Fra boka Hus i Lyngør av Helge kraftOriginalbygget
Oppmålingene og bildet er fra 1949.
Oppmålingen til H. Kraft.
Oppmålingene til Helge Kraft plan.
Den gamle tomten.
Teglstein fra det originale bygget.
Den gamle grunnmuren er i ganske god stand, noe oppmuring og ikke minst rydding må til.
PÅ kurset arbeidet vi utelukkende med håndverktøy. Her er det ei god grindsag med fast blad som er i bruk, tynnslipt blad fra Jon Dahlmo.
Vi tømret alt det liggende tømmeret først, syll og raftstokk. Det er enkle kamnov og kamminger.
Tapphullene ble gjort ferdig etter hvert.
Sperrene ble tegnet opp på gulvet i full målestokk og tømmeret ble merket opp på selve tegningen.
Takkonstruksjonen ble tilpasset direkte på ramma på gulvet.
Bygget ble reist og midlertidig skrå avstivet. Nå var det også klart for å konstruere selve døråpningen, her innebærer det å kappe beten og lage noe som kan kalles ei tang.
Skråavstiving av vegger og takkonstruksjon ble tilpasset.
Stegeverket er en konstruksjon som hører hjemme i Vest-Agder. Denne byggemåten er funnet først og fremst i løer, menn jeg antar at den også har vert brukt i andre uthusbygg. Byggemåten er ikke systematisk registrert og det finnes nokk mange flere der ute som ikke vi er klar over. Det er først og fremst Helge Paulsen, tidligere ansatt i Vest-Agder fylkeskommune som har dokumentert byggemåten og han er nokk den personen som har best samlet oversikt over dette. Jeg har fått løyve til å bruke noen av skissene hans i denne artikkelen, og takker for det. Vegard Svarstad fra Vest-Agder museet kontaktet meg og ba meg om å delta på byggingen av et stegeverk på frilufts-museet i Kristiansand. Det har vert veldig interessant å få anledning til å gå inn i dette. Stegeverkskonstruksjonen finner vi både i innlandet og ute ved kysten i Vest-Agder, det var ett slikt kyststegeverk vi skulle bygge på kurset. Kystbygninger er ofte preget av den vanskelige materialtilgangen spesielt bygginger som er bygd på 17 og 1800-tallet, da skogen i stor grad var uthogd i kystlyngheilandskapet.
Alle tegninger. Helge Paulsen.
Bygget på tegningene til Helge Paulsen har vert reparert flere ganger, konstruksjonen er litt forandret. Vi ser at det klassiske løegrunnplanet er intakt.
På denne tegningen til Helge fra Hidra ser vi samkomme mellom stav, bete og stavlegje med skråbiten (bandakroken) som låser stavlegja fra å bli spent ut av sperra. takkonstruksjonen variere ganske mye på stegeverket, noen kan ha reine sperretak menn andre har åstak, det finnes og varianter med åser og smekre sperrer oppå.
På samme måte som med Vossagrindverket eller stavaløene på Voss så har tradisjonene for bygging av stegeverket gått tapt. så lagt vi kjenner til nå i alle fall.
Rekkefølgen i byggingen og system for oppmerking med mer er derfor ett valg jeg har gjort utfra andre byggetradisjoner i Norge der vi har fått overført denne kunnskapen. På mange måter kan vi si at sjølve konstruksjonen slik den er satt sammen uansett styrer dette i noen grad.
Materialene til bygget, krokete lauvvirke hovedsakelig av bjørk og osp.
Når det melte seg behov for ekstra tømmer ble det felt på plassen.
Bilde. Vegard SvarstadBilde. Vegard Svarstad.
Først la vi ut betene i tomten. det som er litt spesielt med stegeverket er at betene ligger med kuven, krylen, slengen ned. de ligger altså i bygget slik som de mest naturlig vil legge seg av sin egen vekt og form.
Bilde. Vegard Svarstad.
Neste operasjon var å felle på stavlegjer og begynne å tappe i ås-stavene, disse står på betene med noen lange kraftige tapper.
Ferdige åsstaver med tapp i begge ender, den lange tappen går i gjennom åsen.En enkel skaring (skråskjøt) på stavlegja.Novet (fellingen) mellom bete og stavlegje.Bilde. Vegard Svarstad.
Alle åsstavene og stavlegja er på plass.
Vi fortsatte med å felle i skråbiten. Denne blir naglet fast i beten med to 5/4″ nagler.
