Håndverksteori.

Teori om arbeidsprosessen i tradisjonelt bygghåndverk.

Trond Oalann Hordaland fylkeskommune fylkeskonservatoren 2017.

I samarbeid med Bygningsvernsenteret Voss Hardanger.

Trond.Oalann@hfk.no

Innledning

I de senere årene har håndverket, og da spesielt det tradisjonelle bygghåndverket blitt en del av opplæringen innenfor universitet og høyskole. I denne sammenhengen har vi sett på metoder for prøving og modeller for læring i utøvende håndverk som passer inn i dette systemet.

I det planlagte opplegget for et fagskoleløp her i Hordaland har vi valgt å bruke ordet håndverksteori for å beskrive det teoretiske innholdet knyttet til den praktiske delen av opplæringen og testingen. Dette er en form for teori som følger den praktiske opplæringen, den blir «bakt» inn i undervisningen og er på en måte en uadskillelig del av denne undervisningen.

Det er på sin plass å diskutere hva som ligger i dette ordet. Jeg vil tro at det å ha teorier rundt det vi gjør som utøvende håndverkere, er like gammelt som selve håndverket. Det er jo slik sett ikke noe nytt vi innfører her. Men man får inntrykk av at dette ble mer og mer systematisert etterhvert som vi fikk skolering innenfor håndverk.

Det ligger et stort teoretisk felt knyttet til håndverket

Håndverksutøvelsen foregår jo selvsagt ikke uten teori. Det krever tankearbeid som alt annet. Og noen ganger arbeides det med ganske komplekse problemstillinger. Det vi trenger er en klarhet i hvilken type teori vi forventer at lærerne skal formidle på de praktiske seminarene, og hvilken form for refleksjon vi venter av studentene når de blir testet.

Formålet med artikkelen er i hovedsak, å utforske hvilken teori som ligger i håndverket og hvordan denne kan formidles.

Metoden for undersøkelsen er tredelt:

  1. Studere litteratur som ligger innenfor dette feltet for å forstå hva forfatterne formidler, denne artikkelen er også en gjennomgang av noe av litteraturen som har blitt studert.
  2. Granske egen erfaring som veileder, kursleder og kursdeltager, her er fokuset hvilke normer som har utviklet seg i miljøet når det gjelder opplæring.
  3. Hovedfokuset er en studie av hvilken teori vi benytter oss av når vi utøver håndverket.

Til slutt er det en litteraturliste med bøker som tematisk ligger innenfor dette emnet i tillegg til referansene i denne teksten.

Håndverksteori

Håndverksteori er forståelsen eller granskingen av prosessen fram til et håndverksprodukt. Jeg vil argumentere for at håndverksteori ikke er læren om håndverket, men læren i håndverket. Altså skal vi ikke her beskrive hva håndverk er for noe på et overordnet plan, eller hvorfor vi driver med håndverk og hva som skulle være fordeler og ulemper med denne arbeidsmåten. Det er heller ikke slike ting som gransking av stilhistorie eller arkitekturhistorie det er snakk om her, selv om alt dette er nyttig og kanskje også til en viss grad nødvendig kunnskap for en håndverker.  Håndverksteorien er mer forståelsen av prosessen. Delt inn i åtte deler som følger:

  1. Produktmål.
  2. Prosjektplan.
  3. Material.
  4. Verktøy.
  5. Kroppsbruk.
  6. Enkeltopprasjoner.
  7. Rekkefølge.
  8. Evaluering.

Noen ganger ser vi ordet prosessbeskrivelse 1 (Almevik Gunnar og Bergstrøm Lars, 2011) om det samme.  Det er først og fremst forståelsen av denne prosessen vi skal testes på når vi som student har teoretiske tester knyttet til det utøvende håndverket.

Hvorfor studere arbeidsprosessen?

Målet for godt utført håndverk er at man har et klart mål for produktet som skal produseres. Og at man gjennom en mest mulig rettlinjet og lite tilfeldig prosess, når det målet. Det er nettopp dette med veien fram, det å finne en logisk, kontrollert og effektiv vei fram til ferdig produkt som er kjernen her. I tradisjonshåndverket ser vi ofte på denne veien fram, eller den innarbeidede handlingsborene prosessen som en del av kulturarven, det er denne som er faget eller fagtradisjonene.

Poenget med prosessbeskrivelse kommer tydelig fram i artikkelen Professor i byggnadsarbete? (Almevik Gunnar, 2011, s. 43) . Her skriver Gunnar Almevik om erfaringer i møtet mellom handlingsbåren kunnskap og akademisk kunnskap. I de første forsøkene på å utvikle en slags håndverksteori diskuterte de ting som at et kurs i snekring skulle prøve ut fuktmåling og beregne krymping i virke under tørking. Han kommenterer at dette var en måte å stable kunnskaper av en annen type oppå håndverket. »Men etter som håndverk utøves i prosesser», ville de heller ta det som utgangspunkt. Og han konkluderer; «Trappebyggekunstens teori ligger heller i den praktiske geometri som anvendes i oppslaget av den tenkte trappens mål og vinkler i planprojeksjon og som mal for ett tredimensjonalt byggverk» (min egen oversetting fra svensk). Vi ser av dette at håndverksteorien ikke først og fremst er observasjon eller undersøkelsen av et objekt, men heller granskingen og forståelsen av prosesser.

Opplæring i håndverk: Å være tro mot håndverkets natur

I det utøvende håndverket, altså i selve praksisen, kommer mange flere moment inn som ikke er tema her, slik som hurtighet, presisjon, rytme i arbeidet osv.

Trening eller øvelse i håndverket har ofte som mål å standardisere gitte bevegelser i kroppen. Et godt eksempel som ligner på dette er når man lærer å sykle, etter hvert går det å holde balansen av seg selv, det går nærmest automatisk slik at man kan rette oppmerksomheten mot andre ting. Dette er altså motorisk læring gjennom herming, rettledning og øvelse.

Noe som ligger innbakt i selve forståelsen av prosessen og som er knyttet til material, verktøy og bruken av kroppen, er behovet for en grad av naturvitenskaplig kunnskap. Kunnskapen om naturen og hvordan den virker. Forståelsen av materialene, verktøyene, kroppen, hvordan dette virker og blir påvirket er nødvendig for å kunne utføre et arbeid på en god måte og levere et godt produkt. Fra tradisjonen kjenner vi godt til erfaringsbasert kunnskap om naturen.

Ett skaftemne skal hentes av ask som står i kanten av jordet, emnet finner vi ytterst mot barken i treet. Egentlig trenger man ikke å vite om hvorfor, altså for eksempel at et ringporet treslag som ask blir sterkere og seigere når det vokser fort (står i jordekanten og får gjødsel og lys). Bakgrunnen er heller ikke en studie av cellestrukturen i ask, men mer en erfaringsbasert kunnskap som ligger i fagtradisjonen. Dette utelukker selvsagt ikke at håndverkeren undersøker den naturvitenskapelige forståelsen av dette.

Slipevinkler på verktøyet kan være et annet eksempel. Fagtradisjonen sier at tappjernet skal slipes på 30˚ når det skal brukes til tungt arbeid der man slår på skaftet, og at det kan slipes nedover mot under 25˚ når det skal brukes til å skjære med. Dette er et kompromiss mellom stålkvalitet og lettest mulig avvirking av tre, blir det for tynt står ikke eggen, blir det for tykt arbeider det tungt. Det overlates til metallurgene og fysikere eventuelt å forklare hvorfor.

På samme måte må håndverkeren konferere med kulturvitenskapen der dette er påkrevd. I forbindelse med restaurering for eksempel, henter man inn kunnskap om stilhistorie for å kunne gjøre gode valg.

Den praktiske kompetansen til en håndverker, det at man kan noe, og ikke bare har en teori om det, må alltid legges til grunn i håndverksopplæring. Det er her kompetanseløftet og målet for opplæringen hovedsakelig må ligge. I artikkelen Hantverkares kunskap av Peter Sjømar skriver han: «Som fӧr annan praktisk kunskap är den i väsentlig grad bunden till personer, men fӧr handverk är det personrelaterade beroendet särskilt starkt». (Sjømar Peter, 2011, s. 84)

Men hva er en prosessbeskrivelse?

I denne bolken går vi inn i artikler som tar for seg håndverksteori, det er et ganske stort tilfang av bøker, artikler og blogger/nettsider som ligger innenfor dette emnet i større og mindre grad.

Det som kanskje peker seg ut som noe av det beste og den mest fullstendige prosessbeskrivelsen for tradisjonelt håndverk i seinere tid er boka til Peter Helland Hansen om Strandebarmaren. (Hansen, 2014) Selv om dette ikke er bygghåndverk, er utgangspunktet det samme. I denne boka er det en systematisk og rikt illustrert gjennomgang av byggingen av en Strandebarmar. Det er interessant i denne sammenhengen å se på inndeling av temaer som har med bygging å gjøre, altså den delen som kan kalles for håndverksteori.

Først er det 35 sider med material til båt. Dette kapitelet har en stor del som tar for seg utvelgelse av emner i skogen, videre tar det for seg grovtilvirking, tørking, stabling osv. Videre skriver Peter Helland Hansen om båtbyggjarverkstaden og verktøy. Kapitelet, korleis byggja ein strandebarmar løper over 150 rikt illustrerte sider. Kapitelet er delt inn i enkeltoperasjoner, vi går igjennom tema som verktøy, rørslemønster og rekjefølge, tilverking av lot og stamn. Vurderingar av dei enkelte borda, saging og høvling av borda osv.

Peter Helland Hansen har i denne boka klart å vise samspillet mellom kropp, verktøy, material og rekkefølge på en systematisk og tydelig måte. Den som måtte prøve seg på å bygge etter boka vil fort oppdage hvor viktig de gode illustrasjonene av dette blir som støtte til teksten.

PHH.1

Figur 1 Fra boka Strandebarmaren side 75. Om materialuttak.

PHH.2

Figur 2 Fra boka strandebarmaren side 163. Om askinga.

