Foot sawing with a long frame saw, by Kjennerud and Løvdal

Norsk Utgave.

Published January 30, 2016 by Trond Oalann

Translated by Jane Laurence.

220 Sawing by foot

Text from the Sløyd (Craft) Book, captions and photos are by the author, unless otherwise noted

Sløydboka fotsaging.

When we’re utilizing the frame saw as the photo on page LXXXII shows, we call this foot sawing, and we call this style of frame saw a foot saw. We use this method when we have cumbersome (heavy) sawing to do; for example when sawing (ripping) planks or thick boards lengthwise. Paying particular attention to your posture is very important in foot sawing, to avoid stressing your body.

 

  1. Brace your piece between clamps so the cutting line is positioned just outside of the bench. Use your right hand to grip the saw handle and your left hand to grip the other end of the saw arm. Hold the saw straight up and down (perpendicular to the piece).
  2. When the teeth of the saw are pointing downward, the saw cuts only on the down stroke; it should glide on the upstroke. When we have the foot saw under control and can operate it with precision and power, the sawing will require less effort and will go faster than when using a common (rip) hand saw.
  3. Additionally, when one is cutting long curving lines, it is more efficient to use the foot saw outfitted with a narrow, thin blade. In this case (long or thick pieces), using the longer foot frame saw is superior to using the typical rundsag, or scroll frame saw.

TO. Sjur fotsaging.

Photo caption

Sjur Nesheim has learned foot sawing as part of the particular traditional trade style he was involved in. If the piece began to pinch the saw blade, he would place his sloyd (work) knife in the kerf, he also used wax on the saw blade to reduce friction. The photos are from a documentary project with Sjur as the source of information on making doors. The project was a collaboration with HIST, NHI and HKF.

Sløyd i skolen?

Sløydfaget og relevans i dag.

 

Sløydens far i Norge, Hans Konrad Kjennerud (1837-1921) (Wikipedia ) hadde store forventinger til sløydfaget, la oss se på forordet til boka «Sløydlære for skole og hjem» ( (Kjennerud-løvdal, 1911).

 

 « Hvorfor er sløid et skolefag?

Sløidundervisningen har som all annen skoleundervisning til formål å gjøre dig skikket for livet. Det er det samme hvad du skal bli, arbeidsmann, handverker, bonde, prest, kjøpmann, så kommer sløiden dig til gode. Den gjør dig nevenyttig, selvhjulpen og sterk, og den vekker og øker din praktiske sans. Men bill dig ikke inn at det er de tingene du lager i skolen som er det virkelige utbyttet av undervisningen; du regner jo heller ikke den utskrevne skriveboken din for en frukt av den undervisningen du har fått i skriving. Nei, det du har lært av arbeidet, utviklingen som sløiden gir din ånd og din hand, den er det som har verd. Det er nogen av de evner og krefter i oss vi får mest bruk for i livet, som sløiden tar i sin tjeneste, vekker til liv, styrker og utvikler, og nettop der de andre skolefagene lite eller ingenting makter. Derfor kan det med sanning sies at sløiden fyller en tom plass i vår oplæring for livet

 

Den svenske filosofen Bo Dahlbom skal ha sagt. « you can`t do much carpentry with your bare hands and you cant`t do much thinking with your bare brain» (Dennett, 2013). Det det er snakk om her er verktøyet vi bruker for å tenke, slik som språk, gangetabellen, kart osv. Det er kanskje disse verktøyene som bringer den kulturelle evolusjonen framover mer en noe annet. Menn denne framgangen er ikke selvsagt, vi har ett ansvar for å røkte denne utviklingen. Flere har vært frampå med en mistanke om at sløyden og håndverk generelt kan gi oss viktige tankeverktøy. I essayet. «Få høvelbenken tilbake i skolen» i Morgenbladet (Berntsen, 2014 ) skriver Dag oppen Berntsen, spesialrådgiver for innovasjon i forskningsrådet. «Det er en sterk kobling mellom fagbakgrunn og håndverkstradisjoner og innovasjon på teknologisk høyt nivå

 

Det er nokk ikke slik at det å lære seg ett håndverk automatisk gjør at en blir spesielt begavet og oppfinnsom.

Menn kanskje det er nettopp det mentale verktøyet som blir tilegnet gjennom å arbeide med håndverk som gir deler av denne effekten? Ordet håndverk blir ofte brukt litt tilfeldig, hva er egentlig håndverk? hvordan skal vi definere det? I norsk ordbok er definisjonen slik. «produksjonsform som krever manuelt arbeid og fagkunnskap» (Norsk ordbok.) Menn vi kommer ikke særlig godt utav det om vi går ut i håndverksmiljøet og for eksempel kaller montering av IKEA møbler for håndverk. Det skal litt mer til. Jarle Hugstmyr i Norsk håndverks institutt bruker en litt annen forklaring på hva håndverket er for noe, jeg skal prøve å gjengi det med får ord. «En håndverker er en som tilvirker ting av ett råmateriale, håndverk er for eksempel når du begynner med en tømmerstokk, og fjerner det som ikke er en stol eller ei fele».

