tenkte jeg å ta for meg ett skogsøksskaft og noen bileskaft, bileskafta er kopi av skaftet på bila etter Sjur Bergstad på Nakka i Evanger (se bloggpost om bruken av bila på Nakka her). Øksa jeg skal skjefte er en kopi fra gården Li i Ryfylke, dette er en museumsgård under Ryfylkemuseet. For å studere på biler og bileskaft fra Hordaland kan man gå inn på bileutstillingen til Arne Høyland. Roald Renmælmo har en flott video på youtube fra Finland som viser skjefting av øks her.
Først økseskaftet:
Øksa som vi fikk smidd kopi av.Vi fant ei lik øks på samme plassen (Li I Ryfylke) men denne var godt brukt og hadde skaft.Her ser vi skaftet, det er nærmest helt rett og av ask.Legger ut øksa og skaftet for å bestemme vinkelen på skaftet i forhold til økseeggen. Når det er bestemt er det bare å tegne på skaftet. Skaftemnet er høvlet slik at det er omtrent en halv cm. tykkere bak en framme.
Rapporten er basert på et intervju som Arne Vassenden og Trond Oalann hadde med Knut Øvstedal den 6.2.07. Rapporten er ett notat som Arne og Trond utarbeidet kort tid etter intervjuet. Bilda er fra ett dokumentasjonsprosjekt med Knut og Johannes Mæland, der vi tekka ei utløe sammen med dem.
Losting (neverflekkjing)
Knut har losta never og bork 2006.
De som hadde never skog i Øvstedal losta litt hver vår. Når rogna blomstret var det tid for losting, de gamle gikk og skar i neveren for å se om den sprakk. Det kunne variere fra sted til sted på samme garden når neveren sprakk. Der det var skyggefullt hadde en kortere tid på lostinga, en uke til halvannen. I solhellinga hadde en to til tre uker på lostinga. Neveren på skygge siden blir grovere og sterkere en på solsiden?, nevner knut. Nødvendig verktøy for arbeidet var kniv og losteskei. Losteskeia 1 var lagd av sprakje og ble brukt fortrinsvis til losting av bark. Når de losta bjørka i Øvstedalen ble, treet felt. Neveren og barken ble håndtert fortløpende, mens veden ble liggende til høsten.
På neverlosting med Arne Vassenden i Eksingedalen 07. Vi losta bare neveren.
Me færde nevre på underarmen. La nevra over armen med innsiden ut etter hvert som de losta. Neveren ble lagt i kippe, 15-16kg ved ymse bjørker. Neveren ble lagt i press på store heller. Knut brukte utrykket å fergja (å legga i farg). De fergde neveren med rangsiden opp. Det er viktig at ikke neveren krøllet seg, da sprakk den under legging. En som var flink å loste klarte 40-70kg pr dag. Det en klarte å loste på en dag skulle en skjøl bære hjem, ”dei bar da heim i tog og fatla”.
Arne Vassenden bærer never, Modalen 07.
De snakket om god og dårlig neverskog. Knut er ikke så opptatt av hvor mange lag med never det skal brukes på taket, det var kvaliteten på neveren som avgjorde dette. En som var flink såg etter om neveren var kvit, rein og sterk. Tynn og glassaktig svak never ble ikke brukt. ”Ho vakje verd moldi sa dei”
Hadde treet en svang (bue) skulle neveren skjæres på utsiden. Neveren skulle splittes opp slikk at man fikk størst mulig flak. Baldernever
(never fra annen gangs losting av treet) var ikke regnet for å være brukenes på tak?
Barken ble liggende i sola noen timer før de lura han. Barken skulle være som tøy før den ble lura (når de lura barken ble denne rullet sammen til en rull).
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: «Borkelura» på loven hos Johannes Mæland i Øvstedal.
Neveren ble ikke sortert mens de losta, den ble sortert når den ble lagt på låven.(Dei eldre var ei veka på loven og sorterte nevri) neveren ble stablet i fine la. De la velesse(bord kant i kant) og velessesteiner oppå neverlaet.
Når barken var tør, ble den knust med husklubba til fyrstikkeske størrelse. Barken på bjørka var en viktig vare for salg. Strilene kom og kjøpte denne varen for bruk til barking av segl, garn osv.
Når strilene kom for å kjøpe bark vurderte det kvaliteten, om den var tørr eller om det var mugg på den. Prisen ble deretter diskutert på grunnlag av dette. Barken ble fylt i sekker og de satte segl på.
