Fra boka Hus i Lyngør av Helge kraftOriginalbygget
Oppmålingene og bildet er fra 1949.
Oppmålingen til H. Kraft.
Oppmålingene til Helge Kraft plan.
Den gamle tomten.
Teglstein fra det originale bygget.
Den gamle grunnmuren er i ganske god stand, noe oppmuring og ikke minst rydding må til.
PÅ kurset arbeidet vi utelukkende med håndverktøy. Her er det ei god grindsag med fast blad som er i bruk, tynnslipt blad fra Jon Dahlmo.
Vi tømret alt det liggende tømmeret først, syll og raftstokk. Det er enkle kamnov og kamminger.
Tapphullene ble gjort ferdig etter hvert.
Sperrene ble tegnet opp på gulvet i full målestokk og tømmeret ble merket opp på selve tegningen.
Takkonstruksjonen ble tilpasset direkte på ramma på gulvet.
Bygget ble reist og midlertidig skrå avstivet. Nå var det også klart for å konstruere selve døråpningen, her innebærer det å kappe beten og lage noe som kan kalles ei tang.
Skråavstiving av vegger og takkonstruksjon ble tilpasset.
Jeg har lenge interessert meg for sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal, en av de tingene jeg liker så godt med de er at det metodisk går gjennom ulike grunnleggende arbeidsteknikker. Det er veien fram til ett godt resultat å kunne merke, måle og vinkle. Vinkelkanten får vi når vi høvler fjøla.
Teksten er fra sløydboka og bildene og bildetekst mine.
Omvinkling. 1) Støtt anlegget av vinkelen fast inntil vinkelkanten som jo er den merkede kanten eller flate nr. 2 (R 13,2). 2) Klem fjøren fast ned mot flaten (flate nr. 1) og dra en tverrlinje med skarp blyant. 3) Før tverrlinjen videre over begge kantene mens du støtter vinkelen til flate nr. 1. Støtt atter vinkelen mot vinkelkanten og bind linjene sammen.
Vinkelkanten er møte mellom side 1 og 2, de to første sidene man har høvlet.
Man begynner med å legge fjøra mot side 2 og over side 1. hele poenget er å alltid uke disse sidene om måle og merke utgangspunkt for å unngå feilkilder.
Her har jeg merket ett emne med syl og ett med blyant, det er ofte en fordel å bruke syl.
Steinar Mølster lives at Nakka, a farm in Voss municipality to which there is no road. In connection with another project on the farm, we got a chance to see Steinar’s grandfather’s old broadaxe. The broadaxe has a handle that is crooked in relation to the cutting blade. This is a type of broadaxe that we see on farms in Hordaland, though it is not the most common type of broadaxe in the area. The most common type of broadaxe has a straight handle. Attempts to explain these crooked handles have generally resulted in a number of rather odd theories. Steinar watched his grandfather using this broadaxe when he was young, and that was the background for this project. We wanted to try this technique in practice on the basis of what Steinar could remember.
Nakka.
Norwegian Crafts Development (NHU) agreed to fund the hourly expenses, and Hordaland County Authority (HCA) paid to have a copy of the broadaxe made. Blacksmith Øystein Myhre took on the job of making the copy in his workshop. The forging process was as close to the original as possible, and the result was a great broadaxe that felt very like the original during trial use.
The participants in the project were Steinar Mølster as the carrier of the tradition, Emil Thoresen Småland from HCA as apprentice joiner and Trond Oalann from HCA as foreman. The first thing to be done was to fell trees. They were to be used for new protective timbers (svilar) for the roof of the smokehouse on the farm. We cut down trees using an axe and crosscut saw, and pulled the timber manually using grabber chains.
Emil Toresen Småland. Steinar Mølster.
Felling with a crosscut saw: Steinar has a great deal of experience of this type of felling.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hanging on the wall of the sitting room at Nakka is a picture painted by Steinar’s cousin just before the war. The picture is of the farmyard, but it also shows the trestles Steinar’s grandfather used when he hewed logs for the barn.
Sjur Bergstad.
Steinar working on making new trestles.
When the trestles had been set up, we lifted a log onto them and used a chalk-covered piece of string to mark the centreline. We tried using Sjur Bergstad’s string, with white chalk on it so we could make a mark on the bark as Sjur would have done. Sjur would have used a bigger piece of harder chalk.
