Foot sawing with a long frame saw, by Kjennerud and Løvdal

Norsk Utgave.

Published January 30, 2016 by Trond Oalann

Translated by Jane Laurence.

220 Sawing by foot

Text from the Sløyd (Craft) Book, captions and photos are by the author, unless otherwise noted

Sløydboka fotsaging.

When we’re utilizing the frame saw as the photo on page LXXXII shows, we call this foot sawing, and we call this style of frame saw a foot saw. We use this method when we have cumbersome (heavy) sawing to do; for example when sawing (ripping) planks or thick boards lengthwise. Paying particular attention to your posture is very important in foot sawing, to avoid stressing your body.

 

  1. Brace your piece between clamps so the cutting line is positioned just outside of the bench. Use your right hand to grip the saw handle and your left hand to grip the other end of the saw arm. Hold the saw straight up and down (perpendicular to the piece).
  2. When the teeth of the saw are pointing downward, the saw cuts only on the down stroke; it should glide on the upstroke. When we have the foot saw under control and can operate it with precision and power, the sawing will require less effort and will go faster than when using a common (rip) hand saw.
  3. Additionally, when one is cutting long curving lines, it is more efficient to use the foot saw outfitted with a narrow, thin blade. In this case (long or thick pieces), using the longer foot frame saw is superior to using the typical rundsag, or scroll frame saw.

TO. Sjur fotsaging.

Photo caption

Sjur Nesheim has learned foot sawing as part of the particular traditional trade style he was involved in. If the piece began to pinch the saw blade, he would place his sloyd (work) knife in the kerf, he also used wax on the saw blade to reduce friction. The photos are from a documentary project with Sjur as the source of information on making doors. The project was a collaboration with HIST, NHI and HKF.

Sløyd i skolen?

Sløydfaget og relevans i dag.

 

Sløydens far i Norge, Hans Konrad Kjennerud (1837-1921) (Wikipedia ) hadde store forventinger til sløydfaget, la oss se på forordet til boka «Sløydlære for skole og hjem» ( (Kjennerud-løvdal, 1911).

 

 « Hvorfor er sløid et skolefag?

Sløidundervisningen har som all annen skoleundervisning til formål å gjøre dig skikket for livet. Det er det samme hvad du skal bli, arbeidsmann, handverker, bonde, prest, kjøpmann, så kommer sløiden dig til gode. Den gjør dig nevenyttig, selvhjulpen og sterk, og den vekker og øker din praktiske sans. Men bill dig ikke inn at det er de tingene du lager i skolen som er det virkelige utbyttet av undervisningen; du regner jo heller ikke den utskrevne skriveboken din for en frukt av den undervisningen du har fått i skriving. Nei, det du har lært av arbeidet, utviklingen som sløiden gir din ånd og din hand, den er det som har verd. Det er nogen av de evner og krefter i oss vi får mest bruk for i livet, som sløiden tar i sin tjeneste, vekker til liv, styrker og utvikler, og nettop der de andre skolefagene lite eller ingenting makter. Derfor kan det med sanning sies at sløiden fyller en tom plass i vår oplæring for livet

 

Den svenske filosofen Bo Dahlbom skal ha sagt. « you can`t do much carpentry with your bare hands and you cant`t do much thinking with your bare brain» (Dennett, 2013). Det det er snakk om her er verktøyet vi bruker for å tenke, slik som språk, gangetabellen, kart osv. Det er kanskje disse verktøyene som bringer den kulturelle evolusjonen framover mer en noe annet. Menn denne framgangen er ikke selvsagt, vi har ett ansvar for å røkte denne utviklingen. Flere har vært frampå med en mistanke om at sløyden og håndverk generelt kan gi oss viktige tankeverktøy. I essayet. «Få høvelbenken tilbake i skolen» i Morgenbladet (Berntsen, 2014 ) skriver Dag oppen Berntsen, spesialrådgiver for innovasjon i forskningsrådet. «Det er en sterk kobling mellom fagbakgrunn og håndverkstradisjoner og innovasjon på teknologisk høyt nivå

 

Det er nokk ikke slik at det å lære seg ett håndverk automatisk gjør at en blir spesielt begavet og oppfinnsom.

Menn kanskje det er nettopp det mentale verktøyet som blir tilegnet gjennom å arbeide med håndverk som gir deler av denne effekten? Ordet håndverk blir ofte brukt litt tilfeldig, hva er egentlig håndverk? hvordan skal vi definere det? I norsk ordbok er definisjonen slik. «produksjonsform som krever manuelt arbeid og fagkunnskap» (Norsk ordbok.) Menn vi kommer ikke særlig godt utav det om vi går ut i håndverksmiljøet og for eksempel kaller montering av IKEA møbler for håndverk. Det skal litt mer til. Jarle Hugstmyr i Norsk håndverks institutt bruker en litt annen forklaring på hva håndverket er for noe, jeg skal prøve å gjengi det med får ord. «En håndverker er en som tilvirker ting av ett råmateriale, håndverk er for eksempel når du begynner med en tømmerstokk, og fjerner det som ikke er en stol eller ei fele».