Veden låg med kvisten på til høsten, ” låg han lett oppifrå mugna hanikkje. Om hausten lunna me stokkane, 8 til 10 alninger styrde me ne liane”. Lostaveden var rimeligere i pris en vanlig ved.
Når et hus eller en løe skulle tekkes i Øvstedal,ble det kalt inn til dugnad. En tekke dugnad ble kalt et hustak. Det var faste hustak områder, i det som knut var med i var det 27-28 personer. Skulle en tekke en utløe så var gjerne bare naboen med, men på større tak som våningshus/løer var hele hustak området invitert. Det var viktig å ikke glemme noen. Det betydde mye for folk å få være med, et hustak var en sosial begivenhet. Det ble brygget spesielt for anledningen og det ble servert god mat til alle måltid. Knut har vert med på 5-6 hustak. Taket skulle tekkes på en dag, Gofaren til knut ville ikke ha noe slurv, ”han ofsa taket dagen før hustaket” .
Vi tekka denne utløa sammen med Knut en stund etter intervjuet.
Arbeidet ble utført på senhøsten så det var nødvendig med skjerming for regnet.
De gamle som ikke hadde helse til å gå på taket, finsorterte neveren nede på bakken.
Knut sorterer never.
De andre begynte med å gjøre klar torvhaldet og ofsekrokar av sprakje. Det skulle være tre neverflak under hver krok, senere ble det brukt jernkroker. ”me ofsa takje”. Ofse (den nederste delen på taket 70-80cm) var et svakt punkt, her måtte en bruke god og sterk never og de flinkeste folkene. ”Me måtte vera litt gamle for å få væra med å ofsa”. Knut påpeker at det er lett for å få inn klakadråpar hvis dette ikke ble gjort riktig. Det var flere måter å legge ufsingje. ”Gamle Tuften la første nevra med rongo ned og motsett oppå” Andre låg de to første lagene med innsiden opp, de la de største nevrene i bunn og trekte det neste laget lengre opp. Neveren skulle ligge ett ”nevagrep utom ufse”.
Arbeid med upse, vi ser upsekroker og torvhald og at selve upsa er satt med never og alt.
Johannes Mæland (bakerst) og Knut legger torv på upse.
Omkring en alen av taket ut mot gavlen, kanane er utsatt for vind. Her arbeidet de med mest erfaring når ofse var ferdig. Det eldste og mest erfarne leggerne var ofte gamle og dårlig til beins, de ordnet seg med ett bord som de stakk mellom trobordene, som de sto eller støttet seg på. Kanenevrane måtte være ny og av god kvalitet, om lag som ofsenevra. I moldrøyte var det ikke så store krav til nevra, her kunne en bruke den simpleste nevra, gjerne gammel never og den simpleste torven. Overgangen mellom moldrøyte og mønsnevri kalles for skaringje. Skaringsnevra var og utvalgt spesielt for formålet. Skaringsnevre ble lagt helt opp til mønet. De ventet ofte med mønsnevri til dagen etter hustaket. De kunne derfor ikke legge torv opp i skaringje. for at ikke neveren i skaringje skulle krølle seg i løpet av natta ble det lagt bord på skaringsnevre. Mønsnevri skulle lostas av store bjørk, den skulle være av beste kvalitet og i lange lengder. De la mønsnevri andføttes, slik at det rakk så langt ned mot moldrøyte som mulig. De hadde to forskjellige tekke mønster på nevertakene, lukelegging og skrålegging. Lukeleggingen ble holt for å være den beste metoden, men den krevde jevnere kvalitet på neveren. Når en luke legger neveren blir den lagt i skifermønster. Skrålegging er med sidesuing av neveren. For at vannet ikke skulle renne inn sideveis under sidesuingen ble neveren skrådd ørlite, rastene med never ble derfor skrå. De skrådde ikke hele takflata samme veg men snudde på midten slik at rastene ble svakt v- formet. Dermed måtte de også bruke forskelig retning på sidesuingen på hver side av midten av taket.
Her ser vi at det originale nevertaket på utløa var skrålagt, det er side sua.
Torven til taket skulle finnes på god grasmyr, Knut beskriver det som godt beiteland. Torven ble sortert etter kvalitet kanane krevde spesiell omtanke, her valgte det ut seig torv. På mønet skulle det helst være torv med mye røtter, den skulle ligge rolig på taket. Torva på mønet skulle være spesielt stor, Knut mente den var opp til en meter lang og en alen brei. Tykkelsen på torven var ca 4”. De nytta opp igjen noe av den gamle torva, den lauseste torven ble brukt i moldrøyte. Under hustaket ble de som langet torv kallet for moldtroll, det ble og i senere tid nyttet heiseanordninger til dette arbeidet.