Sawing notches.
The first step in the actual working of the log is something called klamphogging or laskhogging, which in practice involves notching and splitting the log in 30-40 cm sections (from the cambium). This used to be done using an axe, but Sjur had a good bow-saw that he used for this. Only where the log was thinnest did he use an axe to notch it. Sjur carried out this work alone while the others on the farm were busy haymaking. Knut Øvstedal, who lives at the other side of Evangervatnet lake often saw logs being hewed when he was young.
In Øvstedal, a broadaxe with an ordinary straight handle was used and the workers stood astride the log. The interesting thing about the working method Knut described was that two men worked together on the log.
Laskhogging.
Laskhogging.
Laskhogging.
Knut said that the work process was very common. Laskhogging took place by two men chipping the same notch alternately, positioning the log so that the notch was plumb. When they split the sections between the notches, they used a powerful broadaxe and a big mallet they called a husklubbe. One man held the broadaxe against the section to be split and the other one struck the neck of the broadaxe with the mallet. When the sections had been split using this method, both of the men started hewing the log smooth with their broadaxes.
One man started at the bottom and one in the middle. We know that this technique of two men standing notching and splitting logs was common elsewhere in Norway, and indeed in Europe.
We have used the method that Knut described to us, and it has proven to be a good working method. Working together in this way meant that the work was relatively easy and you could vary your work position frequently. However, it is rather difficult to really get the hang of this two-man method of notching and splitting when the log is in such a low position. It is easy to strike the ground and you feel like going onto your knees to avoid having to bend over so much. Knut showed us a technique, however, where you could stand up pretty straight, but a lot of training was required to master the technique. On the other hand, this two-man method of notching and splitting proved very effective and a favourable working method when the log was at the right height for using Sjur Bergstad’s crooked-handled broadaxe. We tested this method briefly. Given that this is a very common way of notching and splitting timber, it is reasonable to assume that this working method was also employed when crooked-handled broadaxes were used.
The pieces of split wood were not wasted, they were used for firewood. We stacked them in a pile with the biggest chips. We got a good pile of firewood from these two small logs alone. The sections are split approximately half an inch from the line. Sjur would have used the same little broadaxe for this work as he would have for the notching.
When we commenced the actual smooth hewing, the broadaxe with the crooked handle was used. This was a different experience altogether from using the straight-handled broadaxe on a low log – it was now possible to stand upright with your back straight. You also felt that you could work for a long time using this technique without your back aching. One disadvantage is that you are at greater risk of striking your leg, and you could be unlucky and cut yourself
even higher up. This risk should not be exaggerated though, the work method itself is based on steady and controlled movements. It is important to find the right rhythm and a working method that does not put too much strain on the body, so that you can keep on working day after day. Steinar believes that it is important to keep your arms close to your body to minimise the strain on your shoulders.
When you are chopping against the grain with an ordinary broadaxe, you simply turn your whole body, which is easy when you are astride the log. However, with a broadaxe with a crooked handle, you have to stand on the same side the whole time. This was not a problem in relation to the small areas of crossgrain that we found in these logs. It was just a case of tilting the handle backwards and hewing your way forward, as shown in the photo.
What this would be like if you had a log with large areas of crossgrain I do not know – you would have to try it and see. But there are broadaxes whose handles tilt the other way – whether they are for left-handed people or for logs that twist to the left, I do not know. But I am sure a right-handed broadaxe is fine in most cases. In special cases you may want to use a broadaxe with a straight handle on a low-lying log instead. So the broadaxes with the handle tilting the other way are probably for left-handed people.
Emil trying Sjur’s old broadaxe.
Steinar Mølster.
The blacksmith’s report
The crooked-handled broadaxe
On assignment for Hordaland County Authority represented by the Building Preservation Department and Carpenter Trond Oalann, I, blacksmith Øystein Myhre, have forged a copy of the Hordabile broadaxe. The original broadaxe has been in my forge on voluntary loan from the private owner.
That broadaxe was forged to curve to the right in relation to the handle, so that the existing handle on the original broadaxe is flush with the outer side of the axe blade.
After careful investigation, I chose to start with the shoulder of the axe and the shaft hole, hammered in one piece from a piece of steel 25x75mm.The steel was hammered flat to 90x35mm, then split and punched into the original shaft hole.
