Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.
Nr. 183 c. Fotsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men disse målene: Lengden av armene 40 cm, bredden 4 cm, tykkelsen 3 cm, den jamnbrede parten 1,8 cm tykk og den øverste enden 1,2 cm. Lengden av åsen retter sig etter bladet som gjerne er på lag 90 cm mellom holene; bredden og tykkelsen skal være 3 cm. Se figuren på side LXXXII.
Se også fotsaging.
Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.
Nr. 183b. Rundsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men sagarmene skal her bare være 28cm lange. Lengden av åsen retter seg etter bladet. Snekkeren har gjerne en rundsag som er lenger en vår fordi han også bruker den samme, når han skal sage for fot, men ofte har han dessuten også en som er kort. Rundsagen bør være kort fordi den da er stivere og raskere å hvesse. Vi nytter forresten heller ikke lengden av en kort rundsag fullt ut. Når det lar seg gjøre bør vi bruke rundsag der vi ellers bruker stikksag. For lettvint å få løst bladet fra en av knottenemens vi stikker det gjennom holet, fester vi det til en klype som er satt inn i den knotten vi griper om når sager. Setter vi klypen i den andre knotten , vil bladet ikke kunne holde lenge da det leiter for mye på skjøten. Klypen b (se nr. 183) kan vi lage oss av bandjern; Klypen a er å få kjøpt. En skole bør ikke ha mer enn en sag som er forsynt med en slik klype da den er mindre varig. Skal rundsagen kunne gå godt når vi sager etter sterkt buede linjer, bør vi vike tennene en liten monn mer enn i bredsagen. En og annen tann t. eks. tiendehver bør være uvikt.
Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, Bilder og bildetekst er mine.
Nr. 183. Bredsag. Ask, teak (utt. Tik) eller bjørk til armene og knottene og finvokst benkløvd furu til åsen. 1) Ta ut emner til armene med 10 cms overmål i lengde og høvl dem jamntykke (3,5X2,8 med pussingsmonn).
Fotsaging. Høvling av ei fjøl.
2) Dra en linje rundt om stykkene på lag 2,7 cm fra den beste enden (omvinkling), merk av senteret til holet på begge kantene (strekmåt) og bor holene halvt fra begge kantene (helst spiralbor).
3) tegn op formen på kantene. Skal armene kunne bli jamntykke og svare til holene, må vi dra begge strekmåtrissene for tykkelsen med annlegget støttet mot den samme siden, den merkede. Tegn avspissingen (blyant).
4) Sag etter linjene, men ta ennå ikke stykkene av lengden.
5) Sett dem sammen kant mot kant, stikk en rund pinne gjennom holene, sag et skar i den andre enden av dem og sett i en flis der til å holde dem sammen med.
Klikk på bilda for tekst.
6) Form sidene etter linjene (kniv, skavl, høvel), jamn dem med fil og slettjern (R 158 b) og puss dem med sandpapir.
7) Sag skar for bladet i knottene, sett dem inn i armene og sett inn bladet; de ståltrådbetene som skal feste bladet, må være tykke.
8) Høvl ut åsen, merk op for et av tappolene, hogg det ut og pass inn en av armene (R 184); lykkes det dårlig, må det gjøres om igjen (R 175). 9) Merk op for det andre tappholet. Avstanden mellom tappholene skal være 3mm større en ved bladet; armene kommer da til å stå riktig når vi strammer snoren. Hogg ut holet. 10) pass inn den andre armen og akt dig så den ikke kommer vindskjevt til den første.
11) form åsen, lag strekkpinnen, poler stykkene, sett sammen sagen og legg snoren på.
12) vik og skjerp bladet (R141, 142). En tann her og der t. eks. tiendehver bør stå uvikt. De sagbladene vi mest bruker er merket Brand, og det er et godt slag; best er det amerikanske som er stemplet Diston & son, men det er dyrt.