 

Det er nettopp denne prosessen Kjennerud går inn i sløydboka. Vi lærer oss å utføre ett komplekst arbeid gjennom å bryte det opp i en rekke enkeltopprasjoner. Kompleksitet er slik det blir forklart av David Krakauer ved Santa fe institute (Harris, 2016), det som krever mange ord for å forklare (veldig forenklet). Altså er en stol noe med relativt liten kompleksitet, menn arbeidet med å snekre den fra en tømmerstokk blir straks mer komplekst. Om man skulle beskrive prosessen detaljert med ord for en utenforstående ville det bli en svær sak som måtte innbefatte alt fra utvelgelse av emne, slipevinkler på verktøy, rekkefølgen i prosessen, osv.  Det som er hovedsaken i sløydboka, og som kan hjelpe oss opp og fram når vi skal løse slike komplekse oppgaver, er ett lite utvalg av innarbeida fagtradisjoner for hvordan mann best løser små enkeltopprasjoner i snekkerfaget. Kjennerud går igjennom de mest grunnleggende teknikkene, slik at mann har noe å bygge videre på. Det er altså en app. til «nakktoppen» om man vill. En app. for hvordan man løser komplekse, praktiske problemer på en systematisk måte, det er kanskje dette som er tankeverktøyet sløyden gir oss. Et slikt verktøy blir ikke bygd inn i tankesystemet med vanntette skott, menn gir effekter og kommer til nytte når vi arbeider med andre problemer (Harris, 2016). Det kan være at Kjennerud treffer ganske godt i forordet sitt, og at sløydfaget kan være et viktig fag, som gir generell effekt på våre evner til problemløsing.

 

Det er selve essensen i håndverket det er snakk om her. Det som kjennetegner en god håndverker er å kjenne alle disse små arbeidsoperasjonene som til sammen utgjør ett fag. Arbeidsoperasjoner som har blitt gjenstand for en lang reise gjennom den kulturelle evolusjonen i faget, og som på denne måten er forfinet gjennom århundrer. Forbildet for en god håndverker er at mann har ett klart mål for produktet som skal produseres. Og at mann gjennom en mest mulig rettlinjet og lite tilfeldig prosess, når det målet.

Her ser vi en klar parallell til hvordan av David Krakauer beskriver intelligens foran dumhet. Han bruker Rubiks kube som eksempel, en som er mindre smart vil prøve å løse kuben gjennom tilfeldig prøving, det ville ta levetiden til ett helt univers å komme i mål. En som er dum vil være fornøyd med å klare bare en side om gangen, og forsetter dermed med dette i det uendelige. Det intelligente er å lære seg algoritmen for løsningen, og dermed kunne løse den i løpet av få minutter (Harris, 2016).

 

I tiden etter at sløydboka til Kjennerud kom ut har vi fått tilgang til mange gode maskiner som korter ned arbeidstiden og letter det manuelle arbeidet med å bearbeide råstoffet. Menn i denne sammenhengen er slike maskiner lite nyttig. De vil ikke være med på å skape ett verktøy på «nakktoppen» men de vil være ett eksternt tillegg, rivaliserende, som kalkulatoren.

 

Sløyden skal være en opplæring for livet skriver Kjennerud. Dette er kanskje mer relevant en noen sinne. Flere jeg har snakket med om emnet slik som Jon B Godal, Jarle Hugstmyr med flere snakker om håndverk som en viktig del av det å være menneske. Det er en bekymring for at vi nå fjerner oss mer og mer fra den materielle verden rundt oss. Alt fra matlaging til det å fikse sykkelen blir mer og mer fremmed etter hvert som industrien og spesialister gradvis tar over det feltet som før var allmennkunnskap. Dette går sterkt inn på mulighetene vi har til livsutfoldelse. Det er altså en generell praktisk kompetanse eller i alle fall en tro på at vi kan løse praktiske oppgaver, som blir viktigere og viktigere etterhvert som nettbrett og rekkehusoppvekst blir vanligere enn olabiler og gårdsoppvekst.

 

Når vi ser på sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal med mer profesjonelle håndverkerøyne vil jeg si at de har gode kvaliteter som også den mer erfarne håndverker kan dra nytte av. Det er disse nyttige beskrivelsene av de grunnleggende enkeltopprasjonene som ofte blir glemt i vanlig opplæring innenfor trearbeid. Alt for mange arbeider tungvint eller med en litt tilfeldig rekkefølge nettopp fordi de mangler kunnskap om eller trening i disse arbeidsmåtene, eller tenkemåtene. Det er spesielt denne delen av bøkene jeg har valgt å fokusere på. Progresjonen i boka går fra spikking av en firkantet pinne til bygging av en arendalspram. Poenget er at etterhvert som vi gradvis lærer å bruke nye verktøy og nye arbeidsteknikker så blir oppgavene mer komplekse, å sette opp verktøyene følger etter hvert som vi lærer å bruke de. Det er tydelig at det er en gjennomtenkt strategi å lære de viktige grunnleggende tinge først, for deretter å bygge videre på det.