Under the shaft hole, I welded a piece of steel of 15x100x120mm, and then the middle piece was hammered to a length of 220mm. I then removed 40x220mm of the lower part of the broadaxe.
I then hammered out a lower part of 40x10x220mm and welded it to the lower part of the axe. I then hammered out the axe so that it extended 5-10mm beyond the original measurements, cleaned, sharpened and filed it.
The axe was normalised twice and hardened at 800 degrees in hot rapeseed oil, then exposed to 240 degrees Centigrade for 2×1 hour. It was then sharpened, honed, hafted and tried out.
Four days’ work in the smithy+ pre-study, professional discussion, writing reports and photo documentation.
Øystein Myhre, blacksmith, Myhresmia as, 27 August 2011
The crooked-handled broadaxes that are found on farms across Hordaland are specialised tools for hewing smooth timber. They are specialised to perform a specific task to a greater extent than the broadaxes with straight handles that are more versatile in use. The combination of using broadaxes with crooked handles and positioning the logs being worked on higher up was ideal for notching and splitting (laskhogging, ornibbhogging as it is also called). The use of these broadaxes is very similar to the use of single-beveled broadaxes with crooked handles. The marks that such crooked-handled broadaxes leave on the logs are very similar to the marks left by straight-handled broadaxes on a low log. It should, therefore, be no problem to use this working method in connection with e.g. the restoration of Bryggen in Bergen or similar buildings. This broadaxe opens for a variety of work positions and can therefore be used as an HSE measure. In such case, wearing protective trousers of thick leather etc. should be considered. The trousers do not have to have an iron lining, two layers of thick leather will probably be enough to limit the extent of any injuries should you sustain a ‘light’ cut from the broadaxe. The working rhythm and working position are the most important measures for ensuring safe work with the axe. It is probably the actual notching and splitting that presents the biggest risk, as the axe is then in vigorous movement. The technique of laying the log such that the notch is horizontal is probably safest.
Teksten er fra sløydboka, bilde og bildetekst er mine.
Fri støting faller svært vanskelig på et smalt stykke. Vi kan lette oss arbeidet på to måter. a) med et hjelpestykke. 1) ta en trebete som er jamntykk med selve stykket og i alle fall ikke tynnere, og så brei at den er stiv nokk (2-3 cm). Spenn begge sammen kant mot kant i baktangen og så lågt at de ikke står mer enn 0,5-1 cm over benkeflaten og så kantene særlig øverst blir klemt tett sammen. 2) Fas av det borteste hjørnet av hjelpestykket så det ikke kan flise sig, og støt så. Hjelpestykket gjør dobbelt nytte, det gir dig en lenger flate å høvle på, og det hindrer som sagt stykket å flise sig. b) Med støtbrett (tysk: Stosslade). Støtbrettet bruker vi bare når vi skal støte smale og tynne stykker. 1) Spenn det fast mellom hakene og legg stykket tett inntil klossen så enden kommer en hårsmonn frammenfor. 2) Ta en skarp høvel, helst langhøvel, legg den med siden ned på det underste støtbrettrinet og med sålen mot den flaten som du skal støte. 3) Hold høvelen med høire hand, legg tommen og handflaten ovenpå den siden av høvelen som vender op og stikk de andre fingrene inn i fliseholet. 4) Før så høvelen med høire hand, hold stykket fast med venstre og skyv det framover ettersom det trengs. Pass fingertuppene for høveltannen.
Stykke som skal støtes til høyre, hjelpestykke med avfasing til venstre.Støthøvler med langhøvelen.Støtbrett og langhøvel, om tanna på langhøvelen er slipt med bue (grovlanghøvel) så fungerer den dårlig på støtbrettet.Støter med pusshøvelen det fungerer godt. Støthøvling sliter på tanna og høvelsålen, spesielt i hardved. Jeg må snekre meg en langhøvel til, en «finlanghøvel» som jeg kan ha med rettslipet tann.Stykket som vart støthøvla på støtbrett.
Tekst fra sløydboka, bildetekst og bilder er mine dersom ikke annet er nevnt.