 

Det er nettopp denne prosessen Kjennerud går inn i sløydboka. Vi lærer oss å utføre ett komplekst arbeid gjennom å bryte det opp i en rekke enkeltopprasjoner. Kompleksitet er slik det blir forklart av David Krakauer ved Santa fe institute (Harris, 2016), det som krever mange ord for å forklare (veldig forenklet). Altså er en stol noe med relativt liten kompleksitet, menn arbeidet med å snekre den fra en tømmerstokk blir straks mer komplekst. Om man skulle beskrive prosessen detaljert med ord for en utenforstående ville det bli en svær sak som måtte innbefatte alt fra utvelgelse av emne, slipevinkler på verktøy, rekkefølgen i prosessen, osv.  Det som er hovedsaken i sløydboka, og som kan hjelpe oss opp og fram når vi skal løse slike komplekse oppgaver, er ett lite utvalg av innarbeida fagtradisjoner for hvordan mann best løser små enkeltopprasjoner i snekkerfaget. Kjennerud går igjennom de mest grunnleggende teknikkene, slik at mann har noe å bygge videre på. Det er altså en app. til «nakktoppen» om man vill. En app. for hvordan man løser komplekse, praktiske problemer på en systematisk måte, det er kanskje dette som er tankeverktøyet sløyden gir oss. Et slikt verktøy blir ikke bygd inn i tankesystemet med vanntette skott, menn gir effekter og kommer til nytte når vi arbeider med andre problemer (Harris, 2016). Det kan være at Kjennerud treffer ganske godt i forordet sitt, og at sløydfaget kan være et viktig fag, som gir generell effekt på våre evner til problemløsing.

 

Det er selve essensen i håndverket det er snakk om her. Det som kjennetegner en god håndverker er å kjenne alle disse små arbeidsoperasjonene som til sammen utgjør ett fag. Arbeidsoperasjoner som har blitt gjenstand for en lang reise gjennom den kulturelle evolusjonen i faget, og som på denne måten er forfinet gjennom århundrer. Forbildet for en god håndverker er at mann har ett klart mål for produktet som skal produseres. Og at mann gjennom en mest mulig rettlinjet og lite tilfeldig prosess, når det målet.

Her ser vi en klar parallell til hvordan av David Krakauer beskriver intelligens foran dumhet. Han bruker Rubiks kube som eksempel, en som er mindre smart vil prøve å løse kuben gjennom tilfeldig prøving, det ville ta levetiden til ett helt univers å komme i mål. En som er dum vil være fornøyd med å klare bare en side om gangen, og forsetter dermed med dette i det uendelige. Det intelligente er å lære seg algoritmen for løsningen, og dermed kunne løse den i løpet av få minutter (Harris, 2016).

 

I tiden etter at sløydboka til Kjennerud kom ut har vi fått tilgang til mange gode maskiner som korter ned arbeidstiden og letter det manuelle arbeidet med å bearbeide råstoffet. Menn i denne sammenhengen er slike maskiner lite nyttig. De vil ikke være med på å skape ett verktøy på «nakktoppen» men de vil være ett eksternt tillegg, rivaliserende, som kalkulatoren.

 

Sløyden skal være en opplæring for livet skriver Kjennerud. Dette er kanskje mer relevant en noen sinne. Flere jeg har snakket med om emnet slik som Jon B Godal, Jarle Hugstmyr med flere snakker om håndverk som en viktig del av det å være menneske. Det er en bekymring for at vi nå fjerner oss mer og mer fra den materielle verden rundt oss. Alt fra matlaging til det å fikse sykkelen blir mer og mer fremmed etter hvert som industrien og spesialister gradvis tar over det feltet som før var allmennkunnskap. Dette går sterkt inn på mulighetene vi har til livsutfoldelse. Det er altså en generell praktisk kompetanse eller i alle fall en tro på at vi kan løse praktiske oppgaver, som blir viktigere og viktigere etterhvert som nettbrett og rekkehusoppvekst blir vanligere enn olabiler og gårdsoppvekst.

 

Når vi ser på sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal med mer profesjonelle håndverkerøyne vil jeg si at de har gode kvaliteter som også den mer erfarne håndverker kan dra nytte av. Det er disse nyttige beskrivelsene av de grunnleggende enkeltopprasjonene som ofte blir glemt i vanlig opplæring innenfor trearbeid. Alt for mange arbeider tungvint eller med en litt tilfeldig rekkefølge nettopp fordi de mangler kunnskap om eller trening i disse arbeidsmåtene, eller tenkemåtene. Det er spesielt denne delen av bøkene jeg har valgt å fokusere på. Progresjonen i boka går fra spikking av en firkantet pinne til bygging av en arendalspram. Poenget er at etterhvert som vi gradvis lærer å bruke nye verktøy og nye arbeidsteknikker så blir oppgavene mer komplekse, å sette opp verktøyene følger etter hvert som vi lærer å bruke de. Det er tydelig at det er en gjennomtenkt strategi å lære de viktige grunnleggende tinge først, for deretter å bygge videre på det.

 

Normer frigjør.

Vi kan se for oss at dette veldig tekniske fokuset på hvordan vi gjør ting er en motsetning til det å være kreativ, at det å se på sløyden nesten som en form for matematikk der det er tydelige rette og gale fremgangsmåter minimerer det kreative rommet i sløydarbeidet. Men det kan hende at det er nettopp det å lære hvordan man kan gjøre ting, altså det å ha mange mentale verktøy, som åpner for muligheten til kreativitet. Vi må altså kjenne til hva som er mulig og hvordan vi går fram for å evne å være kreativ.

