Våndagard

 

Dokumentasjonsprosjekt Hordaland fylkeskommune 2007.

Eldre tregjerder i Hordaland

I 2006 arbeidet jeg med et prosjekt på brakekledning. I den forbindelsen intervjuet jeg Sigmund Askvik, han fortalte om den utstrakte bruken av brake i området. Her ble det snakk om alt fra kipe til brakegarder. Sigmund er kjent med de fleste av disse forskjellige arbeidsteknikkene. I forbindelse med freda anlegg som gardstun og lignende synes jeg det ville være meningsfylt å kunne bruke tradisjonelle gjerdetyper. Eldre gjerder er ofte konstruert på en måte som passer til landskapet de ble nyttet i. Materialtilgangen på plassen bestemmer valg av gjerde. Brake er regnet som det mest holdbare materialet til staur og lignende.

Sigmund Askvik:

For å kunne gjøre en best mulig dokumentasjon har jeg valgt å lage noen meter av hver gjerdetype i lag med tradisjonsbæreren. I noen av tilfellene har ikke tradisjonsbæreren hatt mulighet til å være med på arbeidet. I de tilfellene har jeg selv bygd gjerde etter deres beskrivelse og de har kommet på en befaring og med kommentarer til arbeidet. Når jeg har måtte arbeide på denne måten har jeg erfart hvor viktig det er å arbeide i lag med tradisjonsbæreren, dersom det lar seg gjøre. Å dokumentere håndverk bare gjennom intervju er bare middels vellykket. Det er først når en gjør arbeidet selv at en ser hvilke spørsmål en bør stille.

Spesielt i Nordhordland var braken en viktig plante som ble nyttet til mange formål. Brakekledning var vanlig på alle uthusbygg, spesielt var den regnet for å være overlegen til løer. ”en kan legge høyet direkte mot brakekledningen uten at det råtner. Om en legger høyet mot bordkledningen så råtner både kledningen og høyet” Sigmund Askvik. Noen av bruksområdene for brake var Fasiner, kjipe, åleteiner, krabberuser, grøfter, Trostesnarer, brensel (spesielt til røyking av mat) Og til å lage mange forskjellige gjenstander, for eksempel torvhaldskroker. På Lone i Arna, var det på 30-tallet en man som levde av å riva brake. Han var halvt invalid. Uten noe verktøy gikk han rundt i utmarken og reiv opp brake for å rydde beitelandet. Som betaling fikk han mat og noen kroner. En del av det han reiv ble brukt til kledning og lignende. Han fikk tilnavnet Braka væren.

Kipe og ruse av brake, laga av Sigmund Askvik.

Brakegard, Sigmund Askvik

Lindås kommune

 Sigmund Askvik har alltid hatt interesse for eldre handverksteknikker, han sier at kunnskapen som er bygd opp gjennom mange generasjoner er verdifull og ofte veldig gjenomarbeidet med tanke på materialvalg og konstruksjon. Gjerdetypen han beskriver, fremhever han som veldig fleksibel med tanke på material valg. Selv om braken ble foretrekt framfor andre treslag, ga konstruksjonen på gjerdet mulighet for å nytte alle typer tilgjengelig material. Han fremhever og muligheten for vedlikehold som en viktig faktor. Brakegarden som Sigmund beskriver gir mulighet for å kunne skifte ut alle delene i gjerdet enkeltvis uten å demontere noe. Alle gjerdene på bruket ble saumfart om våren, og nødvendig vedlikehold ble gjort. Spesielt viktig var det å bytte de liggende ribbene på brakegarden før fyllet datt ut. Det var og ofte nødvendig å stappe i mer fyll. Steingardene trengte og vedlikehold, det var vanlig å lage en kam av brake oppå steingarden. De stakk småbrake under toppsteinene på steingarden for å gjøre denne høyere og mer effektiv. Dette var nødvendig fordi steingardene ofte ikke var murt tilstrekkelig høy til å holde småbeistet ute.