Når vi fører sagen som billedet på side LXXXII viser, kaller vi det å sage for fot, og vi kaller sagen fotsag. Den måten måten å føre sagen på bruker vi når vi har mye tung saging, t. eks. når vi sager planker og tykke bord langsetter. Kroppstillingen er som til annen tung saging. 1) spenn stykket fast mellom hakene så saglinjen kommer litt utenfor benken, grip med høire hand om knotten og sagarmen og med den venstre om den andre enden av armen og før sagen rett op ned. 2) Da tennene på fotsagen peker nedover, biter den bare når den går nedover, og derfor må vi da klemme den litt framover; opover skal den gå lett. Når vi har fått fotsagen i vår makt og kan føre den støtt, går sagingen både fortere og tar mindre på kreftene enn når vi sager på vanlig vis. 3) Også når vi skal sage etter buede linjer, lønner det sig å sage for fot ifall vi har mye og tung saging, men sagen må være mye lenger enn vår vanlige rundsag.
Illustrasjonen fra boka, side LXXXII.
Sjur Nesheim sager for fot. Bilde Roald Renmælmo.
Sjur Nesheim sager for fot. Bilde Roald Renmælmo.
Sjur Nesheim sager for fot. Bilde Roald Renmælmo.
TO: Sjur Nesheim har lært fotsaging som en del av fagtradisjonen han sto i. om emnet kneip på saga brukte han å sette tollekniven i sagskaret, han brukte også talg på sagbladet for å få det til å gå lettere. Bildaer fra ett dokumentasjonsprosjekt med Sjur som informant om snekring av dører. Prosjektet var ett samarbeid med HIST. NHI. og HFK.
Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
Hold benkeplaten ryddig. 2) Sett den fremste haken i baktangen så langt borte at åpningen blir minst mulig (hvorfor?) 3) Sett hakene så lågt at høvelen ikke når dem og blir skjemt, sett dem på den halve tretykkelsen. Bruk klubben om det trengs, aldri hammaren (hvorfor?) 4) Breie stykker bør spennes i framtangen når de skal høvles på kantene og ikke mellom hakene, menn spenn aldri et smalt stykke i framtangen for da vil tangbrettet gå i sund. Spenn aldri stykkene hardere fast en det trengs. B) pinning. Er det svært tynne stykker må det pinnes, d. v. s. de må festes med trenagler til et plant bordstykke, og de må da ha så godt overmål at du etterpå kan skjære pinneholene vekk.
Prøver å få minst mulig åpning på baktangen, ellers får man ikke god støtte under bordet for høvling. det er om å gjøre å ikke spenne opp for hardt, då bøyer emnet seg litt og høvlingen blir unøyaktig.
Dette bordet er i grenselandet for å være for smalt til å spennes i framtangen, det ligger på øverste hakket på «stumtjeneren» i bakkant. dette er bare 8mm tykt og trengte støtte på midten i tillegg for ikke å gi etter under høvlingen.
Her er det ganske langt ned til risset, bruker skrubbhøvelen for å fjerne det grøvste.
Pinning.
Borer for treplugg.
Stikker ut en enkel firkantplugg av furu.
Setter fast.
Den tynne fjøla ligger klar for høvling, jeg pinnet i begge ender og ca. midt på bordet slik at det kan vendes uten å flytte pluggene.
Tekst fra sløydlære boka, bilder og bildetekst er mine.
