Jeg har lenge interessert meg for sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal, en av de tingene jeg liker så godt med de er at det metodisk går gjennom ulike grunnleggende arbeidsteknikker. Det er veien fram til ett godt resultat å kunne merke, måle og vinkle. Vinkelkanten får vi når vi høvler fjøla.
Teksten er fra sløydboka og bildene og bildetekst mine.
Omvinkling. 1) Støtt anlegget av vinkelen fast inntil vinkelkanten som jo er den merkede kanten eller flate nr. 2 (R 13,2). 2) Klem fjøren fast ned mot flaten (flate nr. 1) og dra en tverrlinje med skarp blyant. 3) Før tverrlinjen videre over begge kantene mens du støtter vinkelen til flate nr. 1. Støtt atter vinkelen mot vinkelkanten og bind linjene sammen.
Vinkelkanten er møte mellom side 1 og 2, de to første sidene man har høvlet.
Man begynner med å legge fjøra mot side 2 og over side 1. hele poenget er å alltid uke disse sidene om måle og merke utgangspunkt for å unngå feilkilder.
Her har jeg merket ett emne med syl og ett med blyant, det er ofte en fordel å bruke syl.
Legger til bilde og bildetekst fra høvelmaking etter boka.
Nr. 242b. Skrubbhøvel.
Lag den etter tegningen til sletthøvelen . Mest brukes enkelt tann, men den dobbelte er best. Bredden av stokken kan være 4,4 cm. til toms jern, men lengden og høiden bør være som på sletthøvelen og nesen 9,5 x 3 x 3.
Den ferdige skrubbhøvelen med 1 1/2″ Tann med klaff.Her ser vi hvorledes den sterkt bua tanna stikker nedom sålen, denne høvelen er for å fjerne mye ved effektivt.
Slik er skrubbhøveltanna slipt. Både tanna og klaffen er sterkt avrunda.
MS «Suldal» ofte kalt «Suldalsdampen» er et veteranskip som går i turisttrafikk om sommeren på Suldalsvatnet i Suldal i Rogaland. Skipet ble bygget ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger i 1884, og ble satt i drift året etter. Skipet måtte da demonteres og fraktes med hest de 20 kilometerne fra Sand til Suldalsosen. I 1953 ble skipet ombygd og dampmaskinen ble byttet ut med en 60 hk semidiesel-motor. Suldalsdampen trafikkerte strekningen Nesflaten–Suldalsosen i mange år, og var en viktig del av den økende turisttrafikken på slutten av 1800-, og begynnelsen av 1900-tallet. Ruten ble i 1938 supplert med ferja MF «Suldalsporten», og «Suldal» gikk senere kun som reservebåt og i skoleruter. I tillegg seilte den når Suldalsvatnet var islagt om vinteren fordi «Suldalsporten» ikke kunne bryte is. I dag kjøres det turistruter om sommeren og Suldalsdampen er en del av tilbudet ved bygdetunet Kolbeinstveit. Hver lørdag seiler skipet en rundtur der den kjente fjellformasjonen Suldalsporten er den største attraksjonen.
Poenget med heiselåvene ligger i navnet, de er åpen opp til mønet. Det gjør det mulig å ha en langsgående løpekatt med kran i mønet. denne krana var nyttig til å heise inn tørrhøyet. Det var ett system med en «ramme» i høyvognen slik at mann kunne heise inn hele høylasset i en engang.
Bildet viser «rammen» som lå i høyvogna. Fra Hauge i Arna.
Om Heiselåvekonstruksjonen er en folkelig byggeskikk som er tatt opp og systematisert av fylkesagronomer eller om det er agronomene som står bak konstruksjonen i utgangspunktet er vell omdiskutert. i alle fall er den spredd og systematisert til bruk i landbruket av amtsagronomer som det het før 1918. De første amtsagronomene kom i sving på 1860-tallet og i noen område hadde stor påvirkning på uthusbygga. Spesielt er det fylkesagronom Alfred Norheim, fylkesagronom Rogaland 1922-59. som har fått æren for denne konstruksjonen men i følge Bjarne Tron Egeland (fylkesagronom i byggteknikk) kom de første heiselåvene ca. 1900.
kilde: Olav Hjulstad, Uthushistorie 1991: Jon Bojer Godal beresystem i eldre norske hus: Uthus på låg-Jæren Bjarne Tron Egeland.
Utgangspunktet for konstruksjonen var gamle lærebøker og eldre løer i området.
Klikk på bilda for full størrelse.
For å sikre at konstruksjonen holdt mål i forhold til moderne krav og i forhold til at det skal en løpekatt med kran i møne, ble ingeniører koblet inn. tegningene og dimensjoneringen fra de gamle tegningene holdt mål.
Tegninger fra Kon-Sul as.
For å måle ut og merke opp store og komplekse konstruksjoner var det vanlig å bruke en såkalt avbindingsplass (Husbygging. N. Peder Nilsen). Jeg kjenner til at min oldefar brukte dette prinsippet på komplekse takkonstruksjoner. Metoden går ut på å tegne opp konstruksjonene i full størrelse og legge materialene oppå denne for merking og sammenbinding. Vi valgte å kombinere denne metoden med ett malsystem av bord.
Bilda i artikkelen er lånt av Ryfylkemuseet.
Her ser vi konstruksjonen lagt ut på tegningen og vi er i full gang med å merke på for boring for bolter.
Her ser vi hvordan man bruker ett lodd for å stille inn og merke på materialene.
Se en instruksjonsfilm av Ulrik Lassen om denne måten å merke på her.
Plassering og vinkler for bolter og alt ble merket opp på avbindingsplassen slik at vi hadde full kontroll.
Her har vi lagt ut en gavl på avbindingsplassen. Det er åpning for pipa i denne gavlen mot sjøen.
