Hewing timber with Steinar Mølster

Hordaland fylkeskommune (Hordaland County Authority)

Norsk Håndverksinstitutt. (Norwegian craft Exhibition)

Hewing timber with Steinar Mølster

A project documenting an old craft technique

Norsk Utgave.

 

Skjermbilde

Steinar Mølster lives at Nakka, a farm in Voss munic­ipality to which there is no road. In connection with another project on the farm, we got a chance to see Steinar’s grandfather’s old broadaxe. The broadaxe has a handle that is crooked in relation to the cutting blade. This is a type of broadaxe that we see on farms in Hordaland, though it is not the most common type of broadaxe in the area. The most common type of broadaxe has a straight handle. Att­empts to explain these crooked handles have generally resulted in a number of rather odd theories. Steinar watched his grandfather us­ing this broadaxe when he was young, and that was the background for this proje­ct. We wanted to tr­y this technique ­in practice on the basis of what Steinar could remember.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nakka.

Norwegian Crafts Development (NHU) agreed to fund the hourly expenses, and Hordaland County Authority (HCA) paid to have a copy of the broadaxe made. Blacksmith Øystein Myhre took on the job of making the copy in his workshop. The forging process was as close to the original as possible, and the res­ult was a great broadaxe that felt very like the original during trial use.

Bilebruk på Nakka Nikon 119

 

The participants in the project were Steinar Mølster as the carrier of the tradition, Emil Thoresen Småland from HCA as apprentice joiner and Trond Oalann from HCA as foreman. The first thing to be done was to fell trees. They were to be used for new protective timbers (svilar) for the roof of the smoke­house on the farm. We cut down trees using an axe and crosscut saw, and pulled the tim­ber manually using grabber chains.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Emil Toresen Småland. Steinar Mølster.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Felling with a crosscut saw: Steinar has a great deal of experience of this type of felling.

Bilebruk på Nakka Nikon 159Hanging on the wall of the sitting room at Nakka is a picture painted by Steinar’s cousin just before the w­ar. The picture is of the farmyard, but it also shows the trestles Steinar’s grand­father used when he hewed logs for the barn.

Bilebruk på Nakka Nikon 163
Sjur Bergstad.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Steinar working on making new trestles.

 

When the trestles had been set up, we lifted a log onto them and used a chalk-covered piece of string to mark the centreline. We tried using Sjur Bergstad’s string, with white chalk on it so we could make a mark on the bark as Sjur would have done. Sjur would have used a big­ger piece of harder chalk.

 

Sawing notches.

 

The first step in the actual working of the log is something called klamphogging or laskhogging, which in practice involves notching and splitting the log in 30-40 cm sections (from the cambium). This used to be done using an axe, but Sjur had a good bow-saw that he used for this. Only where the log was thinnest did he use an axe to notch it. Sjur carried out this work alone while the others on the farm were busy haymaking. Knut Øvstedal, who lives at the other side of Evangervatnet lake often saw logs being hewed when he was young.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

In Øvstedal, a broadaxe with an ordinary straight handle was used and the workers stood astride the log. The interesting thing about the working method Knut described was that two men worked together on the log.

 

 

Knut said that the work process was very common. Laskhogging took place by two men chipping the same notch alternately, positioning the log so that the notch was plumb. When they split the sections between the notches, they used a powerful broadaxe and a big mallet they called a husklubbe. One man held the broadaxe against the section to be split and the other one struck the neck of the broadaxe with the mallet. When the sections had been split using this method, both of the men started hewing the lo­g smooth with their broadaxes.

One man started at the bottom and one in the middle­. We know that this technique of two men standing notching and splitting logs was common elsewhere in Norway, and indeed in Europe.

Skjermbilde 2

We have used the method that Knut described to us, and it has proven to be a good working method. Working together in this way mean­t that the work was relatively easy and you could vary your work position frequent­ly. However, it is rather difficult to really get the hang of this two-man method of notching and splitting when the log is in such a low position. It is easy to strike the ground and you feel like going onto your knees to avoid having to bend over so much. Knut showed us a technique, however, where you could stand up pretty straight, but a lot of training was required to master the technique. On the other hand, this two-man method of notching and splitting proved very effective and a favourable working method when the log was at the right height for using Sjur Bergstad’s crooked-handled broadaxe. We tested this method briefly. Given that this is a very common way of notching and splitting timber, it is reasonable to assume that this working method was also employed when crooked-handled broadaxes were used.