Her ser vi den spesielle måten de tok opp torv på i Øvstedalen.
For å sikre torven mot vind på kanane ble torven vanligvis tynget ned med stein eller stokker. ”her brukte vi mykje velesse på store tak”. Velesse er to stokker som er felt sammen i halv ved i mønet, endene på stokkene stakk opp over taket ag dannet på den måten et slags kors. Knutt kaller dette for ett velessekross. vellesse skulle ha god klaring ned mot torvhaldsstokken og den ble tynget ned med en stor flat stein på hver side, steinene låg i vellessekroker (kroker av sprakje) De gikk oppå stokkanne og trakket de godt ned. I noen tilfeller, ofte på mindre bygg, ble det brukt velessesteiner, lange smale steiner som de la opp langs kanane.
Velessestein.
Torvhaldstokken skulle være 4×4” kanthogd. På små hus i utmark ble torvhaldstokken ofte bare hugd på to sider og rundingen ble snudd ut. De hogde ikke drenerings hakk i underkant av torvhaldsstokken ”dei rende sand eller grus på oppsio av stokken”. Sprakekrokane skule være en halv meter lange, minimum 30cm. Midt på taket ble krokene festet med minimum to nagler, men ut mot kanane skulle det være tre nagler. På store bygg var det ofte ”duble torvahlde” som ble lasket sammen med ca 1 meters mellomrom?
Før saga kom i bruk ble trobordene kløyvd av en stokk og de ble økset til på oppsiden.
Torven vi brukte i Øvstedal hadde blåtopp som grastype.
Øverst, løa når den var ny-tekka, under er løa i 2013.
Under er Arne Høland sine videoer fra neverlosting og bruk av bork og never.
Botnahytta var i stor grad forfalt da restaureringsarbeid startet.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I hovedsak skyldtes det sterke forfallet at hytta har stått med det som antakelig i utgangspunktet har vært tenkt som ett et undertak.
Dette undertaket hadde ingen utstikk på opp siden og forsynte dermed tømmeret med friskt vann gjennom hele året. I tillegg har papptekkingen blåst av og blitt skadet med ujevne mellomrom.
Dette har skapt store skader også i undertak og delvis i åser.
En privat tvist om eierforhold til grunnen som vi ikke går nærmere inn
på her, hadde lagt en demper på vedlikeholdsinitiativer siden tidlig 80-tall. Til tross for et langt kommet forfall viste det seg på synfaring at hytta fremdeles hadde store antikvariske verdier i behold. Det meste av interiøret var tatt ut av hytta og satt på lagring av framtenkte
personer, spesielt Bjarne Øvredal, som har vært en ildsjel for bevaring av hytta. Hans arbeid med presenninger på taket og ivaretaking av interiøret har vært av avgjørende betydning.
Vinduer, dør, gulv og kort sagt mye av det som var avgjørende for opplevelsen av det opphavlige interiøret i hytta under krigen, var nærmest intakt. Dette til tross for at hytta i realiteten var nær med å kollapse av de store råteskadene i veggtømmer og bærekonstruksjon.
Hytta ligger ca. 1 times gange fra nærmeste veg i bratt terreng. Det vanskeliggjør og kompliserer alle typer tiltak. I tillegg var den fremdeles pågående private konflikten direkte styrende for valg av
framgangsmåte i restaureringsarbeid. Hytta kunne ikke demonteres, men måtte restaureres på plassen.
Hytta var tømra som jaktbu av ubearbeidet furutømmer som ble felt og kjørt fram fra haugene rundt Botnavannet hvor hytta ligger plassert på et lite nes eller tange. Selve tømringa, novet som ble benyttet
er et lite mysterium. Novet har en type 6-kanthals og en form for skjulte kinninger som i virkeligheten er mer som en gjæring eller rett 45′ fals fra medragsmot til medragsmot.
Novet er ellers ikke kjent i Hordaland, hvis vi ser bort fra andre hytter oppført av tømreren av Botnahytta og hans læremestere i faget.
Bildet er fra Høyseterkvanndalen og hytta er tømra av Osvald sin læremester. Novet er kjent andre steder i landet, men er da på eldre bygg, blant annet fra 1600-talls bygg i Trøndelag.
Disse forutsetningene med det ukjente novet, beliggenheten og restriksjonene som ellers var på gjennomføringen, ble førende for det videre arbeidet.