Sammenføyingene er stort sett innfelling med forsats, bolt og bulldogg.
Boltene ble levert av Solberg beslag. http://www.beslag.as/?PageID=9
Bulldogger og verktøy for å banke de på plass.
Når alt var ferdig tilpassa og merket ble det monter i halve seksjoner på verkstedet til Ryfylkemuseet.
Faglige diskusjoner, der er mange veier til mål.
Her brukte vi jernbånd mellom de verste trykkpunktene for at ikke fibrene i endeveden skal trykke seg sammen.
Montering på tomten, med dampen på plass. Heldigvis hadde vi en stor lastebilkran med på laget.
Konstruksjonen oppe med krans. Bredde 8,40 og ca. 7,50 høyde fra grunnmur.
I 2006 arbeidet jeg med et prosjekt på brakekledning. I den forbindelsen intervjuet jeg Sigmund Askvik, han fortalte om den utstrakte bruken av brake i området. Her ble det snakk om alt fra kipe til brakegarder. Sigmund er kjent med de fleste av disse forskjellige arbeidsteknikkene. I forbindelse med freda anlegg som gardstun og lignende synes jeg det ville være meningsfylt å kunne bruke tradisjonelle gjerdetyper. Eldre gjerder er ofte konstruert på en måte som passer til landskapet de ble nyttet i. Materialtilgangen på plassen bestemmer valg av gjerde. Brake er regnet som det mest holdbare materialet til staur og lignende.
Sigmund Askvik:
For å kunne gjøre en best mulig dokumentasjon har jeg valgt å lage noen meter av hver gjerdetype i lag med tradisjonsbæreren. I noen av tilfellene har ikke tradisjonsbæreren hatt mulighet til å være med på arbeidet. I de tilfellene har jeg selv bygd gjerde etter deres beskrivelse og de har kommet på en befaring og med kommentarer til arbeidet. Når jeg har måtte arbeide på denne måten har jeg erfart hvor viktig det er å arbeide i lag med tradisjonsbæreren, dersom det lar seg gjøre. Å dokumentere håndverk bare gjennom intervju er bare middels vellykket. Det er først når en gjør arbeidet selv at en ser hvilke spørsmål en bør stille.
Spesielt i Nordhordland var braken en viktig plante som ble nyttet til mange formål. Brakekledning var vanlig på alle uthusbygg, spesielt var den regnet for å være overlegen til løer. ”en kan legge høyet direkte mot brakekledningen uten at det råtner. Om en legger høyet mot bordkledningen så råtner både kledningen og høyet” Sigmund Askvik. Noen av bruksområdene for brake var Fasiner, kjipe, åleteiner, krabberuser, grøfter, Trostesnarer, brensel (spesielt til røyking av mat) Og til å lage mange forskjellige gjenstander, for eksempel torvhaldskroker. På Lone i Arna, var det på 30-tallet en man som levde av å riva brake. Han var halvt invalid. Uten noe verktøy gikk han rundt i utmarken og reiv opp brake for å rydde beitelandet. Som betaling fikk han mat og noen kroner. En del av det han reiv ble brukt til kledning og lignende. Han fikk tilnavnet Braka væren.
Kipe og ruse av brake, laga av Sigmund Askvik.
Brakegard, Sigmund Askvik
Lindås kommune
Sigmund Askvik har alltid hatt interesse for eldre handverksteknikker, han sier at kunnskapen som er bygd opp gjennom mange generasjoner er verdifull og ofte veldig gjenomarbeidet med tanke på materialvalg og konstruksjon. Gjerdetypen han beskriver, fremhever han som veldig fleksibel med tanke på material valg. Selv om braken ble foretrekt framfor andre treslag, ga konstruksjonen på gjerdet mulighet for å nytte alle typer tilgjengelig material. Han fremhever og muligheten for vedlikehold som en viktig faktor. Brakegarden som Sigmund beskriver gir mulighet for å kunne skifte ut alle delene i gjerdet enkeltvis uten å demontere noe. Alle gjerdene på bruket ble saumfart om våren, og nødvendig vedlikehold ble gjort. Spesielt viktig var det å bytte de liggende ribbene på brakegarden før fyllet datt ut. Det var og ofte nødvendig å stappe i mer fyll. Steingardene trengte og vedlikehold, det var vanlig å lage en kam av brake oppå steingarden. De stakk småbrake under toppsteinene på steingarden for å gjøre denne høyere og mer effektiv. Dette var nødvendig fordi steingardene ofte ikke var murt tilstrekkelig høy til å holde småbeistet ute.
Arbeidsbeskrivelse, brakegard
Brakegarden som Sigmund beskriver er antagelig en meget gammel type gjerde. Han forteller at hans far og bestefar pleide å binde den sammen med vidjebann eller brake. Når Sigmund var med på arbeidet pleide han å bruke streng til surring. Til staur skulle en alltid nytte brake. De liggende trøene ble ofte laget av andre treslag, older eller hassel var vanlig. Sigmund påpeker at mann kan klare seg med en tredel av vedlikeholdet om en finner brake som er lang nokk til dette formålet (han regner braken for å holde tre ganger lenger en older og hassel) Materialtilgangen gjorde at de ofte nyttet older til ribber til tross for den korte omløpstiden. Trøene plasseres ca 20cm og 90cm til 1m fra bakken, de skal skjøtes rot mot topp. Avstanden på stauren bestemmes av terrenget og lengden på trøene.
Garden ble vanligvis fylt med brake. Dersom det var langt å gå etter braken valgte en andre treslag til fyll, alt kan nyttes bare det er langt nokk (over meteren) Og ikke for tykt og stift. Om en velger andre materialer øker naturligvis vedlikeholdet. ”Tidligere var de eksperter på å nytte alt de hadde for hånden, på best mulig måte” Sigmund Askvik.