 

Normer frigjør.

Vi kan se for oss at dette veldig tekniske fokuset på hvordan vi gjør ting er en motsetning til det å være kreativ, at det å se på sløyden nesten som en form for matematikk der det er tydelige rette og gale fremgangsmåter minimerer det kreative rommet i sløydarbeidet. Men det kan hende at det er nettopp det å lære hvordan man kan gjøre ting, altså det å ha mange mentale verktøy, som åpner for muligheten til kreativitet. Vi må altså kjenne til hva som er mulig og hvordan vi går fram for å evne å være kreativ.

 

Med dette som bakgrunn vil jeg legge til at jeg ikke har stor tro på at akkurat det å følge disse bøkene fra 1911 gjenstand for gjenstand og teknikk for teknikk er en god løsning for dagens skole. Det var nokk problematisk også den gang disse bøkene var i bruk i skolen, om ikke læreren evnet å tilpasse undervisningen med dette som ett utgangspunkt. Det er derfor prinsippene og tenkemåten til Kjennerud-Løvdal jeg vil trekke fram som ett godt eksempel og utgangspunkt å jobbe videre med.

 

Otto Salomon.

Kjennerud-Løvdal står i tradisjonen til den Svenske sløydmesteren Otto Salomon og det er nokk hans pedagogikk som er utgangspunktet for de norske bøkene. Otto Salomon advarte sterkt mot å følge ett opplegg med faste gjenstander som skulle snekres, Det var læreren og individuell oppfølging av elevene som var viktig i følge hans pedagogiske prinsipp. Derfor anbefaler jeg å lese artikkelen om Otto Salomon her.

 

 

Trond Oalann

 

 

Siterte verk

Berntsen, D. o. ( 2014 , november 06). Morgenbladet.no. Hentet 2016 fra https://morgenbladet.no/ideer/2014/fa_hovelbenken_tilbake_i_skolen

Dennett, D. C. (2013). Intuition pumps and other tools for thinking. . Maine: penguin books.

Harris, S. (2016, Juli 11). Sam Harris blog. Hentet 2016 fra Complexity & Stupidity : https://www.samharris.org/podcast/item/complexity-stupidity

Kjennerud-løvdal. (1911). Hjelp til selvhjelp Sløidlære for skole og hjem. . Kristiania.: Kristiania – provinsbokhandelen.

Norsk ordbok. (u.d.). Hentet 2016 fra The free dictionary : http://no.thefreedictionary.com/h%C3%A5ndverk

Wikipedia . (u.d.). Hentet 2016 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Konrad_Kjennerud

Fotsag etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.

 

Nr. 183 c. Fotsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men disse målene: Lengden av armene 40 cm, bredden 4 cm, tykkelsen 3 cm, den jamnbrede parten 1,8 cm tykk og den øverste enden 1,2 cm. Lengden av åsen retter sig etter bladet som gjerne er på lag 90 cm mellom holene; bredden og tykkelsen skal være 3 cm. Se figuren på side LXXXII.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka. Side LXX i bind 3
Fotsaging  (5)
Illustrasjonen fra boka, side LXXXII.

Se også fotsaging.

DSC_7702
En kopi av fotsaga til Sjur Nesheim.

Bredsag etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, Bilder og bildetekst er mine.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka.

Nr. 183. Bredsag. Ask, teak (utt. Tik) eller bjørk til armene og knottene og finvokst benkløvd furu til åsen. 1) Ta ut emner til armene med 10 cms overmål i lengde og høvl dem jamntykke (3,5X2,8 med pussingsmonn).

Bredsagsnikring  (2)
Emner til bredsaga, ask og furu.
Bredsagsnikring  (6)
Ferdig splitta og høvlet.

Fotsaging. Høvling av ei fjøl.

2) Dra en linje rundt om stykkene på lag 2,7 cm fra den beste enden (omvinkling), merk av senteret til holet på begge kantene (strekmåt) og bor holene halvt fra begge kantene (helst spiralbor).

Bredsagsnikring  (7)
Merker for hullet.
Bredsagsnikring  (11)
Borer med 13mm spiralbor, halveis fra hver side.

 

3) tegn op formen på kantene. Skal armene kunne bli jamntykke og svare til holene, må vi dra begge strekmåtrissene for tykkelsen med annlegget støttet mot den samme siden, den merkede. Tegn avspissingen (blyant).

Bredsagsnikring  (14)
Merker formen på sagarmen i enden ved knotten.
Bredsagsnikring  (16)
Merker med rissmåt fra vinkelkanten, denne har to individuelt stilbare rissespisser.
Bredsagsnikring  (17)
Formen er ferdig merket.

 

4) Sag etter linjene, men ta ennå ikke stykkene av lengden.

Bredsagsnikring  (20)
Sager ut formen med bredsag.