 

Arbeidsbeskrivelse, brakegard

Brakegarden som Sigmund beskriver er antagelig en meget gammel type gjerde. Han forteller at hans far og bestefar pleide å binde den sammen med vidjebann eller brake. Når Sigmund var med på arbeidet pleide han å bruke streng til surring. Til staur skulle en alltid nytte brake. De liggende trøene ble ofte laget av andre treslag, older eller hassel var vanlig. Sigmund påpeker at mann kan klare seg med en tredel av vedlikeholdet om en finner brake som er lang nokk til dette formålet (han regner braken for å holde tre ganger lenger en older og hassel) Materialtilgangen gjorde at de ofte nyttet older til ribber til tross for den korte omløpstiden. Trøene plasseres ca 20cm og 90cm til 1m fra bakken, de skal skjøtes rot mot topp. Avstanden på stauren bestemmes av terrenget og lengden på trøene.

 

Garden ble vanligvis fylt med brake. Dersom det var langt å gå etter braken valgte en andre treslag til fyll, alt kan nyttes bare det er langt nokk (over meteren) Og ikke for tykt og stift. Om en velger andre materialer øker naturligvis vedlikeholdet. ”Tidligere var de eksperter på å nytte alt de hadde for hånden, på best mulig måte” Sigmund Askvik.

Tømrerlærling Adrian Berland trer i brake med stilken opp.

 Når en fyller i garden er det om å gjøre å få det tett og kompakt. Etter noen år står bare de tykkeste delene av braken igjen. Det meste av fylle står med dusken opp men med 10-20cm avstand trer en i en med stilken opp. Dette er for å få en tettere gard og for at toppen skal tåle mer snø. Garden må ikke bli for tung og høg i toppen, da vil den lett kvelve av snøtyngde og vind. Om noen dusker stikker for høgt opp blir disse knekt ned under arbeidet. Det er de tykke stilkene som stikker opp som avgjør høyden på garden, baret vil uansett bli trykt ned etter en tid.. Etter noen år når garden blir glissen, presser en fylle til siden og trer inn mer brake. Dersom en har nyttet andre treslag til ribbe må en være nøye med legge på nye før garden sprekker og fyllet detter ut. På den måten sparer en mye arbeid. Når en presser inn mye brake mellom ribbene vil disse ofte bli presset ut på midten, faren til Sigmund pleide å slå en tynn brake rundt når dette skjedde. Rotenden på det en trer ned i garden skal helst stikkes ned i bakken, dette gjør garden mer solid. Denne typen gard ble regnet for å være meget effektiv til å holde dyra ute.

 

«God brake finner en ofte i samme området som mørkolder, den trives i samme type svartmold og fuktighet» . Sigmund Askvik

 

Litt om steingarder

 

Der det var gode grunnforhold og tilgang til stein, foretrakk de steingarder. Steingardene som delte mellom brukene ble slettmurt på begge sider, og de var ofte høgere en steingardene inne på bruket. Steingarder som delte mellom innmark og utmark ble kun slettmurt på utmarkssiden. Dette var selvfølgelig for å beskytte innmarken så godt som mulig. Tregjerder ble nyttet der det var myrlendt.

 

Steingard sett fra utmarkssiden.

Brakegard, Håkon Hatland

Lindås kommune

Gjerdetypene som Håkon beskriver ser ut til å være en overgangs type mellom garder som utelukkende er konstruert av tre og nyere gjerdetyper med streng og netting. Allikevel er det tydelig at gjerde typene er videreføring av eldre tradisjoner, Hovedmaterialet er brake men det ligger en forenkling og modernisering i bruken av streng som erstatning for liggende trøer. Gardtypen som er vist i bildet, med stående spiler av brake er også kjent med liggende trøer. I boken Eineren i norsk natur og tradisjon¹. Er dette beskrevet som riplegard, (riple = einerstrangel.) Det står også, sitat. ”Dette er stikkegard før tråd ble tatt i bruk omkring 1910. I stedet for tråd ble brukt ripler oppe og nede. Stikkene ble tidligere festet med tæger”. Håkon beskriver og en type gard med stående spiler der avstanden er ca8”. Det blir da tred liggende småbrake innimellom spilene. Om denne gardtypen har en forløper uten streng kan jeg ikke dokumentere. Men jeg holder det for sannsynlig. Grunnen til det er at den viser en litt annen tilpasning til virke en den foregående typen, Her trenger mann ikke like stor mengde rettvokste spiler. Og mann får brukt mye av den vanlige mer kronglette og liggende braken (denne typen brake er ofte lokalt kalt for Lusabrake eller lurvebrake).