Skal det lykkes oss å lage vakre ting, må vi ha lært å bruke pusshøvelen. Litt etter hvert utvikles øiet så vi kan bli var små lyter i en høvlet flate, og litt etter hvert stiger også hos oss kravet til fin høvling. Det gjelder å finne grunnen til at en ikke alltid kan få det til etter ønske, og hvorledes det skal kunne lykkes. Når du har kommet så langt med å pusse en flate at du nesten er ferdig og bare har igjen de siste strøkene, merk dig da dette: 1) Da en pusshøvling krever stor muskelstyrke, må du velge en slik kroppsstilling at du kan nytte ut den makten du har. Sett høvelen således på stykket at det freste av sålen hviler fast på det og så eggen står litt bakenfor; du har før lært av høvelen alltid må være i full fart før eggen når veden. Der som høvelsålen ikke ligger slik, da vil høvelen hoppe og dirre og sette merker der strøket begynner. 2) Hold høvelen på riktig måte og skyv den rett fram etter veden med så stor fart og så sterkt klem som mulig og la farten ikke minke før den skal stanse etterat den har kommet et godt stykke forbi flaten, for dersom strøket begynner eller slutter inne på flaten, må eggen sette merke der. 3) Når høvelen atter ligger ferdig til strøk, må du ikke skyve den fraover før du kjenner at den ligger som den skal. Ta det endelig med ro så hvert strøk gjør full nytte. Se etter for hvert strøk du gjør, om det fins rusk eller flis i sponholet da det kan komme under høvelen og gjøre rip i veden. 4) hold høvelbenken ryddig og sørg for særlig for at det ikke ligger korn der etter sandpapiret, da de setter seg sig fast i veden og gjør skar i eggen av høveltannen. Det er lett å skjønne enten ripene kommer av noget som er under høvelen for da er de innhole, eller det er skar i eggen som har skylden, da hever de sig over flaten. 5) Hold flaten op mot lyset når du er ferdig, og hold den først på tvers, da ser du om det er rip langsetter flaten, og så på langs, og da ser du om det er ujamnheter ved endene. Det vil det ofte være da den uøvde har vondt for å føre høvelen støtt særlig i førsten av strøket.
Høvelen må være finstilt og nyslipt om man virkelig skal få ett godt resultat.En skarp og finstilt høvel etterlater seg en fin flate.
a)Tappstykket, 1) Ta tykkelsen av tapholstykket i strekmåtet med så stort overmål at strekmåtskjæret nettop griper om stykket.
Stiller inn ripmåten.
Hold anlegget mot den støtte enden av tappstykket og gjør et fint skar tvertover begge sidene.
Det er viktig at ripmåten skjærer fint.
Merker med ripmåt.
Skjæret i strekmåtet må være så skarpt at tretrevlene ikke rives op men skjæres over, og utsiden av det må være formet så den peker loddrett ned og ikke innover mot anlegget
Slik er spissen på min ripmåt for sinking.
(se n. 113 strekmåt), for ellers blir sinkingen utett. 2) gjør det samme skarene i tappholstykket. Dersom stykkene ikke er jamntykke, stiller du strekmåtet etter tappstykket. 3) Merk op for tappene på endeflaten. Vi har tapper av to slag, halvtapper (det to ytterste) og heltapper ( de andre.) Dra med nålvass blyant midtlinjen i halvtappene (vinkel), de skal halvere den bredeste kanten av dem (pussingsmonn ½ med mer, se opprisset). 4) dra midtlinjen for heltappene og del da først avstanden mellom midtlinjene i halvtappene i like store parter, da har du midtlinjene for heltappene.
Merker for tappene på endeveden.
5) Ta den brede siden av tappene i passeren og merk op for dem alle på innsiden av stykket helt inntil endeflaten; bruk øiemål og sett punktene like langt fra midtlinjen.
Merker med passeren, bare trykker passerspissene litt ned i veden på hjørnet.
Dra en linje gjennom punktene ned til strekmåtskaret på innsiden av stykket (blyant, vinkel).
Vinkler ned etter passermerket.
Gjør likeens på den smale siden av tappene og dra linjer ned til strekmåtskaret. Bind til slutt linjene på framsiden og baksiden sammen med linjer over endeflaten, da får du de skrå linjene.
Her har jeg merket på begge sider og fører linjene over endeveden.
Vi har nå merket op for tappene. Når vi har fått øvd oss litt, og særlig når vi lager ting det ikke er så nøie med, kan vi spare oss for den sene opmerkingen og sage ut tappene etter øiemål. 6) Vi sager ut tappene med bredsag når stykkene er omkring 1 cm tykke eller mer, men med bakksag når det er tynnere ved. Spenn stykket rett op ned i benken med den brede siden av tappene vendt til dig – oftest er det best å bruke framtangen – og sag ned til strekmåtskarene, følg utsiden av blyantlinjen og før sagen slik at den tar bort den ene halvparten av linjetykkelsen mens den andre blir stående urørt. Sag ikke tappene ferdig med en gang, men ta først den ene siden av dem alle og så den andre (hvorfor?)
Jeg har filt ei nakksag med ganske grov støt-tanning med veldig liten viking til dette formålet, hadde lyst å prøve den. Kjennerud anbefaler bredsag, den er nokk vell så god om mann har en med liten viking og passelig tanning.