Gjennom flere møter og synfaringer med de involverte ble selve tenkemåten som skulle ligge til grunn
for valgene i restaureringsarbeidet utarbeidet. Det ble klart at snarlig sikring av bygget, altså en eller annen form for restaurering sommeren 2015, måtte være førsteprioritet. Det var svært usikkert om
hytta ville tåle enda en høststorm eller snøvinter.
Det var videre et sterkt ønske om at mest mulig av det originale interiøret
og atmosfæren måtte bevares. Derfor ble den første strategien en såkalt osteklokkebevaring, der vi ønsket bare å bytte
syllstokker og bygge et bærende hus utenpå hytta med opplengjere og kledning og da med det eldre tømmeret som en kulisse inni. Med dette i tankene tok vi en ny og enda grundigere synfaring med
vurdering av de originale stokkene. Vi kjente allerede til at tre av fire syllstokker var helt eller delvis vekke. Videre oppover viste det seg at det ikke var skrue- eller spikerfeste i noe av tømmeret før på 3.-6.
omfaret på sør, øst og vestvegg. På det sørvestre hjørnet var tømmeret sterkt angrepet av innråte helt opp til og med stavlegja. Vi måtte endre strategi. Løsningen vi mente å kunne gjennomføre med de ressursene vi hadde til rådighet, ble en type både-og løsning. Vi måtte bytte en hel del tømmer på tre av veggene, men ikke mer enn høyst nødvendig med håp om at opptørking og et fortsatt tørt klima bak kledningen vil bremse den videre råteutviklingen i hytta.
Restaureringen ble utført slik at det ligger an til videre utskifting lengre opp i konstruksjonen, men da anslagsvis om 40-70 år uten at det må
gjøres inngrep i det arbeidet som nå er utført. Kun én stokk er
bearbeidet for tilpassing mot det eldre tømmeret (denne ligger øverst i det området av det sørvestre hjørnet der vi forventer senere utskiftinger).
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: Den øverste nye stokken i det sørvestre hjørnet måtte bearbeides for å treffe på omfaret. Vi ser og at det som er igjen av originalstokker i dette hjørnet er i svært dårlig forfatning.
Ellers er alt nytt tømmer bortimot ubearbeida rundstokk slik
det var opphavelig.
Vi målte opp hytta så godt det lot seg gjøre med tanke på at veggene var delvis utrast og sammentrykt i flere hjørner. Deretter tømra vi opp alle de nye omfara ved et verksted i Rolsvåg. Det var fra 2 til
6 stokker i høyden.
En dugnads gjeng med 2-3 mann hadde på forhånd plukket ut tømmeret etter dimensjon, felt det og barket det.
Tømmeret var ferskt når det ble brukt. Arbeidet ble utført etter
gjeldende prinsipp om samme verktøy og teknikk så langt dette lot
seg lese på originalbygget. For å kunne hogge de uvante og litt utfordrende nova på en sikker og systematisk måte, måtte det fire omfar med prøvetømring til på stokker som var vraka. Da nytømringen var ferdig ble det fraktet opp til Botnahytta med helikopter. Det videre arbeidet begynte med å plassere 6 mekaniske jekker på hytta. Det var en jekk i hvert hjørne inne og en på hvert hjørne i frambygget.
OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var ikke feste til jekkene pga. de store råteskadene. Dette skapte noe hodebry og mye kreativ ingeniørkunst. Vi trengte et system som innebar at enkeltstokker kunne løses ut av nord-veggen og tilpasses til det nye tømmeret på øst og vestvegg.
Det nye tømmeret ble tømra inn ved hjelp av ekstra arbeidskraft innleid fra Osterøy museum og Oselvarverkstaden. Vanlig husmose ble brukt mellom stokkene, og enkle skråskjøter med tapp ble brukt
der det ble skjøta mellom gammelt og nytt.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: Denis Ghul fra Osterøy museum kapper nov med svansen, Leif Harald fra Oselvarverkstedet steiker middag.