Bilebruk på Nakka Nikon 118

The pieces of split wood were not wasted, they were used for firewood. We stacked them in a pile with the biggest chips. We got a good pile of firewood from these two small logs alone. The sections are split approximately half an inch from the line. Sjur would have used the same little broadaxe for this work as he would have for the notching­.

Bilebruk på Nakka Nikon 061

Bilebruk på Nakka Nikon 065

When we commenced the actual smooth hewing, the broadaxe with the crooked handle was used. This was a different experience altogether from using the straight-handled broadaxe on a low log – it was now possible to stand upright with your back straight. You also felt that you could work for a long time using this technique without your back aching. One dis­advantage is that you are at greater risk of striking your leg, and you could be unlucky and cut yourself

even higher up. This risk should not be exaggerated though, the work method itself is based on steady and controlled ­move­ments. It is important to find the right rhythm and a working method that does not put too much strain on the bo­d­y, so that you can keep on working day after day. Steinar believes that it is important to keep your arms close to your body to minimise the strain on your­ shoulder­s.

When you are chopping against the grain with an ordinary broadaxe, you simply turn your whole body, which is easy when you are astride the log. However, with a broadaxe with a crooked handle, you have to stand on the same side the whole time. This was not a problem in relation to the small areas of crossgrain that we found in these log­s. It was just a case of tilting the handle backwards and hewing your way forward, as shown in the photo.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

What this would be like if you had a log with large areas of crossgrain I do not know – you would have to try it and see. But there are broadaxes whose handles tilt the other way – whether they are for left-handed people or for logs that twist to the left, I do not kn­ow. But I am sure a right-handed broadaxe is fine in most cases. In special cases you may want to use a broadaxe with a straight handle on a low-lying log instead. So the broadaxes with the handle tilting the other way are probably for left-­handed people.

Bilebruk på Nakka Nikon 075

Emil trying Sjur’s old broadaxe.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Steinar Mølster.

 

 

The blacksmith’s report

The crooked-handled broadaxe

On assignment for Hor­daland County Authority represented by the Building Preservation Department and Carpenter Trond Oalann, I, blacksmith Øystein Myhre, have forged a copy of the Hordabile broadaxe. The original broadaxe has been in my forge on voluntary loan from the private owner.

That broadaxe was forged to curve to the right in relation to the handle, so that the existing handle on the original broadaxe is flush with the outer side of the axe blade­.

Key measurements: height 257mm, width of cutting blade 210mm, neck 80x32mm, handle hole 60/52mm.

After careful investigation, I chose to start with the shoulder of the axe and the shaft hole, hammered in one piece from a piece of steel 25x75mm.The steel was hammered flat to 90x35mm, then split and punched into the original shaft hole.

Under the shaft hole, I welded a piece of steel of 15x100x120mm, and then the middle piece was hammered to a length of 220mm­. I then removed 40x220mm of the lower part of the broadaxe.

I then hammered out a lower part of 40x10x220mm and welded it to the lower part of the axe. I then hammered out the axe so that it extended 5-10mm beyond the original measurements, cleaned, sharpened and filed it.

The axe was normalised twice and hardened at 800 degrees in hot rapeseed oil, then exposed to 240 degrees Centigrade for 2×1 hour. It was then sharpened, honed, hafted and tried out.

Four days’ work in the smithy+ pre-study, professional discussion, writing reports and photo documentation.

Øystein Myhre, blacksmith, Myhresmia as, 27 August 2011

Øystein Myhre (NHI) Blogg: http://handverksinstituttet.no/Stipendiater/Smedens-blogg

 

Conclusion:

The crooked-handled broadaxes that are found on farms across Hordaland are specialised tools for hewing smooth timber. They are specialised to perform a specific task to a greater extent than the broadaxes with straight handles that are more ­versatile in use. The combination of using broadaxes with crooked handles and positioning the logs being worked on higher up­ was ideal for notching and splitting (laskhogging, ornibbhogging as it is also called). The use of these broadaxes is very similar to the use of single-beveled broadaxes with crooked handles. The marks that such crooked-handled broadaxes leave on the logs are very similar to the marks left by straight-handled broadaxes on a low log. It should, therefore, be no problem to use this working method in connection with e.g. the restoration of Bryggen in Bergen or similar buildings. This broadaxe opens for a variety of work positions and can therefore be used as an HSE measure. In such case, wearing protective trousers of thick leather etc. should be considered. The trousers do not have to have an iron lining, two layers of thick leather will probably be enough to limit the extent of any injuries should you sustain a ‘light’ cut from the broadaxe. The working rhythm and working position are the most important measures for ensuring safe work with the axe. It is probably the actual notching and splitting that presents the biggest risk, as the axe is then in vigorous movement. The technique of laying the log such that the notch is horizontal is probably safest.

