Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst mine.
Illustrasjoner fra boka.
Teksten fra boka. Kjennerud- Løvdal Sløydlære III:
Nr. 177. Vedsag. Ask eller bjørk til armene og strekkpinnen og finvokst, benkløvd furu til åsen. 1) Høvl ut emnene. 2) Sag ut skar i armene for bladet og sett det inn med vingeskruer, klinknagler, mutterskruer eller almindelige skruer (1-toms nr. 12). Brukes det siste, må de settes godt i for ellers holder de ikke lenge. Skruegjengene må få godt tak fra skaret og helt ut, og spissen må gå helt gjennom veden og files bort. 3) gjør en sliss i den ene enden av åsen (R 183); du vil av siderisset se at slissen skal være 1mm bredere i ene siden av åsen en i den andre. 4) Sett av på åsen fra bunnen av slissen lengden av bladet mellom armene (+3mm; omvinkling). Avstanden mellom armene blir da større øverst enn nede ved bladet, men det retter sig av sig selv når vi siden strammer snoren. 5) Sag ut slissen i andre enden av åsen, pass inn den andre armen og la ikke armene komme vindskjevt til hinannen. 6) Ta bladet ut av armene og ta stykkene av lengden og form dem. Dersom vi skal bone eller polere sagen, må vi gjøre det nå. 7) Sett stykkene sammen, legg på snoren, sett i strekkpinnen og bind den fast. 8) vik og skjerp bladet (R196)
Merker opp for skruehullene.Naver/strilabor passer bra til denne typen skruer.
Slisser ut i åsen.Hugger ut med tappjern.
Legger til 3mm på lengden.Former åsen med sletthøvel og pusshøvel.Former sagarmene.Former sagarmene
Monter saga og kapper skruene. Jeg valgte å gjøre dette etter forming og montering for å slippe metall spon som sløver verktøyet når jeg senere skulle forme den.Filer ned skruene.
Merker opp for hull til festesnora, vanlig plattbor til å bore med.
Strammepinnen ferdig montert og festet. Det er ikke vanlig å binne denne fast.Tennene er ferdig filt og vigget, bladet er såpass rustent at det ikke blir ordentlig skarpt.Vedsaga er ferdig, jeg har tenkt å prøve den ut på tømrerarbeid.
På Vestnorsk kulturakademi sitt verksted på Voss henger det ei gammal og spesielt stor grindsag og ei relativt liten rammesag. Vi har prøvd ut rammesaga i forbindelse med grindbygging og slik, blant annet til å sage ut grøype for beten i stavene men også klauve i sperra. Den fungerer svert godt til dette bruket, så det var grunn nokk til å snekre seg ei. Kva den opprinnelige bruken har vert er vanskelig å si, vi kjenner til at slike har blitt bruka på sagstilling for å kløyve opp tømmer, men då er det andre håndtak og de er lenger. Det finnes og en del liknende sager på digitalt museum, mange av disse har også litt annerledes håndtak og ser ut til å være mer fintannet slik at det kanskje er oppdeling av material på snekkerverkstedet det er snakk om? Mye av dette er usikkert og jeg søker mer kunnskap om emnet.
Den store grindsaga, 1,2 meter lang.Grindsaga har skandinavisk tanningsmønster for tverrved, den må files med sverdfil.Rammesaga fra Voss.Rammesaga har smidde beslag for feste av bladet.
Sagbladet:
Sagbladet ble laget av ett gammelt bandsagblad fra ei tømmersag. det er 1mm tykt. De originale tennene måtte kappes vekk.Bladet er klart til å få nye tenner.Sager ut tenna grovt med en baufil etter en mal i første omgang.Oppmerking for tannindelingen.Den hjemmelagde sagklemma.Filer tenna med trekantfil og vigger de til slutt.Jeg bruker skaft i begge ender på filen, filen er montert slik at skafta holdes i vater når man filer.
Langvedtanning.
Jeg lagde mine egne beslag for å spenne opp bladet menn planlegger å få smidd kopier av de originale på rammesaga fra Voss. Iden til de hjemlagde beslaga fikk jeg fra Blackburn Tools.
En gammel firkantkanal.kappet og slisset inn for bladet.Borer hull i bladet for festesplinter.
Endelig trearbeid, det er trivelig.
Bjørk til tverrarmene.
Sager og høvler ut emne til tverrarmene og merker opp for tapphull.
Hugger tapphull.Grei måte å bli kvitt sponen når man stikker ut siste resten.Høvler og kapper til emne for de stående rammene.Merker opp for tapphull, har litt overmål på lengden.Klassisk måte å merke/lage ei veit for saga. fasen på jernet skal være mot vinkelen slik at man ser hva man gjør.Snur jernet og skjærer ut veitaNå kan jeg starte med saga i veita, uten at den river i starten på snittet.Sager ut tappene med bredsag, dette bør gå uten senere justeringer.
Forsetter med rasp og fil.Merker på avfasing på hjørnene.spikker ut med tollekniv og bandkniv.
Går over med rasp og fil før de er ferdig.Monterer delene og spenner opp bladet, det er bare spennet i bladet og friksjonen i de trange tappene som holder saga sammen.Rammesaga er ferdig, det er ikke en nøyaktig kopi i utforming av ramma men prinsippet er det samme. Den går godt i tør furu, har ikke fått testen den i rå furu enda, mulig den må vigges litt mer da.
På Bloggen Høvelbenk skriv Roald Renmælmo litt om skandinavisk sløyd historie og den svenske sløydens far Otto Salamo, han viser til ei bok The Teachers’ Hand-book of sløjd skrive av Otto Salamon i 1892. I denne boka står det litt om rammesaga og bruken av den i sløydsammenheng. Det er interessant at han ser for seg denne store saga som ett verktøy i sløyden til oppdeling av emner. I Bøkene til Kjennerud-Løvdal er ikke denne saga nevnt, der er den største saga til oppdeling av emner fotsaga. Jeg limer inn ett utklipp fra Otto Salamon si bok her.