Tømrerlærling Adrian Berland trer i brake med stilken opp.
Når en fyller i garden er det om å gjøre å få det tett og kompakt. Etter noen år står bare de tykkeste delene av braken igjen. Det meste av fylle står med dusken opp men med 10-20cm avstand trer en i en med stilken opp. Dette er for å få en tettere gard og for at toppen skal tåle mer snø. Garden må ikke bli for tung og høg i toppen, da vil den lett kvelve av snøtyngde og vind. Om noen dusker stikker for høgt opp blir disse knekt ned under arbeidet. Det er de tykke stilkene som stikker opp som avgjør høyden på garden, baret vil uansett bli trykt ned etter en tid.. Etter noen år når garden blir glissen, presser en fylle til siden og trer inn mer brake. Dersom en har nyttet andre treslag til ribbe må en være nøye med legge på nye før garden sprekker og fyllet detter ut. På den måten sparer en mye arbeid. Når en presser inn mye brake mellom ribbene vil disse ofte bli presset ut på midten, faren til Sigmund pleide å slå en tynn brake rundt når dette skjedde. Rotenden på det en trer ned i garden skal helst stikkes ned i bakken, dette gjør garden mer solid. Denne typen gard ble regnet for å være meget effektiv til å holde dyra ute.
«God brake finner en ofte i samme området som mørkolder, den trives i samme type svartmold og fuktighet» . Sigmund Askvik
Litt om steingarder
Der det var gode grunnforhold og tilgang til stein, foretrakk de steingarder. Steingardene som delte mellom brukene ble slettmurt på begge sider, og de var ofte høgere en steingardene inne på bruket. Steingarder som delte mellom innmark og utmark ble kun slettmurt på utmarkssiden. Dette var selvfølgelig for å beskytte innmarken så godt som mulig. Tregjerder ble nyttet der det var myrlendt.
Steingard sett fra utmarkssiden.
Brakegard, Håkon Hatland
Lindås kommune
Gjerdetypene som Håkon beskriver ser ut til å være en overgangs type mellom garder som utelukkende er konstruert av tre og nyere gjerdetyper med streng og netting. Allikevel er det tydelig at gjerde typene er videreføring av eldre tradisjoner, Hovedmaterialet er brake men det ligger en forenkling og modernisering i bruken av streng som erstatning for liggende trøer. Gardtypen som er vist i bildet, med stående spiler av brake er også kjent med liggende trøer. I boken Eineren i norsk natur og tradisjon¹. Er dette beskrevet som riplegard, (riple = einerstrangel.) Det står også, sitat. ”Dette er stikkegard før tråd ble tatt i bruk omkring 1910. I stedet for tråd ble brukt ripler oppe og nede. Stikkene ble tidligere festet med tæger”. Håkon beskriver og en type gard med stående spiler der avstanden er ca8”. Det blir da tred liggende småbrake innimellom spilene. Om denne gardtypen har en forløper uten streng kan jeg ikke dokumentere. Men jeg holder det for sannsynlig. Grunnen til det er at den viser en litt annen tilpasning til virke en den foregående typen, Her trenger mann ikke like stor mengde rettvokste spiler. Og mann får brukt mye av den vanlige mer kronglette og liggende braken (denne typen brake er ofte lokalt kalt for Lusabrake eller lurvebrake).
Håkon Hatland
Arbeidsbeskrivelse, brakegarder
Håkon Hatland har ikke særnavn på de to forskjellige brakegardene han beskriver. Jeg velger derfor å bruke navnet riplegard på typen med spiler. Den andre har jeg ikke noe navn på foreløpig. Håkon holder riplegarden for å være den fineste å se til. Når en lager en riplegard strekker man en topp og en bunn streng på brakestaur. Brakestauren skal stå med om lag en meter avstand. Garden skal være to alen høy. Toppstrengen bør da monteres ca en meter over bakken, bunnstrengen monteres i ca 25cm høyde. Til topp og bunnstreng nytter en tykk gjerdestreng, jeg brukte 4mm. Spilene blir surret på med tynn hesjestreng (systreng) og de stikkes litt ned i bakken for å gjøre garden mer solid. Håkon pleide å surre systrengen inn på to kjepper, en til å surre nede og en til surring oppe. Han festet systrengen i den første stauren og surret vekselvis rundt gjerdestrengen og spilene. Åpningen mellom spilene må være slik at sauen ikke kan presse hode mellom. Vi brukte i snitt 16 spiler pr meter.
Den andre gardtypen Håkon Hatland beskriver er i grunnkonstruksjonen lik den første. Stauren plasseres med ca 1m avstand og skal ha minst 1½” topp. Topp og bunn streng plasseres likedan. Men spilene må her være litt tykkere og de plasseres med ca 8” avstand, om en ikke har tilgang på lange tynne braker kan en gå ned noe på avstanden. I mellom spilene trer mann inn tynn brake med baret på. Det er en fordel å sortere ut brake med god lengde. Buskene må trees annenhver vei for å jevne ut presset på spilene.
«På fjelgardene var det vanlig med jordgard, De gravde en brei v formet grøft på utmarkssiden, og la opp en jordkant på innmarks-siden.»
Håkon Hatland.
Risgard, Knut Øvstedal
Voss Kommune
Gardvond, var den lokale benevnelsen på alt tilfang til risgarder. Det aller meste av risgarden var lagd av bjørk. Dersom de fant selje til staur foretrakk de det, den var mer varig. Småbeistet ble vanligvis gjetet. Risgarden var vanligvis brukt i forbindelse med storfe og hest. I Øvstedal var risgarden i bruk fram til ca 1953, i 50 var det ca 70 meter med risgard på bruket. Gardvond ble kjørt fram om vinteren, og lagt opp i hauger langs garden. Om våren foregikk arbeidet med å sette opp risgarden, to man burde klare minst 40m om dagen. Av verktøy klarte mann seg med tollekniv og øks.