En annen bok som tar for seg en ganske fullstendig arbeidsprosess, men ikke så inngående som Peter H. Hansen, er boka til Wiggo Pettersen, «Norsk laftekunst, fra første hugg til ferdig hus (Pettersen, uten år). I forordet, på side 7, skriver Pettersen, «Jeg har forsøkt å forklare hvorfor jeg mener løsningene bør være som de er beskrevet, og har forsøkt å behandle emnene i en logisk rekkefølge i forhold til byggeprosessen». I boka følger vi byggingen eller tømringen av et bur med utgangspunkt i Rofshusburet på Norsk folkemuseum. Emneinndelingen er som følger.  Historie, Trevirke som byggemateriale, verktøy, Fra første hugg til ferdig hus. I dette siste kapittelet tar han først for seg forberedelser, materialberegning og arbeidsplassen før han går inn i selve byggeprosessen.

1.       Produktmål

På bakgrunn av et oppdrag og med utgangspunkt i tilgjengelige ressurser må det utarbeides et klart mål for produktet man skal produsere. Det å utarbeide dette målet kan kreve mye kunnskap. For å gjøre dette på en god måte må man tenke gjennom estetikk, funksjonalitet, holdbarhet, brukervennlighet, klimatilpassing, styrke osv. Dette er ting som ligger innbakt i de kravene man setter for det ferdige produktet, det påvirker alt fra materialvalg til selve arbeidsprosessen.  Håndverkeren må trene på å se, og forstå form. De estetiske kravene kan ligge i kulturen eller i moter. Vi har en norm for hvordan gjenstanden skal se ut. Estetikk er også knyttet til bruk og funksjon, slik at et klumpete og grovt økseskaft vil se stygt ut for en erfaren håndverker uavhengig av moter, men for en utenforstående eller uerfaren person vil det kanskje se greit ut. Estetikken er altså i dette tilfellet knyttet til funksjonen, når man ser noe som man forstår må fungere dårlig oppfatter man det som stygt. Her er det altså erfaring i å se og forstå sammenhengen mellom form og funksjon som styrer hva man synes er stygt og pent.  Håndverkeren bør også kunne manipulere med form og proporsjoner for å «løfte» det estetiske utrykket til produktet. For eksempel kan bred liggende kledning dempe inntrykket av en ellers for høy vegg.

Den som har vert på snekkerkurs med Jarle Hugstmyr vil kjenne seg igjen i dette, han bruker mye tid på analyser av form, funksjon og estetikk. I en samtale med Jarle Hugstmyr kom han med en artig observasjon på dette. Når han har snekkerkurs og går gjennom arbeidsprosessen, problematiserer, tegner og forklarer, så virker det ikke som dette oppfattes som teori av deltagerne. Om det samme hadde blitt formidlet i ett klasserom ville det oppfattes som teoriundervisning. Teorien i håndverket er selvsagt uavhengig av konteksten den blir formidlet i, selv om det kan oppleves ulikt.

Høvel RR.

Figur 3 Bilde Trond Oalann. Høvel etter Knut Larsen Høisen (1799-1882) av Roald Renmælmo.

Det som her beskrives som målet for produktet er ideen om hvordan det ferdige håndverksproduktet skal bli og hvordan det skal fungere. Dette har ligget til grunn for andre fagområder som har kommet til etter hvert. Slik som arkitekt, ingeniør og designer.

I utarbeidingen av produktmålet «skuler» vi til prosjektplanen, hva er mulig å få til?

2.     Prosjektplan.

Prosjektplanen utarbeides etter produktmålet er fastsatt, den er en overordnet plan for de andre momentene i arbeidsprosessen. Prosjektplanen omhandler i prinsippet alt som er nødvendig for selve gjennomføringen av ett byggeprosjekt. Dette kan føre til at målet for produktet må justeres. For eksempel oppdages det at verktøyet, materialene eller arbeidsplassen som er tilgjengelig ikke kan håndtere det målet som er satt for produktet, da kan følgene bli at produktmålet må endres.

Planene blir utarbeidet på bakgrunn av ulike moment.

Arbeidet begynner med tilrettelegging av arbeidsplass, utvelgelse av material og verktøy. Det å velge seg en god arbeidsplass og tilrettelegge godt for seg selv på forhånd kan være avgjørende for helse miljø og sikkerhet, men også for å få flyt (Svartdal, 2013) i arbeidet, og for kvaliteten på produktet. Det å velge seg en god tid på året kan også være viktig når man arbeider med tre.

Ett eksempel på dette med valg av arbeidssted finner vi på bloggen tradisjonelt bygghåndverk i artikkelen Skjelterproduksjon til årestue. I denne artikkelen blir det diskutert fordeler og ulemper med å utføre tilvirking av material i skogen. Konklusjonen i artikkelen er som følger.

«Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet». (Trekubben, 2017)

Om håndverkeren har mye erfaring med å produsere det gitte produktet så vil rekkefølgen være kjent og det er lett å komme i gang. Dersom det er noe uvant som skal lages må håndverkeren uansett bestemme seg for hvor å begynne, det innebærer at man i alle fall må ha en grov skisse for rekkefølgen i produksjonen. Håndverkeren setter opp en hypotese for rekkefølgen, om prosjektet er stort og kompleks må denne som regel endres eller justeres underveis.

Besluttningsprosess.

Figur 4

Det kan være viktig å få fram argumentasjonen for de valgene man har gjort, det ene valget påvirker det andre, flytdiagrammet i figur 4 viser at dette nødvendigvis ikke går beint fram. Hvor store ressurser som er tilgjengelig legger premissene for videre valg, funksjonen produktet skal ha påvirker formen, materialvalget og kvaliteten som skal til, materialet og formen påvirker verktøyvalget i stor grad, verktøyet og arbeidsplassen kan bestemme noe av rekkefølgen osv. Flytdiagrammet tar for seg en tenkt beslutningsprosess som er forutsetningen for å utarbeide en konkret prosjektplan. Valg av form, material, funksjon osv. knyttes til produktmål. Prosjektplanen er altså en hypotese for produksjonen og alle momentene i denne.

(Karlsson, 2013, s. 76)

TK.opprasjonsplan

Figur 5 Tomas Karlson. Skjema for forsøk: Tilvirking av fyllingsdør.

Figur 5 viser en prosjektplan for å gjennomføre ett forsøk i snekring av en fyllingsdør. I Tomas Karlson sin lisensiatoppgave skriver han under overskriften. «Syfte och fråga: Med utgangspunkt i min egen erfarenhet av praxis kan frågan preciseras till att handla om bänksnickarens metoder och hur dessa kan stuktureras i en arbetsplan. Formuleringen blir då: Vilka moment bӧr/kan en operationsplan fӧr bänksnickring av ramverksdӧrrar med karm innehålla ocg hur kan dessa moment utfӧras?» (Karlsson, 2013, s. 17)

 

3.     Material.

Torv øvstedal.

Figur 6 Den originale bildeteksten: Torv frå myr med blåtopp. Rotsystemet er djupt, og torva seig. Ho toler godt å liggje på tak.

(Godal, Tekking og kledning med emne frå skog og mark, 2012, s. 322)

Det er målet eller kravet til sluttproduktet som legger premissene for materialene, samtidig er det slik at når man har valgt ett emne så legger det premissene for sluttproduktet. Ofte er det veldig spesifikke krav til materialene, det typiske for håndverket er at man håndplukker material til hvert enkelt prosjekt. For de som arbeider med tre kan selve jobben starte i skogen, slik at håndverkeren tar hånd om hele prosessen fra treet står på rot til ferdig produkt, på denne måten bygges innsikt og nyansert forståelse over tid. Boka (Godal, Tekking og kledning med emne frå skog og mark, 2012) er ett svært omfattende arbeid om material i denne sammenhengen. Boka tar for seg hvorledes materialene blir valgt ut og sortert, men også hvorledes de brukes.

Godal material.

Figur 7 Sortering av bord til taktekking.

(Godal, Tekking og kledning med emne frå skog og mark, 2012, s. 189)

Strilamaksel økseskaft.

Figur 8 Ett eksempel på en illustrasjon som viser hvordan man tar ut emne til økseskaft av en askeplank.

(Oalann, Strilamaksel, s. Økseskaft etter Kjennerud Løvdal.)

4.    Verktøy.

Det er vanlig med beskrivelser og oppmålinger av verktøy i sammenheng med prosessbeskrivelser. Verktøyet og den formen det har henger sammen med hvorledes det blir brukt eller håndtert. Derfor er det ofte vanlig i tillegg å beskrive bruken av verktøyet. Hvorledes verktøyet er utformet styrer bruken av det, og omvendt, altså blir det manipulert med verktøyutformingen for å tilpasse dette til bruken. Men om man for eksempel tar utgangspunkt i en gitt øks, ligger det føringer i utformingen, vekt osv. for hvordan den kan brukes.

AMM. grindsag.

Figur 9 Oppmåling av grindsaga etter Sjur Nesheim i forbindelse med studiet teknisk bygningsvern og restaurering ved NTNU. Oppmåling av Anne Mari Melhus.

RR. Skogsarbeid.

Figur 10 Bilde Siv Holmin. Roald Renmælmo arbeider i skogen med Konrad Stenvoll (1908-2012).

Fig 10 viser Roald Renmælmo og Konrad Stenvoll i ferd med å barke en stokk, Konrad har nettopp justert eggvinkelen på øksa til Roald med ett bryne for å optimalisere den til bruken.

Saggeometri. Gramersy tools.

Figur 11. Illustrasjonen fra Gramercy Tools om sagtann utforming.

Klikk for å få tilgang til sawspectra.pdf

Figur 11 illustrerer ulike måter å manipulere med utformingen på sagtenner etter ulike bruksområder og etter prioriteringer på presisjon kontra effektivitet.

TG. Høvelbenk.

Figur 12 Tom Gangstøe fra stiftelsen Bryggen sin oppmåling av en eldre høvelbenk.

TO. Øks.

Figur 13 Min egen oppmåling av ei smaløks.

Når det gjelder snekkerverktøy er det lite som er så omfattende om ett spesifikt verktøy som bloggen Norsk skottbenkunion, Her er det verktøyet skottbenk med alt tilhørende tilleggsverktøy og bruken skottbenken som er i fokus. Figur 14.