Bredsagsnikring  (19)

Bredsagsnikring  (21)
For å komme helt til endes måtte jeg legge emnet flatt på benken.
Bredsagsnikring  (22)
Sager ut formen på enden med rundsag, denne rundsaga har i overkant bredt blad for en slik jobb.

Rundsag.

Bredsagsnikring  (25)

Bredsagsnikring  (26)
Emnet er klart for videre bearbeiding.

 

5) Sett dem sammen kant mot kant, stikk en rund pinne gjennom holene, sag et skar i den andre enden av dem og sett i en flis der til å holde dem sammen med.

Klikk på bilda for tekst.

Bredsagsnikring  (31)
Har satt i pinnen og sager ett skar for flisa.
Bredsagsnikring  (32)
Flisa er i og sikkrer at sagarmene blir lik hverandre.

 

6) Form sidene etter linjene (kniv, skavl, høvel), jamn dem med fil og slettjern (R 158 b) og puss dem med sandpapir.

Bredsagsnikring  (34)
Setter sagarmene i filklemma og bearbeider dem med rasp.
Bredsagsnikring  (36)
Høvler med sponhøvel (skavl)
Bredsagsnikring  (37)
Sagarmene er ferdig så langt.
Bredsagsnikring  (44)
Former avfasingen på sagarmene med tollekniv og fil.

7) Sag skar for bladet i knottene, sett dem inn i armene og sett inn bladet; de ståltrådbetene som skal feste bladet, må være tykke.

Bredsagsnikring  (41)
Knottene ferdig dreiet, det er også en tegning av knotter som kan lages uten dreiebenk i boka.
Bredsagsnikring  (46)
Merker opp for å borre hull til festeskruen i knottene.
Bredsagsnikring  (47)
Borer.
Bredsagsnikring  (50)
Beslaga som er kjøpebeslag er litt for breie og må files til.

 

8) Høvl ut åsen, merk op for et av tappolene, hogg det ut og pass inn en av armene (R 184); lykkes det dårlig, må det gjøres om igjen (R 175). 9) Merk op for det andre tappholet. Avstanden mellom tappholene skal være 3mm større en ved bladet; armene kommer da til å stå riktig når vi strammer snoren. Hogg ut holet. 10) pass inn den andre armen og akt dig så den ikke kommer vindskjevt til den første.

Bredsagsnikring  (52)
Merker opp for avstanden mellom armene og legger til 3mm.
Bredsagsnikring  (51)
Tapper ut i åsen.

Se også vedsag.

11) form åsen, lag strekkpinnen, poler stykkene, sett sammen sagen og legg snoren på.

Bredsagsnikring  (57)
Høvler til strekkpinnen.

Høvling av ei tynn fjøl.

12) vik og skjerp bladet (R141, 142). En tann her og der t. eks. tiendehver bør stå uvikt. De sagbladene vi mest bruker er merket Brand, og det er et godt slag; best er det amerikanske som er stemplet Diston & son, men det er dyrt.

Bredsagsnikring  (59)
Tester saga, den går godt.
Bredsagsnikring  (1)
Den ferdige bredsagen. Denne er litt lengre en de andre jeg har, jeg har filt den for kapping av furu og andre mykere treslag.

Nederst på illustrasjonen i boka er det tegnet opp noen grindsagknotter som jeg tolker er ett alternativ om en ikke har dreiebenk, jeg laget noen slike med en kort beskrivelse av fremgangsmåten jeg brukte. Jeg bruker fremgangsmåten for høvling av åttekant og høvling av rundholt i sløydboka som utgangspunkt.

Klikk på bilda for tekst.

Vedsag etter Kjennerud – Løvdal

Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst mine.

DSC_7585
Illustrasjoner fra boka.

Teksten fra boka. Kjennerud- Løvdal Sløydlære III:

Nr. 177. Vedsag. Ask eller bjørk til armene og strekkpinnen og finvokst, benkløvd furu til åsen. 1) Høvl ut emnene. 2) Sag ut skar i armene for bladet og sett det inn med vingeskruer, klinknagler, mutterskruer eller almindelige skruer (1-toms nr. 12). Brukes det siste, må de settes godt i for ellers holder de ikke lenge. Skruegjengene må få godt tak fra skaret og helt ut, og spissen må gå helt gjennom veden og files bort. 3) gjør en sliss i den ene enden av åsen (R 183); du vil av siderisset se at slissen skal være 1mm bredere i ene siden av åsen en i den andre. 4) Sett av på åsen fra bunnen av slissen lengden av bladet mellom armene (+3mm; omvinkling). Avstanden mellom armene blir da større øverst enn nede ved bladet, men det retter sig av sig selv når vi siden strammer snoren. 5) Sag ut slissen i andre enden av åsen, pass inn den andre armen og la ikke armene komme vindskjevt til hinannen. 6) Ta bladet ut av armene og ta stykkene av lengden og form dem. Dersom vi skal bone eller polere sagen, må vi gjøre det nå. 7) Sett stykkene sammen, legg på snoren, sett i strekkpinnen og bind den fast. 8) vik og skjerp bladet (R196)

DSC_7588
Ask til armene.