Saga går ganske godt.
Tappene er ferdig sagd.
Trykk på bilda for bedre størrelse og bildetekst:
7) Hogg ut veden mellom tappene; spenn stykket flatt i høvelbenken så tappene vender framover, og stikk først ut en liten flis (hoggjern.)
For å stikke ut ei flis setter jeg jernet i ripmåtskaret og trykker lett.
Tar forsiktig ut ei lita flis.
En alternativ metode for å ta ut den første flisa. 1. skjærer med fasen på jernet mot ripmåtskaret (slik at man ser streken)
2. Snur jernet med fasen ned og skjærer løs en liten flis.
Gjør endelig dette først, for ellers blir sammenfellingen utett da hoggjernet vil gjøre kanten mellom tappene ujamn. Det gjelder nettop at den kanten strekmåtet har skåret, blir stående urørt og skarp.
Slik kan det godt se ut før man begynner å bruke klubba.
8) Sett hoggjernet med fasen vendt fra dig ned i et av skarene, t. eks. det lengst til venstre, hold det tett inntil den loddrette veggen, la det helle litt framover og gi det et lett klubbeslag.
Holder jernet litt utav lodd og gir det ett veldig lett slag så det ikke presses for hard mot den lille «veggen» i skaret.
flytter jernet og hugger på skrå mor skaret for å løsne flisa.
Vi er oftest nødd til å bruke et hoggjern som er litt smalere enn avstanden mellom tappene og må da flytte det bort til den næste tappen og gi det et nytt slag. Flytt jernet nogen med mer framover, la det helle litt mer enn forrige gangen, hogg ned og bryt litt på jernet så flisen løsner. Flytt det så bort til den andre tappen og gjør likeens der. Sett jernet atter inntil den loddrette veggen, hogg ned på nyttog nå litt sterkere og hogg ut en flis som den forrige gangen. Hold på med det til du til du er halvveis gjennom stykket.
Her er ene siden av tappstykket ferdig.
9) Gjør likeens med de andre tappene. 10) Snu stykket så den andre siden kommer op og hogg der på samme vis, men i gjennomslaget må du holde jernet slik at du har det i din makt så det ikke går for dypt; det har lett for å gå gjennom så det kommer ut innenfor strekmåtskaret. Har du hele tiden holdt jernet med svak helling framover, vil bunnen mellom tappene ikke være plan, men det vil bli to flater i stump vinkel til hinannen, en grunn renne altså; og det hjelper til at sammenfellingen blir tett. Men du må slett ikke la jernet ha for stor helling, for da for da får du et så stort rum at limingen ikke holder. 11) Rensk tappene nede ved bunnen der det trengs, men bruk ikke kniv på sidene for da blir de glatte, det de ikke må være fordi det da blir vanskeligere å få sammenfellingen tett, og limingen holder ikke så godt. Flatene bør være så rue som etter fin saging. 12) Skulde en side på en tapp være mislykket, må du rette på det med hoggjernet og stikke tvert over tappen og ikke langsetter veden. Flaten blir litt ru av det, og dessuten faller arbeidet da lett om veden er litt vrien dessmer.
Tappene er ferdig.
b) Tappholstykket. 1) Merk op for tappholene; legg stykket på høvelbenken med den siden op som skal vende inn; det blir oftest vrangsiden. Legg det så at den enden holene skal være i, kommer bortest. 2) sett tappstykkene loddrett på stykket så den brede kanten av tappene kommer nøiaktig inntil strekmåtskaret og hold stykket støtt mens du merker op for holene (skarp rissespiss)
Mitt tappstykke var for langt og stort til å holde på frihånd, jeg satt det i framtanga med tappholstykke på en krakk under.
; riss først op for den ene siden av alle tappene og så for den andre. Dra rissene fra den smale kanten til den brede. Fører du rissespissen på motsatt vei, da er det ikke lett å den til å holde sig tett inntil sidene fordi den da vil følge vekstene i veden. 3) Før tappholrissene videre over endeflatene (skarp blyant, vinkel).
Merker med rissenåla.
Vinkler over enden.