Trond Oalann for NHU and HCA

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nevertekking med Knut Øvstedal.

 

Knut Ø, skogsøks 010

Knut.

Dokumentasjon Hordaland Fylkeskommune 2007.

Rapporten er basert på et intervju som Arne Vassenden og Trond Oalann hadde med Knut Øvstedal den 6.2.07. Rapporten er ett notat som Arne og Trond utarbeidet kort tid etter intervjuet. Bilda er fra ett dokumentasjonsprosjekt med Knut og Johannes Mæland, der vi tekka ei utløe sammen med dem.

 

Losting (neverflekkjing)

Bilde 002

Knut har losta never og bork 2006.

De som hadde never skog i Øvstedal losta litt hver vår. Når rogna blomstret var det tid for losting, de gamle gikk og skar i neveren for å se om den sprakk. Det kunne variere fra sted til sted på samme garden når neveren sprakk. Der det var skyggefullt hadde en kortere tid på lostinga, en uke til halvannen. I solhellinga hadde en to til tre uker på lostinga. Neveren på skygge siden blir grovere og sterkere en på solsiden?, nevner knut. Nødvendig verktøy for arbeidet var kniv og losteskei. Losteskeia 1 var lagd av sprakje og ble brukt fortrinsvis til losting av bark. Når de losta bjørka i Øvstedalen ble, treet felt. Neveren og barken ble håndtert fortløpende, mens veden ble liggende til høsten.

På neverlosting med Arne Vassenden i Eksingedalen 07. Vi losta bare neveren.

Me færde nevre på underarmen. La nevra over armen med innsiden ut etter hvert som de losta. Neveren ble lagt i kippe, 15-16kg ved ymse bjørker. Neveren ble lagt i press på store heller. Knut brukte utrykket å fergja (å legga i farg). De fergde neveren med rangsiden opp. Det er viktig at ikke neveren krøllet seg, da sprakk den under legging. En som var flink å loste klarte 40-70kg pr dag. Det en klarte å loste på en dag skulle en skjøl bære hjem, ”dei bar da heim i tog og fatla”.

Losting Modalen 041

Arne Vassenden bærer never, Modalen 07.

De snakket om god og dårlig neverskog. Knut er ikke så opptatt av hvor mange lag med never det skal brukes på taket, det var kvaliteten på neveren som avgjorde dette. En som var flink såg etter om neveren var kvit, rein og sterk. Tynn og glassaktig svak never ble ikke brukt. ”Ho vakje verd moldi sa dei”

Hadde treet en svang (bue) skulle neveren skjæres på utsiden. Neveren skulle splittes opp slikk at man fikk størst mulig flak. Baldernever

(never fra annen gangs losting av treet) var ikke regnet for å være brukenes på tak?

Barken ble liggende i sola noen timer før de lura han. Barken skulle være som tøy før den ble lura (når de lura barken ble denne rullet sammen til en rull).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde: «Borkelura» på loven hos Johannes Mæland i Øvstedal.

 

Neveren ble ikke sortert mens de losta, den ble sortert når den ble lagt på låven.(Dei eldre var ei veka på loven og sorterte nevri) neveren ble stablet i fine la. De la velesse(bord kant i kant) og velessesteiner oppå neverlaet.

Når barken var tør, ble den knust med husklubba til fyrstikkeske størrelse. Barken på bjørka var en viktig vare for salg. Strilene kom og kjøpte denne varen for bruk til barking av segl, garn osv.

Når strilene kom for å kjøpe bark vurderte det kvaliteten, om den var tørr eller om det var mugg på den. Prisen ble deretter diskutert på grunnlag av dette.  Barken ble fylt i sekker og de satte segl på.