To av de tilsammen fire søylene i sørgavlen er bytta ut og de resterende to søylene som nå er trykkimpregnerte fra 90-tallet, ligger klar på plassen og blir bytta våren
2016. Det var store råteskader i ramen (brystveggen) i sør, men her var det fremdeles skrufeste i kjerneveden og veggen var intakt inne. Inngrep i denne veggen ville medført demontering og mulig utskifting av åser og undertak (original himling). Vi valgte derfor å hugge av den nederste stokken inn til frisk ved i underkant, legge en 3″x6″ under denne for opplegg til søyler og videre feste opplengjer i denne på utsida som støtter oppunder åsene og danner spikerslag for kledning. Kledningen her er
liggende slik som den siste generasjonen med kledning.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dugnadsgjengen plukket samtidig forsiktig av det som var løst av pappen på taket. De la så pustende undertaksduk og forsterket de punktvis råteskadde åsene med 1 1/2″ x 4″ som ble lagt opp på det eksisterende undertaket og skrudd fast i de underliggende åsene med lange skruer. Videre ble det lagt ny stående panel på forsterkinga og tjærepapp på toppen. Slik har hytta nå bevart den originale panelen og åsene i himlingen inne med et utluftet reversibelt nytt bord og papp tak. Utstikket ble forlenget tilsvarende den originale tekkinga på gamle bilder. Valget av tjærepapp som tekking, er gjort på bakgrunn av at dette har vært tekkinga originalt.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hytta står nå med kledning bare i søre ramen slik som originalt. Pga. dråpeslag og klimaet ellers i området ønsker vi å kle opp vest- og østvegg, i tillegg kommer novkasserpå sør og nordvegg. Dette er nok et
nødvendig tiltak for langtidsbevaring av bygget. Kledning og oppleng
jer ligger klar på plassen og vil bli montert vår/sommer 2016.
Vinduene og døra trengte bare vedlikehold, men det måtte til ei ny beitskie ved døra. Det originale interiøret er tilbake på plass og en feleovn av samme type som den originale er montert og operativ.
Restaureringen er blitt utført i samarbeid mellom dugnadsfolk og profesjonelle. I hovedsak har de profesjonelle handverkerne utført arbeidet på selve tømmerkonstruksjonen, mens dugnadsgjengen (2
til 3 mann) har utført det resterende arbeidet og bidratt på nytømringen under veiledning.
Nova på Botnahytta.
Merking og hugging.
Tømra i 1941 av byggmester Osvald Midtsæter.
Nova har sekskant hals som i prinsippet er midtstilt . Vi ser at noen plasser fremstår kinningen som en rett fals fra meddrag til meddrag. Andre steder er falsen buet langs kanten av stokken, dette kommer når han har justert/hugge ned stokken for meddraging. Det er en del glip i nova slik hytta står nå, hvor mye av dette som er unøyaktighet i tømringa og hvor mye som er setninger og råteskader er vanske-lig å vurdere, det er vell mest kombinasjonen av flere ting. Krymping og vridning under tørk kan og spille inn. Vi ser at Osvald har styrt unna venstrevridde stokker som har sterkest tendens til å vri seg når de tørker.
1. Orientere opp/ned på stokken og lodde og snorslå den i senter på begge ender og under/over.
2. Legge an stokken sentrert i nova, helst med krylen opp.
3. Finne fallhøyde ned til meddrag med passer.
4 Merke fallhøyde på nov.
5 Trekke av fallhøyden for med-dragning (med).
7 Stille inn passer etter ny fallhøyde.
Meddraging se punkt 27.
7. Vi merker for overkant stokk i novet.
8. Lodde opp senterlinjen fra stokken under. Det kan være lurt å føre denne streken ganske langt opp, den er fin å ha som referanse seinere.
9. Lodde og merke bredden på overstokken ned på understokk, det er bredden på den høyden der det er merket for overkant stokk (se punkt 6) som skal føres ned.
10. Vi fører bredden på understokken opp til underkant på overstokken. I dette tilfellet var det ikke plass til loddstokken mellom, jeg bruker passer kombinert med loddstokk.
11. Nå merker vi opp for halsen, dette er høyden på halsen og vi halverer slik at vi tar ca. like mye på hver stokk. Vi bruker passeren og merker med samme fallhøyde.
12. Vi vatrer rundt og stikker opp/ned med passeren, slik at vi får merke for halsen på beg-ge sider av begge stokkene.
13. Nå kan vi snu stokken rundt og trekke den vekk fra novet. Vi skal merke for meddragsbredden minus litt å justere på ved meddraging. Her bruker jeg ein mal med 45° vinkel og 1″ bredde. Slik blir det 2″ merke for meddragsbredde og vi får merket vinkel på fals/kinning.
14. Her ser vi merkingen ferdig på underside av stokk. Den 45° spissen er merka på fra streke-ne som representerer stokkbredden under.