Bilde: knut lager bendlar.
Risgardene de brukte i Øvstedal var konstruert med krossstaur, de låg først en rast med bjørk på marken. Stauren ble satt med opptil 2,5m avstand, alt etter terreng og material. Vanligvis ”strendla” de stauren før de brukte han. Å strendla, betyr å stripebarke. Stauren ble satt dobbelt og var om lag to meter lang. De presset stauren om en annen i toppen slik at de dannet et kryss. Oppi krysset presset de ned nye småbjørke. De kvistet ikke virke, garden ble mer effektiv når riset var på. Om garden skulle stenge for småfe, ble det stukket ned ris og kvist i mellom stokkene og ned i bakken, de brukte ellers å fylle på ris der det var nødvendig. Det gikk store mengder virke til en slik gard, ”Det var snaut for skog 50-100 meter på hver side av garden”.
Grinden, eller et ”le” ble laget av 3 stokker som kunne skyves til side. Denne konstruksjonen kalte de for en stett. For å lage ett stett setter en doble staur på vær side av åpningen, stauren skal stå i lodd og med ca 5” avstand. På stauren ble det surret fast tre liggende tynne stokker. Til å surre med brukte de ”bendlar” (bendlar er halvkløyvinger av bjørkerenninger, de ble nyttet til mange forskjellige formål. Blant annet ”hesjabendlar”) Risgarden er utsatt for snøtyngde, noen plasser ble den demontert om høsten og montert igjen om våren. Uansett måte de gå over garden å fikse på den om våren.
Bilde: Knut spisser staur.
Bilde : surring med bendel.
Bilde: Enden av risgarden mot en stett( tverrpinnene er til å skyve stokker innpå.)
Bilde : ferdig risgard for storfe.
Johannes Mæland i Øvstedal sin risgard, 2007.
Risgard, Olav Hauge Bergen kommune
Olav Larsson Hauge, kommer fra gården Hauge i Arna. Hauge har lite beiteland, fjellområdet er forholdsvis lite og det må deles med mange andre gårder. Dette førte til at beitepresset var uvanlig stort i dette området. Dyrene presset hardt mot innmarken og det var lite skog. Derfor ble det i hovedsak nyttet steingarder til inngjerding. Torvgarder ble og nyttet på noen strekninger. Olav mener at risgarder antagelig ble nyttet i stor utstrekning i tidligere tider når gardene ble ryddet. Han ser for seg at det var viktig å få opp gjerde mot dyrka mark, og at de lagde risgarder etter hvert som de ryddet og dyrket landskapet. Steingardene er mer holdbar men og arbeidskrevende, de ble opparbeidet over tid. Fram til første verdenskrig var risgarden i bruk. Risgard ble nyttet i områder med blautmyr, der hvor det ikke var sterk nok grunn til å bære en steingard. På dialekt ble slike områder kalt for ”sjeddikje”. Virke til risgarder fant de på såkalte skrapslåtter, resten av terrenget var snaut for skog. På Hauge var det hovedsakelig brake og older som var tilgjengelig trevirke.
Risgard typen Olav beskriver ble bygd med det materialet en hadde tilgjengelig på plassen. Om en hadde tilgang på brakestaur ble det nyttet, ellers ble det brukt mye older og andre tilgjengelige treslag. Stauren ble surret sammen i toppen med vidje av vier. Bjørk var det lite av på plassen.
Konstruksjonen gir mulighet for enkel utskifting av materialene. I garden som Olav og jeg bygde ble det brukt en rekke med forskjellige treslag. Der var det rogn, bjørk, selje, trollhegg, brake, lysolder og vier. Risgarden blir satt opp med dobbel staur fylt med tynne busker av forskjellige treslag, løvet og småkvister lar en i hovedsak henge på. Stauren og riset blir satt litt på skrå mot en annen, på den måten blir alt låst godt sammen. Det er viktig at både riset og stauren blir satt godt ned i bakken.
Denne garden er ment å kunne brukes både for storfe og småfe, også geiter. Vår risgard ble noe høyere enn det som var vanlig tidligere. Selv om det også da var vanlig å lage denne typen garder høye, som regel over 1,5 meter. Dette gjør garden utsatt for vind, en må derfor ha dette i tankene under arbeidet og i forhold til plassering. Denne typen gjerde er aktuell i områder der en vil rydde og pynte opp i landskapet. Når en bygger en slik gard får en samtidig ryddet et stort område med krattskog. Garden vil fungere bra som støyskjerm mot vei og for å skjerme mot innsyn. Den vil og fungere som gjerde mot hjort. To mann bygger ca 1m gard i timen.
Olav forteller at det også ble brukt torvgarder i Arna.
Risgard, Torstein Agnar Rode. Voss kommune
Torstein Agnar Rode har støl i Bordalen på Voss. På stølen står det en Risgard av om lag samme type som Knut Øvstedal beskriver. Risgarden har stått der i lang tid. Tidligere var det lange stykker med risgard i stølsområdet. Det lille som er igjen har blitt holdt i hevd fordi bakken er for hard til å sette vanlige staur og netting. Torstein Agnar var med bestefaren om våren og bygde eller vølte risgard. Når han kom hjem fra skolen måtte han ut og arbeide med gardene, de hadde risgard hjemme på bruket i tillegg til på stølen. Når de bygde ny risgard låg de først ut ”Sprakje” på bakken, deretter satt de opp krosstaur, var bakken hard ble stauren surret med vidje i krysset. Tilfanget til garden kalte de for vånd, når de hadde fylt godt opp med dette, låg de på langvånd. Langvånd er lange tynne bjørk som skal ligge på toppen for å låse garden sammen. Stauren var vanligvis bjørk som var strendla. Risgard var vanlig på gården fram til midten av 50 tallet. Langsmed risgarden sparte de bjørketre, eller de plantet gran. Slike tre kalte de for gardkonger.