 

Med dette som bakgrunn vil jeg legge til at jeg ikke har stor tro på at akkurat det å følge disse bøkene fra 1911 gjenstand for gjenstand og teknikk for teknikk er en god løsning for dagens skole. Det var nokk problematisk også den gang disse bøkene var i bruk i skolen, om ikke læreren evnet å tilpasse undervisningen med dette som ett utgangspunkt. Det er derfor prinsippene og tenkemåten til Kjennerud-Løvdal jeg vil trekke fram som ett godt eksempel og utgangspunkt å jobbe videre med.

 

Otto Salomon.

Kjennerud-Løvdal står i tradisjonen til den Svenske sløydmesteren Otto Salomon og det er nokk hans pedagogikk som er utgangspunktet for de norske bøkene. Otto Salomon advarte sterkt mot å følge ett opplegg med faste gjenstander som skulle snekres, Det var læreren og individuell oppfølging av elevene som var viktig i følge hans pedagogiske prinsipp. Derfor anbefaler jeg å lese artikkelen om Otto Salomon her.

 

 

Trond Oalann

 

 

Siterte verk

Berntsen, D. o. ( 2014 , november 06). Morgenbladet.no. Hentet 2016 fra https://morgenbladet.no/ideer/2014/fa_hovelbenken_tilbake_i_skolen

Dennett, D. C. (2013). Intuition pumps and other tools for thinking. . Maine: penguin books.

Harris, S. (2016, Juli 11). Sam Harris blog. Hentet 2016 fra Complexity & Stupidity : https://www.samharris.org/podcast/item/complexity-stupidity

Kjennerud-løvdal. (1911). Hjelp til selvhjelp Sløidlære for skole og hjem. . Kristiania.: Kristiania – provinsbokhandelen.

Norsk ordbok. (u.d.). Hentet 2016 fra The free dictionary : http://no.thefreedictionary.com/h%C3%A5ndverk

Wikipedia . (u.d.). Hentet 2016 fra https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_Konrad_Kjennerud

Økseskaft etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.

Først noen kommentarer til denne artikkelen.

Det er åpenbart noe som mangler i denne arbeidsinstruksjonen Til Kjennerud-Løvdal. Her er ikke noen beskrivelser av tilpassing av skaftet til øksehodet, det er klart at man må måle opp hullet i øksenakken og gjøre tilpasninger i forhold til størrelsen på dette. Vi må også tenke på om øksa skal være overskjefta, rettskjefta eller underskjefta. Personlig bruker jeg å tilpasse øksa på skaftet straks etter det er grovformet, ikke slik som i boka der det blir tilpasset til slutt. Arbeidsinstruksjonen jeg går i gjennom her beskriver også å lime fast skaftet i øksa. Det er nok hornlim det er snakk om, og den lar seg vell dampe løs igjen om skaftet knekker, så dette er slik sett ikke så dumt.

okseskaft-skjefting-44
Illustrasjon 108. økseskaft.

Nr. 108. Økseskaft. Ask eller bjørk. R110, 114. 1) Høvl ut emnet jamnbredt (5 cm) og med ulik tykkelse i endene (2,4 og 1,8). Hugs pussingsmonn. 2) dra tverrlinjer rundt om stykket etter tegningen (omvinkling). 3) Sett av på begge sidene punkter i tverrlinjene for den buede overkanten (strekmåt) og tegn den buede linjen på en av sidene. 4) Form overkanten (rundsag, skavl, vinkel) og jamn den (fil). Sikt langsetter linjene på kantene og rett der det ikke er jamt. 5) ta bredden av skaftet i strekmåtet (r 113; 3,6 + pussingsmonn), dra ett riss for underkanten og la det gå helt ut til bakenden og helt fram til der skaftet er breiest. 6) Dra den skrå linjen for bakenden av skaftet etter tegningen og rett på frihand den buede linjen i underkanten i begge endene. 7) form det buede stykket av underkanten. 8) reinskjær den bakerste enden etter den skrå linjen (et par mm i overmål) og jamn den (kniv). 9) Høvl stykket ved framenden på begge kantene etter tegningen og jamn enden, men ta ennå ikke stykket av lengden. 10) Sidene av skaftet viser sig nå som vi ser dem i det øverste risset. Tegn op ovalene på endene av stykket (passer, blyant). 11) Dra midtlinjen langsetter begge kantene og så langsetter sidene linjer som viser hvor ovalen er breiest (blyant, bruk neglen på tommen til anlegg). 12) Dra tangentene i ovalene (se enderissene). 13) Høvl ut faser for overrundingen (skavl, høvel). Fasene blir breiest der stykket skal være breiest og omvendt; de skal i hele sin lengde tangere skaftet. 14) Gjør stykket åttekantet, sekstenkantet og ovalt, fil og puss det og ta det av lengden (se nr. 107, 14-17). 15) Fest øksehodet på skaftet med kiler og lim.

okseskaft-skjefting-1
En Askeplank som skal bli økseskaft. Bila til høyre skal skjeftes slik det er beskrive i sløydboka. Øksa til venstre i bildet er ei skogsøks og skal få tradisjonelt skogsøksskaft.
okseskaft-skjefting-2
Merking for oppdeling av emnet. Det er merket slik for å få stående åringer i skaftet. Ut mot baken (kanten) av planken er den seigeste veden.
okseskaft-skjefting-5
Deler opp emnet med rammesaga.