Håkon Hatland

Arbeidsbeskrivelse, brakegarder

 

Håkon Hatland har ikke særnavn på de to forskjellige brakegardene han beskriver. Jeg velger derfor å bruke navnet riplegard på typen med spiler. Den andre har jeg ikke noe navn på foreløpig. Håkon holder riplegarden for å være den fineste å se til. Når en lager en riplegard strekker man en topp og en bunn streng på brakestaur. Brakestauren skal stå med om lag en meter avstand. Garden skal være to alen høy. Toppstrengen bør da monteres ca en meter over bakken, bunnstrengen monteres i ca 25cm høyde. Til topp og bunnstreng nytter en tykk gjerdestreng, jeg brukte 4mm. Spilene blir surret på med tynn hesjestreng (systreng) og de stikkes litt ned i bakken for å gjøre garden mer solid. Håkon pleide å surre systrengen inn på to kjepper, en til å surre nede og en til surring oppe. Han festet systrengen i den første stauren og surret vekselvis rundt gjerdestrengen og spilene. Åpningen mellom spilene må være slik at sauen ikke kan presse hode mellom. Vi brukte i snitt 16 spiler pr meter.

Den andre gardtypen Håkon Hatland beskriver er i grunnkonstruksjonen lik den første. Stauren plasseres med ca 1m avstand og skal ha minst 1½” topp. Topp og bunn streng plasseres likedan. Men spilene må her være litt tykkere og de plasseres med ca 8” avstand, om en ikke har tilgang på lange tynne braker kan en gå ned noe på avstanden. I mellom spilene trer mann inn tynn brake med baret på. Det er en fordel å sortere ut brake med god lengde. Buskene må trees annenhver vei for å jevne ut presset på spilene.

«På fjelgardene var det vanlig med jordgard, De gravde en brei v formet grøft på utmarkssiden, og la opp en jordkant på innmarks-siden.»

Håkon Hatland.

 

Risgard, Knut Øvstedal

Voss Kommune

 

Gardvond, var den lokale benevnelsen på alt tilfang til risgarder. Det aller meste av risgarden var lagd av bjørk. Dersom de fant selje til staur foretrakk de det, den var mer varig. Småbeistet ble vanligvis gjetet. Risgarden var vanligvis brukt i forbindelse med storfe og hest. I Øvstedal var risgarden i bruk fram til ca 1953, i 50 var det ca 70 meter med risgard på bruket. Gardvond ble kjørt fram om vinteren, og lagt opp i hauger langs garden. Om våren foregikk arbeidet med å sette opp risgarden, to man burde klare minst 40m om dagen. Av verktøy klarte mann seg med tollekniv og øks.

Bilde: knut lager bendlar.

Risgardene de brukte i Øvstedal var konstruert med krossstaur, de låg først en rast med bjørk på marken. Stauren ble satt med opptil 2,5m avstand, alt etter terreng og material. Vanligvis ”strendla” de stauren før de brukte han. Å strendla, betyr å stripebarke. Stauren ble satt dobbelt og var om lag to meter lang. De presset stauren om en annen i toppen slik at de dannet et kryss. Oppi krysset presset de ned nye småbjørke. De kvistet ikke virke, garden ble mer effektiv når riset var på. Om garden skulle stenge for småfe, ble det stukket ned ris og kvist i mellom stokkene og ned i bakken, de brukte ellers å fylle på ris der det var nødvendig. Det gikk store mengder virke til en slik gard, ”Det var snaut for skog 50-100 meter på hver side av garden”.

