Den er ikke vanskelig, det er noget du snart lærer bare du merker di hvorledes læreren din bærer sig at. Når jernet er slipt, er eggen blitt så tynn ar den har flist sig så det på framsiden ligger en ru som både er synlig og kan kjennes med fingrene, og dersom denne ruen ikke er der, er jenet ikke lipt til eggs. a) Av en nyslipt høveltann. (sliping av høveltann)
1) Hold den i den venstre handa, la pekefingeren hvile srak på framsiden et par cm fra eggen og hold fasen loddrett med egger op. Sett albogen inntil kroppen så du kan holde jernet støtt.
2) ta brynet i den høire handa, sett pekefingeren ved den ene av endene og grip om kantene bort imot den andre enden av brynet (se bill. side XIX). Når du holder jernet og brynet således, kjenner du best hvorledes brynet tar.
3) Dupp overflaten av brynet i reint vann, sett det mot fasen – flate mot flate- og før det op og ned med mjuke drag og var hand. Løft det ikke op fra den nederste kanten av flaten for da rundbryner du eggen, men når du blir mer øvd, går det best når du holder en liten hårsmonn oppe nederst. Du må heller ikke løfte eggen op fra brynet, du sjønner nok hvorfor. La ikke jernet stå på tåen og ikke på hælen.
4) Nå skal vi bryne framsiden. Snu jernet. Legg både tommen og pekefingeren på baksiden av jernet, sett brynet inntil framsiden – flate mot flate – og så mye på skrå at det går klar av de tre fingrene (se Billedet)Bryn så, men akt dig så du ikke løfter brynet op fra jernet nederst.
5) Bryn skiftesvis på begge sidene, men mest på fasen til du er kvitt ruen og eggen er fin og skarp. Den ytterste stripen på fasen vil da vise sig som polert stål, og eggen er usynlig . Gjør til slutt prøven med neglen (R 5).
6) stundimellom må brynet og jernet skylles med vann.
b) Av en høveltann som bare er litt skjemt. Gå fram etter R 83 b og gløm ikke at det grove brynet aldri må brukes på framsiden.
Under: En alternativ metode som er mye brukt. Her bruker jeg tre trinn bryning og polering til slutt. Det er viktig at overflaten som blir brukt til polering er noenlunde hard slik at den ikke gir etter for mye og legger seg rundt eggen, da blir eggen rund. Her er det ett skinnstykke som er limt på en finerbit og tilsatt poleringsmiddel. Man får godt poleringsmiddel på bensinstasjonen av typen som blir brukt til å polere krom-overflater på biler.
Alternativ metode med stort benkebryne og bryning i tre trinn + polering.
Når det er første gang man bryner et jern brynes også baksiden på det «grove» brynet. Den groveste siden av slike tosidige benkebryner brukes nærmest aldri, det er grovere en slipesteinen.
Arkansas bryne.
Bryner baksida. vanligvis brukes ikke grovere bryne en dette på baksida av ei tann.
Les R 122. 1) Se etter om eggen høver til klaffen, eller om du må slipe mer mot den ene kanten enn mot den andre. (Om tilpassing av klaffen)
Merker tanna etter klaffen.
2) Ta vekk klaffen. Føtter til side still! Grip om den øverste enden av høveltannen med høire hand, støtt albågene mot kroppen og den venstre handleden mot bringen, Legg de tre midterste fingrene over framsiden et par cm fra eggenog la fasen hvile flatt på slipesteinen (bill. side XLIII). Istedenfor det kan du også med venstre hand gripe med overtak om tannen; du har da større makt til å klemme den mot steinen og du blir heller ikke så snart trøtt i handen, men det er vanskeligere å se og kjenne hvorledes steinen tar, og du kan også få vann innover armen. Støtt høire hand mot kroppen så jernet hele tiden får ens helling til steinen.
3) Sett steinen i gang mot eggen. Hold ikke tannen stille mens du sliper, men før den langsamt att og fram tvertover steinen. Lar du være, blir steinen snart ujamn, og fasen blir da heller ikke plan; fasen og eggen må være rette og ikke buede eller skakke.
4) Den som drar steinen, må stadig holde øie med hvorledes vannet flyter over eggen, og gi steinen nettop så stor fart at eggen altid er lett synlig.
5) Vær var i de fingrene som hviler på høveltannen. Du må hele tiden kjenne at tannen ikke «står på tåen eller hælen», d.v.s. du må la fasen ligge kloss inntil steinen.