Rammesaga fra Voss.

okseskaft-skjefting-7
Rammesaga er effektiv til å splitte grove emner.

Klikk på bilda for bildetekst:

Fotsaging. Høvling av ei fjøl.

okseskaft-skjefting-53
Her har jeg tegnet opp på emnet etter illustrasjonen i boka.
okseskaft-skjefting-56
Sager til overkanten med rundsag.

Rundsag.

okseskaft-skjefting-58
Jevner den til med sponhøvel (Skavl).
okseskaft-skjefting-61
Merker bredden med ripmåten.
okseskaft-skjefting-62
Merker opp resten av linjen med blyant.
okseskaft-skjefting-68
Tegner opp ovalene på enden av emnet. Slik skal tverrsnittet på ett økseskaft være, formet som ett egg.
okseskaft-skjefting-69
Merker på midtlinjen på kantene.
okseskaft-skjefting-71
Drar opp linjer langs sidene for ovalen med tommelneglen som anlegg.
okseskaft-skjefting-72
Tar ut faser for ovalen. her følger jeg ikke boka helt slavisk og bruker bandkniven til det grøvste.
okseskaft-skjefting-73
Jevner og lager flere faser med sponhøvel (skavl).
okseskaft-skjefting-74
Jevner med fil.
okseskaft-skjefting-75
Om man skal pusse skaftet med sandpapir slik de beskriver det i boka, bør mann være sikker på at mann ikke trenger å gå på den pussede overflaten med skjærende verktøy igjen sener. Slipekornene ødelegger eggen.
okseskaft-skjefting-76
Sjekker at skaftet får en god plassering i bila, den skal være litt underskjeftet. Det betyr at skaftretningen peker litt ned i forhold til eggretningen sett fra siden. Denne bila er i tillegg smidd skeivskjeftet, det betyr at skaftet går ut til ene siden når man ser bila ovenfra.
okseskaft-skjefting-78
Det er lurt å gjøre rein skafthullet før man begynner å prøve skaftet i bila. Jeg bruker også å runde kanten på skafthullet på bila for at skaftet ikke skal ha en skarp kant å brekke mot.
okseskaft-skjefting-79
Det er fint å bruke en liten støthøvel til å tilpasse med.
okseskaft-skjefting-80
Fil er praktisk for den siste tilpassingen, spesielt det har kommet litt rust eller metallspon på skaftet når man har prøvd det.
okseskaft-skjefting-81
Nesten inne. Nå er det klart for å lage til for kilen.
okseskaft-skjefting-83
Sager ett skar i skaftet for kilen.

Bredsag.

okseskaft-skjefting-84
Emne for kilen er ganske feit tettvokst kjerneved av fur med stående åringer. Jeg lærte av Sjur Nesheim å bruke ett mykere treslag en skaftet i kilen, og da helst feit furu, dette henger bedre fast i skaftet.
okseskaft-skjefting-85
Kløyver opp emnet slik at det følger fibrene i veden.
okseskaft-skjefting-86
Stikker ut kilen.
okseskaft-skjefting-88
Til slutt høvler jeg den til. Her har jeg laget en utsparing i underlaget for å legge kilen i når jeg høvler.
okseskaft-skjefting-89
Kilen.
okseskaft-skjefting-90
Kilen må ha en langvillig stigning.
okseskaft-skjefting-92
Om man setter bila fast i benken for å slå i kilen er det viktig at det er understøttet på enden slik at man ikke skader tangen i benken.
okseskaft-skjefting-94
Når kilen er slått så langt i at det nærmest er stopp snitter man inn i kilen på hver side med kniven. Godt gammelt jungelord, fra Roald Renmælmo.
okseskaft-skjefting-96
Vi slår kilen litt lengre inn (så langt den går) og knekker den av etter knivskaret, nå «låser» veden i skaftet den fast.
okseskaft-skjefting-126
Bila med skaftet fra sløydboka. Nr. 108.

Å Bruke ei skeivskefta bile.

 

Fotsag etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.

 

Nr. 183 c. Fotsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men disse målene: Lengden av armene 40 cm, bredden 4 cm, tykkelsen 3 cm, den jamnbrede parten 1,8 cm tykk og den øverste enden 1,2 cm. Lengden av åsen retter sig etter bladet som gjerne er på lag 90 cm mellom holene; bredden og tykkelsen skal være 3 cm. Se figuren på side LXXXII.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka. Side LXX i bind 3
Fotsaging  (5)
Illustrasjonen fra boka, side LXXXII.

Se også fotsaging.

DSC_7702
En kopi av fotsaga til Sjur Nesheim.