Veden låg med kvisten på til høsten, ” låg han lett oppifrå mugna han ikkje. Om hausten lunna me stokkane, 8 til 10 alninger styrde me ne liane”. Lostaveden var rimeligere i pris en vanlig ved.

 

Når et hus eller en løe skulle tekkes i Øvstedal,ble det kalt inn til dugnad. En tekke dugnad ble kalt et hustak. Det var faste hustak områder, i det som knut var med i var det 27-28 personer. Skulle en tekke en utløe så var gjerne bare naboen med, men på større tak som våningshus/løer var hele hustak området invitert. Det var viktig å ikke glemme noen. Det betydde mye for folk å få være med, et hustak var en sosial begivenhet. Det ble brygget spesielt for anledningen og det ble servert god mat til alle måltid. Knut har vert med på 5-6 hustak. Taket skulle tekkes på en dag, Gofaren til knut ville ikke ha noe slurv, ”han ofsa taket dagen før hustaket” .

Utløe Johannes Meland 012

Vi tekka denne utløa sammen med Knut en stund etter intervjuet.

tekking av utløe 042

Arbeidet ble utført på senhøsten så det var nødvendig med skjerming for regnet.

De gamle som ikke hadde helse til å gå på taket, finsorterte neveren nede på bakken.

Knut sorterer never.

De andre begynte med å gjøre klar torvhaldet og ofsekrokar av sprakje. Det skulle være tre neverflak under hver krok, senere ble det brukt jernkroker. ”me ofsa takje”. Ofse (den nederste delen på taket 70-80cm) var et svakt punkt, her måtte en bruke god og sterk never og de flinkeste folkene. ”Me måtte vera litt gamle for å få væra med å ofsa”. Knut påpeker at det er lett for å få inn klakadråpar  hvis dette ikke ble gjort riktig. Det var flere måter å legge ufsingje.  ”Gamle Tuften la første nevra med rongo ned og motsett oppå” Andre låg de to første lagene med innsiden opp, de la de største nevrene i bunn og trekte det neste laget lengre opp. Neveren skulle ligge ett ”nevagrep utom ufse”.

Arbeid med upse, vi ser upsekroker og torvhald og at selve upsa er satt med never og alt.

tekking av utløe 210

Johannes Mæland (bakerst) og Knut legger torv på upse.

Omkring en alen av taket ut mot gavlen, kanane er utsatt for vind. Her arbeidet de med mest erfaring når ofse var ferdig. Det eldste og mest erfarne leggerne var ofte gamle og dårlig til beins, de ordnet seg med ett bord som de stakk mellom trobordene, som de sto eller støttet seg på. Kanenevrane måtte være ny og av god kvalitet, om lag som ofsenevra.  I moldrøyte var det ikke så store krav til nevra, her kunne en bruke den simpleste nevra, gjerne gammel never og den simpleste torven. Overgangen mellom moldrøyte og mønsnevri kalles for skaringje. Skaringsnevra var og utvalgt spesielt for formålet. Skaringsnevre ble lagt helt opp til mønet. De ventet ofte med mønsnevri til dagen etter hustaket. De kunne derfor ikke legge torv opp i skaringje. for at ikke neveren i skaringje skulle krølle seg i løpet av natta ble det lagt bord på skaringsnevre.   Mønsnevri skulle lostas av store bjørk, den skulle være av beste kvalitet og i lange lengder. De la mønsnevri andføttes, slik at det rakk så langt ned mot moldrøyte som mulig. De hadde to forskjellige tekke mønster på nevertakene, lukelegging og skrålegging. Lukeleggingen ble holt for å være den beste metoden, men den krevde jevnere kvalitet på neveren. Når en luke legger neveren blir den lagt i skifermønster. Skrålegging er med sidesuing av neveren. For at vannet ikke skulle renne inn sideveis under sidesuingen ble neveren skrådd ørlite, rastene med never ble derfor skrå. De skrådde ikke hele takflata samme veg men snudde på midten slik at rastene ble svakt v- formet. Dermed måtte de også bruke forskelig retning på sidesuingen på hver side av midten av taket.

tekking av utløe 2 076

Her ser vi at det originale nevertaket på utløa var skrålagt, det er side sua.