 

DSC_7591
Emnene er ferdig høvla.

Høvling av en fjøl.

DSC_7598

DSC_7596
Sager ut skar for bladet med ei rundsag uten vigg for å få ett smalest mulig sagskar.

Rundsag.

DSC_7600
Merker opp for skruehullene.
DSC_7603
Naver/strilabor passer bra til denne typen skruer.

DSC_7601

DSC_7608
Slisser ut i åsen.
DSC_7609
Hugger ut med tappjern.

DSC_7604

DSC_7606
Legger til 3mm på lengden.
DSC_7610
Former åsen med sletthøvel og pusshøvel.
DSC_7614
Former sagarmene.
DSC_7615
Former sagarmene

 

DSC_7623
Monter saga og kapper skruene. Jeg valgte å gjøre dette etter forming og montering for å slippe metall spon som sløver verktøyet når jeg senere skulle forme den.
DSC_7624
Filer ned skruene.

DSC_7625

DSC_7618
Merker opp for hull til festesnora, vanlig plattbor til å bore med.

DSC_7620

DSC_7630
Strammepinnen ferdig montert og festet. Det er ikke vanlig å binne denne fast.
DSC_7628
Tennene er ferdig filt og vigget, bladet er såpass rustent at det ikke blir ordentlig skarpt.
DSC_7626
Vedsaga er ferdig, jeg har tenkt å prøve den ut på tømrerarbeid.

Rammesaga fra Voss.

På Vestnorsk kulturakademi sitt verksted på Voss henger det ei gammal og spesielt stor grindsag og ei relativt liten rammesag. Vi har prøvd ut rammesaga i forbindelse med grindbygging og slik, blant annet til å sage ut grøype for beten i stavene men også klauve i sperra. Den fungerer svert godt til dette bruket, så det var grunn nokk til å snekre seg ei. Kva den opprinnelige bruken har vert er vanskelig å si, vi kjenner til at slike har blitt bruka på sagstilling for å kløyve opp tømmer, men då er det andre håndtak og de er lenger. Det finnes og en del liknende sager på digitalt museum, mange av disse har også litt annerledes håndtak og ser ut til å være mer fintannet slik at det kanskje er oppdeling av material på snekkerverkstedet det er snakk om? Mye av dette er usikkert og jeg søker mer kunnskap om emnet.

 

DSC_7748
Den store grindsaga, 1,2 meter lang.
DSC_7750
Grindsaga har skandinavisk tanningsmønster for tverrved, den må files med sverdfil.
DSC_7745
Rammesaga fra Voss.
DSC_7746
Rammesaga har smidde beslag for feste av bladet.

 

Sagbladet:

 

DSC_7493
Sagbladet ble laget av ett gammelt bandsagblad fra ei tømmersag. det er 1mm tykt. De originale tennene måtte kappes vekk.
DSC_7497
Bladet er klart til å få nye tenner.
DSC_7499
Sager ut tenna grovt med en baufil etter en mal i første omgang.
DSC_7503
Oppmerking for tannindelingen.
DSC_7506
Den hjemmelagde sagklemma.
DSC_7510
Filer tenna med trekantfil og vigger de til slutt.
DSC_7513
Jeg bruker skaft i begge ender på filen, filen er montert slik at skafta holdes i vater når man filer.

DSC_7517

Langvedtanning.

Jeg lagde mine egne beslag for å spenne opp bladet menn planlegger å få smidd kopier av de originale på rammesaga fra Voss. Iden til de hjemlagde beslaga fikk jeg fra Blackburn Tools.

DSC_7518
En gammel firkantkanal.
DSC_7521
kappet og slisset inn for bladet.
DSC_7519
Borer hull i bladet for festesplinter.

 

Endelig trearbeid, det er trivelig.

DSC_7523
Bjørk til tverrarmene.

 

DSC_7526
Sager og høvler ut emne til tverrarmene og merker opp for tapphull.

Fotsaging.   Høvling av en Fjøl.

DSC_7530
Hugger tapphull.
DSC_7533
Grei måte å bli kvitt sponen når man stikker ut siste resten.
DSC_7535
Høvler og kapper til emne for de stående rammene.
DSC_7536
Merker opp for tapphull, har litt overmål på lengden.
DSC_7548
Klassisk måte å merke/lage ei veit for saga. fasen på jernet skal være mot vinkelen slik at man ser hva man gjør.
DSC_7544
Snur jernet og skjærer ut veita
DSC_7551
Nå kan jeg starte med saga i veita, uten at den river i starten på snittet.
DSC_7556
Sager ut tappene med bredsag, dette bør gå uten senere justeringer.

Bredsag.

DSC_7558
Merker på fasongen på tverrstykkene og sager de ut med rundsag.

Rundsag.

DSC_7567
Forsetter med rasp og fil.
DSC_7569
Merker på avfasing på hjørnene.
DSC_7570
spikker ut med tollekniv og bandkniv.

