Hordaland fylkeskommune. Verktøyseminar. Hardanger fartøyvernsenter 2014.

Metoder for dokumentasjon av verktøyspor.

 

Figur 1 (Popov, 2007)

 

Den mest innlysende dokumentasjon og tolkningsmetode for verktøyspor er visuell vurdering av overflaten på materialet. En håndverker med mye erfaring fra denne typen arbeid kan ofte kjenne igjen arbeidsmønster og verktøytype fra overflaten på ett bearbeidet trestykke. Men om vi skal prøve å tolke ukjente verktøyspor må vi kanskje bruke andre metoder og gå litt mer systematisk til verks. Det har i ulike sammenhenger vert aktuelt å gjøre slike dokumentasjoner og tolkninger av spor etter øks og bile. Blant annet gjorde Hans Marumsrud mye arbeid i forbindelse med mellomalder-prosjektet til riksantikvaren og som 3-årig stipendiat i Norsk handverksutvikling, Hans arbeidet hovedsakelig med mellomalder. (Hans Marumsrud, 2002)

 

Den kanskje mest omfattende rapporten om dette temaet er Harald Bentz Høgseth sin doktoravhandling. (Høgseth, 2007) Han Har prøvd ut en rekke med ulike metoder for å dokumentere og analysere hoggespor. Blant annet brukt avstøpninger med silikonmasse av verktøyspor som dokumentasjonsmetode, han har også prøvd ut dataverktøy og 3D-skanning.

«Bruk av datateknologi597 i analyser av verktøyspor gjør at

verktøysporene først kan grovsorteres for så å bli oppbevart digitalt»

 

Arbeidet til Høgseth er omfattende og går lang ut over det de fleste kan tenke seg å bruke av ressurser og teknologi i en slik sammenheng, men det er et referanseverk som er verdt å ta en titt på.

 

Under ser vi ett av eksempel fra dataverktøyet.

Figur 2 Høgseth

 

 

«Toolmark Annotator, gjør det mulig å legge inn digitale fotos av verktøyspor i en database for deretter å velge ut verktøyspor fra ulike områder i en og samme levning og fra forskjellige levninger. Arbeidet i neste omgang går ut på å analysere og identifisere særegenhetene i de enkelte spor og lagre det i databasen.»

 

Her har jeg saksa litt fra avhandlingen:

 

1. Særlige kjennetegn for å danne en tredimensjonal forståelse
2. Verktøysporets sidekanter, innslagsretning, signaturer, krumming av egg,
3. Hvordan er verktøyet slipt, hvordan er verktøyet skjeftet.
4. Analyser av forholdet stoppunkt, framkant/ bakkant, signaturer:

er begge sider av økseeggen brukt i huggeprosessen?

2. Hvordan er verktøysporets bevegelighetsmønster?
3. Hva er fram og hva er bak på verktøysporet (øksas fram- og bakhynne)
4. Bevegelighetsmønsteret i det enkelte verktøyspor:
5. Signaturenes mønster
6. Forholdet mellom verktøysporets framkant/ bakkant og signaturer

iii. Forholdet mellom verktøysporets stoppunkt, framkant/ bakkant og signaturer

1. Rytme og flyt i arbeidet
2. Hvordan kan arbeidsprosessene/prosedyrene foregått?
3. Undersøkelser av innslagsretning, kurvatur, signaturer
4. Hvilken side må tømreren ha stått og arbeidet på stokken?
5. Hvordan er stokken rotert/ snudd og hvor mange ganger?

iii. Hvor mange ganger må tømreren ha skiftet side?

1. Rekkefølgen/serier av hugg, hvilke verktøyspor kom først/ til slutt
2. Hvilken side av stokken må tømreren ha arbeidet på?
3. Sammenhengen mellom serier av redskapsspor
4. Utførelsen av arbeidsteknikk, arbeidsstilling, bevegelighetsmønster, rytme, flyt,

de ulike verktøyet og materialers særegenhet, forskjellige håndverksmessige dialekter (teknikker) prøves ut gjennom å analysere og sammenholde det originale kildemateriale med praktisk, eksperimentelle forsøk.