RR. Skotbenkuninon.

Figur 14 utklipp fra Norsk skottbenk union.

(Renmælmo, Norsk skottbenk union, s. Nye oppdagingar i norsk folkeminnesamling.)

Nye oppdagingar i Norsk folkeminnesamling

5.    Kroppsbruk.

For en håndverker er selvsagt det utøvende arbeidet og hvordan man bruker kroppen i fokus. Hvordan man fører kroppen på en god måte er også kanskje det som er mest utfordrende å beskrive, både i muntlig og skriftlig form. Menn uansett er det eksempler på at dette er tatt med i skriftlige prosessbeskrivelser. Veiledere og tradisjonsbærere innenfor håndverk er av god grunn veldig opptatt av dette. Dette er klart enklest å formidle i en arbeidssituasjon der man arbeider sammen på ett prosjekt. Noen ganger er det å bevege seg på en bestemt måte avgjørende for resultatet, eller kvaliteten på produktet.

Det blir også brukt triks og knep for hvordan vi kan tenke om et emne, det kan være hvorledes man skal visualisere ting eller liknende. I ett byggeprosjekt der det ble produsert ett vognskjul sammen med Oddbjørn Myrdal fra Gran på Hadeland, presenterte Oddbjørn noen viktige tips. Man skal alltid gå gjennom hele materialstabelen som det første man gjør på en byggeplass, alle materialene skall sorteres og merkes etter hvor de skall brukes i bygget. Dette blir gjort for å sørge for at alt av materialer er på plass, menn også for; som Oddbjørn sier det. «Nå har vi kontroll på hele materialstabelen, fra nå av trenger vi bare å tenke på en stokk om gangen, det blir slitsomt om man skal gå å se på og tenke på hele materialdynga mens arbeidet pågår» Dette er altså ett triks fra Oddbjørn sin side for å få flyt i arbeidet, og for å slippe unna litt av den mentale påkjenningen det er å stå foran ett uoversiktlig, stort  og omfattende prosjekt.

Arbeidskroppen.

For en profesjonell håndverker er det å bruke kroppen på en god måte i arbeidet avgjørende, i denne sammenhengen kan man si at man blir det man gjør. Arbeidet former kroppen på godt og vondt.

 

 

Eksempler på beskrivelser av kroppsbruk.

 

Kjennerud-Løvdal sin sløydbok fra 1911. artikkel nr.220. Saging for fot.

Når vi fører sagen som billedet på side LXXXII viser, kaller vi det å sage for fot, og vi kaller sagen fotsag. Den måten å føre sagen på bruker vi når vi har mye tung saging, t. eks. når vi sager planker og tykke bord langsetter. Kroppstillingen er som til annen tung saging. 1) spenn stykket fast mellom hakene så saglinjen kommer litt utenfor benken, grip med høire hand om knotten og sagarmen og med den venstre om den andre enden av armen og før sagen rett op ned. 2) Da tennene på fotsagen peker nedover, biter den bare når den går nedover, og derfor må vi da klemme den litt framover; opover skal den gå lett. Når vi har fått fotsagen i vår makt og kan føre den støtt, går sagingen både fortere og tar mindre på kreftene enn når vi sager på vanlig vis. 3) Også når vi skal sage etter buede linjer, lønner det sig å sage for fot ifall vi har mye og tung saging, men sagen må være mye lenger enn vår vanlige rundsag. (Kjennerud-Løvdal, 1911, s. 82 bind 3 )

 

Sløydboka fotsaging.

Figur 15 Illustrasjon fra side LXXXII i sløidlære av Kjennerud Løvdal.

TO. Sjur fotsaging.

Figur 16 Bilde Roald Renmælmo. Sjur Nesheim (1936-2013) sager for fot.

 

Figur 15 fra sløydboka og figur 16 viser saging for fot. Sjur sager for fot ca. 100 år etter sløydboka kom ut, måten å sage på er identisk. Sløydboka beskriver nok her noe som allerede var en godt innarbeidet måte å føre kroppen på under saging, dette er en fagtradisjon som har gått i arv i flere hundre år.

Bealer6

Figur 17 Hvordan man arbeider med ei rammesag.

(Bealer, 1996, s. 96)

skaftlengde øks

Figur 18 Skaftlengden på ei felleøks i forhold til kroppen.

(Bealer, 1996, s. 31)

Popov

Figur 19 Glepphugging.

Popov 2

Figur 20 Glepphugging.

(Popov, 2007, s. 31)

I sin artikkel, Construction of Russian Wooden Buildings of the 17th – 18th Centuries har Аlexandr Popov blant annet forsket på glepphugging. På bakgrunn av verktøyspor og øksefunn har denne arbeidsteknikken blitt forsøkt gjenskapt. Her prøver han å illustrere hvordan man glepphugger. Ved hjelp av skissene i figur 19 og 20 kan man komme ett stykke på vei med å forstå hvordan han mener at dette arbeidet har foregått. Det er nokk neppe tilfeldig hvordan øksa blir holdt her, dette er ett resultat av mye utprøving i praksis.

Røsslistova sven H

Figur 21 Fra artikkelen «Røsslinova» tankar og erfaringar i etterkant av Sven Hoftun.

“Røsslinova”, tankar og erfaringar i etterkant

(Hoftun, 2017)

Det siste eksempelet jeg har tatt med her (figur 21) er en beskrivelse av hvordan man skal sikte når man bruker en stikkpasser til å merke et nov med. Denne artikkelen er stilet til ett publikum som man må anta har prøvd dette i praksis selv, og dermed kan forstå denne relativt korte beskrivelsen uten mange illustrasjoner. Her har Sven Hoftun tatt med noen detaljer om verktøyet (passeren med lange bein) dette er typisk innenfor det vi her kaller håndverksteori, at verktøy, kroppsbruk og prosess blir beskrevet innenfor samme tekst på en helhetlig måte.

Menn man kan selvsagt også ta ut enkelt element og konsentrere seg bare om det, slik Ulrik Hjort Lassen i stor grad gjør i sin avhandling om måling og merking. (Lassen, 2014) Eller slik Jon B Godal har gjort i boka tre til tekking og kledning som først og fremst tar for seg utvelgelse av material. (Godal, Tre til tekking og kledning, 1994)

 

6.     Enkeltopprasjoner.

I Kjennerud-Løvdal sin sløydbok fra 1911. som er full av beskrivelser av enkeltopprasjoner, går vi inn i artikkel nr. 101. Uthøvling av en fjøl.

  • Høvl den beste siden plan. 2) Høvl den beste av kantene plan og i vinkel med siden; Vi kaller den vinkelkanten. Merk de to høvlede flatene med en strek ved kanten. 3) Sett av bredden med pussingsmon og høvl den andre kanten til linjen. 4) Sett av tykkelsen med pussingsmon og høvl den andre siden til risset. Hugs alltid (bilde) 5) Støt den beste av endene i vinkel med sidene og kantene (R 36 a). 6) Merk av lengden med pussingsmonn (R 29), reinskjær enden (R 66) og støt den andre enden. Merk dig: side, kant, bredden, tykkelsen, en ende, lengden. (Kjennerud-Løvdal, 1911, ss. 35, bind 2.)Denne teksten fra sløydboka tar for seg rekkefølgen i en enkeltopprasjon som er grunnleggende for snekkerfaget. Det er eksempler på teoribøker i for eksempel tømrerfaget som bare illustrerer eller beskriver hvordan det ferdige resultatet skal være, og glemmer veien fram. I andre enden av skalaen er eksempler på at komplekse arbeidsprosesser blir formidlet med så gode illustrasjoner at tekst nesten blir unødvendig.
  • I denne teksten er det henvisninger til illustrasjoner og til flere andre små prosessbeskrivelser (merket med R36 osv.) som henger sammen med denne. Dette er typisk for de fleste slike beskrivelser, det er nødvendig å støtte seg til bilder og andre illustrasjoner. Selv på en liten beskrivelse som tar for seg å rette og dimensjonere et lite stykke tre slik som her, ble det nødvendig for en erfaren forfatter å bruke illustrasjon og støtte seg til andre beskrivelser. Det er veldig komplisert og kanskje nesten umulig å levere god håndverksteori uten å støtte seg til illustrasjoner. Her kommer ordtaket om at ett bilde sier mer enn tusen ord virkelig til sin rett.
  • Gjellefall.

 

Figur 22 Sageøvelse, en øving i enkeltopprasjonene kapping og kløyving med håndsag.

(Gjellefall, 1981, s. 15)

Eksempler på enkeltopprasjoner som omhandler måling og merking av takkonstruksjoner.

Takgeometri.

Figur 23 Abbundplatz, eller avbindingsplass på norsk.

Figur 23 er fra en gammel tysk bok om takgeometri (Schubler, 1731) . Det ville bli ganske komplisert, om ikke umulig å beskrive denne enkeltopprasjonen med utmåling av takkonstruksjoner uten denne illustrasjonen, for ikke å nevne hvor vanskelig tilgjengelig det ville bli for leserne.

lapin.1

Figur 24 og 25 viser hvordan man overfører linjer fra avbindingsplass til arbeids emne.

lapin.2

Figur 25

(lapin, 2012)

Figur 24 og 25 er ett forsøk på å vise det samme, Det som er vist her er en liten del av en lengre trinnvis prosessbeskrivelse som er inndelt i enkeltopprasjoner. Det gjør beskrivelsen lettere å forstå eller å arbeide etter, og de gode illustrasjonene gjør behovet for tekst minimal. Doktoravhandlingen til Ulrik Hjort Lassen, «The invisible tools of a timber framer» er en gransking av prinsipper, situasjoner og prosedyrer for måling og merking av stavkonstruksjoner. Ulrik Hjort Lassen tar dette med formidlingen av hvordan man merker og måler på alvor, han har gjennomarbeidet illustrasjonene for å gjøre de mest mulig tilgjengelig for leseren.

UHL.1

Figur 26 «Procedure 5- meeting 2». En illustrasjon som viser merketeknikker i en gitt situasjon.