Torven til taket skulle finnes på god grasmyr, Knut beskriver det som godt beiteland. Torven ble sortert etter kvalitet kanane krevde spesiell omtanke, her valgte det ut seig torv. På mønet skulle det helst være torv med mye røtter, den skulle ligge rolig på taket. Torva på mønet skulle være spesielt stor,  Knut mente den var opp til en meter lang og en alen brei. Tykkelsen på torven var ca 4”. De nytta opp igjen noe av den gamle torva, den lauseste torven ble brukt i moldrøyte. Under hustaket ble de som langet torv kallet for moldtroll, det ble og i senere tid nyttet heiseanordninger til dette arbeidet.

Her ser vi den spesielle måten de tok opp torv på i Øvstedalen.

For å sikre torven mot vind på kanane ble torven vanligvis tynget ned med stein eller stokker. ”her brukte vi mykje velesse på store tak”. Velesse er to stokker som er felt sammen i halv ved i mønet, endene på stokkene stakk opp over taket ag dannet på den måten et slags kors. Knutt kaller dette for ett velessekross. vellesse skulle ha god klaring ned mot torvhaldsstokken og den ble tynget ned med en stor flat stein på hver side, steinene låg i vellessekroker (kroker av sprakje) De gikk oppå stokkanne og trakket de godt ned. I noen tilfeller, ofte på mindre bygg, ble det brukt velessesteiner, lange smale steiner som de la opp langs kanane.

tekking av utløe 193

Velessestein.

Torvhaldstokken skulle være 4×4” kanthogd. På små hus i utmark ble torvhaldstokken ofte bare hugd på to sider og rundingen ble snudd ut. De hogde ikke drenerings hakk i underkant av torvhaldsstokken ”dei rende sand eller grus på oppsio av stokken”. Sprakekrokane skule være en halv meter lange, minimum 30cm. Midt på taket ble krokene festet med minimum to nagler, men ut mot kanane skulle det være tre nagler. På store bygg var det ofte ”duble torvahlde” som ble lasket sammen med ca 1 meters mellomrom?

Før saga kom i bruk ble trobordene kløyvd av en stokk og de ble økset til på oppsiden.

Torven vi brukte i Øvstedal hadde blåtopp som grastype.

tekking av utløe færdig 0092013 030

Øverst, løa når den var ny-tekka, under er løa i 2013.

Under er Arne Høland sine videoer fra neverlosting og bruk av bork og never.

Sletthogging med Steinar Mølster

 

Dokumentasjonsprosjekt for Norsk handverksutvikling og Hordaland fylkeskommune

English Version.

 

Bilebruk på Nakka Nikon 115

 

Steinar Mølster Bur på Nakka, ein veglaus gard i Voss kommune. I samband med eit anna prosjekt på garden fekk vi sjå den gamle bila etter bestefaren til Steinar. Bila har eit skaft som er satt skeivt i forhold til eggen. Dette er ei type bile som ein ser rundt på gardane i Hordaland, det er ikkje ein vanleg form. Dei mest vanlege bilene har rett skaft. Forsøk med å få ei forklaring på desse skeive skafta har som oftast resultert i ganske merkeleg teoriar. Steinar hadde sett bestefaren bruka denne bila når han var ung, det var bakgrunnen for dette prosjektet. Vi ville prøva ut denne teknikken i praksis på bakgrunn av det Steinar hugsa. NHU ville stilla med middlar til timeutgifter og HFK ville kosta ei kopismiing av bila. Smeden Øystein Myre tok oppdraget med kopismiinga. Smiprosessen vart kopiert så langt det var mogleg og resultatet vart ei flott bile som etter utprøving kjennes veldig lik originalbila i bruk.

 

Bilebruk på Nakka Nikon 119

 

Deltakarene i prosjektet var Steinar Mølster som tradisjonsberar, Emil Thoresen Småland som lærling i tømrarfaget HFK og Trond Oalann som arbeidsleiar HFK. Vi byrja arbeidet med trefelling, tømmeret skal brukast til nye svilar* på eldhuset på garden. Vi felte med øks og stokksag og drog fram tømmer for hand med lekkjetunger.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Felling med stokksag: Steinar har lang erfaring med denne typen felling.

 

 

 

Bilebruk på Nakka Nikon 155

På veggen i stova på Nakka henger dette bildet som fetteren til Steinar malte litt før krigen. Bildet syner tunet, men og bukkene som Besten til Steinar brukte når han hogde stokkar til løa. (midt i forkant av bildet)

Steinar er her i gang med nye bukker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Under: bilde av Sjur Bergstad og kona hans, Sjur Bergstad var Steinar Mølster sin bestefar.