Når risgarden har stått på samme plassen i mange år slik tilfellet er for garden i Bordalen, bygger det seg opp ett tykt lag med ris. Garden blir trykt sammen av snø hver vinter. Om våren må en vanligvis sette opp stauren på nytt og fylle på med ris. Når en setter opp igjen stauren i gamle garder som står på hard grunn, setter en stauren ned i det gamle riset.
Brakjegard, Nils Frøynes Ullensvang kommune
På lofthus i Hardanger brukte de en brakegard som skiller seg litt fra de andre brakegardene jeg har sett. Brakegarden som Nils Frøynes beskriver har enkle brakestaur med 1-1,5 meters mellomrom. Garden blir fylt med liggende ”lurvebrakje” . Nils var med bestefaren på dette arbeidet i oppveksten. Den lengste brakjegarden de hadde da var 50-60 meter lang. Brakjestauren ble regnet som en viktig resurs, den tidligere teigdelingen tok hensyn til at alle hadde tilgang på brakjestaur. Stauren ble også nyttet til hesjestaur, hese sto ute hele året. Det var vanlig å nytte stauren i full lengde slik at den kunne kvesses på nytt når den råtnet av i rothalsen. Bestefaren til Nils skrev inn årstall på en slik staur når den var ny. Det gikk ca 100 år før den ble for kort. Nils mener at dette var et spesielt tilfelle, men han mener at en kan regne en holdbarhet på 25-30 år på brakjestaur.
Nils Frøynes.
Arbeidsbeskrivelse Brakjegard
Størrelsen på lurvebrakjen bestemmer avstanden på stauren. 1-1,5m var vanlig avstand. Når en har satt opp stauren fletter en inn liggende lurvebrakje. Her er det ikke ett veldig fast system, en trer braken slik at den henger best mulig sammen. I hovedsak er systemet at man veksler fra side til side på stauren og at neste lurvebrakje blir trædd i omvent rekkefølge. Vi hadde veldig god tilgang på stor brake når vi satt opp prøve garden vår. Inntrykket mitt var at dette er en effektiv måte å lage brakjegard, gardtypen forutsetter god tilgang på rimelig stor brake, men den kan godt være krokete og fyldig. En viktig del av arbeidet var å stammekviste gode stauremner og sørge for at disse fikk stå til de vokste til brukbar størrelse. Om våren har braken sunket sammen en del og det må fylles på garden. Braken har som kjent mye bedre holdbarhet en de fleste løvtre, vedlikeholdet er derfor antagelig noe mindre krevende en på en tilsvarende risgard.
Sjå denne fantastiske filmen, gard og gjerder fra norsk filmsentral.
Steinar Mølster Bur på Nakka, ein veglaus gard i Voss kommune. I samband med eit anna prosjekt på garden fekk vi sjå den gamle bila etter bestefaren til Steinar. Bila har eit skaft som er satt skeivt i forhold til eggen. Dette er ei type bile som ein ser rundt på gardane i Hordaland, det er ikkje ein vanleg form. Dei mest vanlege bilene har rett skaft. Forsøk med å få ei forklaring på desse skeive skafta har som oftast resultert i ganske merkeleg teoriar. Steinar hadde sett bestefaren bruka denne bila når han var ung, det var bakgrunnen for dette prosjektet. Vi ville prøva ut denne teknikken i praksis på bakgrunn av det Steinar hugsa. NHU ville stilla med middlar til timeutgifter og HFK ville kosta ei kopismiing av bila. Smeden Øystein Myre tok oppdraget med kopismiinga. Smiprosessen vart kopiert så langt det var mogleg og resultatet vart ei flott bile som etter utprøving kjennes veldig lik originalbila i bruk.
Deltakarene i prosjektet var Steinar Mølster som tradisjonsberar, Emil Thoresen Småland som lærling i tømrarfaget HFK og Trond Oalann som arbeidsleiar HFK. Vi byrja arbeidet med trefelling, tømmeret skal brukast til nye svilar* på eldhuset på garden. Vi felte med øks og stokksag og drog fram tømmer for hand med lekkjetunger.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Felling med stokksag: Steinar har lang erfaring med denne typen felling.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På veggen i stova på Nakka henger dette bildet som fetteren til Steinar malte litt før krigen. Bildet syner tunet, men og bukkene som Besten til Steinar brukte når han hogde stokkar til løa. (midt i forkant av bildet)
Steinar er her i gang med nye bukker.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Under: bilde av Sjur Bergstad og kona hans, Sjur Bergstad var Steinar Mølster sin bestefar.
Når bokkane var ferdig la vi opp ein stokk og snorslo den. Vi prøvde ut snora etter Sjur Bergstad, med kvitt kritt på dette kunne vi snorslå rett på barken slik som Sjur.
Sjur nytta eit større og hardare krit.
Første steg med sjølve tilverkinga av stokken er noko som vart kalla klamphogging eller laskhogging, i praksis deler ein opp den baken (hunen) ein skal øksa av i ca 30—40 cm lengder. Tidlegare vart dette utførd med øks, men Sjur hadde ei god bogesag som han nytta til dette, berre der stokken var tynnast hogde han laskar med øks. Sjur var aleine på dette arbeidet medan dei andre på garden hausta gras. Knut Øvstedal frå ei bygd på andre sida av Evangervatnet fekk sjå ein del på slik tilverking av stokkar når han var ung. I Øvstedal nytta dei bile med vanleg rett skjefting og dei sto overskrevs på stokken. Det interessante med arbeidsmåten Knut beskreiv var at dei var to mann i saman på stokken.