6) vannet må være så reint at du godt kan se eggen for ellers får du ikke steinen til å ta nettop der den skal. Du må kunne se når ruen viser sig langsetter hele eggen for da gjelder det å stanse med slipingen.
7) Slip ikke unødig bort så mye som en hårsmonn av jernet.
8) Rund av hjørnene litt (R 130 b), lett langsamt litt på det ene hjørnet mens steinen tar p det andre.
9) Slip for alt i verden ikke tannen på framsiden for da får du rip i eggen som det mest er umulig å få brynt vekk.
10) Arbeidet går lettere når du til slipesteinskrakken fester et riflete brett på lag som et vaskebrett (bill. side XLIII). Når du da setter jernet mot den riflen som høver best for fasen og steinen ikke går eksentrisk, vil fasen av sig selv bli hol, og du har da bare å passe på at eggen blir rett.
Illustrasjon fra boka.
11) Du kan også i steden feste et trestykke til krakken (se bill. side LV). La det helle så fasen høver for sletthøvelen og langhøvelen. I den andre enden av krakken fester du et stykke med helling for pusshøvelen (Langhøvelen). En voksen kar med litt øving kan når han har denne redskapen, selv dra steinen, men det er nødberging.
Illustrasjon fra boka.
12) I handelen er å få et verktøi som heter slipestøtter (se bill. side XLVII). og som gjør det mulig for en skolegutt dessmer å slipe en fas hol også om steinen skulle gå eksentrisk. Dette verktøiet er godt å ha når det faller særlig vanskelig å slipe t.eks. de tynne amerikanske høveltennene. Om bryningen se R 84.
Tekst fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
Dersom tannen ikke ligger støtt og fast i sponholet, vil den dirre, det er særlig øverst og nederst det gjelder. Legg tannen på plass, stikk en finger nederst i sponholet, klem på den lengst til høire, og med den venstre øverst lengst til venstre, kjenn etter om tannen vrikker, og rett på det om så er (skarpt hoggjern og fil). Sett fingrene på de andre to hjørnene og rett på det om det er der tannen ikke ligger støtt.
Sjekker hvordan tanna ligger, det ser ikke godt ut.
Tanna er vindskjev. Det lønner seg å rette på dette før man tilpasser «senga» i høvelen, om det går
Jeg setter tanna i tangen på høvelbenken.
Vrir tanna.
Sjekker at tanna er rett.
Klikk på bilda for bildetekst.
Baksiden av tanna er ikke plan, det lønner seg å rette på dette om en har utstyr til det.
Retter tanna på siden av slipesteinen.Tanna er noenlunde plan.Holder høvelen opp mot lyset og sikter bak tanna etter lys. Det må justeres på senga til høveltanna.Justerer «senga» ett ordentlig skarp hoggjern er det beste redskapet til dette.Ferdig justert, nå ligger tanna stødig. Det har ikke liten betydning for funksjonen til høvelen.
Teksten fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
257. Tilpassing av høveltannklaffen.
Når vi får oss en ny høveltann, er klaffen ikke passet til, og den er da heller ikke alltid rundet av nederst som den skal være. den bør ikke være butt i enden men svakt buet så flisen kan gli lett over. Aller ytterst må den ligge tett inntil tannen så flisen umulig kan komme inn og sette sig fast. 1) Form den buete enden av klaffen utvendes på slipestenen. Den nederste enden skal stå i samme vinkel til begge kantene. 2) Rett av den nederste skarpe kanten av innsiden med en sagfil eller på slipestenen slik at bare det aller ytterste av klaffen kommer tett inntil tannen over hele bredden. 3) Legg klaffen på plass på tannen, hold begge sammen på mot lyset og se etter om de ligger tett inntil hinannen. Å få dem til å ligge så tett sammen at lyset ikke kan skimtes mellom dem, er ikke mulig, men gi di ikke før det er nogenlunde tett i sprekken og like tett overalt. Skru klaffen til så den ligger en 3-4mm fra eggen. 4) Det er om å gjøre å få fylt de små åpningene som ennå fins. Ta et handbor eller en rissespiss og stryk den nederste kanten av klaffen ned med makt som når du setter op et slettjern (R 216), og du får da en grad som fyller der det trengs. Ikke en lysstråle må nå kunne sees mellom tannen og klaffen.
Ny, eller i alle fall ubrukt klaff. legg merke til den butte kanten i enden.
Her har jeg filt runding på tvers for en skrubbhøveltann.
Her er den rundet mot enden med fil og slipestein, men den «klaffer» ikke.
Kommer seg.