4) Sag ut tappholene. Nå gjelder det om Sammenfellingen skal kunne bli tett eller ikke. Det risset vi skal sage etter er en smal renne, og det er nettop om å gjøre å få sagen til å gå slik at den tar vekk den ene halvparten av rennen og lar den andre bli urørt. Så nøiaktig må vi her arbeide dersom det skal lykkes oss å få en god og tett sinking. Vi må la sagen peke rett fram, og vi må sage på den siden av risset som vender innover mot holet, for da tar den bort ved som skal vekk. Sager vi derimot på den andre siden av risset, skjønner du nok at holet må bli for stort og ubrukelig. Også nå bør vi sage for den ene siden av alle holene. Vi må også føre sagen vannrett og som sagt rett frametter de overvinklede blyantlinjene så holene blir like store på begge sidene av stykket og særlig må vi ha øie med at tappholene ikke blir størst på den siden som vender fra oss. Det er bare bra at vi fører sagen så holene blir en ørliten monn mindre på den siden som vender fra oss når det bare blir lite nok; en halv med mer er alt for mye.
Nakksaga jeg brukte på tappene var for grov til å sage tapphol. Jeg brukte heller ei rundsag som jeg har til høvelmaking, den er uten vikking. Ekstra sterke briller er ett nyttig verktøy.
Rundsaga fungerte fint til dette. Det hadde nokk vert enda bedre med en god bredsag, mine bredsager har enten for grov tanning eller for mye vikking til dette bruket, Noe må gjøres.
5) Hogg ut holene for heltappene som du lærte ovenfor i a7; holene for halvtappene skjærer du ut med sagen. C) Stykkene settes sammen. Bruk hjelpestykke for hammeren og akt dig at du ikke holder stykkene skakt mot hinannen. Veden har lett for å sprekke ved halvtappene, og for å flise sig om tappholene. Om limingen se R 180. d) Er tappstykket og tappholstykket ulike tykke, går vi i det hele fram på samme måten som via har lært før, emn vi må stille strekmåtet særskilt for tappene og tappholene, tykkelsen av det ene stykket må settes av på det andre:
Jeg valgte vanlig moderne snekkerlim da verktøykisten kan bli utsatt for mye fukt i bruk.
Stilling av sletthøvelen, pusshøvelen og skrubbhøvelen.
Tekst i fra sløydboka, Bilder og bildetekst er mine.
1) Når høveltannen skal ut av stokken, griper du med venstre om den, setter tommen inni sponholet (se bill. Side XLVI)
Illustrasjon på side XLVI i boka.
og klemmer opover på kilen. De andre fingrene skal ligge under sålen bakenfor jernet,
2) Sving høvelen så den bakerste enden kommer op, gi knotten ett eller om det trengs flere skarpe slag med klubben og klem på kilen så den går op (Bill. Side XLVI). Det er bedre å bruke hammar her dersom du kan føre den støtt, men ellers får du ødelagt høvelen. Merk dig grepet med venstre hand; slik må høvelen alltid holdes både når den skal slås op og når tannen settes inn igjen.
3) Når tannen atter skal inni stokken, griper du stokken med venstre hand som du nå har lært, setter tannen inni sponholet og klemmer på klaffen med venstre tomme så langt nede som mulig. Sving høvelen så framenden vender mot dig og sålen op i siktelinjen.
4) Still tannen med høire hand og la eggen stå så langt utenfor sålen at du så vidt kan skimte den og så det ene hjørnet ikke stikker lenger ut en det andre. Kommer tannen for langt utenfor sålen, vil høvelen gå støtvis, hoppe og hogge. Støtt fingrene mot handverneren så du kan få høveltannen helt i din makt. Venstre tomme må klemme på tannen hele tiden mens du stiller høvelen, og når du har fåt tannen på riktig plass, må du klemme så sterkt på at den ikke får flyttet sig (se bill. Side XLVI).
Illustrasjonen fra boka.
5) Sving høvelen så sålen kommer ned, sett kilen inni kilegangen, klem den ned og gi den et par lette hammarslag, men «slå ikke hardere på kilen enn du selv tåler i skallen». Se til å få tannen stilt med en gang med fingrene så du slepper å bruke hammaren mer enn til de to-tre lette slagene. Dersom du har fått den galt stilt, bør du slå den op og stille den på nytt da det går snarest og skar høvelen minst.