Her demonstrerer Steinar metoden som Sjur nytta med å hogga hakka med stokken horisontalt, og vi prøver ut å sage hakka.
Knut fortel om ein arbeidsprosess som var svært innarbeidd. Laskhogginga føregjekk med at to mann hogg kvar sin gong på same hakket, stokken sto då slik at hakket vart i lodd. Når dei hogde av laskane brukte dei ei kraftig bile og ei stor klubbe dei kalla husklubbe. Ein mann held bila på lasken og den andre slår på nakken til bila med klubba. Når laskane var hogne av på dette viset gjekk begge i gang og sletthogde stokken med kvar si bile. Ein mann starta i rota og ein på midten. Teknikken med å stå to mann og laskhogga veit vi vart nytta andre stader i Noreg men og elles i Europa.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi har nytta denne metoden som Knut synte oss, det er ein god arbeidsmåte. Å væra to saman på dette viset, resulterer i at ein kan arbeida ganske lett og variera arbeidsstillingen mykje. Men det er litt vanskeleg å få ordentleg dreis på denne tomanns-laskhogginga når stokken ligg så lavt, det er lett å hogga i bakken og ein får mest lyst å stå på kne for å sleppa å stå så kroket. Knut synte riktig nok ein teknikk der han kunne stå ganske oppreist med dette, men det krev ein stor del trening å beherska dette. Derimot var denne tomans laskhogginga ein svært effektiv og gunstig arbeidsmåte når ein har stokken i riktig høgde for å nytta den skeivskjefta bila etter Sjur Bergstad, vi prøvde ut dette litt. Med tanke på at dette er en svært utbredt måte å laskhogga på er det vell rimeleg å tru at dette og har vert ein nytta arbeidsmåte i samband med bruk av skeivskjefta bile.
Laskane gjekk ikkje til spille, dei vart nytta til ved. Vi stabla opp laskane i eit vedla saman med den største flisa. Det vart eit lite vedla berre av desse to små stokkane.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Laskane skal hoggast av om lag ein halv tomme frå streken, til dette arbeidet nytta Sjur den same småbila som han nytta til sjølve laskhogginga.
Når vi starta med sjølve sletthogginga vart den skeivskjefta bila tatt i bruk. Det vart ei heilt anna oppleving en å bruka rettskjefta bile og lav stokk, her vart ein ståande med rak rygg. Og det føltes som ein kan arbeida i lang tid med denne teknikken utan å verta trøyt i ryggen. Ei ulempe er det antakeleg i forhold til at ein her står i større fare for å hogga seg i beina, det at eit eventuelt hogg kjem høgare opp på kroppen utgjer og ei ekstra fare. Ein skal ikkje overdriva denne faren, sjølve arbeidsmåten inviterer til rolege og kontrollerte rørsler. Det er viktig å finna seg ein rytme og arbeidsmåte som sparar på kroppen slik at ein kan arbeida jamt dag etter dag. Steinar meinar at det er viktig å holda armane inntil kroppen for å minska belastninga på skuldrene.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når ein kjem i motved med ei vanleg bila snur ein berre heile kroppen, dette er lett når ein står overskrevs, men denne skeive bila er slik at ein er tvungen til å stå på same sida heile tida. Dette var uproblematisk i forhold til mindre område med motved slik det var på desse stokkane. Det var berre å tilta skjefte ned i bakkant og hogga seg framover eit stykke slik som på bilde.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Korleis dette blir om ein får ein stokk med veldig snara ved i feil retning er eg usikker på , det må prøvast. Men det finst slike skeivskjefta bile med skaftet andre vegen, om dette er til venstrehente hoggarar eller om det og kan vera for venstrevridde stokkar er eg usikker på. Mest sannsynleg vil eg tru det går greitt med ei slik høgrehendt bile i dei aller fleste høve. Og at ein i spesielle høve då heller brukar rettskjefta bile og lav stokk. Dermed er det nok sannsynlegvis bile for venstrehente desse med skaftet andre vegen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rapporten til smeden
Undertegnede, smed Øystein Myhre, har på oppdrag fra Hordaland Fylkeskommune v/ Bygningsvernavdelinga og tømrer Trond Oalann, smidd en kopi av ei Hordabile. Originalbila har vært i smia mi og er velvillig utlånt fra privat eier.
Denne bila er smidd høyreskakk i skjefteretningen slik at eksisterende skaft på originalbila akkurat stryker på utsida av skjegget.
Sentrale mål på bila: høyde257, eggbredde 210, nakke 80×32, skafthull 60/52.
Etter gode undersøkelser valgte jeg å starte med øksenakken og skafthullet, smidd i ett stykke utifra ståldimensjonen 25×75.Stålet ble stuket til 90×35, deretter kløyvd og doret til originalt skafthull.
Under skafthullet essesveiset jeg på et stål med dimensjon 15x100x120, så ble mellomstykket smidd ut til 220 mm lengde, så fjernet 40×220 av bilas undre del.
Dernest smidde jeg en stålsatt underdel på 40x10x220, denne essesveiset jeg til øksas underdel, etter dette ble øksa smidd ut 5-10mm større enn originaldimensjon, pusset, stelt og filt.
Øksa er normalisert 2 ganger og herdet ved 800grader i varm rapsolje, dernest anløpt 2x 1time ved 240 grader
Slipt, brynt,prøveskjeftet, prøvehogd.
4 dagers arbeid i smia + undersøkelser, faglige diskusjoner,rapportskriving og bildedokumentasjon.