 

Grinden, eller et ”le” ble laget av 3 stokker som kunne skyves til side. Denne konstruksjonen kalte de for en stett. For å lage ett stett setter en doble staur på vær side av åpningen, stauren skal stå i lodd og med ca 5” avstand. På stauren ble det surret fast tre liggende tynne stokker. Til å surre med brukte de ”bendlar” (bendlar er halvkløyvinger av bjørkerenninger, de ble nyttet til mange forskjellige formål. Blant annet ”hesjabendlar”) Risgarden er utsatt for snøtyngde, noen plasser ble den demontert om høsten og montert igjen om våren. Uansett måte de gå over garden å fikse på den om våren.

Bilde: Knut spisser staur.

Bilde : surring med bendel.

Bilde: Enden av risgarden mot en stett( tverrpinnene er til å skyve stokker innpå.)

Bilde : ferdig risgard for storfe.        

 Johannes Mæland i Øvstedal sin risgard, 2007.

Risgard, Olav Hauge Bergen kommune

 

Olav Larsson Hauge, kommer fra gården Hauge i Arna. Hauge har lite beiteland, fjellområdet er forholdsvis lite og det må deles med mange andre gårder. Dette førte til at beitepresset var uvanlig stort i dette området. Dyrene presset hardt mot innmarken og det var lite skog. Derfor ble det i hovedsak nyttet steingarder til inngjerding. Torvgarder ble og nyttet på noen strekninger. Olav mener at risgarder antagelig ble nyttet i stor utstrekning i tidligere tider når gardene ble ryddet. Han ser for seg at det var viktig å få opp gjerde mot dyrka mark, og at de lagde risgarder etter hvert som de ryddet og dyrket landskapet. Steingardene er mer holdbar men og arbeidskrevende, de ble opparbeidet over tid. Fram til første verdenskrig var risgarden i bruk. Risgard ble nyttet i områder med blautmyr, der hvor det ikke var sterk nok grunn til å bære en steingard. På dialekt ble slike områder kalt for ”sjeddikje”. Virke til risgarder fant de på såkalte skrapslåtter, resten av terrenget var snaut for skog. På Hauge var det hovedsakelig brake og older som var tilgjengelig trevirke.

Risgard typen Olav beskriver ble bygd med det materialet en hadde tilgjengelig på plassen. Om en hadde tilgang på brakestaur ble det nyttet, ellers ble det brukt mye older og andre tilgjengelige treslag. Stauren ble surret sammen i toppen med vidje av vier. Bjørk var det lite av på plassen.

Konstruksjonen gir mulighet for enkel utskifting av materialene. I garden som Olav og jeg bygde ble det brukt en rekke med forskjellige treslag. Der var det rogn, bjørk, selje, trollhegg, brake, lysolder og vier. Risgarden blir satt opp med dobbel staur fylt med tynne busker av forskjellige treslag, løvet og småkvister lar en i hovedsak henge på. Stauren og riset blir satt litt på skrå mot en annen, på den måten blir alt låst godt sammen. Det er viktig at både riset og stauren blir satt godt ned i bakken.

Denne garden er ment å kunne brukes både for storfe og småfe, også geiter. Vår risgard ble noe høyere enn det som var vanlig tidligere. Selv om det også da var vanlig å lage denne typen garder høye, som regel over 1,5 meter. Dette gjør garden utsatt for vind, en må derfor ha dette i tankene under arbeidet og i forhold til plassering. Denne typen gjerde er aktuell i områder der en vil rydde og pynte opp i landskapet. Når en bygger en slik gard får en samtidig ryddet et stort område med krattskog. Garden vil fungere bra som støyskjerm mot vei og for å skjerme mot innsyn. Den vil og fungere som gjerde mot hjort. To mann bygger ca 1m gard i timen.

