Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
Bjørk i klossen ellers furu. Når vi limer klossen på, må vi sette den nøiaktig i vinkel. Den øverste delen av støtbrettet bør ikke limes på, men festes med skruer til den underste, for dersom vi limer den, blir det vanskelig å få rettet støtbrettet av når det siden er blitt høvlet i klossen så den er skakk.
Illustrasjon fra boka.
Merker falsen med ripmåt slik at ikke ploghøvelen river så lett opp kanten av veden.
Høvler den små faslen med stillbar ploghøvel.
Sager til bjørkeemnet med bredsag.
Forborer.
Høvler med tannhøvel for å være sikker på å få en sterk limfuge.
Limen er for tykk, emnet for kaldt eller begge deler, limen klumper seg.
Teksten er fra sløydboka, bilde og bildetekst er mine.
Fri støting faller svært vanskelig på et smalt stykke. Vi kan lette oss arbeidet på to måter. a) med et hjelpestykke. 1) ta en trebete som er jamntykk med selve stykket og i alle fall ikke tynnere, og så brei at den er stiv nokk (2-3 cm). Spenn begge sammen kant mot kant i baktangen og så lågt at de ikke står mer enn 0,5-1 cm over benkeflaten og så kantene særlig øverst blir klemt tett sammen. 2) Fas av det borteste hjørnet av hjelpestykket så det ikke kan flise sig, og støt så. Hjelpestykket gjør dobbelt nytte, det gir dig en lenger flate å høvle på, og det hindrer som sagt stykket å flise sig. b) Med støtbrett (tysk: Stosslade). Støtbrettet bruker vi bare når vi skal støte smale og tynne stykker. 1) Spenn det fast mellom hakene og legg stykket tett inntil klossen så enden kommer en hårsmonn frammenfor. 2) Ta en skarp høvel, helst langhøvel, legg den med siden ned på det underste støtbrettrinet og med sålen mot den flaten som du skal støte. 3) Hold høvelen med høire hand, legg tommen og handflaten ovenpå den siden av høvelen som vender op og stikk de andre fingrene inn i fliseholet. 4) Før så høvelen med høire hand, hold stykket fast med venstre og skyv det framover ettersom det trengs. Pass fingertuppene for høveltannen.
Stykke som skal støtes til høyre, hjelpestykke med avfasing til venstre.Støthøvler med langhøvelen.Støtbrett og langhøvel, om tanna på langhøvelen er slipt med bue (grovlanghøvel) så fungerer den dårlig på støtbrettet.Støter med pusshøvelen det fungerer godt. Støthøvling sliter på tanna og høvelsålen, spesielt i hardved. Jeg må snekre meg en langhøvel til, en «finlanghøvel» som jeg kan ha med rettslipet tann.Stykket som vart støthøvla på støtbrett.
Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
Hold benkeplaten ryddig. 2) Sett den fremste haken i baktangen så langt borte at åpningen blir minst mulig (hvorfor?) 3) Sett hakene så lågt at høvelen ikke når dem og blir skjemt, sett dem på den halve tretykkelsen. Bruk klubben om det trengs, aldri hammaren (hvorfor?) 4) Breie stykker bør spennes i framtangen når de skal høvles på kantene og ikke mellom hakene, menn spenn aldri et smalt stykke i framtangen for da vil tangbrettet gå i sund. Spenn aldri stykkene hardere fast en det trengs. B) pinning. Er det svært tynne stykker må det pinnes, d. v. s. de må festes med trenagler til et plant bordstykke, og de må da ha så godt overmål at du etterpå kan skjære pinneholene vekk.
Prøver å få minst mulig åpning på baktangen, ellers får man ikke god støtte under bordet for høvling. det er om å gjøre å ikke spenne opp for hardt, då bøyer emnet seg litt og høvlingen blir unøyaktig.
Dette bordet er i grenselandet for å være for smalt til å spennes i framtangen, det ligger på øverste hakket på «stumtjeneren» i bakkant. dette er bare 8mm tykt og trengte støtte på midten i tillegg for ikke å gi etter under høvlingen.