15. Her er stokken ferdig merka, det er og rita opp linjer for ytterkant kinning, men dette er bare for illustrasjon, det er nesten ikke mulig eller nødvendig å tegne opp dette riktig på en rund stokk. Vi må øve oss opp på å hugge en rett flat mellom disse punkta.
16. vi hugger ut for halsen først, det blir å hugge i en rett linje 90° på stokken fra spissen vi har merka oppe og ned i en spiss mot senter av stokken nede. Først hugger vi bare ned til hals-høyde.
17. slik ser det ut når det er ferdig hugget ut for halsen, det bør bli ca. 1″ dypt inn fra kanten av stokken og inn til halsen.
18. Då er det å hugge ut for kinninger, det skal bli en rett linje fra punkta oppe på stokken til punkta nede på stokken. Vi hugger etter 45° merket slik at det i prinsippet skal bli fire gjæringer.
19. Her ser vi siktelinja som følger 45° merket fra punkt til punkt.
20. Stokken er klar for å legges på til meddraging og justering av nova. Det er i prinsippet lik hugging på understokk og overstokk.
21. Her ligger stokken klar til nedstikking eller meddraging.
22. Å «stikke» ned stokken. Dette vil vanligvis bi utført ved punkt 6 (da med passer). Men det er enklere å vise det her når stokken har kommet lengre ned. Poenget med dette er å forme stokkene slik at meddraget blir noenlunde jevnt. Under ser vi at jeg merker med meden og hugger vekk etter risset. Videre runder jeg stokken igjen.
23. Her har jeg hugget flatt langs rissa etter meden på undersiden av stokken.
24. Her har jeg rundet stokken og «pusset» den med bandkniv.
25. Stokken er klar for meddraging.
26. Meden er stilt inn slik at meddrags-bredden blir passe-lig . Passeren til mer-king i nov er stilt inn med 2mm. Mindre åpning en meden.
27. Meddraging. Dette er merkingen for den langsgående grøypa i underkant av overstokken. Vi bruker en stillbar med. Det er viktig å få ett tydelig riss etter meden og å holde spissene på denne i lodd over hver andre i begge plan.
28. Merking av nova. Nå skal nova merkes nøyaktig, vi bruker en passer til dette. Det er parallellforskyving. Det er derfor viktig å holde spissene på passeren i lodd over hver andre i begge plan. Der det kommer riss etter passeren utenfor den ferdige kinningen skal dette hugges vekk, det kan være både på understokk og overstokk eller bare en av delene, om man holder passer riktig kommer dette av seg selv. Vi må fremdeles hugge i 45°
29. Vi ser stokken ferdig meddrad og merka i novet. Rissa er forsterka med blyant.
Hugging av meddrag, fra ett annet prosjekt. På botnahytta ser det ut til at både øks og en grøypekniv med u-form har blitt bruka.
Bildet viser en stokk (fra et annet prosjekt) med ferdig grøyp /meddrag.
Det er vanlig å ha dublunger, en type treplugger mellom stokkene i meddraget, dette har jeg ikke funnet i Botnahytta. Men det er ofte lurt å bruke dette. Dublunger stiver av bygget og bremser vridningstendensen i stokkene.
30. Her er stokken ferdig.
31. skisse av nov og oppmerking. Den rette linja som er stipla opp mellom meddragsmøta blir ikke merka på, men det er mellom disse punkta vi skal hugge ei rett flate. Ved hjelp av skissa prøver jeg å illustrere de punkta som er styrende for prosessen.
Videoer som Arne Høyland har tatt fra nytømringa til Botnahytta.
Steinar Mølster Bur på Nakka, ein veglaus gard i Voss kommune. I samband med eit anna prosjekt på garden fekk vi sjå den gamle bila etter bestefaren til Steinar. Bila har eit skaft som er satt skeivt i forhold til eggen. Dette er ei type bile som ein ser rundt på gardane i Hordaland, det er ikkje ein vanleg form. Dei mest vanlege bilene har rett skaft. Forsøk med å få ei forklaring på desse skeive skafta har som oftast resultert i ganske merkeleg teoriar. Steinar hadde sett bestefaren bruka denne bila når han var ung, det var bakgrunnen for dette prosjektet. Vi ville prøva ut denne teknikken i praksis på bakgrunn av det Steinar hugsa. NHU ville stilla med middlar til timeutgifter og HFK ville kosta ei kopismiing av bila. Smeden Øystein Myre tok oppdraget med kopismiinga. Smiprosessen vart kopiert så langt det var mogleg og resultatet vart ei flott bile som etter utprøving kjennes veldig lik originalbila i bruk.