Trykker/stryker jernet i forkant av klaffen ned med ett skrujern.
Legger til bilde og bildetekst fra høvelmaking etter boka.
Nr. 242b. Skrubbhøvel.
Lag den etter tegningen til sletthøvelen . Mest brukes enkelt tann, men den dobbelte er best. Bredden av stokken kan være 4,4 cm. til toms jern, men lengden og høiden bør være som på sletthøvelen og nesen 9,5 x 3 x 3.
Den ferdige skrubbhøvelen med 1 1/2″ Tann med klaff.Her ser vi hvorledes den sterkt bua tanna stikker nedom sålen, denne høvelen er for å fjerne mye ved effektivt.
Slik er skrubbhøveltanna slipt. Både tanna og klaffen er sterkt avrunda.
Hele teksten er fra boka Sløidlære. Bildeteksten er min.
Høvelsålen slites ikke like mye overalt; Minst blir den slitt tett bak tannen og mest tett framfor den, så den her blir hol. Når det har kommet så vidt, går ikke høvelen lenger godt, men må rettes av. Den kan også ha slått sig, men det hender, mest mens den er ny. Tannen må bli sittende i stokken mens sålen rettes av, da sålen vil forandre sig når kilen er ute. Eggen må stå så langt innenfor sålen at vi ikke kan råke den med høvelen, men ikke lenger enn det trengs. Kilen må være slått så langt som den pleier å være og hverken mer eller mindre. 1) Spenn høvelen i høvelbenken med framenden til dig og rett av sålen med en hvass finstilt og plan langhøvel,
Her står sletthøvelen klar med kile og tann satt i som vanlig men med tanna tilbake.
men høvl endelig ikke bort stort av veden, ta bare så mye at holingen framfor eggen så vidt er vekk (vindskjevlister R 75, nr. 225).
Vindskevlister, jeg sikter nøye etter at flaten ikke er vindskev.
2) Jamn flaten etterpå med slettjern, finslip den med sandpapir, stryk på olje og finslip den på nytt. 3) Fas av kantene litt, de må være fullkommen rette. At høvelsålen er rett har ikke lite å si. En dugelig snekker kaster ikke bort tiden for å komme etter om han har høvlet en kant rett, han vet at den blir rett når han har høvlet så holt som mulig og han til slutt har tatt en hel flis ett par ganger. På øiemålet kan en ikke lite når det gjelder så ørende små feil som det her kan være tale om. 4) Vi må kjenne godt den høvelen vi bruker når vi skal rette av en høvelsåle.
En langhøvel av stål er god til dette bruket, men det lar seg gjøre med en god langhøvel av tre også, det viktigste er at den er skarp og nøye innstilt (tar lite og jevnt).
Den bør selv være rett, og skulde det skorte aldri så lite på det, må vi i alle fall vite om det. 5) Den som ikke har en særskilt høvel til det, må før han går i gang, prøve den han har. Spend i høvelbenken to brede bordstykker som er litt lenger en høvelen og rett av kantene som når du fuger tynne stykker (R 164). Høvl kantene langsetter så hole som mulig, klem dem sammen og se etter om det er en åpning på midten. Er det så, da er høvelen utbuet langsetter og nettop så mye som halvparten av den åpningen som viser sig. Men er fugen tett på midten og åpen på endene da er den innbuet langsetter. Om høvelen har litt av det første lytet, kan den likevel til nød brukes til avretting av en annen høvel, men har den det andre lytet, må den selv rettes av.
Jeg prøver ut arbeidsinstruksjoner i høvelmaking etter den gamle sløydlære boka.
Sløidllære for skole og hjem. Oslo J.W. Cappelens forlag Bind 3. Det står ikke utgivelsesår i boka menn første opplag er fra 1911.
Tegningene av sletthøvel i boka.
Boka er for barn, menn den inneholder gode arbeidsinstruksjoner for alminnelig benkesnekkring med håndverktøy. spesielt interessant er den i forhold til grunnleggende arbeidsteknikker på denne typen snekring.
Høvelsnekring er såpass langt ute i boka at kjennskapen til flere av arbeidsteknikkene i høvelsnekringen blir tatt for gitt.
Jeg prøver å presentere framgangsmåten med den originale teksten kombinert med bilder av prosessen når jeg forsøker å snekre etter denne. Jeg legger mine egne kommentarer på bildene der jeg synes det er nødvendig.
Jeg er ikke veldig erfaren innenfor høvelsnekring slik at dette påvirker prosjektet på godt og vondt.