Dei skeive bilene ein finn på ulike gardar i Hordaland er spesialverktøy til sletthogging av tømmer. Dei er i høgare grad spesialtilpassa til ei oppgåve en dei rettskjefta bilene som er meir fleksible i bruk. Dei skeive bilene med den høge stokkplasseringa fungerar svært godt i samband med tomans laskhogging eller nibbhogging som og er ei nemning for dette. Bruken av desse bilene er svert lik bruken av ei sakseslipt bile med skeiv skjefting. Spora ei slik skeivskjefta bile setter i stokken vært i stor grad lik spora etter ei rettskjefta bile med lav stokk. Det skulle derfor vera uproblematisk å nytta denne arbeidsmåten i samband med eksempelvis restaureringa på Bryggen i Bergen eller andre tilsvarande bygg. Dette gjer ei moglegheit for variering av arbeidsstilling, og kan dermed nyttast som eit HMS tiltak. Det bør då vurderast ei vernebukse med tjukt skinn eller liknande. Buksa trenger ikkje vera med jerninnlegg, to lag med tjukt seigt skinn vil antakeleg avgrensa skadane frå eit slikt ”lett” hogg frå ei bile. Sjølve arbeidsrytmen og arbeidsstillinga er viktigaste tiltaket for sikker hogging. Det er antakeleg sjølve laskhogginga som utgjør den største faren, då brukar ein ganske stor fart på øksa. Teknikken med å legga stokken slik at hakket vert horisontalt er antakeleg sikrast.
Klikk innpå den flotte bilesamlinga til Arne Høyland.
Praktisk grindbygging etter Sjur Nesheim.
Dokumentasjonsprosjekt Hordaland Fylkeskommune 2012. Bilda er tatt av Einar Strand og Trond Oalann.
Sjur Nesheim født 1936 er frå ei gamal handverkarslekt på Nesheim i Granvin. Vi skal sjå litt på korleis dei bygde grindbygg i 1947 når tradisjonane framleis var levande men saga material med god presisjon var lett tilgjengeleg. I Granvin og mogleg også i større delar av Hardanger var det litt andre løysingar som var vanlege i samkomme mellom bete og stav. Slike små variasjonar vil ein kunne sjå gjennom heile grindverksområdet. Mitt inntrykk er at grindbygga var meir einsarta tilbake på 15 – 1600 åra og at lokale skikkar har utvikla seg med tida. Når ein har tilgang på saga material med ganske god presisjon og målfasthet kan ein arbeida på andre måtar en tidlegare, det opnar seg ein moglegheit for å arbeida meir etter mål og berekningar en tidlegare når nesten all merking vart gjort ved hjelp av parallellforskyving. Denne endringa galt ikkje berre innanfor grindbygginga men innanfor nærmast alt trehandverk fekk vi denne overgangen etter kvart som materialane gjekk over til standardiserte industriprodukt. I 1947 når den siste grindløa på Nesheim vart bygd, var dei mitt i, eller kanskje på slutten av ein overgangsperiode der det gamle handverket var på vikande front. Det var far og bestefar til Sjur som i saman med ein anna handverkar bygde den siste grindløa på Nesheim, tømmeret var køyrd med hest opp til Seim og dei skar materialen på den nye saga der, saga hadde eldrift. Når dei først hadde materialane på saga, skar dei inn på toppen av staven for betahalsen så langt det var mogleg. Vi ser spor etter dette på fleire av dei seine grindbygga, Knut Øvstedal frå Bolstad fortalde det same frå sine trakter.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde 1. Bygget som vart satt opp på Nesheim i 1947:
HFK arrangerte eit dokumentasjonsprosjekt med Sjur, vi bygde ei lita troskytje av saga plantagran, dette var materialar som var blitt liggande etter eit vindfall i 1980 åra. Deltakarane på prosjektet var i tillegg til underteikna, Einar Strand, Marius Jektvik og Emil Thoresen Småland.
Bygginga:
Vi hadde saga material frå ei bygdesag slik som dei hadde i 1947, men materialen var ferdig saga så vi fekk ikkje skåre ut for beten slik dei hadde gjort det den gang. Dette viste seg å vera ei lykke sidan vi då fekk både sjå og bruka den gamle grindareven som Sjur hadde liggande.
Bilde 2+3. Bilda viser dobbel og enkel grindariv.
Vi starta med å legga ut stavlegja og stavane slik som vanleg, vi merka grøype på stavane for betahalsen med grindariven og høgde ut dette først, med skåren og jamn material slik som her kann vi merke heilt ferdig grøypa i full djupne med ein gong. Sjur Merker og hogger ferdig heile toppen på staven før vi går vidare.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 4.
SONY DSC
Bilde 4 B.
Her ser vi at det er merka opp for den særeigne samanføyinga mellom stav og bete som dei nyttar i delar av Hardanger. På innsida av staven er det eit innhakk som beten skal kvile på, i tillegg blir det merka for den spesielle avsmalningen på stavøyrene som skal få beten til å «knipa» på stavøyrene.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 5. Bildet viser en stav som er klar for å fellast i stavlægja.
Vi legger ut langvegganne som vanleg. Stavlægja og stavane skal leggast slik at vi teoretisk berre kan reisa opp langveggane når dei er ferdig. I Hardanger brukar dei ofte å ha stavane i lodd, så her skal det ikkje målast noko spenn, stavane må derfor ligga plant og dei skal vinklast mot stavlægja, dette må målast ut nøyaktig slik at stavane vert i lodd begge vegar når dei er ferdige. Når vi arbeidar etter denne måten må vi passe på at stavane ligger sånn at høgda på opninga for betahalsen blir riktig, her blir det altså høgda på beten minus eit hakk i beten for stavlægja, ofte 1 ½ – 2″. Hakket i beten for stavlæga er der for å låsa denne og forhidra at ho roterer ut i botn som følgje av utover trykket frå sperra, det er fleire ulike måtar å løysa dette på (teikning?) Bråtastykke eller ein stor nagle (toll) vart og bruka, i løa som var vårt forbilde hadde dei berre bruka ein stor spikar som sto på skrå frå stavlægja til bete.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 6. Her ser vi langveggane ferdig lagt ut og justert for oppmerking, legg merke til den store vinkelen vi har slått saman for anledninga. Frå venstre mot høgre, Sjur Nesheim, Emil Thoresen Småland og Einar Strand.