Bilebruk på Nakka Nikon 163

 

Når bokkane var ferdig la vi opp ein stokk og snorslo den. Vi prøvde ut snora etter Sjur Bergstad, med kvitt kritt på dette kunne vi snorslå rett på barken slik som Sjur.

 

Sjur nytta eit større og hardare krit.

Bilebruk på Nakka Nikon 143

 

Første steg med sjølve tilverkinga av stokken er noko som vart kalla klamphogging eller laskhogging, i praksis deler ein opp den baken (hunen) ein skal øksa av i ca 30—40 cm lengder. Tidlegare vart dette utførd med øks, men Sjur hadde ei god bogesag som han nytta til dette, berre der stokken var tynnast hogde han laskar med øks. Sjur var aleine på dette arbeidet medan dei andre på garden hausta gras. Knut Øvstedal frå ei bygd på andre sida av Evangervatnet fekk sjå ein del på slik tilverking av stokkar når han var ung. I Øvstedal nytta dei bile med vanleg rett skjefting og dei sto overskrevs på stokken. Det interessante med arbeidsmåten Knut beskreiv var at dei var to mann i saman på stokken.

 

Her demonstrerer Steinar metoden som Sjur nytta med å hogga hakka med stokken horisontalt, og vi prøver ut å sage hakka.

Knut fortel om ein arbeidsprosess som var svært innarbeidd. Laskhogginga føregjekk med at to mann hogg kvar sin gong på same hakket, stokken sto då slik at hakket vart i lodd. Når dei hogde av laskane brukte dei ei kraftig bile og ei stor klubbe dei kalla husklubbe. Ein mann held bila på lasken og den andre slår på nakken til bila med klubba. Når laskane var hogne av på dette viset gjekk begge i gang og sletthogde stokken med kvar si bile. Ein mann starta i rota og ein på midten. Teknikken med å stå to mann og laskhogga veit vi vart nytta andre stader i Noreg men og elles i Europa.

 

 

 

Vi har nytta denne metoden som Knut synte oss, det er ein god arbeidsmåte. Å væra to saman på dette viset, resulterer i at ein kan arbeida ganske lett og variera arbeidsstillingen mykje. Men det er litt vanskeleg å få ordentleg dreis på denne tomanns-laskhogginga når stokken ligg så lavt, det er lett å hogga i bakken og ein får mest lyst å stå på kne for å sleppa å stå så kroket. Knut synte riktig nok ein teknikk der han kunne stå ganske oppreist med dette, men det krev ein stor del trening å beherska dette. Derimot var denne tomans laskhogginga ein svært effektiv og gunstig arbeidsmåte når ein har stokken i riktig høgde for å nytta den skeivskjefta bila etter Sjur Bergstad, vi prøvde ut dette litt. Med tanke på at dette er en svært utbredt måte å laskhogga på er det vell rimeleg å tru at dette og har vert ein nytta arbeidsmåte i samband med bruk av skeivskjefta bile.

Laskane gjekk ikkje til spille, dei vart nytta til ved. Vi stabla opp laskane i eit vedla saman med den største flisa. Det vart eit lite vedla berre av desse to små stokkane.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bilebruk på Nakka Nikon 061

Laskane skal hoggast av om lag ein halv tomme frå streken, til dette arbeidet nytta Sjur den same småbila som han nytta til sjølve laskhogginga.

 