Nr.242 Sletthøvel.
Helst lønn eller hvitbok; apal, pæretre og rødbok kan også brukes.
Jeg bruker ask, selv om dette ikke er nevnt som ett alternativt treslag er de fleste tradisjonelle høvler i Ho. av dette slaget.
R 68. 1) Høvl ut emnet og sett av lengden (omvinkling). Da kjerneved i løvtrær er hardest nærmest ved geite, bør vrangsiden av emnet vende ned.
Jeg bruker fotsag, denne tekinkken er beskrive tidligere i boka. Side 81.
Siktepinner blir brukt for å sjekke at emnet ikke blir vindskjevt, man høvler ut en side og vinkler i forhold til den på side to. deretter er det ripmåt og saging/høvling av det to siste sidene.
Klikk på bilda for tekst og full størrelse.
Stell det så at det ikke blir motved når du siden skal rette av høvelen. Du må alltid gjøre det fra framenden.
Jeg har merket framenden på høvelemnet med en pil. merket på siden er fra rettingen av emnet, dette er de to første referansesidene.
2) merk opp for holet, dra et riss tvertover undersiden 13,5 cm. fra den bakerste enden (vinkel, rissespiss),
Merker opp for lengden og sponhull.
Dra risset videre over begge sidene i 45 graders vinkel (gjærmåt, blyant) og bind blyantlinjene sammen på oversiden (vinkel).
3) Legg høveltanen på kant etter den skråe blyantlinjen på siden av stokken, sett ett stikk ved eggen og vinkle fra det en linje tvert over undersiden. Du får da holet så bredt som det for første skal være.
Sett av lengden av holet (6,4) på oversiden av stykket (vinkel) og bind de to sist avsatte tverrlinjene sammen med hjelp av to skråstilte linjer over kanten av stykket; de skal møte hinannen i stump vinkel (se tegningen).
Dra grenselinjen mellom kilesporet og kjaken tvertover oversiden (rissespiss). Dra tvertover begge sidene av stykket skråe linjer som binder risset sammen med de for framkanten av holet på undersiden.
Sett av bredden av holet på under og oversiden (strekmåt) og dra på oversiden de skråe linjene for kjakene.
4) Så stikker vi ut holet. Bor et hol (stort sentrumsbor) fra oversiden så dypt som det lar sig gjøre; vi må sette det nogen mm. fra risset for framkanten av sponholet og nogenlunde midt på.
Bor også fra undersiden et par hol på midten av opmerkingen med et spiralbor eller et spikerbor som gjør litt mindre hol enn avstanden mellom rissene.
5) Hogg ut med holene til hjelp det midterste av sponholet i en bredde av et par cm. og la det gå nøyaktig etter rissene for den fremste og den bakerste veggen.
Stikk rundsagen inn gjennom holet (se nr. 183 b midten), spenn stykket mellom hakene og sar skar, ett for den bakerste veggen, ett for kjakene, og to for den fremste veggen. Vi kan bruke stikksag , men den er ikke så god som rundsagen.
Stikk ut holet og gjør det ferdig (hoggjern, fil, sandpapir)
og lag kilen (r 261) Som må høve nøyaktig til kilegangen. Gjør vi den for smal, går kjakene lett sund, da det er det svake punktet i høvelen, og det lar seg vanskelig bøte.
7) Ta stykket av lengden, gjør innhakket i framenden
og stikk ut gradspor for nesen.
8) Høvl et emne til nese, støt det i ene enden og grad det inn,
ta det av lengden og form det.
Sett det ned i sporet og merk opp for innfellingen, før blyantspissen rundt om enden av det, stikk ut spotet og fell inn underste enden av nesen.
9) Puss stykkene, rund av hjørnene og kantene etter tegningen, olj stokken (r 256), poler den,
(TO. jeg venter med oljing og polering)
Lim nesen fast og sett på handverner.
Handverner av denne typen er ikke i handelen som jeg kjenner til, jeg laget en av bjørk.
10) Sett i jernknotten som er vanlig 1 1/2-toms skruebolt med stort hode (en låseskrue) ; den fåes for nogen øre.
Vindskevlister, jeg sikter nøye etter at flaten ikke er vindskev.
En langhøvel av stål er god til dette bruket, men det lar seg gjøre med en god langhøvel av tre også, det viktigste er at den er skarp og nøye innstilt (tar lite og jevnt).
Sletthøvelen er ferdig avrettet.
Her står sletthøvelen klar med kile og tann satt i som vanlig men med tanna tilbake.