Vi diskuterer utmåling av takvinkler og innfelling av åser.
På dette bygget skal takvinkelen være 37 grader, når det er et åstak trenger vi å vite høyden på mønet. 37grader takvinkel er etter gamle brøker ett 3/8 dels forhold mellom bredden på bygget og høyden på mønet, høyden på mønet er 3/8 deler av bredden mellom senter stavlegjer. For å ha kontroll på at toppen av åsene havner på riktig høyde selv om det er mye rot/topp avsmalning på åsene kappet vi åsstavene etter mål og snor slik at overkanten på disse ble utgangspunkt for topp åser. på de originalbyggene vi har undersøkt dette, ser vi at åsstavene er tappet helt gjennom åsen, mulig dette er grunnen.
Tappene på åsstavene blir klargjort.Åsene er felt nedpå.Det er ikke toppen på åsen som må «treffe» det er siden i det planet taktekkingen kommer. Det blir nokk litt øksing og justering for å få noenlunde rette takflater.
Før takkonstruksjonen demonteres merker vi bygningsdelene slik at de kommer tilbake på rett plass i bygget under montering.
Ofte er stavene av suler, trær med greinkløft. menn det kan være uten også. Her ligger material til stavene klar.
Når takkonstruksjonen er demontert kan vi begynne å felle stavene og snedbanda i betenene. Vi hugger til stavene med grøyp (sliss) og alt først, deretter merker vi fellingen over på beten.
Hans Petter Musum hugger grøyp for beten i staven.
Når stavene er felt i hugger vi inn snedband og nagler de fast.
Justerer toppen på staven slik at den ikke stikker opp i stavlegja. Bilde. Vegard Svarstad.«Grindene» reises. i Ryfylket kaller de ei grind (staver, bete, snedband) for ei reise. i Nordhordland kaller vi det for ei grind.vi Sprøyser (stiver de av) midlertidig.
Stegeverket er montert, avstiving på lang må hugges i før konstruksjonen er ferdig.
På begynnelsen av 2000-tallet, under en samtale med Knut Øvstedal fortalte han at det var en særegen stavkonstruksjon i løene på Voss. Han viste meg rundt på noen av disse og forklarte litt om konstruksjonen. I forbindelse med at det skulle bygges ett nytt uthusbygg på gården Hefte på Voss ble det foreslått å bruke denne lokale stavbyggingstradisjonen. Vi har ikke noe spesifikt navn på denne konstruksjonen og det er heller ikke gjort nokk registrering av de ulike variantene til at vi kan se variasjoner over tid og geografisk innenfor Vossadistriktet. Den dokumentasjonen jeg har vert med på har vert i forbindelse med boka til Jon Bojer Godal om bæresystem i eldre Norske hus. Steinar Moldal, Jon Bojer Godal og jeg hadde en synfaringsrunde i løpet av to dager. seinere i forbindelse med nybygget på Hefte fikk jeg hjelp av den lokalkjente og bygningskyndige Kåre Herfindal til å ta en ny runde, vi var på tre løer og noen mindre uthus.
Det ble besluttet at selve byggingen skulle arrangeres som ett kurs, det var bygningsvernsenteret på Voss som sto for organiseringen av dette.
En løe på Helleve som Kåre Herfindal viste meg ble utgangspunkt for nybygget.
Løa på Helleve.
Vi ser en hjørnestav.
Sammenføying mellom stav, bete, og stavlegje.
Kilen gjennom mellombetene som holder stavlegjene på plass. Lokalt navn er Nål.
I grove trekk kan man si at det fra gammalt av har vert tømra løer i Vossa distriktet de stavbygde slik vi ser dem i dag har stort sett blitt bygd ved siste utskifting eller seinere. Det er uansett grunn til å mene at stavkonstruksjonen er en videreføring av eldre byggetradisjoner på Voss. Det har vert stavbygninger på Voss tidligere og den mest kjente av disse er Finneloftet fra 1295. Men vi kjenner til at utløer, saghus og lignende også har vert stavbygninger.
Illustrasjon av Finneloftet fra boka Norske tømmerhus fra mellomalderen band V av Arne Berg.
Vi ser at konstruksjonen i løene på Voss har flere likhetstrekk med Finneloftet, det kan være tilfeldig eller det kan være en byggmester som har tatt utgangspunkt i noe kjent og som har tatt i bruk denne varianten på slutten av 1800-tallet. Enda en mulighet er at Vossaløene er bygd etter en gammel stavbyggetradisjon på Voss. Vi tror at nærmere undersøkelser og registrering av flere bygninger kan gi oss svar på noen av disse spørsmåla.