DSC_7577

DSC_7578
Går over med rasp og fil før de er ferdig.
DSC_7580
Monterer delene og spenner opp bladet, det er bare spennet i bladet og friksjonen i de trange tappene som holder saga sammen.
DSC_7584
Rammesaga er ferdig, det er ikke en nøyaktig kopi i utforming av ramma men prinsippet er det samme. Den går godt i tør furu, har ikke fått testen den i rå furu enda, mulig den må vigges litt mer da.

På Bloggen Høvelbenk skriv Roald Renmælmo litt om skandinavisk sløyd historie og den svenske sløydens far Otto Salamo, han viser til ei bok The Teachers’ Hand-book of sløjd skrive av  Otto Salamon i 1892. I denne boka står det litt om rammesaga og bruken av den i sløydsammenheng. Det er interessant at han ser for seg denne store saga som ett verktøy i sløyden til oppdeling av emner. I Bøkene til Kjennerud-Løvdal er ikke denne saga nevnt, der er den største saga til oppdeling av emner fotsaga. Jeg limer inn ett utklipp fra Otto Salamon si bok her.

Rammesag tegning
Illustrasjon fra boka.
Rammesag tekst
Teksten fra boka til Otto Salamon.

 

 

Spenning i høvelbenk og høvle tynne emner. Kjennerud-Løvdal

62 a. Spenning i høvelbenk for høvling.

 

Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.

  1. Hold benkeplaten ryddig. 2) Sett den fremste haken i baktangen så langt borte at åpningen blir minst mulig (hvorfor?) 3) Sett hakene så lågt at høvelen ikke når dem og blir skjemt, sett dem på den halve tretykkelsen. Bruk klubben om det trengs, aldri hammaren (hvorfor?) 4) Breie stykker bør spennes i framtangen når de skal høvles på kantene og ikke mellom hakene, menn spenn aldri et smalt stykke i framtangen for da vil tangbrettet gå i sund. Spenn aldri stykkene hardere fast en det trengs. B) pinning. Er det svært tynne stykker må det pinnes, d. v. s. de må festes med trenagler til et plant bordstykke, og de må da ha så godt overmål at du etterpå kan skjære pinneholene vekk.
DSC_6099
Prøver å få minst mulig åpning på baktangen, ellers får man ikke god støtte under bordet for høvling. det er om å gjøre å ikke spenne opp for hardt, då bøyer emnet seg litt og høvlingen blir unøyaktig.

 

 

Pinning.

Trykk på bilda for tekst og full størrelse.

DSC_6110
Høvler det tynne emnet.

Fin pusshøvling.

Høvling av en fjøl.

Fin pusshøvling etter Kjennerud-løvdal.

 

  1. Fin pusshøvling.

Tekst fra sløydlære boka, bilder og bildetekst er mine.

Skal det lykkes oss å lage vakre ting, må vi ha lært å bruke pusshøvelen. Litt etter hvert utvikles øiet så vi kan bli var små lyter i en høvlet flate, og litt etter hvert stiger også hos oss kravet til fin høvling. Det gjelder å finne grunnen til at en ikke alltid kan få det til etter ønske, og hvorledes det skal kunne lykkes. Når du har kommet så langt med å pusse en flate at du nesten er ferdig og bare har igjen de siste strøkene, merk dig da dette: 1) Da en pusshøvling krever stor muskelstyrke, må du velge en slik kroppsstilling at du kan nytte ut den makten du har. Sett høvelen således på stykket at det freste av sålen hviler fast på det og så eggen står litt bakenfor; du har før lært av høvelen alltid må være i full fart før eggen når veden. Der som høvelsålen ikke ligger slik, da vil høvelen hoppe og dirre og sette merker der strøket begynner. 2) Hold høvelen på riktig måte og skyv den rett fram etter veden med så stor fart og så sterkt klem som mulig og la farten ikke minke før den skal stanse etterat den har kommet et godt stykke forbi flaten, for dersom strøket begynner eller slutter inne på flaten, må eggen sette merke der. 3) Når høvelen atter ligger ferdig til strøk, må du ikke skyve den fraover før du kjenner at den ligger som den skal. Ta det endelig med ro så hvert strøk gjør full nytte. Se etter for hvert strøk du gjør, om det fins rusk eller flis i sponholet da det kan komme under høvelen og gjøre rip i veden. 4) hold høvelbenken ryddig og sørg for særlig for at det ikke ligger korn der etter sandpapiret, da de setter seg sig fast i veden og gjør skar i eggen av høveltannen. Det er lett å skjønne enten ripene kommer av noget som er under høvelen for da er de innhole, eller det er skar i eggen som har skylden, da hever de sig over flaten. 5) Hold flaten op mot lyset når du er ferdig, og hold den først på tvers, da ser du om det er rip langsetter flaten, og så på langs, og da ser du om det er ujamnheter ved endene. Det vil det ofte være da den uøvde har vondt for å føre høvelen støtt særlig i førsten av strøket.

 

Pusshøvling (2)
Høvelen må være finstilt og nyslipt om man virkelig skal få ett godt resultat.
Pusshøvling (1)
En skarp og finstilt høvel etterlater seg en fin flate.