12) Knotten bør ikke være av tre, da treet vider seg ut av at vi slår på den, og den kan da sprenge hele stokken dessmer. Hodet av jernknotten ligger derimot utenpå stokken og kan ikke gjøre nogen ugangn, og hammerslagene virker også kraftigere på en slik knott.
Alternativ metode med stort benkebryne og bryning i tre trinn + polering.
Når det er første gang man bryner et jern brynes også baksiden på det «grove» brynet. Den groveste siden av slike tosidige benkebryner brukes nærmest aldri, det er grovere en slipesteinen.
Hein.
Bryner baksida. vanligvis brukes ikke grovere bryne en dette på baksida av ei tann.
MS «Suldal» ofte kalt «Suldalsdampen» er et veteranskip som går i turisttrafikk om sommeren på Suldalsvatnet i Suldal i Rogaland. Skipet ble bygget ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger i 1884, og ble satt i drift året etter. Skipet måtte da demonteres og fraktes med hest de 20 kilometerne fra Sand til Suldalsosen. I 1953 ble skipet ombygd og dampmaskinen ble byttet ut med en 60 hk semidiesel-motor. Suldalsdampen trafikkerte strekningen Nesflaten–Suldalsosen i mange år, og var en viktig del av den økende turisttrafikken på slutten av 1800-, og begynnelsen av 1900-tallet. Ruten ble i 1938 supplert med ferja MF «Suldalsporten», og «Suldal» gikk senere kun som reservebåt og i skoleruter. I tillegg seilte den når Suldalsvatnet var islagt om vinteren fordi «Suldalsporten» ikke kunne bryte is. I dag kjøres det turistruter om sommeren og Suldalsdampen er en del av tilbudet ved bygdetunet Kolbeinstveit. Hver lørdag seiler skipet en rundtur der den kjente fjellformasjonen Suldalsporten er den største attraksjonen.
Poenget med heiselåvene ligger i navnet, de er åpen opp til mønet. Det gjør det mulig å ha en langsgående løpekatt med kran i mønet. denne krana var nyttig til å heise inn tørrhøyet. Det var ett system med en «ramme» i høyvognen slik at mann kunne heise inn hele høylasset i en engang.
Bildet viser «rammen» som lå i høyvogna. Fra Hauge i Arna.
Om Heiselåvekonstruksjonen er en folkelig byggeskikk som er tatt opp og systematisert av fylkesagronomer eller om det er agronomene som står bak konstruksjonen i utgangspunktet er vell omdiskutert. i alle fall er den spredd og systematisert til bruk i landbruket av amtsagronomer som det het før 1918. De første amtsagronomene kom i sving på 1860-tallet og i noen område hadde stor påvirkning på uthusbygga. Spesielt er det fylkesagronom Alfred Norheim, fylkesagronom Rogaland 1922-59. som har fått æren for denne konstruksjonen men i følge Bjarne Tron Egeland (fylkesagronom i byggteknikk) kom de første heiselåvene ca. 1900.
kilde: Olav Hjulstad, Uthushistorie 1991: Jon Bojer Godal beresystem i eldre norske hus: Uthus på låg-Jæren Bjarne Tron Egeland.
Utgangspunktet for konstruksjonen var gamle lærebøker og eldre løer i området.
Klikk på bilda for full størrelse.
For å sikre at konstruksjonen holdt mål i forhold til moderne krav og i forhold til at det skal en løpekatt med kran i møne, ble ingeniører koblet inn. tegningene og dimensjoneringen fra de gamle tegningene holdt mål.
Tegninger fra Kon-Sul as.
For å måle ut og merke opp store og komplekse konstruksjoner var det vanlig å bruke en såkalt avbindingsplass (Husbygging. N. Peder Nilsen). Jeg kjenner til at min oldefar brukte dette prinsippet på komplekse takkonstruksjoner. Metoden går ut på å tegne opp konstruksjonene i full størrelse og legge materialene oppå denne for merking og sammenbinding. Vi valgte å kombinere denne metoden med ett malsystem av bord.
Bilda i artikkelen er lånt av Ryfylkemuseet.
Her ser vi konstruksjonen lagt ut på tegningen og vi er i full gang med å merke på for boring for bolter.
Her ser vi hvordan man bruker ett lodd for å stille inn og merke på materialene.
Se en instruksjonsfilm av Ulrik Lassen om denne måten å merke på her.
Plassering og vinkler for bolter og alt ble merket opp på avbindingsplassen slik at vi hadde full kontroll.