Illustrasjon fra boka.Teksten fra boka til Otto Salamon.
På begynnelsen av 2000-tallet, under en samtale med Knut Øvstedal fortalte han at det var en særegen stavkonstruksjon i løene på Voss. Han viste meg rundt på noen av disse og forklarte litt om konstruksjonen. I forbindelse med at det skulle bygges ett nytt uthusbygg på gården Hefte på Voss ble det foreslått å bruke denne lokale stavbyggingstradisjonen. Vi har ikke noe spesifikt navn på denne konstruksjonen og det er heller ikke gjort nokk registrering av de ulike variantene til at vi kan se variasjoner over tid og geografisk innenfor Vossadistriktet. Den dokumentasjonen jeg har vert med på har vert i forbindelse med boka til Jon Bojer Godal om bæresystem i eldre Norske hus. Steinar Moldal, Jon Bojer Godal og jeg hadde en synfaringsrunde i løpet av to dager. seinere i forbindelse med nybygget på Hefte fikk jeg hjelp av den lokalkjente og bygningskyndige Kåre Herfindal til å ta en ny runde, vi var på tre løer og noen mindre uthus.
Det ble besluttet at selve byggingen skulle arrangeres som ett kurs, det var bygningsvernsenteret på Voss som sto for organiseringen av dette.
En løe på Helleve som Kåre Herfindal viste meg ble utgangspunkt for nybygget.
Løa på Helleve.
Vi ser en hjørnestav.
Sammenføying mellom stav, bete, og stavlegje.
Kilen gjennom mellombetene som holder stavlegjene på plass. Lokalt navn er Nål.
I grove trekk kan man si at det fra gammalt av har vert tømra løer i Vossa distriktet de stavbygde slik vi ser dem i dag har stort sett blitt bygd ved siste utskifting eller seinere. Det er uansett grunn til å mene at stavkonstruksjonen er en videreføring av eldre byggetradisjoner på Voss. Det har vert stavbygninger på Voss tidligere og den mest kjente av disse er Finneloftet fra 1295. Men vi kjenner til at utløer, saghus og lignende også har vert stavbygninger.
Illustrasjon av Finneloftet fra boka Norske tømmerhus fra mellomalderen band V av Arne Berg.
Vi ser at konstruksjonen i løene på Voss har flere likhetstrekk med Finneloftet, det kan være tilfeldig eller det kan være en byggmester som har tatt utgangspunkt i noe kjent og som har tatt i bruk denne varianten på slutten av 1800-tallet. Enda en mulighet er at Vossaløene er bygd etter en gammel stavbyggetradisjon på Voss. Vi tror at nærmere undersøkelser og registrering av flere bygninger kan gi oss svar på noen av disse spørsmåla.
Tradisjonene for selve rekkefølgen og fremgangsmåten for å bygge slike vossagrindverk er tapt. Men jeg har vert med å bygd en del ulike varianter av uthusbygg i stavverk rundt om i Norge, flere av disse har en dokumentert og til dels levende tradisjon for rekkefølge og fremgangsmåter. Med utgangspunkt i dette var det egentlig ganske greit å velge fremgangsmåter som passet inn i vossasystemet. Det betyr ikke at det er akkurat slik det ble gjort når originalbygget ble bygd, menn det virket som en logisk måte og det fungerte godt.
Først skjøtet vi sammen den nedre stavlegja, på originalbygget var denne i hel lengde menn vi fikk problemer med å skaffe langt nokk tømmer. skjøten vi brukte har jeg sett på andre løer på Voss, men også i grindløer. Det er også vanlige låseskjøter (fransklås) i noen vossaløer.
Skjøten på den nedre stavlegja. på kurset ble den ene tappen i skjøten glemt, det var kurslederen sitt ansvar.
En type låseskjøt som jeg har sett på ei løe på Grove.
Etter at den nedre stavlegja var ferdig skjøtet sammen i full lengde med låseskjøt kunne vi legge ut hovedbetene, betene ble forberedt med et lite uttak (hakk) der «setet» for staven skulle komme. Dette ble gjort for å få satt beten opp stødig, og for å ha ett utgangspunkt for å felle staven senere i prosessen.
Vi har satt opp og rettet av betene, stavlegja ligger klar med skjøt. Bilde: Vegard Svarstad Vestagdermuseet.Vi har satt stavlegja opp, den er klar for merking.
Bilde: Vegard Svarstad Vestagdermuseet.
Vi har tømra nedpå de første stavlegjene.
Sammenføying mellom staver og beter er et vanlig nov, midtstolnov (raulandslaft) slik sett er det to omfar med vanlig hustømring øverst på vossagrindverket.
Understokken er tilhugd, vi setter opp overstokken og merker og hugger novet grovt slik at stokke faller godt nedpå understokken.
Her merker vi med skrap, det viste seg at en vanlig passer var mer praktisk i mange høve for det vart ofte for trangt for å bruke skrapen.
Stiller skrapen etter nedfaret (fallhøyden)
Merker novet med skrap,
Klikk på bilda for bildetekst.
Hugger novet.
Dette novet er greit å hugge ferdig med øks, tappjern er ikke nødvendig her.
Bildene over er tatt av Vegard Svarstad.
Stavlegjene er tømra nedpå og neste omfar med hovedbeter blir tilpasset.
Neste steg er å hugge på mellombeter og klargjøre de for nålene.
en mellombete med hull for nåla som skal låse stavlegja.
Når mellombetene er på kan vi tømre nedpå de øverste stavlegjene.
Den øverste stavlegja er på og vi har tilpasset nålene. Vi ser også merking for sperrehakka.