Olav forteller at det også ble brukt torvgarder i Arna.

Risgard, Torstein Agnar Rode. Voss kommune

 

Torstein Agnar Rode har støl i Bordalen på Voss. På stølen står det en Risgard av om lag samme type som Knut Øvstedal beskriver. Risgarden har stått der i lang tid. Tidligere var det lange stykker med risgard i stølsområdet. Det lille som er igjen har blitt holdt i hevd fordi bakken er for hard til å sette vanlige staur og netting. Torstein Agnar var med bestefaren om våren og bygde eller vølte risgard. Når han kom hjem fra skolen måtte han ut og arbeide med gardene, de hadde risgard hjemme på bruket i tillegg til på stølen. Når de bygde ny risgard låg de først ut ”Sprakje” på bakken, deretter satt de opp krosstaur, var bakken hard ble stauren surret med vidje i krysset. Tilfanget til garden kalte de for vånd, når de hadde fylt godt opp med dette, låg de på langvånd. Langvånd er lange tynne bjørk som skal ligge på toppen for å låse garden sammen. Stauren var vanligvis bjørk som var strendla. Risgard var vanlig på gården fram til midten av 50 tallet. Langsmed risgarden sparte de bjørketre, eller de plantet gran. Slike tre kalte de for gardkonger.

 

Når risgarden har stått på samme plassen i mange år slik tilfellet er for garden i Bordalen, bygger det seg opp ett tykt lag med ris. Garden blir trykt sammen av snø hver vinter. Om våren må en vanligvis sette opp stauren på nytt og fylle på med ris. Når en setter opp igjen stauren i gamle garder som står på hard grunn, setter en stauren ned i det gamle riset.

Brakjegard, Nils Frøynes Ullensvang kommune

 

På lofthus i Hardanger brukte de en brakegard som skiller seg litt fra de andre brakegardene jeg har sett. Brakegarden som Nils Frøynes beskriver har enkle brakestaur med 1-1,5 meters mellomrom. Garden blir fylt med liggende ”lurvebrakje” . Nils var med bestefaren på dette arbeidet   i oppveksten. Den lengste brakjegarden de hadde da var 50-60 meter lang. Brakjestauren ble regnet som en viktig resurs, den tidligere teigdelingen tok hensyn til at alle hadde tilgang på brakjestaur. Stauren ble også nyttet til hesjestaur, hese sto ute hele året. Det var vanlig å nytte stauren i full lengde slik at den kunne kvesses på nytt når den råtnet av i rothalsen. Bestefaren til Nils skrev inn årstall på en slik staur når den var ny. Det gikk ca 100 år før den ble for kort. Nils mener at dette var et spesielt tilfelle, men han mener at en kan regne en holdbarhet på 25-30 år på brakjestaur.

Nils Frøynes.

Arbeidsbeskrivelse Brakjegard

Størrelsen på lurvebrakjen bestemmer avstanden på stauren. 1-1,5m var vanlig avstand. Når en har satt opp stauren fletter en inn liggende lurvebrakje. Her er det ikke ett veldig fast system, en trer braken slik at den henger best mulig sammen. I hovedsak er systemet at man veksler fra side til side på stauren og at neste lurvebrakje blir trædd i omvent rekkefølge. Vi hadde veldig god tilgang på stor brake når vi satt opp prøve garden vår. Inntrykket mitt var at dette er en effektiv måte å lage brakjegard, gardtypen forutsetter god tilgang på rimelig stor brake, men den kan godt være krokete og fyldig. En viktig del av arbeidet var å stammekviste gode stauremner og sørge for at disse fikk stå til de vokste til brukbar størrelse. Om våren har braken sunket sammen en del og det må fylles på garden. Braken har som kjent mye bedre holdbarhet en de fleste løvtre, vedlikeholdet er derfor antagelig noe mindre krevende en på en tilsvarende risgard.

 

 

 

Sjå denne fantastiske filmen, gard og gjerder fra norsk filmsentral.