Tradisjonene for selve rekkefølgen og fremgangsmåten for å bygge slike vossagrindverk er tapt. Men jeg har vert med å bygd en del ulike varianter av uthusbygg i stavverk rundt om i Norge, flere av disse har en dokumentert og til dels levende tradisjon for rekkefølge og fremgangsmåter. Med utgangspunkt i dette var det egentlig ganske greit å velge fremgangsmåter som passet inn i vossasystemet. Det betyr ikke at det er akkurat slik det ble gjort når originalbygget ble bygd, menn det virket som en logisk måte og det fungerte godt.
Først skjøtet vi sammen den nedre stavlegja, på originalbygget var denne i hel lengde menn vi fikk problemer med å skaffe langt nokk tømmer. skjøten vi brukte har jeg sett på andre løer på Voss, men også i grindløer. Det er også vanlige låseskjøter (fransklås) i noen vossaløer.
Skjøten på den nedre stavlegja. på kurset ble den ene tappen i skjøten glemt, det var kurslederen sitt ansvar.
En type låseskjøt som jeg har sett på ei løe på Grove.
Etter at den nedre stavlegja var ferdig skjøtet sammen i full lengde med låseskjøt kunne vi legge ut hovedbetene, betene ble forberedt med et lite uttak (hakk) der «setet» for staven skulle komme. Dette ble gjort for å få satt beten opp stødig, og for å ha ett utgangspunkt for å felle staven senere i prosessen.
Vi har satt opp og rettet av betene, stavlegja ligger klar med skjøt. Bilde: Vegard Svarstad Vestagdermuseet.Vi har satt stavlegja opp, den er klar for merking.
Bilde: Vegard Svarstad Vestagdermuseet.
Vi har tømra nedpå de første stavlegjene.
Sammenføying mellom staver og beter er et vanlig nov, midtstolnov (raulandslaft) slik sett er det to omfar med vanlig hustømring øverst på vossagrindverket.
Understokken er tilhugd, vi setter opp overstokken og merker og hugger novet grovt slik at stokke faller godt nedpå understokken.
Her merker vi med skrap, det viste seg at en vanlig passer var mer praktisk i mange høve for det vart ofte for trangt for å bruke skrapen.
Stiller skrapen etter nedfaret (fallhøyden)
Merker novet med skrap,
Klikk på bilda for bildetekst.
Hugger novet.
Dette novet er greit å hugge ferdig med øks, tappjern er ikke nødvendig her.
Bildene over er tatt av Vegard Svarstad.
Stavlegjene er tømra nedpå og neste omfar med hovedbeter blir tilpasset.
Neste steg er å hugge på mellombeter og klargjøre de for nålene.
en mellombete med hull for nåla som skal låse stavlegja.
Når mellombetene er på kan vi tømre nedpå de øverste stavlegjene.
Den øverste stavlegja er på og vi har tilpasset nålene. Vi ser også merking for sperrehakka.
Vi merket opp sperra (lagde sperremal) etter 5/8 slik som det er på Vedskjulet på Hefte, dette vedskjulet har om lag samme konstruksjon som løa vi kopierer. Prinsippet er slik at lengden på sperra blir 5/8 del av husbredden, dette gir 37 grader takvinkel.
vedskjulet på hefte er også vossagrindverk av samme typen som mange løer, vi ser at det er tre beter, ikke to slik som på løa. den øverste stokken er det de kaller bandastokk på Voss, det er enten en bandastokk, bandakrok (av tre) eller en stor bindhake som låser stavlegja fra å bli pressa ut av sperra. på «vår» løe skal det brukes bindhake.
Sperra blir målt ut, merka og hugget til.
Sperra ble langt ut på en avbindingsplass, justert og merket parvis slik at de var klar for montering.
Erik Aakre merker med grindariven.
Sperrene med klauv og tapp i mønet.
Hakka for sperra i stavlegja ble merka og tilhugd.
Den øvre konstruksjonen på bygget er ferdig, vi har merket delen slik at alt skal komme på rett plass under montering.
Neste steg er å demontere alt og forberede seg til å felle inn staver og snedband (skråband)
Stavparrene (grindene) ligger klar for merking og tilhugging.
Vi la beten oppå staven og merket felling i stav og bete samtidig.