Deltakarene i prosjektet var Steinar Mølster som tradisjonsberar, Emil Thoresen Småland som lærling i tømrarfaget HFK og Trond Oalann som arbeidsleiar HFK. Vi byrja arbeidet med trefelling, tømmeret skal brukast til nye svilar* på eldhuset på garden. Vi felte med øks og stokksag og drog fram tømmer for hand med lekkjetunger.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Felling med stokksag: Steinar har lang erfaring med denne typen felling.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På veggen i stova på Nakka henger dette bildet som fetteren til Steinar malte litt før krigen. Bildet syner tunet, men og bukkene som Besten til Steinar brukte når han hogde stokkar til løa. (midt i forkant av bildet)
Steinar er her i gang med nye bukker.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Under: bilde av Sjur Bergstad og kona hans, Sjur Bergstad var Steinar Mølster sin bestefar.
Når bokkane var ferdig la vi opp ein stokk og snorslo den. Vi prøvde ut snora etter Sjur Bergstad, med kvitt kritt på dette kunne vi snorslå rett på barken slik som Sjur.
Sjur nytta eit større og hardare krit.
Første steg med sjølve tilverkinga av stokken er noko som vart kalla klamphogging eller laskhogging, i praksis deler ein opp den baken (hunen) ein skal øksa av i ca 30—40 cm lengder. Tidlegare vart dette utførd med øks, men Sjur hadde ei god bogesag som han nytta til dette, berre der stokken var tynnast hogde han laskar med øks. Sjur var aleine på dette arbeidet medan dei andre på garden hausta gras. Knut Øvstedal frå ei bygd på andre sida av Evangervatnet fekk sjå ein del på slik tilverking av stokkar når han var ung. I Øvstedal nytta dei bile med vanleg rett skjefting og dei sto overskrevs på stokken. Det interessante med arbeidsmåten Knut beskreiv var at dei var to mann i saman på stokken.
Her demonstrerer Steinar metoden som Sjur nytta med å hogga hakka med stokken horisontalt, og vi prøver ut å sage hakka.
Knut fortel om ein arbeidsprosess som var svært innarbeidd. Laskhogginga føregjekk med at to mann hogg kvar sin gong på same hakket, stokken sto då slik at hakket vart i lodd. Når dei hogde av laskane brukte dei ei kraftig bile og ei stor klubbe dei kalla husklubbe. Ein mann held bila på lasken og den andre slår på nakken til bila med klubba. Når laskane var hogne av på dette viset gjekk begge i gang og sletthogde stokken med kvar si bile. Ein mann starta i rota og ein på midten. Teknikken med å stå to mann og laskhogga veit vi vart nytta andre stader i Noreg men og elles i Europa.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi har nytta denne metoden som Knut synte oss, det er ein god arbeidsmåte. Å væra to saman på dette viset, resulterer i at ein kan arbeida ganske lett og variera arbeidsstillingen mykje. Men det er litt vanskeleg å få ordentleg dreis på denne tomanns-laskhogginga når stokken ligg så lavt, det er lett å hogga i bakken og ein får mest lyst å stå på kne for å sleppa å stå så kroket. Knut synte riktig nok ein teknikk der han kunne stå ganske oppreist med dette, men det krev ein stor del trening å beherska dette. Derimot var denne tomans laskhogginga ein svært effektiv og gunstig arbeidsmåte når ein har stokken i riktig høgde for å nytta den skeivskjefta bila etter Sjur Bergstad, vi prøvde ut dette litt. Med tanke på at dette er en svært utbredt måte å laskhogga på er det vell rimeleg å tru at dette og har vert ein nytta arbeidsmåte i samband med bruk av skeivskjefta bile.
Laskane gjekk ikkje til spille, dei vart nytta til ved. Vi stabla opp laskane i eit vedla saman med den største flisa. Det vart eit lite vedla berre av desse to små stokkane.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Laskane skal hoggast av om lag ein halv tomme frå streken, til dette arbeidet nytta Sjur den same småbila som han nytta til sjølve laskhogginga.