Metodene jeg benytter for undersøkelsen, er utviklet spesielt for et arkeologisk kildemateriale, men bør også være velegnet til undersøkelser av stående bygninger.

Erfaringer fra Riksantikvarens middelalderprosjekt og stavkirkeprosjekt, samt innenfor bygningsvernet for øvrig, har vist at det er et behov for å utvikle en metodikk for åkartlegge og analysere slike spor på en systematisk, grundig og testbar måte585 og på den måten å komme nærmere kunnskapsutøvelsen slik den ble praktisert i fortiden.

Problemstillinger og metodiske forhold vektlagt under de bygningsarkeologiske forsøkene

Første trinn av arbeidet har vært å analysere overflatesporene i det arkeologiske trebygningsmaterialet med sikte på å finne ut om det er mulig å knytte verktøyspor til øksa/(øksene) som formgav dem. Ut fra denne problemstillingen har jeg vært interessert i å finne ut om det er mulig å anslå hva slags form og vekt øksa/(øksene) må ha hatt.

Det neste spørsmålet er knyttet til bevegelsesmønsteret i de fysiske verktøysporene og hvilke betingelser som ligger bak dette bevegelsesmønsteret. Altså; lar det seg gjøre å rekonstruere håndverkernes arbeidsstilling, bevegelsesmønstre og prosedyrer ut fra de fysiske sporene i seg selv?

Andre trinn i analysen har vært de praktisk-eksperimentelle undersøkelsene hvor mine hypoteser er testet ut i form av nettopp hvilke verktøy, teknikker og prosedyrer som formgav det originale kildematerialet (verktøysporene). Gjennom å rekonstruere verktøyet, teknikkene og prosedyrene bak de originale sporene har jeg arbeidet med:

1. Et originalt kildemateriale fra 1000-tallet e.Kr. med verktøyspor etter fortidenshåndverker
2. Et gjenstandsmateriale fra egne forsøk med verktøyspor bearbeidet av kjente økser, teknikker og prosedyrer

• Tilgang til tradisjonsbærernes handlingsbårne kunnskap

(Høgseth, 2007)

 

 

Аlexandr Popov har arbeidet med noe av det samme. (Popov, 2007) Her er ett utdrag av hans tekst:

An 18th century axe and work with it.

For a long time there was such an opinion that technology of the work with an Axe didn’t change over centuries. Carpentry was considered to be conservative and invariable in the course of time. But it was not true: the axe itself changed with time and at the same time changed technology of working wood and timber constructions.

Already in the second half of the 20th century it became clear for the specialists that the carpenter’s technologies of the 12th – 18th centuries differ fundamentally from the work technique with the axe in the 19th- 20th centuries. The Vikings’ boats built in the 9th century which I studied in Norway had the same work technique like the Russian buildings of the 12th – 18th centuries.

Restoring the Dmitry Solunsky’s church in Verchnaya Uftuga I paid attention to the peculiarities of woodworking which we didn’t manage to reconstruct with the tools of the 19th – 20th centuries. Search for the bearers of old technologies among the inhabitants of the neighboring villages was unsuccessful. Then we had to apply to thematerials of the archeological researches in Zashivirka and Mangazey. The axes found by the archeologists differed from the modern ones. But even after making the axes according to the measurement of the archeological axes we couldn’t reconstruct historical technologies. More that three years had passed before we managed to receive hewing traces which were similar to the traces found in the Church. From Material to Structure – Mechanical Behaviour and Failures of the Timber Structures ICOMOS IWC – XVI International Symposium – Florence, Venice and Vicenza 11th -16th November 2007

Medieval hewing was executed with the narrow-bladed axe (drawing 39-41). The craftsman stood from one side of the log. The blade was about 9-10 centimeters wide. The axe was wedge-shaped and the axe-handle can be from round to heart-shaped or triangular. The hewn surface looked like a washing board (drawing 42). Depending on the width of the blade and log the craftsman hewed it several times (3-5 times). The carpenter was looking from the direction of the axe, it means that he saw the working surface from one side. It can be seen on the Norwegian engravings of the 14th century.