Vi merket opp sperra (lagde sperremal) etter 5/8 slik som det er på Vedskjulet på Hefte, dette vedskjulet har om lag samme konstruksjon som løa vi kopierer. Prinsippet er slik at lengden på sperra blir 5/8 del av husbredden, dette gir 37 grader takvinkel.
vedskjulet på hefte er også vossagrindverk av samme typen som mange løer, vi ser at det er tre beter, ikke to slik som på løa. den øverste stokken er det de kaller bandastokk på Voss, det er enten en bandastokk, bandakrok (av tre) eller en stor bindhake som låser stavlegja fra å bli pressa ut av sperra. på «vår» løe skal det brukes bindhake.
Sperra blir målt ut, merka og hugget til.
Sperra ble langt ut på en avbindingsplass, justert og merket parvis slik at de var klar for montering.
Erik Aakre merker med grindariven.
Sperrene med klauv og tapp i mønet.
Hakka for sperra i stavlegja ble merka og tilhugd.
Den øvre konstruksjonen på bygget er ferdig, vi har merket delen slik at alt skal komme på rett plass under montering.
Neste steg er å demontere alt og forberede seg til å felle inn staver og snedband (skråband)
Stavparrene (grindene) ligger klar for merking og tilhugging.
Vi la beten oppå staven og merket felling i stav og bete samtidig.
Staven og beten er merka for sammenføying.
Fellingen for beten i staven.
Snedbanda ble montert, de står brattere en 45 grader, slik som på originalbygget. Det varierer om det er brukt trenagler eller spiker i banda.
Stavparene (grindene) er klar for reising.
Vi reiser grindene.
Deretter blir alt montert opp slik det låg på bakken.
Dette er så lang vi kom i løpet av kurset, bygget mangler permanent skråavstiving på langs, denne er mest praktisk å hugge på etter reising ser det ut til på vossagrindverket.
Jeg har snekra ei verktøykiste på oppdrag. Kista er av den tradisjonelle typen og jeg har tatt utgangspunkt i de jeg har sett av eldre kister, spesielt er det kista til Maans Maansen jeg har tatt mål av. Hele prosessen fra grov plank direkte fra sagbruket er gjort etter tradisjonelle prinsipp, spesielt med utgangspunkt i sløydboka til Kjennerud-Løvdal.
MS «Suldal» ofte kalt «Suldalsdampen» er et veteranskip som går i turisttrafikk om sommeren på Suldalsvatnet i Suldal i Rogaland. Skipet ble bygget ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger i 1884, og ble satt i drift året etter. Skipet måtte da demonteres og fraktes med hest de 20 kilometerne fra Sand til Suldalsosen. I 1953 ble skipet ombygd og dampmaskinen ble byttet ut med en 60 hk semidiesel-motor. Suldalsdampen trafikkerte strekningen Nesflaten–Suldalsosen i mange år, og var en viktig del av den økende turisttrafikken på slutten av 1800-, og begynnelsen av 1900-tallet. Ruten ble i 1938 supplert med ferja MF «Suldalsporten», og «Suldal» gikk senere kun som reservebåt og i skoleruter. I tillegg seilte den når Suldalsvatnet var islagt om vinteren fordi «Suldalsporten» ikke kunne bryte is. I dag kjøres det turistruter om sommeren og Suldalsdampen er en del av tilbudet ved bygdetunet Kolbeinstveit. Hver lørdag seiler skipet en rundtur der den kjente fjellformasjonen Suldalsporten er den største attraksjonen.
Poenget med heiselåvene ligger i navnet, de er åpen opp til mønet. Det gjør det mulig å ha en langsgående løpekatt med kran i mønet. denne krana var nyttig til å heise inn tørrhøyet. Det var ett system med en «ramme» i høyvognen slik at mann kunne heise inn hele høylasset i en engang.
Bildet viser «rammen» som lå i høyvogna. Fra Hauge i Arna.
Om Heiselåvekonstruksjonen er en folkelig byggeskikk som er tatt opp og systematisert av fylkesagronomer eller om det er agronomene som står bak konstruksjonen i utgangspunktet er vell omdiskutert. i alle fall er den spredd og systematisert til bruk i landbruket av amtsagronomer som det het før 1918. De første amtsagronomene kom i sving på 1860-tallet og i noen område hadde stor påvirkning på uthusbygga. Spesielt er det fylkesagronom Alfred Norheim, fylkesagronom Rogaland 1922-59. som har fått æren for denne konstruksjonen men i følge Bjarne Tron Egeland (fylkesagronom i byggteknikk) kom de første heiselåvene ca. 1900.
kilde: Olav Hjulstad, Uthushistorie 1991: Jon Bojer Godal beresystem i eldre norske hus: Uthus på låg-Jæren Bjarne Tron Egeland.
Utgangspunktet for konstruksjonen var gamle lærebøker og eldre løer i området.
Klikk på bilda for full størrelse.
For å sikre at konstruksjonen holdt mål i forhold til moderne krav og i forhold til at det skal en løpekatt med kran i møne, ble ingeniører koblet inn. tegningene og dimensjoneringen fra de gamle tegningene holdt mål.
Tegninger fra Kon-Sul as.
For å måle ut og merke opp store og komplekse konstruksjoner var det vanlig å bruke en såkalt avbindingsplass (Husbygging. N. Peder Nilsen). Jeg kjenner til at min oldefar brukte dette prinsippet på komplekse takkonstruksjoner. Metoden går ut på å tegne opp konstruksjonene i full størrelse og legge materialene oppå denne for merking og sammenbinding. Vi valgte å kombinere denne metoden med ett malsystem av bord.
Bilda i artikkelen er lånt av Ryfylkemuseet.
Her ser vi konstruksjonen lagt ut på tegningen og vi er i full gang med å merke på for boring for bolter.
Her ser vi hvordan man bruker ett lodd for å stille inn og merke på materialene.
Se en instruksjonsfilm av Ulrik Lassen om denne måten å merke på her.
Plassering og vinkler for bolter og alt ble merket opp på avbindingsplassen slik at vi hadde full kontroll.
Her har vi lagt ut en gavl på avbindingsplassen. Det er åpning for pipa i denne gavlen mot sjøen.