Veggen ligg klar for merking, vi skal merke utorhakket i stavlægja for stavøyrene.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 7. Vi merker på stavlægja for stavøyrene, på begge sider av staven og mellom øyrene.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 8. Marius Jektvik demonstrerer merking av djupna på fellinga i stavlægja, her kan vi bruke ein skant av tre eller for eksempel meterstokken om den passer.
SONY DSC
Bilde. 9. Emil sagar ut for hakka i stavlægja.
Når alle hakka for stavøyrene er ferdige legg vi alt tilbake på underlaget og justerer på nytt. Vi vinklar i forhold til stavlægja og siktar at alt ligg plant, Sjur er nøye på at staven ligger i riktig i forhold til høgda på betahalsen før vi hogger på snedbanda. Sjur som var arbeidsleiar på dette prosjektet såg til at nokon satt i gang å hogge i snedband medan andre begynte å laga mal for sperr og sperreskåre1 i stavlægja, på denne måten fekk vi stavlægja heilt ferdig med sperreskåre før vi byrja på grindene og kunne legge denne vekk.
1: Sperreskåre er hakket for sperra i stavlægja.
Innfo ramme her om merking av snedband og ulike variantar av felling?
SONY DSC
Bilde. 10. Vi er i gang med å hogge på snedbanda, frå venstre. Trond, Sjur, Emil.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 11. Snedbandet er klart, her skal det merkast for hakk i stav og stavlægja.
Når snedbanda er på plass og vi har bora for naglane er det på tide å taka langsidene frå kvar andre. Før vi demonterer er det viktig å merka kvar alt høver i hop, i tillegg bør det merkast på stavane for underkant stavlægja for her er det ikkje eit hakk for stavlægja i staven slik det ofte brukar å væra, dette merket er praktisk å ha når vi skal hogge saman grindane.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 12. Sjur borar for naglar.
SONY DSC
Bilde. 13. Det er lurt å merka plassering på snedband, stav og stavlægja.
Vi bestemte bredda på bygget og teikna dette opp på eit bord, då var det berre å rekna ut 3/5 delinga og slå opp sperremal med to bord.
Innfo klammer her om takreising (etter Godal) og utrekning.
SONY DSC
Bilde. 14. Vi målar og merkar for sperremal, samstundes merkar vi på tverrbordet for sperreskåra (vi har teikna opp bredda på bygget og stavlægja i 1: 1 på tverrbordet.)
SONY DSC
Bilde. 15A. Detalj av oppmerkinga, legg merke til den ekstra skanten (kort liten bordbete med sperrehakk) vi har laga for å kontrollere sperreskåra undervegs i arbeidet.
SONY DSC
Bilde. 15B. Her har vi merka på sperreskåra i enden på stavlægjene og vi har slått merke med kritt. Då står det berre att å merke opp inndelinga av sperr (80-100cm) før ein kan hogge sperreskåre.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 16A. Marius Jektvik til venstre, og Einar Strand merkar sperr, sperre ligg på »rygg» og malen på sida.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 16B. Merking av mønet og klauv/tapp.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 16C. Merking av sperrehakk og sperrelengde.
SONY DSC
Bilde. 17. sperra er klar for tilhogging.
SONY DSC
Bilde. 18. Stavlægjene og sperra er ferdige.
Når stavlægjene og sperra var ferdig byrja vi å fella saman grindane / stavpara. Bredda på bygget vart bestemt når vi merka opp sperra og vi kan bruka det same bordet til å stilla bredda melom stavane etter. Beten blir lagt oppå stavane i riktig posisjon, vi vinklar stavane med den store vinkelen før vi byrjar å merke fellinga for betahalsen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 19. Grinda vert justert før merking av betahalsen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 20. Sjur ser over at alt ligger som det skal før merking.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 21A og b. Plasseringa av betahalsen er merka.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde 21 b.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 22. Når vi merka opp langveggen satt vi ein strek for underkant stavlægje på staven, no kan vi føre dette merket over på beten, merket viser djupna på hakket for stavlægja i beten.
For å merke sjølve halsbredda på beten er det praktisk å bruke grindariven.
SONY DSC
Bilde. 23. Marius merker for betahalsen med grindariv.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 24. Marius og Einar hogger til betahalsen.
Systemet i Granvin med dei svakt avsmalnande stavøyrene er at beten blir felt veldig trongt, det skal væra så trongt av ein komprimerer veden i stavøyrene litt når ein banker eller strammer beten nedpå med tau eller spennsett. Når beten er nedpå borar ein og setter i naglen gjennom stav og betahals, (teikning?)
Sjur lagar naglane av hardved, han kløyver opp og hogger naglane firkanta på om lag same dimensjon som holet. Naglane blir deretter spikka åttekanta slik at det blir som eit lite hove på enden. Sjur påpeiker at naglane berre blir utsatt for tverrbelastning og at eit stor hove ikkje er viktig når ein naglar grindbygg.
SONY DSC
Bilde. 25. Den eine grinda er klar for innfelling av snedband.
Snedbanda på grinda vert merka og felt på tilsvarande måte som dei på langsida. Denne grinda vert stødig sjølv med ganske korte snedband.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde. 26. Troskytja er melombels lagra på pallar, klar for montering på tomta.
Strilamaksel 