Når vi starta med sjølve sletthogginga vart den skeivskjefta bila tatt i bruk. Det vart ei heilt anna oppleving en å bruka rettskjefta bile og lav stokk, her vart ein ståande med rak rygg. Og det føltes som ein kan arbeida i lang tid med denne teknikken utan å verta trøyt i ryggen. Ei ulempe er det antakeleg i forhold til at ein her står i større fare for å hogga seg i beina, det at eit eventuelt hogg kjem høgare opp på kroppen utgjer og ei ekstra fare. Ein skal ikkje overdriva denne faren, sjølve arbeidsmåten inviterer til rolege og kontrollerte rørsler. Det er viktig å finna seg ein rytme og arbeidsmåte som sparar på kroppen slik at ein kan arbeida jamt dag etter dag. Steinar meinar at det er viktig å holda armane inntil kroppen for å minska belastninga på skuldrene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Når ein kjem i motved med ei vanleg bila snur ein berre heile kroppen, dette er lett når ein står overskrevs, men denne skeive bila er slik at ein er tvungen til å stå på same sida heile tida. Dette var uproblematisk i forhold til mindre område med motved slik det var på desse stokkane. Det var berre å tilta skjefte ned i bakkant og hogga seg framover eit stykke slik som på bilde.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Korleis dette blir om ein får ein stokk med veldig snara ved i feil retning er eg usikker på , det må prøvast. Men det finst slike skeivskjefta bile med skaftet andre vegen, om dette er til venstrehente hoggarar eller om det og kan vera for venstrevridde stokkar er eg usikker på. Mest sannsynleg vil eg tru det går greitt med ei slik høgrehendt bile i dei aller fleste høve. Og at ein i spesielle høve då heller brukar rettskjefta bile og lav stokk. Dermed er det nok sannsynlegvis bile for venstrehente desse med skaftet andre vegen.

 

 

 

Rapporten til smeden

Undertegnede, smed Øystein Myhre, har på oppdrag fra Hordaland Fylkeskommune v/ Bygningsvernavdelinga og tømrer Trond Oalann, smidd en kopi av ei Hordabile. Originalbila har vært i smia mi og er velvillig utlånt fra privat eier.

Denne bila er smidd høyreskakk i skjefteretningen slik at eksisterende skaft på originalbila akkurat stryker på utsida av skjegget.

Sentrale mål på bila: høyde257, eggbredde 210, nakke 80×32, skafthull 60/52.

Etter gode undersøkelser valgte jeg å starte med øksenakken og skafthullet, smidd i ett stykke utifra ståldimensjonen 25×75.Stålet ble stuket til 90×35, deretter kløyvd og doret til originalt skafthull.

Under skafthullet essesveiset jeg på et stål med dimensjon 15x100x120, så ble mellomstykket smidd ut til 220 mm lengde, så fjernet 40×220 av bilas undre del.

Dernest smidde jeg en stålsatt underdel på 40x10x220, denne essesveiset jeg til øksas underdel, etter dette ble øksa smidd ut 5-10mm større enn originaldimensjon, pusset, stelt og filt.

Øksa er normalisert 2 ganger og herdet ved 800grader i varm rapsolje, dernest anløpt 2x 1time ved 240 grader

Slipt, brynt,prøveskjeftet, prøvehogd.

4 dagers arbeid i smia + undersøkelser, faglige diskusjoner,rapportskriving og bildedokumentasjon.

 

Øystein Myhre, smed, Myhresmia as, 27.august 2011

http://handverksinstituttet.no/Stipendiater/Smedens-blogg

Konklusjon:

Dei skeive bilene ein finn på ulike gardar i Hordaland er spesialverktøy til sletthogging av tømmer. Dei er i høgare grad spesialtilpassa til ei oppgåve en dei rettskjefta bilene som er meir fleksible i bruk. Dei skeive bilene med den høge stokkplasseringa fungerar svært godt i samband med tomans laskhogging eller nibbhogging som og er ei nemning for dette. Bruken av desse bilene er svert lik bruken av ei sakseslipt bile med skeiv skjefting. Spora ei slik skeivskjefta bile setter i stokken vært i stor grad lik spora etter ei rettskjefta bile med lav stokk. Det skulle derfor vera uproblematisk å nytta denne arbeidsmåten i samband med eksempelvis restaureringa på Bryggen i Bergen eller andre tilsvarande bygg. Dette gjer ei moglegheit for variering av arbeidsstilling, og kan dermed nyttast som eit HMS tiltak. Det bør då vurderast ei vernebukse med tjukt skinn eller liknande. Buksa trenger ikkje vera med jerninnlegg, to lag med tjukt seigt skinn vil antakeleg avgrensa skadane frå eit slikt ”lett” hogg frå ei bile. Sjølve arbeidsrytmen og arbeidsstillinga er viktigaste tiltaket for sikker hogging. Det er antakeleg sjølve laskhogginga som utgjør den største faren, då brukar ein ganske stor fart på øksa. Teknikken med å legga stokken slik at hakket vert horisontalt er antakeleg sikrast.

Klikk innpå den flotte bilesamlinga til Arne Høyland.

https://www.miljolare.no/aktiviteter/kulturminner/vart/resultater/?a_id=702001