Sammenføyingene er stort sett innfelling med forsats, bolt og bulldogg.
Boltene ble levert av Solberg beslag. http://www.beslag.as/?PageID=9
Bulldogger og verktøy for å banke de på plass.
Når alt var ferdig tilpassa og merket ble det monter i halve seksjoner på verkstedet til Ryfylkemuseet.
Faglige diskusjoner, der er mange veier til mål.
Her brukte vi jernbånd mellom de verste trykkpunktene for at ikke fibrene i endeveden skal trykke seg sammen.
Montering på tomten, med dampen på plass. Heldigvis hadde vi en stor lastebilkran med på laget.
Konstruksjonen oppe med krans. Bredde 8,40 og ca. 7,50 høyde fra grunnmur.
På våningshuset heime hos Sjur Nesheim i Granvin er det trerenner. Rennene som er på huset nå er om lag 25 år gamle, det var sjur som laga desse av trykkimpregnert virke, han saga dei ut på gjerdesaga.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde fra huset til Sjur.
Rennene er ein kopi av dei gamle rennene som hang på huset opphavleg, dei opphavlege rennene sto på huset sidan dette var nytt i 1887. Rennene var begynt å bli i dårleg forfatning utpå 60 talet og vart då fornya med nokre renner som faren til Sjur spikra saman av to furubord, desse vart ikkje så gamle og Sjur fornya dei med dei noverande rennene på slutten av 80åra. Når far til Sjur bytta ut dei opphavlege rennene vart den beste av dei nytta på dammhuset på garden, den henger der endå. Renna frå 1887 er no i dårleg forfatning men at det fremdeles er rester igjen etter 126 år med denne ekstreme belastninga er forbausende.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde av den gamle renna på damhuset.
Vi kan ikkje forventa å finna så haldbar furu til kvart eit prosjekt men med litt sortering burde det væra mulig å få svært varige renne av furual. Denne typen renner er og solide mot belastningar frå snø og liknande, og er ein variant som med fordel kan vurderast også på moderne bygg. Når det vart aktuelt for Sjur å laga trerenner var bordsirkelsaga kommen i bruk, men han fekk forklart av far og bestefar korleis dei gjekk fram når dei produserte slike renner utan maskiner. Vi fant ut at vi ville prøva å laga ei slik takrenne saman med Sjur.
Bilde: Sjur på verkstaden til Vestnorsk kulturakademi som vi lånte for anledningen.
Ei slik takrenne kan takast ut av stokken på to ulike måtar, enten skal ein ta ut eit 1» bord midt i margen og ta ut to 3-4″ plankar på sida av dette, eller stokken kan kløyvast i fire slik at det blir kantved. Rein alved (kjerneved) av rotstokken på ei furu er nokk eit godt valg.
Bilde over. Slik var emnet vårt, vi hugde av veden på margsida slik at vi fekk fjærna mest mulig av kalven (ungdomsveden).
Sjur øksar til emnet.
Først høvler Sjur vekk det grøvste etter øksa med skrubboksen, deretter sletthøvler vi emnet med okshøvel på tradisjonelt vis.
Emnet er ferdighøvla på rettsida.
Sjur studerer emnet og vurderer bruken av det.
Han merker opp på rangsida.
Stål til replomen (ploghøvelen) velges ut.
Høvelen justeres.
Sjur høvler ned ett spor med replomen, dette er ganske vanlig framgangsmåte når man skal ut ein fals.
Replomen blir også nytta på kanten av emnet, Sjur høvler så djupt som høvelen rekker.
Snart klart for øksa.
Sjur sager ut hakk med jevne mellomrom på skrå mellom notspora.
Då var det øksa sin tur.
Falsen blir grovøksa, denne framgangsmåten med replom og øks var ganske vanlig for å lage falser i snekkerarbeidet.
Siste finpussen med øksa, stilstudie av nøyaktig øksing. Dette behersket Sjur.
Arkitekten frå fylkeskommunen, Roald Landøy fekk prøva falshøvelen under oppsyn.
De høvler sjølve flaten i falsen med okshøvelen.
Sjur finpusser kanten med falshøvelen.
Det skal væra ein liten hulkil i hjørnet på falsen, her nytter Sjur hulkilhøvelen.
Dryppkant under renna i forkant blir merka opp og høvla med replomen.
Renna skal rundast i framkant, her blir det brukt øks og okshøvel.
Å bruke høvler var Sjur ekspert på, her er ein stilstudie.
Sjur lager ein drypkant på tvers, den skal være på undersiden av enden på renna.
Renna blir skråskåre i enden og er klar for montering.
Botnahytta var i stor grad forfalt da restaureringsarbeid startet.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I hovedsak skyldtes det sterke forfallet at hytta har stått med det som antakelig i utgangspunktet har vært tenkt som ett et undertak.
Dette undertaket hadde ingen utstikk på opp siden og forsynte dermed tømmeret med friskt vann gjennom hele året. I tillegg har papptekkingen blåst av og blitt skadet med ujevne mellomrom.
Dette har skapt store skader også i undertak og delvis i åser.
En privat tvist om eierforhold til grunnen som vi ikke går nærmere inn
på her, hadde lagt en demper på vedlikeholdsinitiativer siden tidlig 80-tall. Til tross for et langt kommet forfall viste det seg på synfaring at hytta fremdeles hadde store antikvariske verdier i behold. Det meste av interiøret var tatt ut av hytta og satt på lagring av framtenkte
personer, spesielt Bjarne Øvredal, som har vært en ildsjel for bevaring av hytta. Hans arbeid med presenninger på taket og ivaretaking av interiøret har vært av avgjørende betydning.
Vinduer, dør, gulv og kort sagt mye av det som var avgjørende for opplevelsen av det opphavlige interiøret i hytta under krigen, var nærmest intakt. Dette til tross for at hytta i realiteten var nær med å kollapse av de store råteskadene i veggtømmer og bærekonstruksjon.