Her har vi lagt ut en gavl på avbindingsplassen. Det er åpning for pipa i denne gavlen mot sjøen.
Sammenføyingene er stort sett innfelling med forsats, bolt og bulldogg.
Boltene ble levert av Solberg beslag. http://www.beslag.as/?PageID=9
Bulldogger og verktøy for å banke de på plass.
Når alt var ferdig tilpassa og merket ble det monter i halve seksjoner på verkstedet til Ryfylkemuseet.
Faglige diskusjoner, der er mange veier til mål.
Her brukte vi jernbånd mellom de verste trykkpunktene for at ikke fibrene i endeveden skal trykke seg sammen.
Montering på tomten, med dampen på plass. Heldigvis hadde vi en stor lastebilkran med på laget.
Konstruksjonen oppe med krans. Bredde 8,40 og ca. 7,50 høyde fra grunnmur.
Brakekledning er ein kledningstype beståande av liggande ribber (troer) og eine som er tredd i mellom troene slik at dei vert låst fast.
Gamal kledning på Osterøy, Vaksdal kommune.
Utbreiinga av denne kledningsforma er hovudsakleg avgrensa til Nordhordland og områda rundt, med Osterøy og nærliggande kommunar som eit kjerneområde. Men me ser spreidde døme i område der ressurstilgong og anna har tvinga det fram. Opplysingar om slik kledning kjem til dømes frå Sunnfjord og frå garden Brandal sør for Ålesund, liknande kledning finn ein og i Sverige. Arkeologisk materiale syner liknande flettverk på bygningar tilbake til jernalderen i Noreg og elles i Europa. Brakekledningen kan soleis vera ein rest av ei alminneleg utbreidd teknisk løysing.
Ca. 80-år gammal kledning på Lonåsen i Arna.
Vanleg bruksområde for kledningen er uthus med ei særleg kopling til lagring og tørking av høy. Det vart òg nytta brakekledning i våningshus, men då for det meste i samband med vedskytja, som ofte var plassert i eine enden på dei typiske lemstovene.
Kledningen har ein svært god funksjon i samband med tørking av høy og anna. Dette høver godt til dei klimatiske forholda der kledningen vart nytta, då Nordhordland er av dei mest nedbørsrike områda i landet, med snittnedbør på over 3000 mm pr år. Det vert sagt at dei kunne legga høyet direkte mot brakekledningen når dei fylte i ei slik løe. Om ein gjorde det same mot bordkledning, ville både kledningen og høyet rotna.
Brakekledning er ein svært arbeidsam kledning, og passar slik sett best i ei tid der arbeidstimar er relativt billeg i høve til frakt og innkjøp av materialar. I vår tid vert denne kledningen svært kostbar om ein leiger arbeidskraft. Om ein reknar arbeidet med å samla materialar som eit ledd i eit tiltak for rydding av kulturlandskap og beiteland, vert arbeidsmengda meir overkommeleg. Dette kan bli eit spennande og funksjonelt tilskot på eit tørkehus for ved eller anna.
Noko anna særmerkt med brakekledningen, er at den er svært lettanntenneleg og brenner med voldsam varme. Dette er ein viktig grunn til at denne typen kledning passar best på uthusbygningar.
Kledningen er rekna for å vera haldbar, men samanliknar ein den med høgkvalitets- bordkledning, vil den komma til kort. Det er vanskeleg å sei noko eksakt om varigheit, ein kan venta seg 60 – 120 år, alt etter kvalitet og plassering. Men det vanlege tidlegare var vel antakeleg eit pågåande vedlikehald for å oppretthalda kledningen sin funksjon. I siloane, og seinare traktoregga si tid, har desse bygga vorte meir og meir overflødige. Dei bygga vi har att no med brakekledning, syner i stor grad ein kledningstype som er på veg ut. Det offentlige bygningsvernet må taka eit særskilt ansvar for nettopp denne særmerkte kledningstypen, då det fell eit uforholdsmessig stort arbeid og kostnad på eigaren av desse bygga i samband med utskifting og vedlikehald. Prisar per rutemeter tilsvarar den mest kostbare taktekking. Kledningen er ofte brukt på relativt store bygningar, som i tillegg har gått ut av bruk. Grøn brakekledning er eit sjeldant syn for tida.
Kopi av torvhus fra Arna. På Hordamuseet.