 

DSC_5857
Pusshøvelen.
DSC_5859
Utgangs-stilling.
DSC_5860
Pusshøvlet askefjøl.

68 a. spenning i høvelbenk for høvling.

Høvling av en fjøl.

Vanlig Sinking Etter Kjennerud-løvdal

 

  1. Vanlig sinking.

Tekst fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.

Sinking (4)
Emna er ferdig uthøvlet og støtet på enden.

Høvling av en fjøl. Støthøvling.

a)Tappstykket, 1) Ta tykkelsen av tapholstykket i strekmåtet med så stort overmål at strekmåtskjæret nettop griper om stykket.

Sinking (8)
Stiller inn ripmåten.

Hold anlegget mot den støtte enden av tappstykket og gjør et fint skar tvertover begge sidene.

Skjæret i strekmåtet må være så skarpt at tretrevlene ikke rives op men skjæres over, og utsiden av det må være formet så den peker loddrett ned og ikke innover mot anlegget

Sinking (6)
Slik er spissen på min ripmåt for sinking.

(se n. 113 strekmåt), for ellers blir sinkingen utett. 2) gjør det samme skarene i tappholstykket. Dersom stykkene ikke er jamntykke, stiller du strekmåtet etter tappstykket. 3) Merk op for tappene på endeflaten. Vi har tapper av to slag, halvtapper (det to ytterste) og heltapper ( de andre.) Dra med nålvass blyant midtlinjen i halvtappene (vinkel), de skal halvere den bredeste kanten av dem (pussingsmonn ½ med mer, se opprisset). 4) dra midtlinjen for heltappene og del da først avstanden mellom midtlinjene i halvtappene i like store parter, da har du midtlinjene for heltappene.

Sinking (14)
Merker for tappene på endeveden.

5) Ta den brede siden av tappene i passeren og merk op for dem alle på innsiden av stykket helt inntil endeflaten; bruk øiemål og sett punktene like langt fra midtlinjen.

Sinking (15)
Merker med passeren, bare trykker passerspissene litt ned i veden på hjørnet.

Dra en linje gjennom punktene ned til strekmåtskaret på innsiden av stykket (blyant, vinkel).

Sinking (17)
Vinkler ned etter passermerket.

Gjør likeens på den smale siden av tappene og dra linjer ned til strekmåtskaret. Bind til slutt linjene på framsiden og baksiden sammen med linjer over endeflaten, da får du de skrå linjene.

Sinking (20)
Her har jeg merket på begge sider og fører linjene over endeveden.

Vi har nå merket op for tappene. Når vi har fått øvd oss litt, og særlig når vi lager ting det ikke er så nøie med, kan vi spare oss for den sene  opmerkingen og sage ut tappene etter øiemål. 6) Vi sager ut tappene med bredsag når stykkene er omkring 1 cm tykke eller mer, men med bakksag når det er tynnere ved. Spenn stykket rett op ned i benken med den brede siden av tappene vendt til dig – oftest er det best å bruke framtangen – og sag ned til strekmåtskarene, følg utsiden av blyantlinjen og før sagen slik at den tar bort den ene halvparten av linjetykkelsen  mens den andre blir stående urørt. Sag ikke tappene ferdig med en gang, men ta først den ene siden av dem alle og så den andre (hvorfor?)

Trykk på bilda for bedre størrelse og bildetekst:

7) Hogg ut veden mellom tappene; spenn stykket flatt i høvelbenken så tappene vender framover, og stikk først ut en liten flis (hoggjern.)

Gjør endelig dette først, for ellers blir sammenfellingen utett da hoggjernet vil gjøre kanten mellom tappene ujamn. Det gjelder nettop at den kanten strekmåtet har skåret, blir stående urørt og skarp.

Sinking (32)
Slik kan det godt se ut før man begynner å bruke klubba.

8) Sett hoggjernet med fasen vendt fra dig ned i et av skarene, t. eks. det lengst til venstre, hold det tett inntil den loddrette veggen, la det helle litt framover og gi det et lett klubbeslag.

Vi er oftest nødd til å bruke et hoggjern som er litt smalere enn avstanden mellom tappene og må da flytte det bort til den næste tappen og gi det et nytt slag. Flytt jernet nogen med mer framover, la det helle litt mer enn forrige gangen, hogg ned og bryt litt på jernet så flisen løsner. Flytt det så bort til den andre tappen og gjør likeens der. Sett jernet atter inntil den loddrette veggen, hogg ned på nyttog nå litt sterkere og hogg ut en flis som den forrige gangen. Hold på med det til du til du er halvveis gjennom stykket.

Sinking (33)
Her er ene siden av tappstykket ferdig.