Hytta ligger ca. 1 times gange fra nærmeste veg i bratt terreng. Det vanskeliggjør og kompliserer alle typer tiltak. I tillegg var den fremdeles pågående private konflikten direkte styrende for valg av
framgangsmåte i restaureringsarbeid. Hytta kunne ikke demonteres, men måtte restaureres på plassen.
Hytta var tømra som jaktbu av ubearbeidet furutømmer som ble felt og kjørt fram fra haugene rundt Botnavannet hvor hytta ligger plassert på et lite nes eller tange. Selve tømringa, novet som ble benyttet
er et lite mysterium. Novet har en type 6-kanthals og en form for skjulte kinninger som i virkeligheten er mer som en gjæring eller rett 45′ fals fra medragsmot til medragsmot.
Novet er ellers ikke kjent i Hordaland, hvis vi ser bort fra andre hytter oppført av tømreren av Botnahytta og hans læremestere i faget.
Bildet er fra Høyseterkvanndalen og hytta er tømra av Osvald sin læremester. Novet er kjent andre steder i landet, men er da på eldre bygg, blant annet fra 1600-talls bygg i Trøndelag.
Disse forutsetningene med det ukjente novet, beliggenheten og restriksjonene som ellers var på gjennomføringen, ble førende for det videre arbeidet.
Gjennom flere møter og synfaringer med de involverte ble selve tenkemåten som skulle ligge til grunn
for valgene i restaureringsarbeidet utarbeidet. Det ble klart at snarlig sikring av bygget, altså en eller annen form for restaurering sommeren 2015, måtte være førsteprioritet. Det var svært usikkert om
hytta ville tåle enda en høststorm eller snøvinter.
Det var videre et sterkt ønske om at mest mulig av det originale interiøret
og atmosfæren måtte bevares. Derfor ble den første strategien en såkalt osteklokkebevaring, der vi ønsket bare å bytte
syllstokker og bygge et bærende hus utenpå hytta med opplengjere og kledning og da med det eldre tømmeret som en kulisse inni. Med dette i tankene tok vi en ny og enda grundigere synfaring med
vurdering av de originale stokkene. Vi kjente allerede til at tre av fire syllstokker var helt eller delvis vekke. Videre oppover viste det seg at det ikke var skrue- eller spikerfeste i noe av tømmeret før på 3.-6.
omfaret på sør, øst og vestvegg. På det sørvestre hjørnet var tømmeret sterkt angrepet av innråte helt opp til og med stavlegja. Vi måtte endre strategi. Løsningen vi mente å kunne gjennomføre med de ressursene vi hadde til rådighet, ble en type både-og løsning. Vi måtte bytte en hel del tømmer på tre av veggene, men ikke mer enn høyst nødvendig med håp om at opptørking og et fortsatt tørt klima bak kledningen vil bremse den videre råteutviklingen i hytta.
Restaureringen ble utført slik at det ligger an til videre utskifting lengre opp i konstruksjonen, men da anslagsvis om 40-70 år uten at det må
gjøres inngrep i det arbeidet som nå er utført. Kun én stokk er
bearbeidet for tilpassing mot det eldre tømmeret (denne ligger øverst i det området av det sørvestre hjørnet der vi forventer senere utskiftinger).
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: Den øverste nye stokken i det sørvestre hjørnet måtte bearbeides for å treffe på omfaret. Vi ser og at det som er igjen av originalstokker i dette hjørnet er i svært dårlig forfatning.
Ellers er alt nytt tømmer bortimot ubearbeida rundstokk slik
det var opphavelig.
Vi målte opp hytta så godt det lot seg gjøre med tanke på at veggene var delvis utrast og sammentrykt i flere hjørner. Deretter tømra vi opp alle de nye omfara ved et verksted i Rolsvåg. Det var fra 2 til
6 stokker i høyden.
En dugnads gjeng med 2-3 mann hadde på forhånd plukket ut tømmeret etter dimensjon, felt det og barket det.
Tømmeret var ferskt når det ble brukt. Arbeidet ble utført etter
gjeldende prinsipp om samme verktøy og teknikk så langt dette lot
seg lese på originalbygget. For å kunne hogge de uvante og litt utfordrende nova på en sikker og systematisk måte, måtte det fire omfar med prøvetømring til på stokker som var vraka. Da nytømringen var ferdig ble det fraktet opp til Botnahytta med helikopter. Det videre arbeidet begynte med å plassere 6 mekaniske jekker på hytta. Det var en jekk i hvert hjørne inne og en på hvert hjørne i frambygget.
OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var ikke feste til jekkene pga. de store råteskadene. Dette skapte noe hodebry og mye kreativ ingeniørkunst. Vi trengte et system som innebar at enkeltstokker kunne løses ut av nord-veggen og tilpasses til det nye tømmeret på øst og vestvegg.
Det nye tømmeret ble tømra inn ved hjelp av ekstra arbeidskraft innleid fra Osterøy museum og Oselvarverkstaden. Vanlig husmose ble brukt mellom stokkene, og enkle skråskjøter med tapp ble brukt
der det ble skjøta mellom gammelt og nytt.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: Denis Ghul fra Osterøy museum kapper nov med svansen, Leif Harald fra Oselvarverkstedet steiker middag.