Rundsag etter Kjennerud -Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka. Side LXX i bind 3

 

Nr. 183b. Rundsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men sagarmene skal her bare være 28cm lange. Lengden av åsen retter seg etter bladet. Snekkeren har gjerne en rundsag som er lenger en vår fordi han også bruker den samme, når han skal sage for fot, men ofte har han dessuten også en som er kort. Rundsagen bør være kort fordi den da er stivere og raskere å hvesse. Vi nytter forresten heller ikke lengden av en kort rundsag fullt ut. Når det lar seg gjøre bør vi bruke rundsag der vi ellers bruker stikksag. For lettvint å få løst bladet fra en av knottenemens vi stikker det gjennom holet, fester vi det til en klype som er satt inn i den knotten vi griper om når sager. Setter vi klypen i den andre knotten , vil bladet ikke kunne holde lenge da det leiter for mye på skjøten. Klypen b (se nr. 183) kan vi lage oss av bandjern; Klypen a er å få kjøpt. En skole bør ikke ha mer enn en sag som er forsynt med en slik klype da den er mindre varig. Skal rundsagen kunne gå godt når vi sager etter sterkt buede linjer, bør vi vike tennene en liten monn mer enn i bredsagen. En og annen tann t. eks. tiendehver bør være uvikt.

DSC_7700
Rundsag med utgangspunkt etter tegningen i boka, menn her er det ei not i toppen av åsen som strammepinnen låses i.
DSC_7704
Rundsag etter tegningen i boka med klype.
DSC_7703
Ei eldre rundsag med grov tanning, sannsynlig til tømrerarbeid.

Bredsag etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, Bilder og bildetekst er mine.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka.

Nr. 183. Bredsag. Ask, teak (utt. Tik) eller bjørk til armene og knottene og finvokst benkløvd furu til åsen. 1) Ta ut emner til armene med 10 cms overmål i lengde og høvl dem jamntykke (3,5X2,8 med pussingsmonn).

Bredsagsnikring  (2)
Emner til bredsaga, ask og furu.
Bredsagsnikring  (6)
Ferdig splitta og høvlet.

Fotsaging. Høvling av ei fjøl.

2) Dra en linje rundt om stykkene på lag 2,7 cm fra den beste enden (omvinkling), merk av senteret til holet på begge kantene (strekmåt) og bor holene halvt fra begge kantene (helst spiralbor).

Bredsagsnikring  (7)
Merker for hullet.
Bredsagsnikring  (11)
Borer med 13mm spiralbor, halveis fra hver side.

 

3) tegn op formen på kantene. Skal armene kunne bli jamntykke og svare til holene, må vi dra begge strekmåtrissene for tykkelsen med annlegget støttet mot den samme siden, den merkede. Tegn avspissingen (blyant).

Bredsagsnikring  (14)
Merker formen på sagarmen i enden ved knotten.
Bredsagsnikring  (16)
Merker med rissmåt fra vinkelkanten, denne har to individuelt stilbare rissespisser.
Bredsagsnikring  (17)
Formen er ferdig merket.

 

4) Sag etter linjene, men ta ennå ikke stykkene av lengden.

Bredsagsnikring  (20)
Sager ut formen med bredsag.

Bredsagsnikring  (19)

Bredsagsnikring  (21)
For å komme helt til endes måtte jeg legge emnet flatt på benken.
Bredsagsnikring  (22)
Sager ut formen på enden med rundsag, denne rundsaga har i overkant bredt blad for en slik jobb.

Rundsag.

Bredsagsnikring  (25)

Bredsagsnikring  (26)
Emnet er klart for videre bearbeiding.

 

5) Sett dem sammen kant mot kant, stikk en rund pinne gjennom holene, sag et skar i den andre enden av dem og sett i en flis der til å holde dem sammen med.

Klikk på bilda for tekst.

Bredsagsnikring  (31)
Har satt i pinnen og sager ett skar for flisa.
Bredsagsnikring  (32)
Flisa er i og sikkrer at sagarmene blir lik hverandre.

 

6) Form sidene etter linjene (kniv, skavl, høvel), jamn dem med fil og slettjern (R 158 b) og puss dem med sandpapir.

Bredsagsnikring  (34)
Setter sagarmene i filklemma og bearbeider dem med rasp.
Bredsagsnikring  (36)
Høvler med sponhøvel (skavl)
Bredsagsnikring  (37)
Sagarmene er ferdig så langt.
Bredsagsnikring  (44)
Former avfasingen på sagarmene med tollekniv og fil.

7) Sag skar for bladet i knottene, sett dem inn i armene og sett inn bladet; de ståltrådbetene som skal feste bladet, må være tykke.

Bredsagsnikring  (41)
Knottene ferdig dreiet, det er også en tegning av knotter som kan lages uten dreiebenk i boka.
Bredsagsnikring  (46)
Merker opp for å borre hull til festeskruen i knottene.
Bredsagsnikring  (47)
Borer.
Bredsagsnikring  (50)
Beslaga som er kjøpebeslag er litt for breie og må files til.

 

8) Høvl ut åsen, merk op for et av tappolene, hogg det ut og pass inn en av armene (R 184); lykkes det dårlig, må det gjøres om igjen (R 175). 9) Merk op for det andre tappholet. Avstanden mellom tappholene skal være 3mm større en ved bladet; armene kommer da til å stå riktig når vi strammer snoren. Hogg ut holet. 10) pass inn den andre armen og akt dig så den ikke kommer vindskjevt til den første.