Her er det ganske langt ned til risset, bruker skrubbhøvelen for å fjerne det grøvste.
Pinning.
Borer for treplugg.
Stikker ut en enkel firkantplugg av furu.
Setter fast.
Den tynne fjøla ligger klar for høvling, jeg pinnet i begge ender og ca. midt på bordet slik at det kan vendes uten å flytte pluggene.
Tekst fra sløydlære boka, bilder og bildetekst er mine.
Skal det lykkes oss å lage vakre ting, må vi ha lært å bruke pusshøvelen. Litt etter hvert utvikles øiet så vi kan bli var små lyter i en høvlet flate, og litt etter hvert stiger også hos oss kravet til fin høvling. Det gjelder å finne grunnen til at en ikke alltid kan få det til etter ønske, og hvorledes det skal kunne lykkes. Når du har kommet så langt med å pusse en flate at du nesten er ferdig og bare har igjen de siste strøkene, merk dig da dette: 1) Da en pusshøvling krever stor muskelstyrke, må du velge en slik kroppsstilling at du kan nytte ut den makten du har. Sett høvelen således på stykket at det freste av sålen hviler fast på det og så eggen står litt bakenfor; du har før lært av høvelen alltid må være i full fart før eggen når veden. Der som høvelsålen ikke ligger slik, da vil høvelen hoppe og dirre og sette merker der strøket begynner. 2) Hold høvelen på riktig måte og skyv den rett fram etter veden med så stor fart og så sterkt klem som mulig og la farten ikke minke før den skal stanse etterat den har kommet et godt stykke forbi flaten, for dersom strøket begynner eller slutter inne på flaten, må eggen sette merke der. 3) Når høvelen atter ligger ferdig til strøk, må du ikke skyve den fraover før du kjenner at den ligger som den skal. Ta det endelig med ro så hvert strøk gjør full nytte. Se etter for hvert strøk du gjør, om det fins rusk eller flis i sponholet da det kan komme under høvelen og gjøre rip i veden. 4) hold høvelbenken ryddig og sørg for særlig for at det ikke ligger korn der etter sandpapiret, da de setter seg sig fast i veden og gjør skar i eggen av høveltannen. Det er lett å skjønne enten ripene kommer av noget som er under høvelen for da er de innhole, eller det er skar i eggen som har skylden, da hever de sig over flaten. 5) Hold flaten op mot lyset når du er ferdig, og hold den først på tvers, da ser du om det er rip langsetter flaten, og så på langs, og da ser du om det er ujamnheter ved endene. Det vil det ofte være da den uøvde har vondt for å føre høvelen støtt særlig i førsten av strøket.
Høvelen må være finstilt og nyslipt om man virkelig skal få ett godt resultat.En skarp og finstilt høvel etterlater seg en fin flate.
Stilling av sletthøvelen, pusshøvelen og skrubbhøvelen.
Tekst i fra sløydboka, Bilder og bildetekst er mine.
1) Når høveltannen skal ut av stokken, griper du med venstre om den, setter tommen inni sponholet (se bill. Side XLVI)
Illustrasjon på side XLVI i boka.
og klemmer opover på kilen. De andre fingrene skal ligge under sålen bakenfor jernet,
2) Sving høvelen så den bakerste enden kommer op, gi knotten ett eller om det trengs flere skarpe slag med klubben og klem på kilen så den går op (Bill. Side XLVI). Det er bedre å bruke hammar her dersom du kan føre den støtt, men ellers får du ødelagt høvelen. Merk dig grepet med venstre hand; slik må høvelen alltid holdes både når den skal slås op og når tannen settes inn igjen.
3) Når tannen atter skal inni stokken, griper du stokken med venstre hand som du nå har lært, setter tannen inni sponholet og klemmer på klaffen med venstre tomme så langt nede som mulig. Sving høvelen så framenden vender mot dig og sålen op i siktelinjen.
