Nevertekking med Knut Øvstedal.

 

Knut Ø, skogsøks 010

Knut.

Dokumentasjon Hordaland Fylkeskommune 2007.

Rapporten er basert på et intervju som Arne Vassenden og Trond Oalann hadde med Knut Øvstedal den 6.2.07. Rapporten er ett notat som Arne og Trond utarbeidet kort tid etter intervjuet. Bilda er fra ett dokumentasjonsprosjekt med Knut og Johannes Mæland, der vi tekka ei utløe sammen med dem.

 

Losting (neverflekkjing)

Bilde 002

Knut har losta never og bork 2006.

De som hadde never skog i Øvstedal losta litt hver vår. Når rogna blomstret var det tid for losting, de gamle gikk og skar i neveren for å se om den sprakk. Det kunne variere fra sted til sted på samme garden når neveren sprakk. Der det var skyggefullt hadde en kortere tid på lostinga, en uke til halvannen. I solhellinga hadde en to til tre uker på lostinga. Neveren på skygge siden blir grovere og sterkere en på solsiden?, nevner knut. Nødvendig verktøy for arbeidet var kniv og losteskei. Losteskeia 1 var lagd av sprakje og ble brukt fortrinsvis til losting av bark. Når de losta bjørka i Øvstedalen ble, treet felt. Neveren og barken ble håndtert fortløpende, mens veden ble liggende til høsten.

På neverlosting med Arne Vassenden i Eksingedalen 07. Vi losta bare neveren.

Me færde nevre på underarmen. La nevra over armen med innsiden ut etter hvert som de losta. Neveren ble lagt i kippe, 15-16kg ved ymse bjørker. Neveren ble lagt i press på store heller. Knut brukte utrykket å fergja (å legga i farg). De fergde neveren med rangsiden opp. Det er viktig at ikke neveren krøllet seg, da sprakk den under legging. En som var flink å loste klarte 40-70kg pr dag. Det en klarte å loste på en dag skulle en skjøl bære hjem, ”dei bar da heim i tog og fatla”.

Losting Modalen 041

Arne Vassenden bærer never, Modalen 07.

De snakket om god og dårlig neverskog. Knut er ikke så opptatt av hvor mange lag med never det skal brukes på taket, det var kvaliteten på neveren som avgjorde dette. En som var flink såg etter om neveren var kvit, rein og sterk. Tynn og glassaktig svak never ble ikke brukt. ”Ho vakje verd moldi sa dei”

Hadde treet en svang (bue) skulle neveren skjæres på utsiden. Neveren skulle splittes opp slikk at man fikk størst mulig flak. Baldernever

(never fra annen gangs losting av treet) var ikke regnet for å være brukenes på tak?

Barken ble liggende i sola noen timer før de lura han. Barken skulle være som tøy før den ble lura (når de lura barken ble denne rullet sammen til en rull).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde: «Borkelura» på loven hos Johannes Mæland i Øvstedal.

 

Neveren ble ikke sortert mens de losta, den ble sortert når den ble lagt på låven.(Dei eldre var ei veka på loven og sorterte nevri) neveren ble stablet i fine la. De la velesse(bord kant i kant) og velessesteiner oppå neverlaet.

Når barken var tør, ble den knust med husklubba til fyrstikkeske størrelse. Barken på bjørka var en viktig vare for salg. Strilene kom og kjøpte denne varen for bruk til barking av segl, garn osv.

Når strilene kom for å kjøpe bark vurderte det kvaliteten, om den var tørr eller om det var mugg på den. Prisen ble deretter diskutert på grunnlag av dette.  Barken ble fylt i sekker og de satte segl på.

Veden låg med kvisten på til høsten, ” låg han lett oppifrå mugna han ikkje. Om hausten lunna me stokkane, 8 til 10 alninger styrde me ne liane”. Lostaveden var rimeligere i pris en vanlig ved.

 

Når et hus eller en løe skulle tekkes i Øvstedal,ble det kalt inn til dugnad. En tekke dugnad ble kalt et hustak. Det var faste hustak områder, i det som knut var med i var det 27-28 personer. Skulle en tekke en utløe så var gjerne bare naboen med, men på større tak som våningshus/løer var hele hustak området invitert. Det var viktig å ikke glemme noen. Det betydde mye for folk å få være med, et hustak var en sosial begivenhet. Det ble brygget spesielt for anledningen og det ble servert god mat til alle måltid. Knut har vert med på 5-6 hustak. Taket skulle tekkes på en dag, Gofaren til knut ville ikke ha noe slurv, ”han ofsa taket dagen før hustaket” .

Utløe Johannes Meland 012

Vi tekka denne utløa sammen med Knut en stund etter intervjuet.

tekking av utløe 042

Arbeidet ble utført på senhøsten så det var nødvendig med skjerming for regnet.

De gamle som ikke hadde helse til å gå på taket, finsorterte neveren nede på bakken.

Knut sorterer never.