Staven og beten er merka for sammenføying.
Fellingen for beten i staven.
Snedbanda ble montert, de står brattere en 45 grader, slik som på originalbygget. Det varierer om det er brukt trenagler eller spiker i banda.
Stavparene (grindene) er klar for reising.
Vi reiser grindene.
Deretter blir alt montert opp slik det låg på bakken.
Dette er så lang vi kom i løpet av kurset, bygget mangler permanent skråavstiving på langs, denne er mest praktisk å hugge på etter reising ser det ut til på vossagrindverket.
Brakekledning er ein kledningstype beståande av liggande ribber (troer) og eine som er tredd i mellom troene slik at dei vert låst fast.
Gamal kledning på Osterøy, Vaksdal kommune.
Utbreiinga av denne kledningsforma er hovudsakleg avgrensa til Nordhordland og områda rundt, med Osterøy og nærliggande kommunar som eit kjerneområde. Men me ser spreidde døme i område der ressurstilgong og anna har tvinga det fram. Opplysingar om slik kledning kjem til dømes frå Sunnfjord og frå garden Brandal sør for Ålesund, liknande kledning finn ein og i Sverige. Arkeologisk materiale syner liknande flettverk på bygningar tilbake til jernalderen i Noreg og elles i Europa. Brakekledningen kan soleis vera ein rest av ei alminneleg utbreidd teknisk løysing.
Ca. 80-år gammal kledning på Lonåsen i Arna.
Vanleg bruksområde for kledningen er uthus med ei særleg kopling til lagring og tørking av høy. Det vart òg nytta brakekledning i våningshus, men då for det meste i samband med vedskytja, som ofte var plassert i eine enden på dei typiske lemstovene.
Kledningen har ein svært god funksjon i samband med tørking av høy og anna. Dette høver godt til dei klimatiske forholda der kledningen vart nytta, då Nordhordland er av dei mest nedbørsrike områda i landet, med snittnedbør på over 3000 mm pr år. Det vert sagt at dei kunne legga høyet direkte mot brakekledningen når dei fylte i ei slik løe. Om ein gjorde det same mot bordkledning, ville både kledningen og høyet rotna.
Brakekledning er ein svært arbeidsam kledning, og passar slik sett best i ei tid der arbeidstimar er relativt billeg i høve til frakt og innkjøp av materialar. I vår tid vert denne kledningen svært kostbar om ein leiger arbeidskraft. Om ein reknar arbeidet med å samla materialar som eit ledd i eit tiltak for rydding av kulturlandskap og beiteland, vert arbeidsmengda meir overkommeleg. Dette kan bli eit spennande og funksjonelt tilskot på eit tørkehus for ved eller anna.
Noko anna særmerkt med brakekledningen, er at den er svært lettanntenneleg og brenner med voldsam varme. Dette er ein viktig grunn til at denne typen kledning passar best på uthusbygningar.
Kledningen er rekna for å vera haldbar, men samanliknar ein den med høgkvalitets- bordkledning, vil den komma til kort. Det er vanskeleg å sei noko eksakt om varigheit, ein kan venta seg 60 – 120 år, alt etter kvalitet og plassering. Men det vanlege tidlegare var vel antakeleg eit pågåande vedlikehald for å oppretthalda kledningen sin funksjon. I siloane, og seinare traktoregga si tid, har desse bygga vorte meir og meir overflødige. Dei bygga vi har att no med brakekledning, syner i stor grad ein kledningstype som er på veg ut. Det offentlige bygningsvernet må taka eit særskilt ansvar for nettopp denne særmerkte kledningstypen, då det fell eit uforholdsmessig stort arbeid og kostnad på eigaren av desse bygga i samband med utskifting og vedlikehald. Prisar per rutemeter tilsvarar den mest kostbare taktekking. Kledningen er ofte brukt på relativt store bygningar, som i tillegg har gått ut av bruk. Grøn brakekledning er eit sjeldant syn for tida.
Kopi av torvhus fra Arna. På Hordamuseet.
Brakekledningen på eldre bygg varierar ein del i utføring og materialbruk. Personlege eigenskapar, materialtilgang, bygningstype og lokale tradisjonar kan vera bakgrunn for dette. Variasjonane handlar i stor grad om avstand mellom buskane, ulik grad av virkesortering, og ulik mengde fyll i kledningen. Kva som er best og ikkje, kan vera litt uklårt og er omdiskutert. Det handlar om tilpassing til bruk og haldbarheit, vege opp mot tilgjengelege ressursar.