4) Still tannen med høire hand og la eggen stå så langt utenfor sålen at du så vidt kan skimte den og så det ene hjørnet ikke stikker lenger ut en det andre. Kommer tannen for langt utenfor sålen, vil høvelen gå støtvis, hoppe og hogge. Støtt fingrene mot handverneren så du kan få høveltannen helt i din makt. Venstre tomme må klemme på tannen hele tiden mens du stiller høvelen, og når du har fåt tannen på riktig plass, må du klemme så sterkt på at den ikke får flyttet sig (se bill. Side XLVI).
Illustrasjonen fra boka.
5) Sving høvelen så sålen kommer ned, sett kilen inni kilegangen, klem den ned og gi den et par lette hammarslag, men «slå ikke hardere på kilen enn du selv tåler i skallen». Se til å få tannen stilt med en gang med fingrene så du slepper å bruke hammaren mer enn til de to-tre lette slagene. Dersom du har fått den galt stilt, bør du slå den op og stille den på nytt da det går snarest og skar høvelen minst.
6) Tar høvelen for mye, gir du knotten ett par lette hammarslag, og skulde kilen da løsne, må også den få et par lette slag. Men tar høvelen for lite må må du banke varlig øverst på tannen, og står den skakt så det ene hjørnet har kommet lenger utenfor sålen enn det andre, må du rette på det med ett varsamt sideslag øverst på tannen.
7) Hvorfor er det så galt å slå kilen hardt ned? Jo fordi kjakene da har lett for å sprekke, fordi vi når tannen atter skal ut, må slå så hardt p knotten at høvelen kan ta skade, fordi vi når vi må drive eggen lenger fram, må gi tannen så harde slag, at klaffen skvetter tilbake (det er egentlig så at tannen går fram uten at klaffen følger med –tregheten-) , fordi høvelstokken bøier sig av spenningen så sålen blir en hårsmonn innbuet. Hvad trur du følgen er av det siste?
Her ser vi tanna med klaff og kile, i kilen er det ett uttak for tommelen.
Her er grepet på klaffen/tanna.
Slik slår en tilbake eller laus tanna, holder den med samme grep når mann strammer kilen eller slår tanna litt ned.
Måten å holde høvelen på når man sikter over sålen for å stille tanna.
Teksten fra sløydboka, bilde og bildetekst er mine.
Å høvle enden av et bordstykke kaller snekkeren å støte det. A) vanlig støting. 1) Vinkle en linje rundt om stykket så nære enden som mulig (omvinkling).
Omvinkling på ett askebord.
2) Spenn det lågt i framtangen og vend den kanten til dig som stikker høgest over linjen.
Askebordet spent fast i framtanga på høvelbenken.
3) Støt høvelen framover med stor makt og sterk fart, men la den ikke gå helt ut til den andre kanten, for da vil veden flise sig op der.
Støter med en finstilt langhøvel.
4) Snu så stykket og høvl på samme vis. Gjør dette flere ganger om det trengs, og se støtt etter om endeflaten er i vinkel med begge sidene og kantene. 5) Kom i hug at endeflaten må være rett, den vil gjerne bli høgest på midten.
Askebordet ferdig støthøvla og klar for kapping på lengden og støting av den.
B) En annen måte som er lettere, men som ikke kan brukes uten stykket har godt overmål i bredde, 1 cm eller mer, eller når et av hjørnene eller begge siden skal skjæres vekk. 1) spikk bort litt av et hjørne, bare et skrått knivskar nogen med mer nedover kanten, og dobbelt så langt innover enden.
Askebord som er forberedt for å kunne støte tvert over. den opprevne flaten bakpå bordet her er fra høvling i motved med grovstilt høvel.
2) Høvl så trykt utover hjørnet. Denne måten å støte på er ikke bare lettere enn den vanlige, men en får også en jamnere flate.