(Lassen, 2014, s. 123)

Dette viser at også på doktorgradsnivå er det forståelse og beskrivelse av arbeidsprosesser som utgjør håndverksteorien. Forsking i håndverket har tatt denne retningen. Det å bruke en tekst som støtter seg på bilder eller andre illustrasjoner har blitt formen som brukes i denne sammenhengen.

TO. Emil

Figur 27 Emil Thoresen Småland sletthugger en stokk med ei 1600-tals bile.

Innenfor tradisjonelt bygghåndverk utgjør materialtilvirkingen ofte brorparten av arbeidsmengden i ett prosjekt. Det er derfor naturlig at dette kan være en stor del av en slik prosessbeskrivelse.

UHL.2

Figur 28 Map of the survey.

(Lassen, 2014, s. 185)

Figur 28 viser Ulrik H. Lassen sitt kart over hans undersøkelser av merke og målesystem i sammenheng med grovt bindingsverk. Kartet viser også hvordan ulike valg i byggeprosessen påvirker og henger sammen med hverandre. Dette antyder at rekkefølgen vi arbeider i ikke er tilfeldig og at planen for arbeidsprosessen må være på plass for at vi skal se og forstå sammenhenger i det vi gjør.

 

7.   Rekkefølge.

Hvorfor er dette med rekkefølge eller prosessen man bruker så viktig? Her er Terje Planke sin argumentasjon fra artikkelen bygningens mønster.

«Jeg har tidligere arbeidet med å forstå denne typen dype sammenhenger innen ulike tradisjonelle båttyper.6 Målet var da å undersøke sammenhengene mellom ulike trekk i hver enkelt tradisjon med henhold til båtens fasong, deler, emner, arbeidsprosesser og verktøyteknologi. Jeg har her vist hvordan hver enkelt tradisjon fungerer som en helhet med sterke relasjoner mellom de spesifikke trekkene. En bestemt arbeidsprosedyre henger tett sammen med formen og emnene. Skal ett trekk endres, får det følger for de andre trekkene i mønsteret. Oppgangssaga og senere håndsaga medførte en slik endring i vilkårene for husbyggingen som kommer utenfra, og som trekkes inn i byggeskikken på lengre sikt. Det får konsekvenser for hva som er effektivt, attråverdig og etter hvert også hva som blir selvsagt og pent.» (Planke, s. 103)

Her skriver Terje Planke om hvordan de ulike momentene i et bygg henger sammen i en helhet, dette med rekkefølgen er en del av denne helheten og den er viktig for resultatet. Det ønskede resultatet styrer rekkefølgen vi arbeider i. En innarbeidet rekkefølge er også viktig for å kunne arbeide sikkert, gjennom å arbeide i en innarbeidet og logisk rekkefølge minimeres risikoen for feil.

Ett godt eksempel på hvor viktig rekkefølgen kan være i en byggeprosess er grindbygging. I tradisjonen for hvordan man bygger ett grindbygg er rekkefølgen i arbeidet kanskje hovedsaken. Hovedkonstruksjonen til denne typen bygninger blir bygd ferdig for montering «flatt» på bakken. Arbeidsprosessen er så godt innarbeidet at hvilken som helst tømrer som har erfaring fra dette, vil kunne gå inn og delta når som helst i ett påbegynt prosjekt nesten uten instruksjoner.

Rekkefølgebeskrivelse.

bealer-1.jpg

Figur 29 Rekkefølgen av øksehogg under felling av tre.

(Bealer, 1996, s. 42)

TK.1

(Karlsson, 2013, s. 82)

Figur 30 Tomas Karlson sin Hypotese for rekkefølgen i snekring av dørkarm.

Figur 30 kan tolkes som en rekkefølgebeskrivelse for snekring av dørkarm. Den er delt inn i det som i sammenhengen er enkeltopprasjoner i rekkefølge i høyre kolonne.

 

8.    Evaluering.

Til slutt må vi evaluere produktet og arbeidsprosessen. Svarer produktet til oppdraget og målsettingen? Var ressursbruken innenfor? Finnes det alternative og gjerne bedre veier fram til det samme målet? Bør noe endres? Produktmål, enkeltoperasjoner, materialvalg, verktøybruk, rekkefølge eller kroppsbruk?

Forskning.

Det å forske i håndverket innebærer gjerne at prosessen er ukjent. Altså at man skal produsere eller kopiere ett produkt med en ukjent arbeidsmåte. Man studerer ett produkt fra en gitt tid eller en gitt kontekst og sammenlikner dette med tilgjengelig verktøy eller teknologi som man mener står i samme kontekst. Videre blir det å sette opp en teori om hvordan disse sammenhengene kan være, å prøve dette ut i praksis, altså å utføre eksperimenter for å forstå prosessen som ligger bak. Her kan det gå flere runder med ulike materialer, verktøy, enkeltopprasjoner, rekkefølge osv. Før det eventuelt blir konkludert med noe som da er ett eller flere forslag som tar for seg en enkeltoperasjon, flere ledd av dette, eller til og med prøver å ta for seg hele prosessen bak ett produkt. Her skal man kunne argumentere godt for de valgene man har tatt og sette fram og diskutere alternative veier fram til det samme målet. I denne sammenhengen er det viktig å arbeide systematisk slik at resultatene blir sammenlignbare, vi må bruke gode metoder som kan tolkes objektivt. Forskning på dette feltet er ganske nytt og det kan gjerne ta andre former en det jeg beskriver her, dette er en form som ligger nært eksperimentell arkeologi (se eksempel under om stokkebåt). Andre former kan være å finne fram til gode håndverksprodukt, tidsstudier, eller for eksempel se på sammenhengen mellom kropp og verktøy. Det er nysgjerrigheten som driver dette, det å finne de gode spørsmålene. Figur 31 viser ett flytskjema som ett eksempel på hvordan en slik forsking i håndverket kan foregå.

Forsking. TO.

Figur 31

I artikkelen Handverk og kommunikasjon Skriver Roald Renmælmo om hva håndverk er for noe og hvordan han arbeider for å forstå kildematerialet han bruker når han forsker på snekkerhåndverk fra 1800-tallet. Roald Renmælmo argumenterer for dette på denne måten.

 «Som PhD stipendiat har eg snikkarhandverket i fyste

halvdel av 1800-talet som ei grov avgrensing. Kjeldene mine

er snikkarprodukta og verktøyet til nokre utvalde snikkarar

frå den aktuelle tida. Eg kan støtte meg på noko faglitteratur

frå inn og utland, utan at denne i særleg stor grad avspeglar

kjelde materialet mitt. Kjeldene mine snakkar ikkje same

“språket” som faglitteraturen. Korleis skal eg då angripe kjeldene

for å få dei “i tale”. Eg har valt å lage fungerande kopiar av

verktøyet og så bruke verktøyet til å lage tilsvarande produkt

som dei originale snikkarprodukta som er kjeldene mine. Gjennom

arbeidet med å lage kopiar av verktøyet får eg erfaring

som gjer at eg ser “nye” detaljar i det originale verktøyet. Når

eg vidare studerer detaljar i dei originale vindauga frå 1855 kan

eg sjå at tappane i sprossene er saga nøyaktig til riktig dimensjon

med berre spor etter saga. Då har eg det å strekke meg

etter. Eg må få grindsaga til å fungere godt nok. Eg må få nok

trening i arbeidet til at eg kan sage like nøyaktig. Eg kan lese

spora etter snikkaren som arbeidde for 160 år sidan. Gjennom

mine eigne erfaringar kan eg kome nærare i å forstå innhaldet i

desse spora. Gjennom å lage og bruke tilsvarande verktøy som

snikkaren for 160 år sidan kan eg kome nærare å forstå spora

og arbeidsmåten.» . (Renmælmo, academia. edu, 2015)

 

 

Stokkebåter.

Boka stokkebåter (Nymoen, 2005) tar for seg funn av stokkebåter i Norge og rekonstruksjonen av Norges eldste båt, Sørumbåten, en nesten elleve meter lang båt i eik. Her presenteres og diskuteres de kapitlene som er mest interessante i denne sammenhengen.

Dokumentasjon av Sørumbåten: Originalbåten måles opp i form, størrelse og materialvalg. Videre dokumenteres verktøyspor.

Dette kapittelet er i sammenhengen produktmål, dokumentasjonen utføres også for om mulig å kunne si noe om arbeidsrekkefølge, enkeltoperasjoner, verktøy og verktøybruk.

Refleksjoner om stokkebåtbygging: Her reflekterer Torstein Arisholm over teknologinivå i førromersk jernalder, kunnskapsnivå, materialtilgang og andre forutsetninger.

Dette er i sammenhengen ett utgangspunkt for å diskutere en plan for prosessen.

Eik i stokkebåt: Her går Kristen Aamodt gjennom materialvalget til båten og diskuterer tilgangen på eik i dag i forhold til den historiske tilgangen. Det diskuteres videre hvordan de må forholde seg til det emnet de har fått tak i og hvordan dette styrer valg i forhold til form og funksjon.

Altså i sammenhengen, material og forholdet til produktmål og prosjektplan.

Stokkebåtbyggerens verktøykiste: Arne Emil Christensen ser på verktøyfunn fra den aktuelle tiden og diskuterer dette i forhold til verktøyspor på originalbåten.

Verktøy.

Kopibyggingen – prosessen og erfaringene: Basert på tømrer Hans Marumsrud som var den utførende håndverkeren i prosjektet sine dagrapporter og skriftlige kommentarer, skriver Torstein Arisholm om selve byggeprosessen. Hans Marumsrud reflekterer over material, verktøy og arbeidsprosess. Kapitelet er inndelt i følgende tema og rekkefølge.

  • Mål.
  • Forberedelser.
  • Forming av underside.
  • Forming av overside.
  • Forming av akterende (rotende).
  • Forming av baugparti (toppende).
  • Bunn og sider utvendig.
  • Uthulning.
  • Kjerneved og yteved.
  • Øksene og funksjonalitet.
  • Øksespor i originalbåten i forhold til spor etter øksekopiene våre.
  • Å arbeide med øks i eik.
  • Tilforming av båten.