To av de tilsammen fire søylene i sørgavlen er bytta ut og de resterende to søylene som nå er trykkimpregnerte fra 90-tallet, ligger klar på plassen og blir bytta våren
2016. Det var store råteskader i ramen (brystveggen) i sør, men her var det fremdeles skrufeste i kjerneveden og veggen var intakt inne. Inngrep i denne veggen ville medført demontering og mulig utskifting av åser og undertak (original himling). Vi valgte derfor å hugge av den nederste stokken inn til frisk ved i underkant, legge en 3″x6″ under denne for opplegg til søyler og videre feste opplengjer i denne på utsida som støtter oppunder åsene og danner spikerslag for kledning. Kledningen her er
liggende slik som den siste generasjonen med kledning.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dugnadsgjengen plukket samtidig forsiktig av det som var løst av pappen på taket. De la så pustende undertaksduk og forsterket de punktvis råteskadde åsene med 1 1/2″ x 4″ som ble lagt opp på det eksisterende undertaket og skrudd fast i de underliggende åsene med lange skruer. Videre ble det lagt ny stående panel på forsterkinga og tjærepapp på toppen. Slik har hytta nå bevart den originale panelen og åsene i himlingen inne med et utluftet reversibelt nytt bord og papp tak. Utstikket ble forlenget tilsvarende den originale tekkinga på gamle bilder. Valget av tjærepapp som tekking, er gjort på bakgrunn av at dette har vært tekkinga originalt.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hytta står nå med kledning bare i søre ramen slik som originalt. Pga. dråpeslag og klimaet ellers i området ønsker vi å kle opp vest- og østvegg, i tillegg kommer novkasserpå sør og nordvegg. Dette er nok et
nødvendig tiltak for langtidsbevaring av bygget. Kledning og oppleng
jer ligger klar på plassen og vil bli montert vår/sommer 2016.
Vinduene og døra trengte bare vedlikehold, men det måtte til ei ny beitskie ved døra. Det originale interiøret er tilbake på plass og en feleovn av samme type som den originale er montert og operativ.
Restaureringen er blitt utført i samarbeid mellom dugnadsfolk og profesjonelle. I hovedsak har de profesjonelle handverkerne utført arbeidet på selve tømmerkonstruksjonen, mens dugnadsgjengen (2
til 3 mann) har utført det resterende arbeidet og bidratt på nytømringen under veiledning.
Nova på Botnahytta.
Merking og hugging.
Tømra i 1941 av byggmester Osvald Midtsæter.
Nova har sekskant hals som i prinsippet er midtstilt . Vi ser at noen plasser fremstår kinningen som en rett fals fra meddrag til meddrag. Andre steder er falsen buet langs kanten av stokken, dette kommer når han har justert/hugge ned stokken for meddraging. Det er en del glip i nova slik hytta står nå, hvor mye av dette som er unøyaktighet i tømringa og hvor mye som er setninger og råteskader er vanske-lig å vurdere, det er vell mest kombinasjonen av flere ting. Krymping og vridning under tørk kan og spille inn. Vi ser at Osvald har styrt unna venstrevridde stokker som har sterkest tendens til å vri seg når de tørker.
1. Orientere opp/ned på stokken og lodde og snorslå den i senter på begge ender og under/over.
2. Legge an stokken sentrert i nova, helst med krylen opp.
3. Finne fallhøyde ned til meddrag med passer.
4 Merke fallhøyde på nov.
5 Trekke av fallhøyden for med-dragning (med).
7 Stille inn passer etter ny fallhøyde.
Meddraging se punkt 27.
7. Vi merker for overkant stokk i novet.
8. Lodde opp senterlinjen fra stokken under. Det kan være lurt å føre denne streken ganske langt opp, den er fin å ha som referanse seinere.
9. Lodde og merke bredden på overstokken ned på understokk, det er bredden på den høyden der det er merket for overkant stokk (se punkt 6) som skal føres ned.
10. Vi fører bredden på understokken opp til underkant på overstokken. I dette tilfellet var det ikke plass til loddstokken mellom, jeg bruker passer kombinert med loddstokk.
11. Nå merker vi opp for halsen, dette er høyden på halsen og vi halverer slik at vi tar ca. like mye på hver stokk. Vi bruker passeren og merker med samme fallhøyde.
12. Vi vatrer rundt og stikker opp/ned med passeren, slik at vi får merke for halsen på beg-ge sider av begge stokkene.
13. Nå kan vi snu stokken rundt og trekke den vekk fra novet. Vi skal merke for meddragsbredden minus litt å justere på ved meddraging. Her bruker jeg ein mal med 45° vinkel og 1″ bredde. Slik blir det 2″ merke for meddragsbredde og vi får merket vinkel på fals/kinning.
14. Her ser vi merkingen ferdig på underside av stokk. Den 45° spissen er merka på fra streke-ne som representerer stokkbredden under.
15. Her er stokken ferdig merka, det er og rita opp linjer for ytterkant kinning, men dette er bare for illustrasjon, det er nesten ikke mulig eller nødvendig å tegne opp dette riktig på en rund stokk. Vi må øve oss opp på å hugge en rett flat mellom disse punkta.
16. vi hugger ut for halsen først, det blir å hugge i en rett linje 90° på stokken fra spissen vi har merka oppe og ned i en spiss mot senter av stokken nede. Først hugger vi bare ned til hals-høyde.
17. slik ser det ut når det er ferdig hugget ut for halsen, det bør bli ca. 1″ dypt inn fra kanten av stokken og inn til halsen.
18. Då er det å hugge ut for kinninger, det skal bli en rett linje fra punkta oppe på stokken til punkta nede på stokken. Vi hugger etter 45° merket slik at det i prinsippet skal bli fire gjæringer.
19. Her ser vi siktelinja som følger 45° merket fra punkt til punkt.
20. Stokken er klar for å legges på til meddraging og justering av nova. Det er i prinsippet lik hugging på understokk og overstokk.
21. Her ligger stokken klar til nedstikking eller meddraging.
22. Å «stikke» ned stokken. Dette vil vanligvis bi utført ved punkt 6 (da med passer). Men det er enklere å vise det her når stokken har kommet lengre ned. Poenget med dette er å forme stokkene slik at meddraget blir noenlunde jevnt. Under ser vi at jeg merker med meden og hugger vekk etter risset. Videre runder jeg stokken igjen.
23. Her har jeg hugget flatt langs rissa etter meden på undersiden av stokken.
24. Her har jeg rundet stokken og «pusset» den med bandkniv.
25. Stokken er klar for meddraging.
26. Meden er stilt inn slik at meddrags-bredden blir passe-lig . Passeren til mer-king i nov er stilt inn med 2mm. Mindre åpning en meden.