38 Støting av et tykt stykke.
Her må vi fare varlig og særlig når det er et hardt treslag. Bruk rissespissen til omvinklingen, skjær i risset med et hoggjern, sag på yttersiden av det og helst så sagen tar bort det halve bredden av det. Greier du dette godt, da går støtingen siden lett og raskt fra handa.
Omvinkling med rissespiss.
Kutter ned i risset med et stikkjern/stemjern. legg merke til at slipefasen er inn mot risset, dette er for at jernet ikke skal skygge for risset når man merker.
Etter fasen på jernet andre veien og skjærer ut en flis på skrå mot risset.
Her er en skråfas inn mot risset, her for at det skal være lett å styre saga. Denne metoden blir også brukt når man sager med bakksag/nakksag for at ikke saga skal rive i kanten på risset, da kan man sage helt inntil risset.
Kapper med grindsaga.
Prøver å legge meg tett opptil risset.
Emnet klart for støting.
Fri støting i framtanga, dette er et ganske tykt og hardt emne av ask. Det er ganske krevende, merker at jeg trenge å øve på dette.
Ganske nærme her.
Emnet er ferdig uthøvlet, kappet og støthøvlet. sprekken er en tørkesprekk som går vekk i sammenfellingen senere.
Tekst fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
Utgangspunktet. Ett bord av ask som skal bli en del av den nye filklemma mi.
1) Høvl den beste siden plan.
Retter av bordet, fjerner kuving med mer, med skrubbhøvelen. Det er lurt å høvle litt på skrå over flaten med denne, da river den mindre bak kvist og i motved.
Sjekker at flaten er noenlunde plan.
sjekker at den ikke er veldig vind, med vindskjevlister.
Retter bordet med langhøvel, dersom det er veldig grov overflate kan det være lurt å slette den med sletthøvelen før langhøvel for å spare på denne høvelsålen som er mer verdifull.
Sjekker og justerer vindskjevhet med langhøvel.
Undersøker om flaten er bein langs etter.
Klikk på bilda for full størrelse og bildetekst.
2) Høvl den beste av kantene plan og i vinkel med siden; Vi kaller den vinkelkanten. Merk de to høvlede flatene med en strek ved kanten.
Høvler vekk sagrubben med sletthøvel (sparer langhøvelsålen)
Sjekker vinkelen mot den første flaten jeg høvlet.
Høvler først kanten så innhol som mulig med langhøvelen (begynner litt innpå og slutter litt før enden). Så er det å høvle nøye noen tak til det kommer ett par flis i full lenge og bredde med fjøla.
Merket vinkelkanten, Utgangspunktet for alt videre arbeid med boret.
3) Sett av bredden med pussingsmon og høvl den andre kanten til linjen.
Ripmåten er innstilt med bredde og tykkelse.
Merker med ripmåten, det sikreste er å spenne fast emnet for dette.
Merker med ripmåten på begge flater, slik har kan kontroll over vinkelen også på denne siste kanten.
Måten å holde en langhøvel når mann høvler kant.
4) Sett av tykkelsen med pussingsmon og høvl den andre siden til risset.
Merker tykkelsen med ripmåt.
Høvler en skråfas ned mot Risset, (etter Sjur Nesheim) det gjør det lettere å se hvor lang jeg må ned når jeg skal høvle vekk på flaten (slipper å stadig bøye meg over kanten for å sjekke)
Skråfasen ned mot risset.
Nesten på risset.
Hugs alltid
Utsnitt fra teksten med illustrasjon i boka.
5) Støt den av beste av endene i vinkel med sidene og kantene (R 36 a). 6) Merk av lengden med pussingsmonn (R 29), reinskjær enden (R 66) og støt den andre enden. Merk dig: side, kant, bredden, tykkelsen, en ende, lengden.
Omvinkling på ett askebord.
Askebordet spent fast i framtanga på høvelbenken.
Støter med en finstilt langhøvel.
Askebordet ferdig støthøvla og klar for kapping på lengden og støting av den.
Strilamaksel 