Forfatterne har her delt denne artikkelen inn etter arbeidsprosessen, dette er en type håndverksteori som tar for seg enkeltopprasjoner i en rekkefølge og den går inn på verktøyvalg og bruk.

Kopien i bruk – testing på Glomma sommeren 2004: Torstein Arisholm reflekterer over kapasitet, funksjon, brukervennlighet osv. etter tester av kopibygget.

Altså det vi kan se på som evaluering av produktet.

Oppsummering.

Denne artikkelen viser en teori knyttet til utøvelsen av tradisjonelt bygghåndverk. Denne teorien er forståelsen av arbeidsprosessen som leder fram til ett håndverksprodukt. Formidlingen av denne teorien er en prosessbeskrivelse, denne kan deles inn i momenter som følger. Produktmål, prosjektplan, material, verktøy, kroppsbruk, enkeltopprasjoner, rekkefølge og evaluering.

Dette er ett forsøk på å utarbeide en teori som utvikles fra praksis, eller greie ut om og sette opp momenter som kan utvikles til en teori. Det er en gjennomgang av metoder for å formidle håndverket gjennom tekst, men dette kan også gjelde for muntlig framstilling, eller om man bruker film. Poenget er hva man først og fremst skal ha fokus på, og hvordan dette kan formidles på ett teoretisk plan. Gjennomgangen av litteratur viser at det ofte er en type prosessbeskrivelse som er i fokus. Den viser også at det er ganske stor variasjon i hva som blir tatt med i slike beskrivelser.

En teori om hva dette er og bør inneholde kan være nyttig. Dette bør ikke brukes som en norm som setter for strenge rammer, men heller være ett «veikart» som viser en normal. Det å utelukke en eller flere momenter i en slik prosessbeskrivelse gir ofte en svakhet, men det kan også gjøres bevist for å sette fokus på viktige enkeltledd slik det har blitt vist eksempler på.

 

Bibliografi

Almevik Gunnar. (2011). Professor i byggnadsarbete? I Handverks laboratorium (ss. 39-48). Handverkslaboratoriet.

Almevik Gunnar og Bergstrøm Lars. (2011). Handverks-laboratoriet. I Handverkslaboratoriet, Handverkslaboratorium (ss. 9-24). Mariestad: Hantvekrslaboratoriet.

Austigard, Bjørn. (1999). Arbeid som set merke i tømmerveggen. I J. Sanden (Red.). Molde: Romsdalsmuseet.

Bealer, A. W. (1996). Old Ways of working Wood. New York: Castle Books.

Bjarkø, A. (2007). Handsagskjæring. Norsk håndverksutvikling.

Blanchard, C. (2006). The stanley little big book. Maine: Antique & collectible tools, inc.

Blanchard, C. (2007). The Stanley little big book. Main: Antique & Collectible tools, inc.

Broch, T. (1848). Lærebog i Bygningskunsten : nærmest bestemt for Den Militaire Høiskoles Elever : Planer. Hentet fra nb.no: http://www.nb.no/nbsok/nb/0f82fb43a1f5508e0e373a78134d2d95?index=2#0

Brown, N. M. (2008). Building With Turf. Skagafjorour historical museum.

Buggeland, T. (2000). Maihaugens bok om handverk. Lillehammer: De Sandvigske Samlinger.

Byggteknikk, Handbok i husbyggingsteknikk (Vol. 2). (1965). Oslo: Teknologisk Forlag.

Bygningstradisjoner i grensetraktene. (2007). Stiftelsen Domkirkeodden.

Chapell, S. (2012). Advanced timber framing. Fox Maple Press.

Digranes, A. (1940). Handbok i sløyd. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Digranes, A. (MCMXXXIII). Håndarbeid for gutter. Oslo: DR. b. Ribsskog og Nils Wiborg.

Emery, F. D. (1923). Audels carpenters and builders guide. New York : Theo. Audel & co.

Engen, E. (Red.). (2009). Norsk Kulturminnefond – de fem første årene. Norsk Kulturminnefond.

Falk, E. (Red.). (2007). Festskrift 2007. Lillehammer: Maihaugen.

Frimannslund, R. K. (1943). Kulturgeografisk registreing på Vetlandet. Bergen: Bergen museum. .

Færgestad, P.-W. (2011). Riktig restaurering Drøbak- Kuldiga. Norsk Handverksutvikling.

Ghile, P. (1978). Bruk av bork til taktekking. I P. Gihle, Frå Gamalt (ss. 151-160). Toten Historielag.

Gjellefall, T. T. (1981). Grunnleggende tømrerøvinger. Oslo: Univeritetsforlaget.

Godal, J. B. (1994). Tre til tekking og kledning. Rissa: Landbruksforlaget.

Godal, J. B. (1996). Tre til laft og reis. Håkøybotn: Landbruksforlaget.

Godal, J. B. (2009). Beresystem i eldre norske hus. Trondheim: Tapir Akademisk forlag.

Godal, J. B. (2012). Tekking og kledning med emne frå skog og mark. Valsøybotn: Akademia forlag.

Godal, J. B. (2015). Om det å lafte. Fagbokforlaget Vigmo & Bjørke AS.

Godal, J. B. (2016). Å rekne brøk med han tykje. Valsøybotn: Eget forlag.

Hans H. H. Heiberg. (1987). Skogbruket på Amblegård. I n. 3. Årbok for sogn, 45 tylvter kiøbmansbord skogbruk og sagbruksdrift i Sogn (Vol. 33, ss. 6-26). Historielaget for sogn.

Hansen, P. H. (2014). Strandebarmaren . Øystese: Kapabel forlag.

Hellemo, L. (1957). Frå det gamle arbeidslivet. Sandnes: Norsk Maalførearkiv.

Herfindal, K. (2004). Grindbygningen inføring i ein byggjeteknikk. Norges Husflidslag og Vestnorsk Kulturakademi.

Him, H. (2013). Praksisbasert yrkesutdanning. Oslo: Gyldendal akademisk.

Hjelmeland, B.-A. (1994). Husbygging langs kyst og fjord (Vol. 18). Oslo: FOK-programmets skriftserie.

Hoftun, S. (2017). Tradisjoenelt bygghandverk NTNU. Hentet 2017 fra https://tradisjonshandverk.com/2017/01/12/rosslinova-tankar-og-erfaringar-i-etterkant/

Holmboe, G. (1999). Taktekking. Sand: Ryfylkemuseet.

Holmgren, J. (Red.). (1946). Husbygging. Oslo: H. ascehaug & co.

Hovland, B. G. (1987). Hellebrot i Dalsdalen. I Å. f. Sogn, Brød av steen om utnytting av bergressursane (Vol. 34, ss. 40-46). Historielaget for Sogn.

Høyland, A. (u.d.). Brørvikskuto frå skog til ferdig skute. Hertevig Akademiske .

Ihlen, C. (u.d.). Tjærebrenning i mile. Oslo: Landbruksdepartementet.

Jansson, T. (u.d.). Våtsliping och bryning av eggverktyg. Tormek AB.

Johan Litleskaret . (1997). Bygning og bygningskunst i gamal tid. I N. o. sogelag, Frå fjon til Fusa (ss. 49-65).

Johannes og Jostein Mæland. (1999). Om losting. I Gamalt frå Voss (Vol. 31, ss. 7-13). Voss: Voss bygdeboknemnd.

Jørgen, G. ø. (Red.). (1955). Hjemets vedlikehold. Oslo: Teknisk Forlag.

Kallbom, A. (2014). Målning av takplåt på kulturhistoriska byggnader. Gøteborg universitet.

Karlsson, T. (2013). Ramverksdørr. Instutionen for kulturvård. Gøteborg universitetet.

Kjennerud, K. L. (1895). Haandbog for Sløidlærere. Fredrikshald: Cammermeyers forlag.

Kjennerud-Løvdal. (1911). Sløyidlære for skole og hjem, Hjelp til selvhjlep. Cristiania: Provinsbokahandel.

Kjennerud-løvdal. (1911). Hjelp til selvhjelp Sløidlære for skole og hjem. . Kristiania.: Kristiania – provinsbokhandelen.

Kåsa, J. (1943). Skog nytting. Oslo: H. Ascehoug & co.

lapin, G. d. (2012). Dessiné, écrit et édité par lʼatelier de lʼours, le tout très laborieusement en 2012.

Lassen, U. H. (2014). The Invisible Tools of a Timber Framer.

lee, L. (1995). The complete guide to sharpening. The Taunton Press.

Liden, H.-E. (1974). Middelalderen bygger i stein. Oslo: Universitetsforlaget.

Lie-Nielsen, T. (2004). Sharpening. Publisher Group West.

Lindstrøm, C. (2009). Fattiggutt og Frimester. Tapir Akademisk forlag.

Mattson, J. (2010). Råtesopp i bygninger. Mycoteam.

Mattsson, J. (2010). Treskade-insekter i bygninger. Mycoteam.

Meisingset, H. E. (2004). Hogst. Plan, metoder og teknikk. Skogbrukets kursinstitutt.

Michelsen, M. (1928 / 46). Håndbok for byggmester og bygningstømrere (Vol. 3). Bergen: Eget forlag.

Mikkelsen, A. (1894). sløjdlære. København: P. G. Philipsens forlag.

Nielsen, N. P. (1932). Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider. Oslo: Grøndahl & søns forlag. Oslo.

Nielsen, N. P. (1941). Yrkeslære for tømrere. Oslo: Yrkesopplæringsrådet for handverk og industri.

Nielsen, N. P. (1944). Yrkeslære for byggsnekkere. Johan Grundt Tanum.

Nielsen, N. P. (u.d.). Yrkeslære med fagtegning for tømrere. Oslo: Norsk korespondanseskole.

Norvil, N. (u.d.). Med sav, høvl og hammer. København: N. C. Roms forlag.

Nymoen, T. A. (Red.). (2005). Stokkebåter. Oslo: Norsk sjøfartsmuseum.

Næss, B. K. (1999). Tre naturens vakreste råstoff. Oslo: Landbruksforlaget.