Brakekledningen på eldre bygg varierar ein del i utføring og materialbruk. Personlege eigenskapar, materialtilgang, bygningstype og lokale tradisjonar kan vera bakgrunn for dette. Variasjonane handlar i stor grad om avstand mellom buskane, ulik grad av virkesortering, og ulik mengde fyll i kledningen. Kva som er best og ikkje, kan vera litt uklårt og er omdiskutert. Det handlar om tilpassing til bruk og haldbarheit, vege opp mot tilgjengelege ressursar.
Virket.
Eina, Juniperus communis på latinsk, er utbreidd frå fjord til fjell i det meste av landet, og det er ein allsidig og mykje nytta plante. I Hordaland vert namnet ”brake”, ”brakje”, bruka om denne planten, derav namnet brakekledning. Når ein skal kle ei heil løe der det gjerne vert behov for 25000 brakestilkar, seier det seg sjølv at ein ikkje alltid kan ha særskilt høge og spesielle krav til kvar enkelt busk. Her må ein nytta den materialen ein har best mogleg. Men nokre krav var det, og det er mogleg at ein kunne stilla større krav når ein gammal kledning skulle vølast; då vart det eit mindre omfang. På filmen ”Stavbygging og brakekledning” vert det litt spøkefullt sagt at det ikkje var godt om den var ”for tørr i dusken og for stiv i stilken”. Tradisjonsberaren Olav Hauge nemner at dei tidlegare snakka om lusabrake, dette er som han seier småbrake som gjerne veks på myrer. Denne braken har ein lang stilk som ligg under myrmosen, ein drar opp denne stilken og klipper den slik at den får god lengde og ein smidig tynn stilk. For tjukk og stiv brake skapar mykje spenn i veggen og er vond å tre, slike styrer ein helst klar. Om stilkane har mykje bar, kan dei leggast i hjørna for å fylla ut der. Nokon snakkar òg om at hogsttida kan ha betyding for haldbarheita, ein snakkar då om at den held best på nålane når den vart hoggen på midtsommaren. Dette har eg ikkje noko god dokumentasjon eller sikker tradisjon på. Brakekrokar til torvhald vart etter tradisjonen rekna for å halda best når dei vart vinterhogd, men desse skulle sjølvsagt ikkje brukast med nåler.
Dråpeheller.
Bilde 4:
Til brakekledningen høyrer dråpeheller, dette er store grove heller som står på kant og utgjer den neste delen av kledningen. Hellene skal ta dråpaslaget frå taket, og kledningen kjem opp frå jordråmen. Det er ikkje ein regel utan unntak med dråpeheller under kledinga, men det er vanleg dersom det ikkje er høge murar under kledningen. Sjølv oppå høge murar ser ein slike heller. Dråpehellene er ofte lokalt utekne av skifrige bergartar, dei kan vera opp i fleire tommar tjukke og meteren høg. Vi ser jamvel enkelte låge veggar med heller som rekk heilt oppunder rafta. Hellene er ofte festa med ein spesiell nagle av brake, på naglen har ein då spart ei grein eller ein krok som klemmer fast hella. Slik sparte ein arbeidet med å hogga høl i hella. Knekte ljåblad eller spiker har og vorte nytta. Det er fint med litt kraftige nagleband for hellene, slik at dei tolar naglinga godt. Det er ikkje naudsynt med veldig mykje feste for hellene, brakekledningen vil òg vera med å klemma dei fast i toppen.
Løe på Osterøy, Vaksdal kommune. vi ser dråpeheller og brakekledning.
Ribbene.
Ribbene er som oftast runde troer eller halvkløyvingar av ulike treslag. Dersom ribbene var rottjukke, vart dei rydd litt med ei lita bile i rotenden. Det vart òg nytta 1×2” lekter, men dei er skarpkanta slik at det vart vanskelegare å tre braken. Det finst òg døme på at armeringsjern har vorte nytta til ribber. I ein del tilfeller ser det ut til at ribbene har vore minimumsfaktoren, miten har svekka dei slik at dei knekk og slepp braken. Treslag som bjørk og older er svake for mit. Mogleg det er betre med ask og i alle fall osp til ribber. Lekter av furual er nærmast uangripelege for insekta, armeringsjern har sjeldan mithol. Ribbene vert montert med 6 – 8” avstand, men litt tettare ned mot dråpehellene.
Denne løa på Lindås har armeringsjern til ribber.