27. Meddraging. Dette er merkingen for den langsgående grøypa i underkant av overstokken. Vi bruker en stillbar med. Det er viktig å få ett tydelig riss etter meden og å holde spissene på denne i lodd over hver andre i begge plan.
28. Merking av nova. Nå skal nova merkes nøyaktig, vi bruker en passer til dette. Det er parallellforskyving. Det er derfor viktig å holde spissene på passeren i lodd over hver andre i begge plan. Der det kommer riss etter passeren utenfor den ferdige kinningen skal dette hugges vekk, det kan være både på understokk og overstokk eller bare en av delene, om man holder passer riktig kommer dette av seg selv. Vi må fremdeles hugge i 45°
29. Vi ser stokken ferdig meddrad og merka i novet. Rissa er forsterka med blyant.
Hugging av meddrag, fra ett annet prosjekt. På botnahytta ser det ut til at både øks og en grøypekniv med u-form har blitt bruka.
Bildet viser en stokk (fra et annet prosjekt) med ferdig grøyp /meddrag.
Det er vanlig å ha dublunger, en type treplugger mellom stokkene i meddraget, dette har jeg ikke funnet i Botnahytta. Men det er ofte lurt å bruke dette. Dublunger stiver av bygget og bremser vridningstendensen i stokkene.
30. Her er stokken ferdig.
31. skisse av nov og oppmerking. Den rette linja som er stipla opp mellom meddragsmøta blir ikke merka på, men det er mellom disse punkta vi skal hugge ei rett flate. Ved hjelp av skissa prøver jeg å illustrere de punkta som er styrende for prosessen.
Videoer som Arne Høyland har tatt fra nytømringa til Botnahytta.
Steinar Mølster Bur på Nakka, ein veglaus gard i Voss kommune. I samband med eit anna prosjekt på garden fekk vi sjå den gamle bila etter bestefaren til Steinar. Bila har eit skaft som er satt skeivt i forhold til eggen. Dette er ei type bile som ein ser rundt på gardane i Hordaland, det er ikkje ein vanleg form. Dei mest vanlege bilene har rett skaft. Forsøk med å få ei forklaring på desse skeive skafta har som oftast resultert i ganske merkeleg teoriar. Steinar hadde sett bestefaren bruka denne bila når han var ung, det var bakgrunnen for dette prosjektet. Vi ville prøva ut denne teknikken i praksis på bakgrunn av det Steinar hugsa. NHU ville stilla med middlar til timeutgifter og HFK ville kosta ei kopismiing av bila. Smeden Øystein Myre tok oppdraget med kopismiinga. Smiprosessen vart kopiert så langt det var mogleg og resultatet vart ei flott bile som etter utprøving kjennes veldig lik originalbila i bruk.
Deltakarene i prosjektet var Steinar Mølster som tradisjonsberar, Emil Thoresen Småland som lærling i tømrarfaget HFK og Trond Oalann som arbeidsleiar HFK. Vi byrja arbeidet med trefelling, tømmeret skal brukast til nye svilar* på eldhuset på garden. Vi felte med øks og stokksag og drog fram tømmer for hand med lekkjetunger.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Felling med stokksag: Steinar har lang erfaring med denne typen felling.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
På veggen i stova på Nakka henger dette bildet som fetteren til Steinar malte litt før krigen. Bildet syner tunet, men og bukkene som Besten til Steinar brukte når han hogde stokkar til løa. (midt i forkant av bildet)
Steinar er her i gang med nye bukker.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Under: bilde av Sjur Bergstad og kona hans, Sjur Bergstad var Steinar Mølster sin bestefar.
Når bokkane var ferdig la vi opp ein stokk og snorslo den. Vi prøvde ut snora etter Sjur Bergstad, med kvitt kritt på dette kunne vi snorslå rett på barken slik som Sjur.
Sjur nytta eit større og hardare krit.
Første steg med sjølve tilverkinga av stokken er noko som vart kalla klamphogging eller laskhogging, i praksis deler ein opp den baken (hunen) ein skal øksa av i ca 30—40 cm lengder. Tidlegare vart dette utførd med øks, men Sjur hadde ei god bogesag som han nytta til dette, berre der stokken var tynnast hogde han laskar med øks. Sjur var aleine på dette arbeidet medan dei andre på garden hausta gras. Knut Øvstedal frå ei bygd på andre sida av Evangervatnet fekk sjå ein del på slik tilverking av stokkar når han var ung. I Øvstedal nytta dei bile med vanleg rett skjefting og dei sto overskrevs på stokken. Det interessante med arbeidsmåten Knut beskreiv var at dei var to mann i saman på stokken.
Her demonstrerer Steinar metoden som Sjur nytta med å hogga hakka med stokken horisontalt, og vi prøver ut å sage hakka.
Knut fortel om ein arbeidsprosess som var svært innarbeidd. Laskhogginga føregjekk med at to mann hogg kvar sin gong på same hakket, stokken sto då slik at hakket vart i lodd. Når dei hogde av laskane brukte dei ei kraftig bile og ei stor klubbe dei kalla husklubbe. Ein mann held bila på lasken og den andre slår på nakken til bila med klubba. Når laskane var hogne av på dette viset gjekk begge i gang og sletthogde stokken med kvar si bile. Ein mann starta i rota og ein på midten. Teknikken med å stå to mann og laskhogga veit vi vart nytta andre stader i Noreg men og elles i Europa.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi har nytta denne metoden som Knut synte oss, det er ein god arbeidsmåte. Å væra to saman på dette viset, resulterer i at ein kan arbeida ganske lett og variera arbeidsstillingen mykje. Men det er litt vanskeleg å få ordentleg dreis på denne tomanns-laskhogginga når stokken ligg så lavt, det er lett å hogga i bakken og ein får mest lyst å stå på kne for å sleppa å stå så kroket. Knut synte riktig nok ein teknikk der han kunne stå ganske oppreist med dette, men det krev ein stor del trening å beherska dette. Derimot var denne tomans laskhogginga ein svært effektiv og gunstig arbeidsmåte når ein har stokken i riktig høgde for å nytta den skeivskjefta bila etter Sjur Bergstad, vi prøvde ut dette litt. Med tanke på at dette er en svært utbredt måte å laskhogga på er det vell rimeleg å tru at dette og har vert ein nytta arbeidsmåte i samband med bruk av skeivskjefta bile.