Virket.
Eina, Juniperus communis på latinsk, er utbreidd frå fjord til fjell i det meste av landet, og det er ein allsidig og mykje nytta plante. I Hordaland vert namnet ”brake”, ”brakje”, bruka om denne planten, derav namnet brakekledning. Når ein skal kle ei heil løe der det gjerne vert behov for 25000 brakestilkar, seier det seg sjølv at ein ikkje alltid kan ha særskilt høge og spesielle krav til kvar enkelt busk. Her må ein nytta den materialen ein har best mogleg. Men nokre krav var det, og det er mogleg at ein kunne stilla større krav når ein gammal kledning skulle vølast; då vart det eit mindre omfang. På filmen ”Stavbygging og brakekledning” vert det litt spøkefullt sagt at det ikkje var godt om den var ”for tørr i dusken og for stiv i stilken”. Tradisjonsberaren Olav Hauge nemner at dei tidlegare snakka om lusabrake, dette er som han seier småbrake som gjerne veks på myrer. Denne braken har ein lang stilk som ligg under myrmosen, ein drar opp denne stilken og klipper den slik at den får god lengde og ein smidig tynn stilk. For tjukk og stiv brake skapar mykje spenn i veggen og er vond å tre, slike styrer ein helst klar. Om stilkane har mykje bar, kan dei leggast i hjørna for å fylla ut der. Nokon snakkar òg om at hogsttida kan ha betyding for haldbarheita, ein snakkar då om at den held best på nålane når den vart hoggen på midtsommaren. Dette har eg ikkje noko god dokumentasjon eller sikker tradisjon på. Brakekrokar til torvhald vart etter tradisjonen rekna for å halda best når dei vart vinterhogd, men desse skulle sjølvsagt ikkje brukast med nåler.
Dråpeheller.
Bilde 4:
Til brakekledningen høyrer dråpeheller, dette er store grove heller som står på kant og utgjer den neste delen av kledningen. Hellene skal ta dråpaslaget frå taket, og kledningen kjem opp frå jordråmen. Det er ikkje ein regel utan unntak med dråpeheller under kledinga, men det er vanleg dersom det ikkje er høge murar under kledningen. Sjølv oppå høge murar ser ein slike heller. Dråpehellene er ofte lokalt utekne av skifrige bergartar, dei kan vera opp i fleire tommar tjukke og meteren høg. Vi ser jamvel enkelte låge veggar med heller som rekk heilt oppunder rafta. Hellene er ofte festa med ein spesiell nagle av brake, på naglen har ein då spart ei grein eller ein krok som klemmer fast hella. Slik sparte ein arbeidet med å hogga høl i hella. Knekte ljåblad eller spiker har og vorte nytta. Det er fint med litt kraftige nagleband for hellene, slik at dei tolar naglinga godt. Det er ikkje naudsynt med veldig mykje feste for hellene, brakekledningen vil òg vera med å klemma dei fast i toppen.
Løe på Osterøy, Vaksdal kommune. vi ser dråpeheller og brakekledning.
Ribbene.
Ribbene er som oftast runde troer eller halvkløyvingar av ulike treslag. Dersom ribbene var rottjukke, vart dei rydd litt med ei lita bile i rotenden. Det vart òg nytta 1×2” lekter, men dei er skarpkanta slik at det vart vanskelegare å tre braken. Det finst òg døme på at armeringsjern har vorte nytta til ribber. I ein del tilfeller ser det ut til at ribbene har vore minimumsfaktoren, miten har svekka dei slik at dei knekk og slepp braken. Treslag som bjørk og older er svake for mit. Mogleg det er betre med ask og i alle fall osp til ribber. Lekter av furual er nærmast uangripelege for insekta, armeringsjern har sjeldan mithol. Ribbene vert montert med 6 – 8” avstand, men litt tettare ned mot dråpehellene.
Denne løa på Lindås har armeringsjern til ribber.