Brakekledning høyrer heime på eit grindbygg. Ei stor grindbygd løe med brakekleding hadde oftast små langsvaler, slik at sjølve ytterveggen med kledning på var ein liten meter utafrå sjølve grindverket. Denne yste veggen var ofte av etter samanhengen små dimensjonar, slik som 4×4” . Opplengjene sto på ein syll og var festa på sida av sperra oppe. Slik kom ikkje kledningen tett på den berande konstruksjonen. Dette er ein fordel både med tanke på varigheit i konstruksjon, og i høve til at ein 12” stav lett kjem i vegen når ein skal tre braken dersom ribbene er festa direkte på den. På mindre utløer og slikt vart ribbene festa direkte på storstaven, då ser ein eksempel på at dei har nytta ei slags trekanta eller halvrund ståande lekte bakom ribbene slik at ein kjem til med å tre brake på staven. Dette er spesielt nyttig på hjørna, der det uansett er krevjande å få inn nok brake.
Legg merke til utforingen/lekta mellom stav og ribbe.
Arbeidet med sjølve braken kan delast i fire ulike steg: Innhausting, oppkvisting og reinsking, treing, og tilsutt jamning og pynting inne og ute.
Når vi haustar brake brukar me vanlegvis greinsaks. Vi grovsorterar medan vi haustar og samlar braken i bører som vi slår tau rundt og bèr på ryggen.
Vanlegvis er vi fleire på slikt arbeid, vi veit at dette også var vanleg tidligare. Det er ein svær og einsformig jobb når store veggar skal kleast, då er det godt å vera fleire.
Før vi kan nytta braken i veggen kvistar vi opp ein stilk på den, og kvessar han i enden slik at den vert lett å tre. Det er då praktisk å dela inn i to arbeidslag, slik at nokon trer og nokon reinskar stilkar og kvesser.
Kvar enkelt brakestilk vert tredd slik at den går bakom ei ribbe og framom to, den vert då ståande i spenn og vert klemt fast sidevegs, sidan treinga vert utførd så tett. Når ei flo er ferdig klipper en alle stilkane jamnt med overkanten på den øvste ribba i floa.
Olav Larson Hauge trer brake.
Gamle vegger kan vera nokså ulike, men det er ei vanleg oppfatning at veggen vert mest varig om den er tett tredd. Det beste er om stilkane står tett inntil kvarandre. Det har òg vore snakka om å banka stilkane saman sidevegs med ei øks eller liknande for å gjera det skikkelig tett. Olav Hauge nyttar ikkje denne metoden, han meiner det vert tett nok om ein set stilk mot stilk når ein trer, og at kvaliteten på kledningen er mest avhengig av god brake med tynn, smidig stilk og fyldig dusk. Neste flo med brake skal trass alt treast innimellom kvar kvist i den føregåande floa.
Her er enden på stilkene jevna og Olav har starta med å tre i ei ny flo.
Den første ribba kan monterast litt nærare dråpehellene enn vanleg ribbeavstand, men ikkje for tett, då vert braken ståande rett ut. Tjukkleiken på hellene spelar òg inn her, det er lurt å prøvetre litt før ein sett dette fast for godt.
Hjørna er krevjande å få til, her må ein bruka litt tid for å få det fyldig. Bruk fyldige buskar og legg på tvers ut i hjørna, og tre braken slik at dei kjem frå annakvar side. Oppunder rafta på langveggen vert det lett litt plunder med siste floa, her ser ein døme på at dei øvste ribbene vart festa mellom sperra nesten oppunder taktroa. Det vert uansett ei rast med berre stilkar oppunder raftet, og ein ser døme på eit kledningsbord og to øvst på veggen. Oppe i gavlveggen vert det òg litt plunder på slutten, øvst i trekanten er det ofte nokre bordbetar.
Grindbygg med brakekledning på Bygningshistorisk park Dovre.
Rune Revheim, byggmeister frå Osterøy, nyttar fyll i kledningen sin. Rune legg mykje opphakka brake oppå kvar flo før han trer i neste flo, då vil den neste floa med brake presse fyllet i saman og låse det fast. På denne måten vert veggen mykje meir kompakt. Rune Revheim stussar ofte veggen etter som han arbeider seg oppover, då får han mykje fint brakkehakk å leggja i veggen
Når ein vegg er tredd ferdig, pussar ein han slik at den vert slett og fin. Hekksaks fungerar godt, men tidlegare vart det nytta ljå eller sigd.
På Hordamuseet, kledningen på torvhuset blir sletta med sigd. Harald Frode Mårstig.
(flo = rad, rekke, omfar)
Utløe på Osterøy, Vaksdal kommune.
Det originale torvhuset fra tausamyrene i Arna, nå på Fanafjellet.
Litteratur: Ove Arbo Høeg Eineren i norsk natur og tradisjon.
Strilamaksel 