9) Gjør likeens med de andre tappene. 10) Snu stykket så den andre siden kommer op og hogg der på samme vis, men i gjennomslaget må du holde jernet slik at du har det i din makt så det ikke går for dypt; det har lett for å gå gjennom så det kommer ut innenfor strekmåtskaret. Har du hele tiden holdt jernet med svak helling framover, vil bunnen mellom tappene ikke være plan, men det vil bli to flater i stump vinkel til hinannen, en grunn renne altså; og det hjelper til at sammenfellingen blir tett. Men du må slett ikke la jernet ha for stor helling, for da for da får du et så stort rum at limingen ikke holder. 11) Rensk tappene nede ved bunnen der det trengs, men bruk ikke kniv på sidene for da blir de glatte, det de ikke må være fordi det da blir vanskeligere å få sammenfellingen tett, og limingen holder ikke så godt. Flatene bør være så rue som etter fin saging. 12) Skulde en side på en tapp være mislykket, må du rette på det med hoggjernet og stikke tvert over tappen og ikke langsetter veden. Flaten blir litt ru av det, og dessuten faller arbeidet da lett om veden er litt vrien dessmer.

Sinking (42)
Tappene er ferdig.

b) Tappholstykket. 1) Merk op for tappholene; legg stykket på høvelbenken med den siden op som skal vende inn; det blir oftest vrangsiden. Legg det så at den enden holene skal være i, kommer bortest. 2) sett tappstykkene loddrett på stykket så den brede kanten av tappene kommer nøiaktig inntil strekmåtskaret og hold stykket støtt mens du merker op for holene (skarp rissespiss)

Sinking (56)
Mitt tappstykke var for langt og stort til å holde på frihånd, jeg satt det i framtanga med tappholstykke på en krakk under.

; riss først op for den ene siden av alle tappene og så for den andre. Dra rissene fra den smale kanten til den brede. Fører du rissespissen på motsatt vei, da er det ikke lett å den til å holde sig tett inntil sidene fordi den da vil følge vekstene i veden. 3) Før tappholrissene videre over endeflatene (skarp blyant, vinkel).

4) Sag ut tappholene. Nå gjelder det om   Sammenfellingen skal kunne bli tett eller ikke. Det risset vi skal sage etter er en smal renne, og det er nettop om å gjøre å få sagen til å gå slik at den tar vekk den ene halvparten av rennen og lar den andre bli urørt. Så nøiaktig må vi her arbeide dersom det skal lykkes oss å få en god og tett sinking. Vi må la sagen peke rett fram, og vi må sage på den siden av risset som vender innover mot holet, for da tar den bort ved som skal vekk. Sager vi derimot på den andre siden av risset, skjønner du nok at holet må bli for stort og ubrukelig. Også nå bør vi sage for den ene siden av alle holene. Vi må også føre sagen vannrett og som sagt rett frametter de overvinklede blyantlinjene så holene blir like store på begge sidene av stykket og særlig må vi ha øie med at tappholene ikke blir størst på den siden som vender fra oss. Det er bare bra at vi fører sagen så holene blir en ørliten monn mindre på den siden som vender fra oss når det bare blir lite nok; en halv med mer er alt for mye.

Sinking (57)
Nakksaga jeg brukte på tappene var for grov til å sage tapphol. Jeg brukte heller ei rundsag som jeg har til høvelmaking, den er uten vikking. Ekstra sterke briller er ett nyttig verktøy.

Rundsag.

5) Hogg ut holene for heltappene som du lærte ovenfor i a7; holene for halvtappene skjærer du ut med sagen. C) Stykkene settes sammen. Bruk hjelpestykke for hammeren og akt dig at du ikke holder stykkene skakt mot hinannen. Veden har lett for å sprekke ved halvtappene, og for å flise sig om tappholene. Om limingen se R 180. d) Er tappstykket og tappholstykket ulike tykke, går vi i det hele fram på samme måten som via har lært før, emn vi må stille strekmåtet særskilt for tappene og tappholene, tykkelsen av det ene stykket må settes av på det andre:

Sinking (67)

Sinking (80)
Endene må støtes av med høvel.

Sinking (98)Sinking (95)Sinking (96)

Sinking (103)
ferdig sink, hele kista må pusshøvles til slutt.

Fin pusshøvling. Pusshøvel (høvelmaking)

Sinking (100)
Ferdig sink.

Den ferdige verktøykista.

Skrubbhøvel etter Kjennerud-Løvdal

 

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal.

Legger til bilde og bildetekst fra høvelmaking etter boka.

Nr. 242b. Skrubbhøvel.

Lag den etter tegningen til sletthøvelen . Mest brukes enkelt tann, men den dobbelte er best. Bredden av stokken kan være 4,4 cm. til toms jern, men lengden og høiden bør være som på sletthøvelen og nesen 9,5 x 3 x 3.

IMG_9669
Den ferdige skrubbhøvelen med 1 1/2″ Tann med klaff.
IMG_9677
Her ser vi hvorledes den sterkt bua tanna stikker nedom sålen, denne høvelen er for å fjerne mye ved effektivt.

 

IMG_9659
Slik er skrubbhøveltanna slipt. Både tanna og klaffen er sterkt avrunda.

 

257. Tilpassing av høveltannklaffen.

131. Sliping av en høveltann.

 

256. Oljing av høvlene.