Oalann, T. (2015, Desember 9). Strilamaksel. Hentet Februar 1, 2017 fra Dokumentasjon og tolking av verktøyspor etter øks og bile.: https://oalannblog.co/category/verktoyspor/

Oalann, T. (2016, 12 4). Strilamaksel. Hentet 2017 fra https://oalannblog.co/2016/12/04/sloyd-i-skolen/

Oalann, T. (u.d.). Strilamaksel.

Olsen, B. (1997). Fra ting til tekst. Tromsø: Universitetsforlaget.

Ove Arbo Høeg. (1977). Vidjer og viuspenniler. I t. f. folkelivsgransking, Norveg (ss. 7-107). Oslo: Universitetsforlaget.

Pedersen, O. (1932). Håndverksliv i gamle dager. Oslo: Nasjonalforlaget.

Pettersen, W. (uten år). Norsk Laftekunst fra førse hugg til ferdig hus. LibriArte.

Planke, T. (u.d.). Bygningens Mønster. Hentet fra Academia.edu: https://www.academia.edu/379562/Bygningens_m%C3%B8nster_om_sammenhenger_i_et_kulturminne

Popov, A. (2007). Construction of Russian Wooden Buildings of the 17th – 18th Centuries. Archangelsk: ICOMOS IWC – XVI International Symposium – Florence, Venice and Vicenza 11th -16th November 2007.

Renmælmo, R. (2015). academia. edu. Hentet januar 30, 2017 fra https://www.academia.edu/11609844/Handverk_og_kommunikasjon

Renmælmo, R. (u.d.). Norsk skottbenk union. Hentet 2017 fra https://skottbenk.com/

Renstrøm, G. A. (2003). Handhyvlad panel i Hjo. Hjo: Dacapo Hantverksskola.

Rothe, O. L. (1933). Yrkeslære for snekkere. Oslo: Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri.

Rothstein, E. E. (2003 / 1856). Allmanna byggnadslæran. Stocholm: Accent forlag.

Safeguardening historic waterfront sites Bryggen in Bergen as a case. (2000). Stiftelsen Bryggen.

Sandberg, M. (1997). Gjerder før og nå. Heggenes: Magnus Sandberg.

Schubler, J. (1731). Zimmermannskunst .

Schutze, R. (1973). Moderne Møbelsøyd. Schibsted.

Sjømar Peter. (2011). Hantverkares kunskap. I Handverkslaboratoriet, Handverkslaboratorium (ss. 63 – 86). Mariestad.

Skulason, J. N. (1998). Gomul timburhus, utveggir, grind og klæoning. Husafridunarnefnd Rikisins .

Stavdal, K. L. (1951). Sløydlære 2. Arbeidstegninger (2. utg.). Oslo: J. W. Cappelens forlag.

Stavdal, K. L. (1954). Sløydlære 1. Rettleiing (Vol. 3). Oslo: J. W. Cappelens forlag.

Stokke, L. (1937 / 1997). Hus og husbygging i Romsdalen, Ord og utrykk. Molde: Romsdalsmuseet.

Strømshaug, K. (1997). Lafting Emne og omgangsmåte. Råde: Landbruksforlaget.

Sundsvik, J. (Red.). (u.d.). Håndverksliv. Et verk om håndverk og husflid. Ved norges Håndvererforbunds 75-Års jubileum. Oslo. Oslo: A.S Norsk faglitteratur. G. Rinerts. Oslo.

Svartdal, F. (2013, November 25). Store norske leksikon. Hentet Januar 29, 2017 fra flyt – psykologi: https://snl.no/flyt%2Fpsykologi

Sveli, A. (1990). Skogbruk i Nord-Norge streiftog gjennom historien (2. utg.). Mosjøen: Nord-Norges skogmannsforbund.

Systad, E. J. (2008). Maans Maanssens verktøykiste. Bergen: Stiftelsen Bryggen.

Tragethon, I. (1993). Lag kniver selv. Oslo: Ex libris forlag.

Trekubben. (2017). Tradisjonelt bygghåndverk NTNU. Hentet 2017 fra https://tradisjonshandverk.com/2017/01/17/skjelterproduksjon-til-arestue/

Viestad, K. M. (1989). Innføring i konstruksjons og projeksjonstegning. Oslo: Universitetsforlaget.

Villand, N. Å. (2001). Steinbryne Opphav-produksjon-bruk på slåtteteigen. Øystese: Eget forlag.

Vreim, H. (1940). Laftehus. Oslo: Norske arkitekters landforbund.

Weihe, E. F.-J. (Red.). (2009). Living crafts. Lillehammer: Hertevig akademiske / Maihaugen.

winbladh, G. A. (Red.). (2014). Hantverkare emellan. Mariestad: Hantverslaboratoriet.

Wolf, G. (1902). Praktifce austuhrung der schiftung und dachverbandhøker. Leipzig.

 

 

 

 

 

 

 

 

Dokumentasjon og tolking av verktøyspor etter øks og bile.

 

Hordaland fylkeskommune. Verktøyseminar. Hardanger fartøyvernsenter 2014.

Metoder for dokumentasjon av verktøyspor.

1

 

Figur 1 (Popov, 2007)

 

Den mest innlysende dokumentasjon og tolkningsmetode for verktøyspor er visuell vurdering av overflaten på materialet. En håndverker med mye erfaring fra denne typen arbeid kan ofte kjenne igjen arbeidsmønster og verktøytype fra overflaten på ett bearbeidet trestykke. Men om vi skal prøve å tolke ukjente verktøyspor må vi kanskje bruke andre metoder og gå litt mer systematisk til verks. Det har i ulike sammenhenger vert aktuelt å gjøre slike dokumentasjoner og tolkninger av spor etter øks og bile. Blant annet gjorde Hans Marumsrud mye arbeid i forbindelse med mellomalder-prosjektet til riksantikvaren og som 3-årig stipendiat i Norsk handverksutvikling, Hans arbeidet hovedsakelig med mellomalder. (Hans Marumsrud, 2002)

 

Den kanskje mest omfattende rapporten om dette temaet er Harald Bentz Høgseth sin doktoravhandling. (Høgseth, 2007) Han Har prøvd ut en rekke med ulike metoder for å dokumentere og analysere hoggespor. Blant annet brukt avstøpninger med silikonmasse av verktøyspor som dokumentasjonsmetode, han har også prøvd ut dataverktøy og 3D-skanning.

«Bruk av datateknologi597 i analyser av verktøyspor gjør at

verktøysporene først kan grovsorteres for så å bli oppbevart digitalt»

 

Arbeidet til Høgseth er omfattende og går lang ut over det de fleste kan tenke seg å bruke av ressurser og teknologi i en slik sammenheng, men det er et referanseverk som er verdt å ta en titt på.

 

Under ser vi ett av eksempel fra dataverktøyet.

2

Figur 2 Høgseth

 

 

«Toolmark Annotator, gjør det mulig å legge inn digitale fotos av verktøyspor i en database for deretter å velge ut verktøyspor fra ulike områder i en og samme levning og fra forskjellige levninger. Arbeidet i neste omgang går ut på å analysere og identifisere særegenhetene i de enkelte spor og lagre det i databasen.»

 

Her har jeg saksa litt fra avhandlingen:

 

  1. Særlige kjennetegn for å danne en tredimensjonal forståelse
  2. Verktøysporets sidekanter, innslagsretning, signaturer, krumming av egg,
  3. Hvordan er verktøyet slipt, hvordan er verktøyet skjeftet.
  4. Analyser av forholdet stoppunkt, framkant/ bakkant, signaturer:

er begge sider av økseeggen brukt i huggeprosessen?

  1. Hvordan er verktøysporets bevegelighetsmønster?
  2. Hva er fram og hva er bak på verktøysporet (øksas fram- og bakhynne)
  3. Bevegelighetsmønsteret i det enkelte verktøyspor:
  4. Signaturenes mønster
  5. Forholdet mellom verktøysporets framkant/ bakkant og signaturer

iii. Forholdet mellom verktøysporets stoppunkt, framkant/ bakkant og signaturer

  1. Rytme og flyt i arbeidet
  2. Hvordan kan arbeidsprosessene/prosedyrene foregått?
  3. Undersøkelser av innslagsretning, kurvatur, signaturer
  4. Hvilken side må tømreren ha stått og arbeidet på stokken?
  5. Hvordan er stokken rotert/ snudd og hvor mange ganger?

iii. Hvor mange ganger må tømreren ha skiftet side?

  1. Rekkefølgen/serier av hugg, hvilke verktøyspor kom først/ til slutt
  2. Hvilken side av stokken må tømreren ha arbeidet på?
  3. Sammenhengen mellom serier av redskapsspor
  4. Utførelsen av arbeidsteknikk, arbeidsstilling, bevegelighetsmønster, rytme, flyt,

de ulike verktøyet og materialers særegenhet, forskjellige håndverksmessige dialekter (teknikker) prøves ut gjennom å analysere og sammenholde det originale kildemateriale med praktisk, eksperimentelle forsøk.

Metodene jeg benytter for undersøkelsen, er utviklet spesielt for et arkeologisk kildemateriale, men bør også være velegnet til undersøkelser av stående bygninger.

Erfaringer fra Riksantikvarens middelalderprosjekt og stavkirkeprosjekt, samt innenfor bygningsvernet for øvrig, har vist at det er et behov for å utvikle en metodikk for åkartlegge og analysere slike spor på en systematisk, grundig og testbar måte585 og på den måten å komme nærmere kunnskapsutøvelsen slik den ble praktisert i fortiden.

Problemstillinger og metodiske forhold vektlagt under de bygningsarkeologiske forsøkene

Første trinn av arbeidet har vært å analysere overflatesporene i det arkeologiske trebygningsmaterialet med sikte på å finne ut om det er mulig å knytte verktøyspor til øksa/(øksene) som formgav dem. Ut fra denne problemstillingen har jeg vært interessert i å finne ut om det er mulig å anslå hva slags form og vekt øksa/(øksene) må ha hatt.