Bredsagsnikring  (52)
Merker opp for avstanden mellom armene og legger til 3mm.
Bredsagsnikring  (51)
Tapper ut i åsen.

Se også vedsag.

11) form åsen, lag strekkpinnen, poler stykkene, sett sammen sagen og legg snoren på.

Bredsagsnikring  (57)
Høvler til strekkpinnen.

Høvling av ei tynn fjøl.

12) vik og skjerp bladet (R141, 142). En tann her og der t. eks. tiendehver bør stå uvikt. De sagbladene vi mest bruker er merket Brand, og det er et godt slag; best er det amerikanske som er stemplet Diston & son, men det er dyrt.

Bredsagsnikring  (59)
Tester saga, den går godt.
Bredsagsnikring  (1)
Den ferdige bredsagen. Denne er litt lengre en de andre jeg har, jeg har filt den for kapping av furu og andre mykere treslag.

Nederst på illustrasjonen i boka er det tegnet opp noen grindsagknotter som jeg tolker er ett alternativ om en ikke har dreiebenk, jeg laget noen slike med en kort beskrivelse av fremgangsmåten jeg brukte. Jeg bruker fremgangsmåten for høvling av åttekant og høvling av rundholt i sløydboka som utgangspunkt.

Klikk på bilda for tekst.

Omvinkling etter Kjennerud-Løvdal

Jeg har lenge interessert meg for sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal, en av de tingene jeg liker så godt med de er at det metodisk går gjennom ulike grunnleggende arbeidsteknikker. Det er veien fram til ett godt resultat å kunne merke, måle og vinkle. Vinkelkanten får vi når vi høvler fjøla.

Teksten er fra sløydboka og bildene og bildetekst mine.

  1. Omvinkling. 1) Støtt anlegget av vinkelen fast inntil vinkelkanten som jo er den merkede kanten eller flate nr. 2 (R 13,2). 2) Klem fjøren fast ned mot flaten (flate nr. 1) og dra en tverrlinje med skarp blyant. 3) Før tverrlinjen videre over begge kantene mens du støtter vinkelen til flate nr. 1. Støtt atter vinkelen mot vinkelkanten og bind linjene sammen.

 

Vedsag etter Kjennerud – Løvdal

Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst mine.

DSC_7585
Illustrasjoner fra boka.

Teksten fra boka. Kjennerud- Løvdal Sløydlære III:

Nr. 177. Vedsag. Ask eller bjørk til armene og strekkpinnen og finvokst, benkløvd furu til åsen. 1) Høvl ut emnene. 2) Sag ut skar i armene for bladet og sett det inn med vingeskruer, klinknagler, mutterskruer eller almindelige skruer (1-toms nr. 12). Brukes det siste, må de settes godt i for ellers holder de ikke lenge. Skruegjengene må få godt tak fra skaret og helt ut, og spissen må gå helt gjennom veden og files bort. 3) gjør en sliss i den ene enden av åsen (R 183); du vil av siderisset se at slissen skal være 1mm bredere i ene siden av åsen en i den andre. 4) Sett av på åsen fra bunnen av slissen lengden av bladet mellom armene (+3mm; omvinkling). Avstanden mellom armene blir da større øverst enn nede ved bladet, men det retter sig av sig selv når vi siden strammer snoren. 5) Sag ut slissen i andre enden av åsen, pass inn den andre armen og la ikke armene komme vindskjevt til hinannen. 6) Ta bladet ut av armene og ta stykkene av lengden og form dem. Dersom vi skal bone eller polere sagen, må vi gjøre det nå. 7) Sett stykkene sammen, legg på snoren, sett i strekkpinnen og bind den fast. 8) vik og skjerp bladet (R196)

DSC_7588
Ask til armene.

 

DSC_7591
Emnene er ferdig høvla.

Høvling av en fjøl.

DSC_7598

DSC_7596
Sager ut skar for bladet med ei rundsag uten vigg for å få ett smalest mulig sagskar.

Rundsag.

DSC_7600
Merker opp for skruehullene.
DSC_7603
Naver/strilabor passer bra til denne typen skruer.

DSC_7601

DSC_7608
Slisser ut i åsen.
DSC_7609
Hugger ut med tappjern.

DSC_7604

DSC_7606
Legger til 3mm på lengden.
DSC_7610
Former åsen med sletthøvel og pusshøvel.
DSC_7614
Former sagarmene.
DSC_7615
Former sagarmene

 

DSC_7623
Monter saga og kapper skruene. Jeg valgte å gjøre dette etter forming og montering for å slippe metall spon som sløver verktøyet når jeg senere skulle forme den.
DSC_7624
Filer ned skruene.

DSC_7625

DSC_7618
Merker opp for hull til festesnora, vanlig plattbor til å bore med.

DSC_7620

DSC_7630
Strammepinnen ferdig montert og festet. Det er ikke vanlig å binne denne fast.
DSC_7628
Tennene er ferdig filt og vigget, bladet er såpass rustent at det ikke blir ordentlig skarpt.
DSC_7626
Vedsaga er ferdig, jeg har tenkt å prøve den ut på tømrerarbeid.