Når vi starta med sjølve sletthogginga vart den skeivskjefta bila tatt i bruk. Det vart ei heilt anna oppleving en å bruka rettskjefta bile og lav stokk, her vart ein ståande med rak rygg. Og det føltes som ein kan arbeida i lang tid med denne teknikken utan å verta trøyt i ryggen. Ei ulempe er det antakeleg i forhold til at ein her står i større fare for å hogga seg i beina, det at eit eventuelt hogg kjem høgare opp på kroppen utgjer og ei ekstra fare. Ein skal ikkje overdriva denne faren, sjølve arbeidsmåten inviterer til rolege og kontrollerte rørsler. Det er viktig å finna seg ein rytme og arbeidsmåte som sparar på kroppen slik at ein kan arbeida jamt dag etter dag. Steinar meinar at det er viktig å holda armane inntil kroppen for å minska belastninga på skuldrene.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når ein kjem i motved med ei vanleg bila snur ein berre heile kroppen, dette er lett når ein står overskrevs, men denne skeive bila er slik at ein er tvungen til å stå på same sida heile tida. Dette var uproblematisk i forhold til mindre område med motved slik det var på desse stokkane. Det var berre å tilta skjefte ned i bakkant og hogga seg framover eit stykke slik som på bilde.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Korleis dette blir om ein får ein stokk med veldig snara ved i feil retning er eg usikker på , det må prøvast. Men det finst slike skeivskjefta bile med skaftet andre vegen, om dette er til venstrehente hoggarar eller om det og kan vera for venstrevridde stokkar er eg usikker på. Mest sannsynleg vil eg tru det går greitt med ei slik høgrehendt bile i dei aller fleste høve. Og at ein i spesielle høve då heller brukar rettskjefta bile og lav stokk. Dermed er det nok sannsynlegvis bile for venstrehente desse med skaftet andre vegen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rapporten til smeden
Undertegnede, smed Øystein Myhre, har på oppdrag fra Hordaland Fylkeskommune v/ Bygningsvernavdelinga og tømrer Trond Oalann, smidd en kopi av ei Hordabile. Originalbila har vært i smia mi og er velvillig utlånt fra privat eier.
Denne bila er smidd høyreskakk i skjefteretningen slik at eksisterende skaft på originalbila akkurat stryker på utsida av skjegget.
Sentrale mål på bila: høyde257, eggbredde 210, nakke 80×32, skafthull 60/52.
Etter gode undersøkelser valgte jeg å starte med øksenakken og skafthullet, smidd i ett stykke utifra ståldimensjonen 25×75.Stålet ble stuket til 90×35, deretter kløyvd og doret til originalt skafthull.
Under skafthullet essesveiset jeg på et stål med dimensjon 15x100x120, så ble mellomstykket smidd ut til 220 mm lengde, så fjernet 40×220 av bilas undre del.
Dernest smidde jeg en stålsatt underdel på 40x10x220, denne essesveiset jeg til øksas underdel, etter dette ble øksa smidd ut 5-10mm større enn originaldimensjon, pusset, stelt og filt.
Øksa er normalisert 2 ganger og herdet ved 800grader i varm rapsolje, dernest anløpt 2x 1time ved 240 grader
Slipt, brynt,prøveskjeftet, prøvehogd.
4 dagers arbeid i smia + undersøkelser, faglige diskusjoner,rapportskriving og bildedokumentasjon.
Dei skeive bilene ein finn på ulike gardar i Hordaland er spesialverktøy til sletthogging av tømmer. Dei er i høgare grad spesialtilpassa til ei oppgåve en dei rettskjefta bilene som er meir fleksible i bruk. Dei skeive bilene med den høge stokkplasseringa fungerar svært godt i samband med tomans laskhogging eller nibbhogging som og er ei nemning for dette. Bruken av desse bilene er svert lik bruken av ei sakseslipt bile med skeiv skjefting. Spora ei slik skeivskjefta bile setter i stokken vært i stor grad lik spora etter ei rettskjefta bile med lav stokk. Det skulle derfor vera uproblematisk å nytta denne arbeidsmåten i samband med eksempelvis restaureringa på Bryggen i Bergen eller andre tilsvarande bygg. Dette gjer ei moglegheit for variering av arbeidsstilling, og kan dermed nyttast som eit HMS tiltak. Det bør då vurderast ei vernebukse med tjukt skinn eller liknande. Buksa trenger ikkje vera med jerninnlegg, to lag med tjukt seigt skinn vil antakeleg avgrensa skadane frå eit slikt ”lett” hogg frå ei bile. Sjølve arbeidsrytmen og arbeidsstillinga er viktigaste tiltaket for sikker hogging. Det er antakeleg sjølve laskhogginga som utgjør den største faren, då brukar ein ganske stor fart på øksa. Teknikken med å legga stokken slik at hakket vert horisontalt er antakeleg sikrast.
Klikk innpå den flotte bilesamlinga til Arne Høyland.
Strilamaksel 