Det neste spørsmålet er knyttet til bevegelsesmønsteret i de fysiske verktøysporene og hvilke betingelser som ligger bak dette bevegelsesmønsteret. Altså; lar det seg gjøre å rekonstruere håndverkernes arbeidsstilling, bevegelsesmønstre og prosedyrer ut fra de fysiske sporene i seg selv?

Andre trinn i analysen har vært de praktisk-eksperimentelle undersøkelsene hvor mine hypoteser er testet ut i form av nettopp hvilke verktøy, teknikker og prosedyrer som formgav det originale kildematerialet (verktøysporene). Gjennom å rekonstruere verktøyet, teknikkene og prosedyrene bak de originale sporene har jeg arbeidet med:

  1. Et originalt kildemateriale fra 1000-tallet e.Kr. med verktøyspor etter fortidenshåndverker
  2. Et gjenstandsmateriale fra egne forsøk med verktøyspor bearbeidet av kjente økser, teknikker og prosedyrer
  • Tilgang til tradisjonsbærernes handlingsbårne kunnskap

(Høgseth, 2007)

 

 

Аlexandr Popov har arbeidet med noe av det samme. (Popov, 2007) Her er ett utdrag av hans tekst:

An 18th century axe and work with it.

For a long time there was such an opinion that technology of the work with an Axe didn’t change over centuries. Carpentry was considered to be conservative and invariable in the course of time. But it was not true: the axe itself changed with time and at the same time changed technology of working wood and timber constructions.

Already in the second half of the 20th century it became clear for the specialists that the carpenter’s technologies of the 12th – 18th centuries differ fundamentally from the work technique with the axe in the 19th- 20th centuries. The Vikings’ boats built in the 9th century which I studied in Norway had the same work technique like the Russian buildings of the 12th – 18th centuries.

Restoring the Dmitry Solunsky’s church in Verchnaya Uftuga I paid attention to the peculiarities of woodworking which we didn’t manage to reconstruct with the tools of the 19th – 20th centuries. Search for the bearers of old technologies among the inhabitants of the neighboring villages was unsuccessful. Then we had to apply to thematerials of the archeological researches in Zashivirka and Mangazey. The axes found by the archeologists differed from the modern ones. But even after making the axes according to the measurement of the archeological axes we couldn’t reconstruct historical technologies. More that three years had passed before we managed to receive hewing traces which were similar to the traces found in the Church. From Material to Structure – Mechanical Behaviour and Failures of the Timber Structures ICOMOS IWC – XVI International Symposium – Florence, Venice and Vicenza 11th -16th November 2007

Medieval hewing was executed with the narrow-bladed axe (drawing 39-41). The craftsman stood from one side of the log. The blade was about 9-10 centimeters wide. The axe was wedge-shaped and the axe-handle can be from round to heart-shaped or triangular. The hewn surface looked like a washing board (drawing 42). Depending on the width of the blade and log the craftsman hewed it several times (3-5 times). The carpenter was looking from the direction of the axe, it means that he saw the working surface from one side. It can be seen on the Norwegian engravings of the 14th century.

And with all this going on the axe blow was struck not parallel to the log like later, but it was similar to a crescent-shaped blow. The axe blow can be divided into two stages. At the first stage the blow was delivered a little bit from the side of the log, but when the axe went into the log, the carpenter pressed the axe-head to the log and the axe began to go out of the log. The mark was double: short entrance into the wood and long going out. Such a method gave an opportunity to close wood pores and not to leave notches on the hewn surface, thus the water didn’t stayed too long on the wood surface worked With the axe.

 

Popov var kanskje en av de første til å prøve ut spretteteljing som arbeidsmåte i forbindelse med restaureringsarbeid, han prøvde ut dette seint på 1980-talet. Arbeidet hans var utgangspunktet for mye av det som ble gjort på spretteteljing i mellomalderprosjektet til Riksantikvaren. Det har vert en utbredt misforståelse at denne teknikken har overlevd i Russland, den er gjenreist av Popov. Spretteteljingen har lenge vert regnet som utdød i Norge etter svartedauden, men seinere har vi sett at dette er en teknikk som har overlevd på deler av Vestlandet utpå 1600-tallet og i Nord-Norge som såkalt økserying fram til vår tid. (Renmelmo, 2007) Det er artig at vi finner gulvbord som er hugget med denne teknikken i 1984 på Sjønstå i Nordland.  Norsk Håndverksinstitutt og Hans Marumsrud dokumenterte levende tradisjoner på denne teknikken i Georgia i 2006. http://www.maihaugen.no

 

Det kanskje mest omfattende arbeidet som er gjort på bruk av denne teknikken i Norge i senere tid må være byggingen av nytt Oseberg-skip http://www.osebergvikingskip.no. Slik jeg forstår det bygger dette i stor grad på det lange og systematiske arbeidet som er gjort ved Vikingetids museet i Roskilde. http://www.vikingeskibsmuseet.dk.

 

Fra Danmark har vi også arbeidet som vart gjort i forbindelse med utgravingene av Stege Borg, her er mye interessant om ulike typer verktøy fra 1300-tallet. (Thomas Finderup, 2005)

 

 

Roald Renmælmo har også gjennomført ett omfattende arbeid på tolking og dokumentasjon av verktøyspor etter øks. I forbindelse med restaureringen av ett tak på Gildeskål kirke gjorde Roald Renmælmo og Siv Holmin ett større prosjekt på såkalt glepphugging som er en variant eller i alle fall ett annet ord for spretteljing. Denne teknikken viste seg å ha vert i bruk langt framover i tid i Nord-Norge. (Renmælmo, Takbord i Gildeskål. på jakt etter materialkvalitet og verktøy., 2006) (Renmelmo, 2007) (Renmælmo, Smiing av ryarøks frå 1600-tallet, 2007)

 

Sødra Råda gamle kirke brann den 11. november 2001. Riksantikvaren i Sverige besluttet at kirken skulle rekonstrueres og at prosjektet skulle være ett pedagogisk prosjekt for øke håndverkskunnskapen om middelalderens historie. (Almevik, 2011) I Forbindelse med rekonstruksjonen ble det utført en rekke eksperiment, blant annet på huggingen. Karl Magnus Melin utførte en grundig studie av teljinga på kirken. (Melin., 2008)

3

Figur 3 Fra kopibyggingsprosjektet av skjåen fra Skjåvik 1707. Roald R. og Trond O.

 

På Norsk folkemuseum har de i seinere tid restaurert en gammel stall som har ligget på lager lenge. Det var store skader og mye nytt tømmer måtte på plass. De arrangert ett seminar om verktøyspor og øksing, her gjorde mye dokumentasjon og utprøving. (Planke J. F., 2013) Her prøvde de ut både avstøpninger og opprissing av verktøyspor med transparenter.

4

 

Figur 4 Planke (Planke J. F., 2013)

 

 

I Boka datering av knuttimbrade hus i Sverige skriv Karl-Olov Arntsberg mye om ulike bearbeidingsmetoder med øks gjennom historien. (Arntsberg) Her er og en note fra ett forsøk på «slinthuggning» (spretteteljing) som vart utført i 1930.

 

5

Figur 5 Spretteteljing på stav i løe, Nordheim, Ulvik. T O.

 

En annen som arbeidet med systematisk utprøving av arbeidsteknikker med øks og bile på 30-tallet var Anders Sandvik (Sandvig, 1931).  Blant annet prøvde de ut kløyving av stokker med såkalte bleggøkser.

 

Løa på Alver, Lindås kommune.

 

I forbindelse med ett kopibyggingsprosjekt av grindløa på Alver i Alversund, gjennomførte vi ett delprosjekt på tilvirking av material. Det var Hordaland fylkeskommune og Norsk håndverksinstitutt som sto for prosjektet. (Oalann, Bruk av 1500-1600-tals bile., 2012)

 

Alverløa ble oppført i 1651, den er av en variant løer som vi har ett stort antall rester av i Nordhordland, men utbredelsen av ulike varianter av dette finner en mest sannsynlig i hele grindområdet. Alver er den best bevarte og mest intakte vi kjenner til av denne typen løer og den ble derfor valgt til objekt for nærmere studie.

Vi begynte først å eksperimentere med vanlig fotodokumentasjon, vi reiste rundt på flere løer av samme type for å kunne sammenlikne overflaten med det vi fant på Alver. Med «løs» blits på ledning kan en skape god kontrast for å fotografere verktøyspor. Problemet oppsto når vi skulle systematisere fotomaterialet og sammenlikne, vi prøvde også å måle opp vinkler, bredde dybde osv. på spora for å forenkle sammenlikningen, dette ble for innviklet.

Sverting gjennom matpapir og lignende ble diskutert og prøvd ut men det er litt tungvint og man får sjelden ett tydelig nokk «bilde» av det man vil ha fram. Avstøpninger har jeg prøvd ut før sammen med Roald Renmælmo det er ganske arbeidskrevende.

6

Figur 6 Avstøyping av spor etter glepphugging på Bryggen i Bergen.

7

Figur 7 Spor etter glepphugging fra Bryggen i Bergen.

8

Figur 8 eksempel på «sverting» (Tvenge, 2012)

 

Etter hvert ble vi tipset om å bruke overhead-transparenter (R.R). Det fungerte utmerket. Vi festet transparentene på overflaten med tavlestift og tegnet av sporene direkte. Selve tolkingen av sporene er en treningssak, Vi bruker å dele opp sporene i ulike kategorier, slik som:

 

  • Stopphakk: Hakket der øksa har stoppa i veden.
  • Signatur: Stripene i veden etter eventuelle hakk i økseeggen.
  • Bølger: Den bølgestrukturen som blir i overflata på en øksa flate.