6) Tar høvelen for mye, gir du knotten ett par lette hammarslag, og skulde kilen da løsne, må også den få et par lette slag. Men tar høvelen for lite må må du banke varlig øverst på tannen, og står den skakt så det ene hjørnet har kommet lenger utenfor sålen enn det andre, må du rette på det med ett varsamt sideslag øverst på tannen.
7) Hvorfor er det så galt å slå kilen hardt ned? Jo fordi kjakene da har lett for å sprekke, fordi vi når tannen atter skal ut, må slå så hardt p knotten at høvelen kan ta skade, fordi vi når vi må drive eggen lenger fram, må gi tannen så harde slag, at klaffen skvetter tilbake (det er egentlig så at tannen går fram uten at klaffen følger med –tregheten-) , fordi høvelstokken bøier sig av spenningen så sålen blir en hårsmonn innbuet. Hvad trur du følgen er av det siste?
Her ser vi tanna med klaff og kile, i kilen er det ett uttak for tommelen.
Her er grepet på klaffen/tanna.
Slik slår en tilbake eller laus tanna, holder den med samme grep når mann strammer kilen eller slår tanna litt ned.
Måten å holde høvelen på når man sikter over sålen for å stille tanna.
Teksten fra sløydboka, bilde og bildetekst er mine.
Å høvle enden av et bordstykke kaller snekkeren å støte det. A) vanlig støting. 1) Vinkle en linje rundt om stykket så nære enden som mulig (omvinkling).
Omvinkling på ett askebord.
2) Spenn det lågt i framtangen og vend den kanten til dig som stikker høgest over linjen.
Askebordet spent fast i framtanga på høvelbenken.
3) Støt høvelen framover med stor makt og sterk fart, men la den ikke gå helt ut til den andre kanten, for da vil veden flise sig op der.
Støter med en finstilt langhøvel.
4) Snu så stykket og høvl på samme vis. Gjør dette flere ganger om det trengs, og se støtt etter om endeflaten er i vinkel med begge sidene og kantene. 5) Kom i hug at endeflaten må være rett, den vil gjerne bli høgest på midten.
Askebordet ferdig støthøvla og klar for kapping på lengden og støting av den.
B) En annen måte som er lettere, men som ikke kan brukes uten stykket har godt overmål i bredde, 1 cm eller mer, eller når et av hjørnene eller begge siden skal skjæres vekk. 1) spikk bort litt av et hjørne, bare et skrått knivskar nogen med mer nedover kanten, og dobbelt så langt innover enden.
Askebord som er forberedt for å kunne støte tvert over. den opprevne flaten bakpå bordet her er fra høvling i motved med grovstilt høvel.
2) Høvl så trykt utover hjørnet. Denne måten å støte på er ikke bare lettere enn den vanlige, men en får også en jamnere flate.
38 Støting av et tykt stykke.
Her må vi fare varlig og særlig når det er et hardt treslag. Bruk rissespissen til omvinklingen, skjær i risset med et hoggjern, sag på yttersiden av det og helst så sagen tar bort det halve bredden av det. Greier du dette godt, da går støtingen siden lett og raskt fra handa.
Omvinkling med rissespiss.
Kutter ned i risset med et stikkjern/stemjern. legg merke til at slipefasen er inn mot risset, dette er for at jernet ikke skal skygge for risset når man merker.
Etter fasen på jernet andre veien og skjærer ut en flis på skrå mot risset.
Her er en skråfas inn mot risset, her for at det skal være lett å styre saga. Denne metoden blir også brukt når man sager med bakksag/nakksag for at ikke saga skal rive i kanten på risset, da kan man sage helt inntil risset.
Kapper med grindsaga.
Prøver å legge meg tett opptil risset.
Emnet klart for støting.
Fri støting i framtanga, dette er et ganske tykt og hardt emne av ask. Det er ganske krevende, merker at jeg trenge å øve på dette.
Ganske nærme her.
Emnet er ferdig uthøvlet, kappet og støthøvlet. sprekken er en tørkesprekk som går vekk i sammenfellingen senere.
Hanging on the wall of the sitting room at Nakka is a picture painted by Steinar’s cousin just before the war. The picture is of the farmyard, but it also shows the trestles Steinar’s grandfather used when he hewed logs for the barn.
Strilamaksel 