De andre begynte med å gjøre klar torvhaldet og ofsekrokar av sprakje. Det skulle være tre neverflak under hver krok, senere ble det brukt jernkroker. ”me ofsa takje”. Ofse (den nederste delen på taket 70-80cm) var et svakt punkt, her måtte en bruke god og sterk never og de flinkeste folkene. ”Me måtte vera litt gamle for å få væra med å ofsa”. Knut påpeker at det er lett for å få inn klakadråpar  hvis dette ikke ble gjort riktig. Det var flere måter å legge ufsingje.  ”Gamle Tuften la første nevra med rongo ned og motsett oppå” Andre låg de to første lagene med innsiden opp, de la de største nevrene i bunn og trekte det neste laget lengre opp. Neveren skulle ligge ett ”nevagrep utom ufse”.

Arbeid med upse, vi ser upsekroker og torvhald og at selve upsa er satt med never og alt.

tekking av utløe 210

Johannes Mæland (bakerst) og Knut legger torv på upse.

Omkring en alen av taket ut mot gavlen, kanane er utsatt for vind. Her arbeidet de med mest erfaring når ofse var ferdig. Det eldste og mest erfarne leggerne var ofte gamle og dårlig til beins, de ordnet seg med ett bord som de stakk mellom trobordene, som de sto eller støttet seg på. Kanenevrane måtte være ny og av god kvalitet, om lag som ofsenevra.  I moldrøyte var det ikke så store krav til nevra, her kunne en bruke den simpleste nevra, gjerne gammel never og den simpleste torven. Overgangen mellom moldrøyte og mønsnevri kalles for skaringje. Skaringsnevra var og utvalgt spesielt for formålet. Skaringsnevre ble lagt helt opp til mønet. De ventet ofte med mønsnevri til dagen etter hustaket. De kunne derfor ikke legge torv opp i skaringje. for at ikke neveren i skaringje skulle krølle seg i løpet av natta ble det lagt bord på skaringsnevre.   Mønsnevri skulle lostas av store bjørk, den skulle være av beste kvalitet og i lange lengder. De la mønsnevri andføttes, slik at det rakk så langt ned mot moldrøyte som mulig. De hadde to forskjellige tekke mønster på nevertakene, lukelegging og skrålegging. Lukeleggingen ble holt for å være den beste metoden, men den krevde jevnere kvalitet på neveren. Når en luke legger neveren blir den lagt i skifermønster. Skrålegging er med sidesuing av neveren. For at vannet ikke skulle renne inn sideveis under sidesuingen ble neveren skrådd ørlite, rastene med never ble derfor skrå. De skrådde ikke hele takflata samme veg men snudde på midten slik at rastene ble svakt v- formet. Dermed måtte de også bruke forskelig retning på sidesuingen på hver side av midten av taket.

tekking av utløe 2 076

Her ser vi at det originale nevertaket på utløa var skrålagt, det er side sua.

Torven til taket skulle finnes på god grasmyr, Knut beskriver det som godt beiteland. Torven ble sortert etter kvalitet kanane krevde spesiell omtanke, her valgte det ut seig torv. På mønet skulle det helst være torv med mye røtter, den skulle ligge rolig på taket. Torva på mønet skulle være spesielt stor,  Knut mente den var opp til en meter lang og en alen brei. Tykkelsen på torven var ca 4”. De nytta opp igjen noe av den gamle torva, den lauseste torven ble brukt i moldrøyte. Under hustaket ble de som langet torv kallet for moldtroll, det ble og i senere tid nyttet heiseanordninger til dette arbeidet.

Her ser vi den spesielle måten de tok opp torv på i Øvstedalen.

For å sikre torven mot vind på kanane ble torven vanligvis tynget ned med stein eller stokker. ”her brukte vi mykje velesse på store tak”. Velesse er to stokker som er felt sammen i halv ved i mønet, endene på stokkene stakk opp over taket ag dannet på den måten et slags kors. Knutt kaller dette for ett velessekross. vellesse skulle ha god klaring ned mot torvhaldsstokken og den ble tynget ned med en stor flat stein på hver side, steinene låg i vellessekroker (kroker av sprakje) De gikk oppå stokkanne og trakket de godt ned. I noen tilfeller, ofte på mindre bygg, ble det brukt velessesteiner, lange smale steiner som de la opp langs kanane.

tekking av utløe 193

Velessestein.

Torvhaldstokken skulle være 4×4” kanthogd. På små hus i utmark ble torvhaldstokken ofte bare hugd på to sider og rundingen ble snudd ut. De hogde ikke drenerings hakk i underkant av torvhaldsstokken ”dei rende sand eller grus på oppsio av stokken”. Sprakekrokane skule være en halv meter lange, minimum 30cm. Midt på taket ble krokene festet med minimum to nagler, men ut mot kanane skulle det være tre nagler. På store bygg var det ofte ”duble torvahlde” som ble lasket sammen med ca 1 meters mellomrom?

Før saga kom i bruk ble trobordene kløyvd av en stokk og de ble økset til på oppsiden.

Torven vi brukte i Øvstedal hadde blåtopp som grastype.

tekking av utløe færdig 0092013 030

Øverst, løa når den var ny-tekka, under er løa i 2013.

Under er Arne Høland sine videoer fra neverlosting og bruk av bork og never.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s