Fotsaging, etter Kjennerud-Løvdal

 

  1. Saging for fot. English versjon.

Tekst fra sløydboka, bildetekst og bilder er mine dersom ikke annet er nevnt.

Når vi fører sagen som billedet på side LXXXII viser, kaller vi det å sage for fot, og vi kaller sagen fotsag. Den måten måten å føre sagen på bruker vi når vi har mye tung saging, t. eks. når vi sager planker og tykke bord langsetter. Kroppstillingen er som til annen tung saging. 1) spenn stykket fast mellom hakene så saglinjen kommer litt utenfor benken, grip med høire hand om knotten og sagarmen og med den venstre om den andre enden av armen og før sagen rett op ned. 2) Da tennene på fotsagen peker nedover, biter den bare når den går nedover, og derfor må vi da klemme den litt framover; opover skal den gå lett. Når vi har fått fotsagen i vår makt og kan føre den støtt, går sagingen både fortere og tar mindre på kreftene enn når vi sager på vanlig vis. 3) Også når vi skal sage etter buede linjer, lønner det sig å sage for fot ifall vi har mye og tung saging, men sagen må være mye lenger enn vår vanlige rundsag.

Fotsaging  (5)
Illustrasjonen fra boka, side LXXXII.
TO: Sjur Nesheim har lært fotsaging som en del av fagtradisjonen han sto i. om emnet kneip på saga brukte han å sette tollekniven i sagskaret, han brukte også talg på sagbladet for å få det til å gå lettere. Bilda er fra ett dokumentasjonsprosjekt med Sjur som informant om snekring av dører. Prosjektet var ett samarbeid med HIST. NHI. og HFK.

Vanlig Sinking Etter Kjennerud-løvdal

 

  1. Vanlig sinking.

Tekst fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.

Sinking (4)
Emna er ferdig uthøvlet og støtet på enden.

Høvling av en fjøl. Støthøvling.

a)Tappstykket, 1) Ta tykkelsen av tapholstykket i strekmåtet med så stort overmål at strekmåtskjæret nettop griper om stykket.

Sinking (8)
Stiller inn ripmåten.

Hold anlegget mot den støtte enden av tappstykket og gjør et fint skar tvertover begge sidene.

Skjæret i strekmåtet må være så skarpt at tretrevlene ikke rives op men skjæres over, og utsiden av det må være formet så den peker loddrett ned og ikke innover mot anlegget

Sinking (6)
Slik er spissen på min ripmåt for sinking.

(se n. 113 strekmåt), for ellers blir sinkingen utett. 2) gjør det samme skarene i tappholstykket. Dersom stykkene ikke er jamntykke, stiller du strekmåtet etter tappstykket. 3) Merk op for tappene på endeflaten. Vi har tapper av to slag, halvtapper (det to ytterste) og heltapper ( de andre.) Dra med nålvass blyant midtlinjen i halvtappene (vinkel), de skal halvere den bredeste kanten av dem (pussingsmonn ½ med mer, se opprisset). 4) dra midtlinjen for heltappene og del da først avstanden mellom midtlinjene i halvtappene i like store parter, da har du midtlinjene for heltappene.

Sinking (14)
Merker for tappene på endeveden.

5) Ta den brede siden av tappene i passeren og merk op for dem alle på innsiden av stykket helt inntil endeflaten; bruk øiemål og sett punktene like langt fra midtlinjen.

Sinking (15)
Merker med passeren, bare trykker passerspissene litt ned i veden på hjørnet.

Dra en linje gjennom punktene ned til strekmåtskaret på innsiden av stykket (blyant, vinkel).

Sinking (17)
Vinkler ned etter passermerket.

Gjør likeens på den smale siden av tappene og dra linjer ned til strekmåtskaret. Bind til slutt linjene på framsiden og baksiden sammen med linjer over endeflaten, da får du de skrå linjene.

Sinking (20)
Her har jeg merket på begge sider og fører linjene over endeveden.

Vi har nå merket op for tappene. Når vi har fått øvd oss litt, og særlig når vi lager ting det ikke er så nøie med, kan vi spare oss for den sene  opmerkingen og sage ut tappene etter øiemål. 6) Vi sager ut tappene med bredsag når stykkene er omkring 1 cm tykke eller mer, men med bakksag når det er tynnere ved. Spenn stykket rett op ned i benken med den brede siden av tappene vendt til dig – oftest er det best å bruke framtangen – og sag ned til strekmåtskarene, følg utsiden av blyantlinjen og før sagen slik at den tar bort den ene halvparten av linjetykkelsen  mens den andre blir stående urørt. Sag ikke tappene ferdig med en gang, men ta først den ene siden av dem alle og så den andre (hvorfor?)

Trykk på bilda for bedre størrelse og bildetekst:

7) Hogg ut veden mellom tappene; spenn stykket flatt i høvelbenken så tappene vender framover, og stikk først ut en liten flis (hoggjern.)

Gjør endelig dette først, for ellers blir sammenfellingen utett da hoggjernet vil gjøre kanten mellom tappene ujamn. Det gjelder nettop at den kanten strekmåtet har skåret, blir stående urørt og skarp.

Sinking (32)
Slik kan det godt se ut før man begynner å bruke klubba.