Nederst på illustrasjonen i boka er det tegnet opp noen grindsagknotter som jeg tolker er ett alternativ om en ikke har dreiebenk, jeg laget noen slike med en kort beskrivelse av fremgangsmåten jeg brukte. Jeg bruker fremgangsmåten for høvling av åttekant og høvling av rundholt i sløydboka som utgangspunkt.
Klikk på bilda for tekst.
Jeg har lenge interessert meg for sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal, en av de tingene jeg liker så godt med de er at det metodisk går gjennom ulike grunnleggende arbeidsteknikker. Det er veien fram til ett godt resultat å kunne merke, måle og vinkle. Vinkelkanten får vi når vi høvler fjøla.
Teksten er fra sløydboka og bildene og bildetekst mine.
Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst mine.
Teksten fra boka. Kjennerud- Løvdal Sløydlære III:
Nr. 177. Vedsag. Ask eller bjørk til armene og strekkpinnen og finvokst, benkløvd furu til åsen. 1) Høvl ut emnene. 2) Sag ut skar i armene for bladet og sett det inn med vingeskruer, klinknagler, mutterskruer eller almindelige skruer (1-toms nr. 12). Brukes det siste, må de settes godt i for ellers holder de ikke lenge. Skruegjengene må få godt tak fra skaret og helt ut, og spissen må gå helt gjennom veden og files bort. 3) gjør en sliss i den ene enden av åsen (R 183); du vil av siderisset se at slissen skal være 1mm bredere i ene siden av åsen en i den andre. 4) Sett av på åsen fra bunnen av slissen lengden av bladet mellom armene (+3mm; omvinkling). Avstanden mellom armene blir da større øverst enn nede ved bladet, men det retter sig av sig selv når vi siden strammer snoren. 5) Sag ut slissen i andre enden av åsen, pass inn den andre armen og la ikke armene komme vindskjevt til hinannen. 6) Ta bladet ut av armene og ta stykkene av lengden og form dem. Dersom vi skal bone eller polere sagen, må vi gjøre det nå. 7) Sett stykkene sammen, legg på snoren, sett i strekkpinnen og bind den fast. 8) vik og skjerp bladet (R196)
På Vestnorsk kulturakademi sitt verksted på Voss henger det ei gammal og spesielt stor grindsag og ei relativt liten rammesag. Vi har prøvd ut rammesaga i forbindelse med grindbygging og slik, blant annet til å sage ut grøype for beten i stavene men også klauve i sperra. Den fungerer svert godt til dette bruket, så det var grunn nokk til å snekre seg ei. Kva den opprinnelige bruken har vert er vanskelig å si, vi kjenner til at slike har blitt bruka på sagstilling for å kløyve opp tømmer, men då er det andre håndtak og de er lenger. Det finnes og en del liknende sager på digitalt museum, mange av disse har også litt annerledes håndtak og ser ut til å være mer fintannet slik at det kanskje er oppdeling av material på snekkerverkstedet det er snakk om? Mye av dette er usikkert og jeg søker mer kunnskap om emnet.
Sagbladet:
Langvedtanning.
Jeg lagde mine egne beslag for å spenne opp bladet menn planlegger å få smidd kopier av de originale på rammesaga fra Voss. Iden til de hjemlagde beslaga fikk jeg fra Blackburn Tools.
Endelig trearbeid, det er trivelig.
Fotsaging. Høvling av en Fjøl.
På Bloggen Høvelbenk skriv Roald Renmælmo litt om skandinavisk sløyd historie og den svenske sløydens far Otto Salamo, han viser til ei bok The Teachers’ Hand-book of sløjd skrive av Otto Salamon i 1892. I denne boka står det litt om rammesaga og bruken av den i sløydsammenheng. Det er interessant at han ser for seg denne store saga som ett verktøy i sløyden til oppdeling av emner. I Bøkene til Kjennerud-Løvdal er ikke denne saga nevnt, der er den største saga til oppdeling av emner fotsaga. Jeg limer inn ett utklipp fra Otto Salamon si bok her.
Strilamaksel 