Laskane gjekk ikkje til spille, dei vart nytta til ved. Vi stabla opp laskane i eit vedla saman med den største flisa. Det vart eit lite vedla berre av desse to små stokkane.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Laskane skal hoggast av om lag ein halv tomme frå streken, til dette arbeidet nytta Sjur den same småbila som han nytta til sjølve laskhogginga.
Når vi starta med sjølve sletthogginga vart den skeivskjefta bila tatt i bruk. Det vart ei heilt anna oppleving en å bruka rettskjefta bile og lav stokk, her vart ein ståande med rak rygg. Og det føltes som ein kan arbeida i lang tid med denne teknikken utan å verta trøyt i ryggen. Ei ulempe er det antakeleg i forhold til at ein her står i større fare for å hogga seg i beina, det at eit eventuelt hogg kjem høgare opp på kroppen utgjer og ei ekstra fare. Ein skal ikkje overdriva denne faren, sjølve arbeidsmåten inviterer til rolege og kontrollerte rørsler. Det er viktig å finna seg ein rytme og arbeidsmåte som sparar på kroppen slik at ein kan arbeida jamt dag etter dag. Steinar meinar at det er viktig å holda armane inntil kroppen for å minska belastninga på skuldrene.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når ein kjem i motved med ei vanleg bila snur ein berre heile kroppen, dette er lett når ein står overskrevs, men denne skeive bila er slik at ein er tvungen til å stå på same sida heile tida. Dette var uproblematisk i forhold til mindre område med motved slik det var på desse stokkane. Det var berre å tilta skjefte ned i bakkant og hogga seg framover eit stykke slik som på bilde.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Korleis dette blir om ein får ein stokk med veldig snara ved i feil retning er eg usikker på , det må prøvast. Men det finst slike skeivskjefta bile med skaftet andre vegen, om dette er til venstrehente hoggarar eller om det og kan vera for venstrevridde stokkar er eg usikker på. Mest sannsynleg vil eg tru det går greitt med ei slik høgrehendt bile i dei aller fleste høve. Og at ein i spesielle høve då heller brukar rettskjefta bile og lav stokk. Dermed er det nok sannsynlegvis bile for venstrehente desse med skaftet andre vegen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Rapporten til smeden
Undertegnede, smed Øystein Myhre, har på oppdrag fra Hordaland Fylkeskommune v/ Bygningsvernavdelinga og tømrer Trond Oalann, smidd en kopi av ei Hordabile. Originalbila har vært i smia mi og er velvillig utlånt fra privat eier.
Denne bila er smidd høyreskakk i skjefteretningen slik at eksisterende skaft på originalbila akkurat stryker på utsida av skjegget.
Sentrale mål på bila: høyde257, eggbredde 210, nakke 80×32, skafthull 60/52.
Etter gode undersøkelser valgte jeg å starte med øksenakken og skafthullet, smidd i ett stykke utifra ståldimensjonen 25×75.Stålet ble stuket til 90×35, deretter kløyvd og doret til originalt skafthull.
Under skafthullet essesveiset jeg på et stål med dimensjon 15x100x120, så ble mellomstykket smidd ut til 220 mm lengde, så fjernet 40×220 av bilas undre del.
Dernest smidde jeg en stålsatt underdel på 40x10x220, denne essesveiset jeg til øksas underdel, etter dette ble øksa smidd ut 5-10mm større enn originaldimensjon, pusset, stelt og filt.
Øksa er normalisert 2 ganger og herdet ved 800grader i varm rapsolje, dernest anløpt 2x 1time ved 240 grader
Slipt, brynt,prøveskjeftet, prøvehogd.
4 dagers arbeid i smia + undersøkelser, faglige diskusjoner,rapportskriving og bildedokumentasjon.
Dei skeive bilene ein finn på ulike gardar i Hordaland er spesialverktøy til sletthogging av tømmer. Dei er i høgare grad spesialtilpassa til ei oppgåve en dei rettskjefta bilene som er meir fleksible i bruk. Dei skeive bilene med den høge stokkplasseringa fungerar svært godt i samband med tomans laskhogging eller nibbhogging som og er ei nemning for dette. Bruken av desse bilene er svert lik bruken av ei sakseslipt bile med skeiv skjefting. Spora ei slik skeivskjefta bile setter i stokken vært i stor grad lik spora etter ei rettskjefta bile med lav stokk. Det skulle derfor vera uproblematisk å nytta denne arbeidsmåten i samband med eksempelvis restaureringa på Bryggen i Bergen eller andre tilsvarande bygg. Dette gjer ei moglegheit for variering av arbeidsstilling, og kan dermed nyttast som eit HMS tiltak. Det bør då vurderast ei vernebukse med tjukt skinn eller liknande. Buksa trenger ikkje vera med jerninnlegg, to lag med tjukt seigt skinn vil antakeleg avgrensa skadane frå eit slikt ”lett” hogg frå ei bile. Sjølve arbeidsrytmen og arbeidsstillinga er viktigaste tiltaket for sikker hogging. Det er antakeleg sjølve laskhogginga som utgjør den største faren, då brukar ein ganske stor fart på øksa. Teknikken med å legga stokken slik at hakket vert horisontalt er antakeleg sikrast.
Klikk innpå den flotte bilesamlinga til Arne Høyland.
Strilamaksel 