8) Sett hoggjernet med fasen vendt fra dig ned i et av skarene, t. eks. det lengst til venstre, hold det tett inntil den loddrette veggen, la det helle litt framover og gi det et lett klubbeslag.

Vi er oftest nødd til å bruke et hoggjern som er litt smalere enn avstanden mellom tappene og må da flytte det bort til den næste tappen og gi det et nytt slag. Flytt jernet nogen med mer framover, la det helle litt mer enn forrige gangen, hogg ned og bryt litt på jernet så flisen løsner. Flytt det så bort til den andre tappen og gjør likeens der. Sett jernet atter inntil den loddrette veggen, hogg ned på nyttog nå litt sterkere og hogg ut en flis som den forrige gangen. Hold på med det til du til du er halvveis gjennom stykket.

Sinking (33)
Her er ene siden av tappstykket ferdig.

9) Gjør likeens med de andre tappene. 10) Snu stykket så den andre siden kommer op og hogg der på samme vis, men i gjennomslaget må du holde jernet slik at du har det i din makt så det ikke går for dypt; det har lett for å gå gjennom så det kommer ut innenfor strekmåtskaret. Har du hele tiden holdt jernet med svak helling framover, vil bunnen mellom tappene ikke være plan, men det vil bli to flater i stump vinkel til hinannen, en grunn renne altså; og det hjelper til at sammenfellingen blir tett. Men du må slett ikke la jernet ha for stor helling, for da for da får du et så stort rum at limingen ikke holder. 11) Rensk tappene nede ved bunnen der det trengs, men bruk ikke kniv på sidene for da blir de glatte, det de ikke må være fordi det da blir vanskeligere å få sammenfellingen tett, og limingen holder ikke så godt. Flatene bør være så rue som etter fin saging. 12) Skulde en side på en tapp være mislykket, må du rette på det med hoggjernet og stikke tvert over tappen og ikke langsetter veden. Flaten blir litt ru av det, og dessuten faller arbeidet da lett om veden er litt vrien dessmer.

Sinking (42)
Tappene er ferdig.

b) Tappholstykket. 1) Merk op for tappholene; legg stykket på høvelbenken med den siden op som skal vende inn; det blir oftest vrangsiden. Legg det så at den enden holene skal være i, kommer bortest. 2) sett tappstykkene loddrett på stykket så den brede kanten av tappene kommer nøiaktig inntil strekmåtskaret og hold stykket støtt mens du merker op for holene (skarp rissespiss)

Sinking (56)
Mitt tappstykke var for langt og stort til å holde på frihånd, jeg satt det i framtanga med tappholstykke på en krakk under.

; riss først op for den ene siden av alle tappene og så for den andre. Dra rissene fra den smale kanten til den brede. Fører du rissespissen på motsatt vei, da er det ikke lett å den til å holde sig tett inntil sidene fordi den da vil følge vekstene i veden. 3) Før tappholrissene videre over endeflatene (skarp blyant, vinkel).

4) Sag ut tappholene. Nå gjelder det om   Sammenfellingen skal kunne bli tett eller ikke. Det risset vi skal sage etter er en smal renne, og det er nettop om å gjøre å få sagen til å gå slik at den tar vekk den ene halvparten av rennen og lar den andre bli urørt. Så nøiaktig må vi her arbeide dersom det skal lykkes oss å få en god og tett sinking. Vi må la sagen peke rett fram, og vi må sage på den siden av risset som vender innover mot holet, for da tar den bort ved som skal vekk. Sager vi derimot på den andre siden av risset, skjønner du nok at holet må bli for stort og ubrukelig. Også nå bør vi sage for den ene siden av alle holene. Vi må også føre sagen vannrett og som sagt rett frametter de overvinklede blyantlinjene så holene blir like store på begge sidene av stykket og særlig må vi ha øie med at tappholene ikke blir størst på den siden som vender fra oss. Det er bare bra at vi fører sagen så holene blir en ørliten monn mindre på den siden som vender fra oss når det bare blir lite nok; en halv med mer er alt for mye.

Sinking (57)
Nakksaga jeg brukte på tappene var for grov til å sage tapphol. Jeg brukte heller ei rundsag som jeg har til høvelmaking, den er uten vikking. Ekstra sterke briller er ett nyttig verktøy.

Rundsag.

5) Hogg ut holene for heltappene som du lærte ovenfor i a7; holene for halvtappene skjærer du ut med sagen. C) Stykkene settes sammen. Bruk hjelpestykke for hammeren og akt dig at du ikke holder stykkene skakt mot hinannen. Veden har lett for å sprekke ved halvtappene, og for å flise sig om tappholene. Om limingen se R 180. d) Er tappstykket og tappholstykket ulike tykke, går vi i det hele fram på samme måten som via har lært før, emn vi må stille strekmåtet særskilt for tappene og tappholene, tykkelsen av det ene stykket må settes av på det andre:

Sinking (67)

Sinking (80)
Endene må støtes av med høvel.

Sinking (98)Sinking (95)Sinking (96)

Sinking (103)
ferdig sink, hele kista må pusshøvles til slutt.

Fin pusshøvling. Pusshøvel (høvelmaking)

Sinking (100)
Ferdig sink.

Den ferdige verktøykista.