And with all this going on the axe blow was struck not parallel to the log like later, but it was similar to a crescent-shaped blow. The axe blow can be divided into two stages. At the first stage the blow was delivered a little bit from the side of the log, but when the axe went into the log, the carpenter pressed the axe-head to the log and the axe began to go out of the log. The mark was double: short entrance into the wood and long going out. Such a method gave an opportunity to close wood pores and not to leave notches on the hewn surface, thus the water didn’t stayed too long on the wood surface worked With the axe.

 

Popov var kanskje en av de første til å prøve ut spretteteljing som arbeidsmåte i forbindelse med restaureringsarbeid, han prøvde ut dette seint på 1980-talet. Arbeidet hans var utgangspunktet for mye av det som ble gjort på spretteteljing i mellomalderprosjektet til Riksantikvaren. Det har vert en utbredt misforståelse at denne teknikken har overlevd i Russland, den er gjenreist av Popov. Spretteteljingen har lenge vert regnet som utdød i Norge etter svartedauden, men seinere har vi sett at dette er en teknikk som har overlevd på deler av Vestlandet utpå 1600-tallet og i Nord-Norge som såkalt økserying fram til vår tid. (Renmelmo, 2007) Det er artig at vi finner gulvbord som er hugget med denne teknikken i 1984 på Sjønstå i Nordland.  Norsk Håndverksinstitutt og Hans Marumsrud dokumenterte levende tradisjoner på denne teknikken i Georgia i 2006. http://www.maihaugen.no

 

Det kanskje mest omfattende arbeidet som er gjort på bruk av denne teknikken i Norge i senere tid må være byggingen av nytt Oseberg-skip http://www.osebergvikingskip.no. Slik jeg forstår det bygger dette i stor grad på det lange og systematiske arbeidet som er gjort ved Vikingetids museet i Roskilde. http://www.vikingeskibsmuseet.dk.

 

Fra Danmark har vi også arbeidet som vart gjort i forbindelse med utgravingene av Stege Borg, her er mye interessant om ulike typer verktøy fra 1300-tallet. (Thomas Finderup, 2005)

 

 

Roald Renmælmo har også gjennomført ett omfattende arbeid på tolking og dokumentasjon av verktøyspor etter øks. I forbindelse med restaureringen av ett tak på Gildeskål kirke gjorde Roald Renmælmo og Siv Holmin ett større prosjekt på såkalt glepphugging som er en variant eller i alle fall ett annet ord for spretteljing. Denne teknikken viste seg å ha vert i bruk langt framover i tid i Nord-Norge. (Renmælmo, Takbord i Gildeskål. på jakt etter materialkvalitet og verktøy., 2006) (Renmelmo, 2007) (Renmælmo, Smiing av ryarøks frå 1600-tallet, 2007)

 

Sødra Råda gamle kirke brann den 11. november 2001. Riksantikvaren i Sverige besluttet at kirken skulle rekonstrueres og at prosjektet skulle være ett pedagogisk prosjekt for øke håndverkskunnskapen om middelalderens historie. (Almevik, 2011) I Forbindelse med rekonstruksjonen ble det utført en rekke eksperiment, blant annet på huggingen. Karl Magnus Melin utførte en grundig studie av teljinga på kirken. (Melin., 2008)

Figur 3 Fra kopibyggingsprosjektet av skjåen fra Skjåvik 1707. Roald R. og Trond O.

 

På Norsk folkemuseum har de i seinere tid restaurert en gammel stall som har ligget på lager lenge. Det var store skader og mye nytt tømmer måtte på plass. De arrangert ett seminar om verktøyspor og øksing, her gjorde mye dokumentasjon og utprøving. (Planke J. F., 2013) Her prøvde de ut både avstøpninger og opprissing av verktøyspor med transparenter.

 

Figur 4 Planke (Planke J. F., 2013)

 

 

I Boka datering av knuttimbrade hus i Sverige skriv Karl-Olov Arntsberg mye om ulike bearbeidingsmetoder med øks gjennom historien. (Arntsberg) Her er og en note fra ett forsøk på «slinthuggning» (spretteteljing) som vart utført i 1930.