Brakekledning høyrer heime på eit grindbygg. Ei stor grindbygd løe med brakekleding hadde oftast små langsvaler, slik at sjølve ytterveggen med kledning på var ein liten meter utafrå sjølve grindverket. Denne yste veggen var ofte av etter samanhengen små dimensjonar, slik som 4×4” . Opplengjene sto på ein syll og var festa på sida av sperra oppe. Slik kom ikkje kledningen tett på den berande konstruksjonen. Dette er ein fordel både med tanke på varigheit i konstruksjon, og i høve til at ein 12” stav lett kjem i vegen når ein skal tre braken dersom ribbene er festa direkte på den. På mindre utløer og slikt vart ribbene festa direkte på storstaven, då ser ein eksempel på at dei har nytta ei slags trekanta eller halvrund ståande lekte bakom ribbene slik at ein kjem til med å tre brake på staven. Dette er spesielt nyttig på hjørna, der det uansett er krevjande å få inn nok brake.
Legg merke til utforingen/lekta mellom stav og ribbe.
Arbeidet med sjølve braken kan delast i fire ulike steg: Innhausting, oppkvisting og reinsking, treing, og tilsutt jamning og pynting inne og ute.
Når vi haustar brake brukar me vanlegvis greinsaks. Vi grovsorterar medan vi haustar og samlar braken i bører som vi slår tau rundt og bèr på ryggen.
Vanlegvis er vi fleire på slikt arbeid, vi veit at dette også var vanleg tidligare. Det er ein svær og einsformig jobb når store veggar skal kleast, då er det godt å vera fleire.
Før vi kan nytta braken i veggen kvistar vi opp ein stilk på den, og kvessar han i enden slik at den vert lett å tre. Det er då praktisk å dela inn i to arbeidslag, slik at nokon trer og nokon reinskar stilkar og kvesser.
Kvar enkelt brakestilk vert tredd slik at den går bakom ei ribbe og framom to, den vert då ståande i spenn og vert klemt fast sidevegs, sidan treinga vert utførd så tett. Når ei flo er ferdig klipper en alle stilkane jamnt med overkanten på den øvste ribba i floa.
Olav Larson Hauge trer brake.
Gamle vegger kan vera nokså ulike, men det er ei vanleg oppfatning at veggen vert mest varig om den er tett tredd. Det beste er om stilkane står tett inntil kvarandre. Det har òg vore snakka om å banka stilkane saman sidevegs med ei øks eller liknande for å gjera det skikkelig tett. Olav Hauge nyttar ikkje denne metoden, han meiner det vert tett nok om ein set stilk mot stilk når ein trer, og at kvaliteten på kledningen er mest avhengig av god brake med tynn, smidig stilk og fyldig dusk. Neste flo med brake skal trass alt treast innimellom kvar kvist i den føregåande floa.
Her er enden på stilkene jevna og Olav har starta med å tre i ei ny flo.
Den første ribba kan monterast litt nærare dråpehellene enn vanleg ribbeavstand, men ikkje for tett, då vert braken ståande rett ut. Tjukkleiken på hellene spelar òg inn her, det er lurt å prøvetre litt før ein sett dette fast for godt.
Hjørna er krevjande å få til, her må ein bruka litt tid for å få det fyldig. Bruk fyldige buskar og legg på tvers ut i hjørna, og tre braken slik at dei kjem frå annakvar side. Oppunder rafta på langveggen vert det lett litt plunder med siste floa, her ser ein døme på at dei øvste ribbene vart festa mellom sperra nesten oppunder taktroa. Det vert uansett ei rast med berre stilkar oppunder raftet, og ein ser døme på eit kledningsbord og to øvst på veggen. Oppe i gavlveggen vert det òg litt plunder på slutten, øvst i trekanten er det ofte nokre bordbetar.
Grindbygg med brakekledning på Bygningshistorisk park Dovre.
Rune Revheim, byggmeister frå Osterøy, nyttar fyll i kledningen sin. Rune legg mykje opphakka brake oppå kvar flo før han trer i neste flo, då vil den neste floa med brake presse fyllet i saman og låse det fast. På denne måten vert veggen mykje meir kompakt. Rune Revheim stussar ofte veggen etter som han arbeider seg oppover, då får han mykje fint brakkehakk å leggja i veggen
Når ein vegg er tredd ferdig, pussar ein han slik at den vert slett og fin. Hekksaks fungerar godt, men tidlegare vart det nytta ljå eller sigd.
På Hordamuseet, kledningen på torvhuset blir sletta med sigd. Harald Frode Mårstig.
(flo = rad, rekke, omfar)
Utløe på Osterøy, Vaksdal kommune.
Det originale torvhuset fra tausamyrene i Arna, nå på Fanafjellet.
Litteratur: Ove Arbo Høeg Eineren i norsk natur og tradisjon.
Alle tegninger. Helge Paulsen.
Strilamaksel 