 

Med litt erfaring og utprøving kan de ulike spora og sammenhengen mellom dem fortelle en del om arbeidsmåte og type verktøy som har vert i bruk. Gjennom ulike eksperiment ser vi at det er lett for å få en overdreven forestilling om hva vi kan tolke ut fra spora. For eksempel er det lett å tro at dette med at stokken er hugget på tvers eller på langs av veden kan si noe om arbeidshøyde. Vi ser gjennom utprøving at alt etter fasongen på skaft og bile lar det seg gjøre å hugge mer eller mindre fullstendig på tvers av veden både på høy og lav stokk, menn det er kanskje vanskeligere å hugge på langs av veden med stokken liggende i hoftehøyde? Forholdet mellom stopphakk og signatur kan fortelle noe om det har vert arbeidet framover eller bakover. Vi setter fram teorier og prøver de ut på bakgrunn av ulike arbeidsmåter som vi kjenner fra tradisjonen eller fra andre kilder. En mer utfyllende artikkel om tolkning av spor i bygninger finner man på Academia.edu. Terje Planke sin artikkel bygningens mønster anbefales. (Planke T. , 2008)

 

9

Figur 9 Verktøyspor Hoshovde ca. 1530. T O.

 

10

Figur 10 Dokumentasjon av spor, Alver 1561. T O

 

11

Figur 11 Transparent fra Alver.

 

 

Poenget med dokumentasjonen var å finne ut mest mulig om hvilken type bile som var i bruk når løa ble bygd, og hvordan de hadde arbeidet.  Smed Terje Anders Granås og jeg reiste rund på museer i Hordaland for å se på falbiler og tegne av disse. Vi hadde på forhånd en mistanke om at denne type bile hører 15 og 1600-tallet til. Bakgrunnen for dette er ulike illustrasjoner fra denne tida og blant annet avhandlingen til Ingar Figenschau (Figenschau, 2012). En artikkel om middelalderverktøy som er spesielt interessant for oss i Hordaland er masteroppgaven i Arkeologi til Jon Reinardt Husvegg, her går han gjennom funn som hovedsakelig stammer fra Bryggen i Bergen. (Husvegg, 2011). I tillegg vil jeg nevne, Erik Sand sin avhandling. (Sand, 1995)

12

Figur 12 Tyskland anno. 1521

13

Figur 13

 

Terje Anders Granås (Granås, 2012) smidde kopier av ulike falbiler som ble testet ut i en arbeids-samling sammen med flere svært erfarne bilebrukere.

14

Figur 14 Nysmidde falbiler. bilde: Anders T. Granås.

 

På arbeids-samlingen testet vi ut ulike arbeidsstillinger, biler, og arbeidshøyder. I denne sammenhengen var transparentene fra Alver ett meget godt verktøy, vi kunne legge de direkte på den nybearbeidede flaten og sammenligne direkte, vi tegnet og av sporene på de nye stokkene, nå kunne vi legge transparentene oppå hverandre og studere likheter og ulikheter.

15

Figur 15 Nærstudier av verktøyspor. Fra v. Axel Weller, Karl Magnus Melin, Einar Strand T O.

16

Figur 16 Karl Magnus Melin svinger falbila. T O.

 

 

Konklusjonen:

«I etterkant av samlinga utførde eg ein ny dokumentasjon på alver med dei nye ”verktøya” eg hadde til rådvelde. I etterkant når ein har prøvd ut og samanlikna arbeidsbord og kjem tilbake på bygget ein har til førebilete, slik som på Alver, har ein fått ”nye” auge. Det ser altså ut som dei har hatt stokkane på bukkar eller i alle fall ganske høge øksestillingar 40-50cm. Dei har antakeleg arbeida framover stokken og hogge seg ned på tvers av fibrane. Det er også tydeleg at dei har arbeida med bila på same side av kroppen heile tida, ein kan sjå at dei har arbeida frå rot mot topp på ei side og frå topp mot rot frå andre sida, ut frå dette og retninga dei har arbeida i antar eg at dei har nytta ei sideskjefta bile for høgrehendte (skaftet er vrid slik at det passer å gå med høgrehand fremst) vi ser at originalbila utlånt frå Bryggen har sidestilt skaft og at blant anna bila frå Osterøy museum har det same. Karl-Magnus har ei slik bile som han antar har opphav i Sverige, den skal være ganske lik Bryggen bila vår, den har også sidestilt skaft.

 

Her er ein parallell til dei seinare bilene, dei finn vi også med rett og med sidestilt skaft til båe sider (Oalann, Sletthogging med Steinar Mølster, 2012). Bakgrunnen for dette er at dei vart bruka ulikt, nokon brukte dei med låg stilling og sto over skrevs på stokken. Fordelen med den låge stillinga er at bila kan snuast og brukast i alle retningar etter vedens vriding og kvist med meir. Biler med sidestilt skaft var meir høveleg for arbeid på høgare øksestilling, dette sparde ryggen noko, men her var ein meir tvunge til å arbeida i ei retning og med same hand først.» (Oalann, Bruk av 1500-1600-tals bile., 2012)

 

I samarbeid med Bygningsvernsenteret i Austagder har jeg prøvd å «gjenreise» bjelkehugger tradisjonene i Arendal området. Det finnes en mengde biler (agderbiler) tilgjengelig både privat og hos museer, men tradisjonen med å bruke de har gått tapt. Vi brukte samme metode som på Alver og arbeidet sammen i løpet av to arbeidssamlinger. Metoden med transparenter viser seg å fungere godt, vi kan få fram det vi synes et viktig på stokkoverflaten og få vekk mye av det forvirende virvaret. Mønsteret som tegnet seg i Agder kom etter hvert tydeligere fram etter som vi undersøkte flere bygg og arbeidet med agderbilene. I Agderfylket har det til tider vert stor utskiping av trelast, og bjelkehugger (Sandvig, 1931) var en utbredt levevei. Det var tydelig på flere av byggene vi undersøkte at det hadde vert vante folk i sving med bjelkehugging.

17

Figur 17 Bjelkehugging, Arendal, T O.

 

 

På bildet av bjelken fra Arendal (figur 17) ser vi tydelig spor etter bila, vi ser at de har arbeidet ganske på langs av stokken med ganske stor kraft, det var gjennomgående at vi fant spor etter «finhugging» langs med kanten på stokkene. Vi tolket dette som en slags «startkant» til å styre bila etter når mann senere skulle gå hardt på og fjerne mye ved.

 

18

 

Figur 18 Agderbiler, ny og gammal. Smiing og bilde Terje A. Granås.

Det finnes en stor mengde ulike økser og biler, kombinert med ulike arbeidsteknikker som har vert i bruk oppgjennom tidene.

19(Figenschau, 2012)

 

Gjennom dokumentasjon av verktøyspor og systematisk utprøving av verktøy med tidsmessig og geografisk sammenheng kan vi over tid gjenskape arbeidsmåter som for lengst er utdød. Dette slår begge veier, vi er avhengig av en kronologi på økser og biler for å gjenskape arbeidsteknikker, men samtidig kan dokumentasjonen av verktøyspor på daterte objekt være en støtte for å datere ulike typer økser og biler. For eksempel viser prosjektet på Alverløa at det må ha vert ei stor, og sannsynligvis ganske lett bile med sideskjefting som har vært i bruk, på denne måten snevrer man inn søke etter den tidsriktige bila. Om bila som ble brukt på Alver i 1651 hadde fal eller ikke kan vi vanskelig lese ut av verktøyspora, her må vi støtte oss til det som finnes av kronologi på biler.

 

 

Bibliografi

Almevik, G. (2011). Sødra Råda Och rekostuktion som hantverksvetenskaplig metod. I Hantverkslabaratoriet, Handtverkslabaratorium (ss. 157-174). Mariestad: Hantverkslabaratoriet.

Arntsberg, K.-O. (u.d.). Datering av knuttimbrade hus i Sverige. Nordiska museet.

Figenschau, I. (2012). Øksemateriale fra Troms og Finmark, ca 1050-1900. . Tromsø: Unniversitetet i Tromsø. Institutt for arkeologi og sosialantropologi.

Granås, T. A. (2012). Smiing av faløkser, smedens rapport. . Arendal.: Norsk Handverksutvikling. .

Hans Marumsrud, K. A. (2002). Nore og Uvdal stavkirker, tømmerkvalitet og materialfremstilling. Riksantikvaren.

Husvegg, J. R. (2011). Redsaper for tre. En undersøkelse av middelalderske redskaper for bearbeiding av tre fra Bergen og Vestlandet. Bergen: AHKR, Det humanistiske fakultet Universitetet i Bergen.

Høgseth, H. B. (2007). Håndverkerens redskapskasse. Trondheim: Norges tekniske-naturvitenskaplige universitet. Det historiske fakultet.

Melin., K. M. (2008). Behuggningsteknik i Sødra Råda ock Hamamrø kyrkor-1300-tals yxor i litteratur ock magasin. Knadriks kulturbygg.

Oalann, T. (2012). Bruk av 1500-1600-tals bile. Bergen: Hordaland Fylkeskommune.

Oalann, T. (2012). Sletthogging med Steinar Mølster. Bergen: Norsk Handverksutvikling, Hordaland Fylkeskommune.

Planke, J. F. (2013). Stall fra Heimtveiten. Museums Bulletinen.

Planke, T. (2008). Bygninges mønster – om sammenhenger i et kulturminne. I By og bygd. Årbok for Norsk folkemuseum. Oslo: Norsk Folkemuseum.

Popov, A. (2007). From material to structure – Mechanical Behaviour and Failurres og the Timber structures. Icomos.

Renmelmo, H. (2007). Restaurering av sutak på gildeskål gamle kirke. Målselv: Målselv tradisjonshandverk og musikk.

Renmælmo, R. (2006). Takbord i Gildeskål. på jakt etter materialkvalitet og verktøy. Målselv: Norsk handverksutvikling.

Renmælmo, R. (2007). Smiing av ryarøks frå 1600-tallet. Smednytt.

Sand, E. (1995). Yxor og bilor. Linkjøping.

Sandvig, A. (1931). Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Særtrykk av de sandvigske samlingers 3-årsberetning 1928-1930. Lillehammer: De sandvigske samlinger.

Thomas Finderup, H. R. (2005). Træverket fra Stege Borg. Håndværk, teknologi og ressourcer i 1314. I Årbok for jysk Arkæologisk selskab. (ss. 225-267).

Tvenge, T. (2012). Spor etter byggeprosessen. Dokka: EVU Opland, Spesialfaglig praksis.