 

Figur 5 Spretteteljing på stav i løe, Nordheim, Ulvik. T O.

 

En annen som arbeidet med systematisk utprøving av arbeidsteknikker med øks og bile på 30-tallet var Anders Sandvik (Sandvig, 1931).  Blant annet prøvde de ut kløyving av stokker med såkalte bleggøkser.

 

Løa på Alver, Lindås kommune.

 

I forbindelse med ett kopibyggingsprosjekt av grindløa på Alver i Alversund, gjennomførte vi ett delprosjekt på tilvirking av material. Det var Hordaland fylkeskommune og Norsk håndverksinstitutt som sto for prosjektet. (Oalann, Bruk av 1500-1600-tals bile., 2012)

 

Alverløa ble oppført i 1651, den er av en variant løer som vi har ett stort antall rester av i Nordhordland, men utbredelsen av ulike varianter av dette finner en mest sannsynlig i hele grindområdet. Alver er den best bevarte og mest intakte vi kjenner til av denne typen løer og den ble derfor valgt til objekt for nærmere studie.

Vi begynte først å eksperimentere med vanlig fotodokumentasjon, vi reiste rundt på flere løer av samme type for å kunne sammenlikne overflaten med det vi fant på Alver. Med «løs» blits på ledning kan en skape god kontrast for å fotografere verktøyspor. Problemet oppsto når vi skulle systematisere fotomaterialet og sammenlikne, vi prøvde også å måle opp vinkler, bredde dybde osv. på spora for å forenkle sammenlikningen, dette ble for innviklet.

Sverting gjennom matpapir og lignende ble diskutert og prøvd ut men det er litt tungvint og man får sjelden ett tydelig nokk «bilde» av det man vil ha fram. Avstøpninger har jeg prøvd ut før sammen med Roald Renmælmo det er ganske arbeidskrevende.

Figur 6 Avstøyping av spor etter glepphugging på Bryggen i Bergen.

Figur 7 Spor etter glepphugging fra Bryggen i Bergen.

Figur 8 eksempel på «sverting» (Tvenge, 2012)

 

Etter hvert ble vi tipset om å bruke overhead-transparenter (R.R). Det fungerte utmerket. Vi festet transparentene på overflaten med tavlestift og tegnet av sporene direkte. Selve tolkingen av sporene er en treningssak, Vi bruker å dele opp sporene i ulike kategorier, slik som:

 

• Stopphakk: Hakket der øksa har stoppa i veden.
• Signatur: Stripene i veden etter eventuelle hakk i økseeggen.
• Bølger: Den bølgestrukturen som blir i overflata på en øksa flate.

 

Med litt erfaring og utprøving kan de ulike spora og sammenhengen mellom dem fortelle en del om arbeidsmåte og type verktøy som har vert i bruk. Gjennom ulike eksperiment ser vi at det er lett for å få en overdreven forestilling om hva vi kan tolke ut fra spora. For eksempel er det lett å tro at dette med at stokken er hugget på tvers eller på langs av veden kan si noe om arbeidshøyde. Vi ser gjennom utprøving at alt etter fasongen på skaft og bile lar det seg gjøre å hugge mer eller mindre fullstendig på tvers av veden både på høy og lav stokk, menn det er kanskje vanskeligere å hugge på langs av veden med stokken liggende i hoftehøyde? Forholdet mellom stopphakk og signatur kan fortelle noe om det har vert arbeidet framover eller bakover. Vi setter fram teorier og prøver de ut på bakgrunn av ulike arbeidsmåter som vi kjenner fra tradisjonen eller fra andre kilder. En mer utfyllende artikkel om tolkning av spor i bygninger finner man på Academia.edu. Terje Planke sin artikkel bygningens mønster anbefales. (Planke T. , 2008)

 

Figur 9 Verktøyspor Hoshovde ca. 1530. T O.

 

Figur 10 Dokumentasjon av spor, Alver 1561. T O

 

Figur 11 Transparent fra Alver.

 

 

Poenget med dokumentasjonen var å finne ut mest mulig om hvilken type bile som var i bruk når løa ble bygd, og hvordan de hadde arbeidet.  Smed Terje Anders Granås og jeg reiste rund på museer i Hordaland for å se på falbiler og tegne av disse. Vi hadde på forhånd en mistanke om at denne type bile hører 15 og 1600-tallet til. Bakgrunnen for dette er ulike illustrasjoner fra denne tida og blant annet avhandlingen til Ingar Figenschau (Figenschau, 2012). En artikkel om middelalderverktøy som er spesielt interessant for oss i Hordaland er masteroppgaven i Arkeologi til Jon Reinardt Husvegg, her går han gjennom funn som hovedsakelig stammer fra Bryggen i Bergen. (Husvegg, 2011). I tillegg vil jeg nevne, Erik Sand sin avhandling. (Sand, 1995)

Figur 12 Tyskland anno. 1521

Figur 13

 

Terje Anders Granås (Granås, 2012) smidde kopier av ulike falbiler som ble testet ut i en arbeids-samling sammen med flere svært erfarne bilebrukere.

Figur 14 Nysmidde falbiler. bilde: Anders T. Granås.

 

På arbeids-samlingen testet vi ut ulike arbeidsstillinger, biler, og arbeidshøyder. I denne sammenhengen var transparentene fra Alver ett meget godt verktøy, vi kunne legge de direkte på den nybearbeidede flaten og sammenligne direkte, vi tegnet og av sporene på de nye stokkene, nå kunne vi legge transparentene oppå hverandre og studere likheter og ulikheter.

Figur 15 Nærstudier av verktøyspor. Fra v. Axel Weller, Karl Magnus Melin, Einar Strand T O.

Figur 16 Karl Magnus Melin svinger falbila. T O.

 

 

Konklusjonen:

«I etterkant av samlinga utførde eg ein ny dokumentasjon på alver med dei nye ”verktøya” eg hadde til rådvelde. I etterkant når ein har prøvd ut og samanlikna arbeidsbord og kjem tilbake på bygget ein har til førebilete, slik som på Alver, har ein fått ”nye” auge. Det ser altså ut som dei har hatt stokkane på bukkar eller i alle fall ganske høge øksestillingar 40-50cm. Dei har antakeleg arbeida framover stokken og hogge seg ned på tvers av fibrane. Det er også tydeleg at dei har arbeida med bila på same side av kroppen heile tida, ein kan sjå at dei har arbeida frå rot mot topp på ei side og frå topp mot rot frå andre sida, ut frå dette og retninga dei har arbeida i antar eg at dei har nytta ei sideskjefta bile for høgrehendte (skaftet er vrid slik at det passer å gå med høgrehand fremst) vi ser at originalbila utlånt frå Bryggen har sidestilt skaft og at blant anna bila frå Osterøy museum har det same. Karl-Magnus har ei slik bile som han antar har opphav i Sverige, den skal være ganske lik Bryggen bila vår, den har også sidestilt skaft.

 

Her er ein parallell til dei seinare bilene, dei finn vi også med rett og med sidestilt skaft til båe sider (Oalann, Sletthogging med Steinar Mølster, 2012). Bakgrunnen for dette er at dei vart bruka ulikt, nokon brukte dei med låg stilling og sto over skrevs på stokken. Fordelen med den låge stillinga er at bila kan snuast og brukast i alle retningar etter vedens vriding og kvist med meir. Biler med sidestilt skaft var meir høveleg for arbeid på høgare øksestilling, dette sparde ryggen noko, men her var ein meir tvunge til å arbeida i ei retning og med same hand først.» (Oalann, Bruk av 1500-1600-tals bile., 2012)

 

I samarbeid med Bygningsvernsenteret i Austagder har jeg prøvd å «gjenreise» bjelkehugger tradisjonene i Arendal området. Det finnes en mengde biler (agderbiler) tilgjengelig både privat og hos museer, men tradisjonen med å bruke de har gått tapt. Vi brukte samme metode som på Alver og arbeidet sammen i løpet av to arbeidssamlinger. Metoden med transparenter viser seg å fungere godt, vi kan få fram det vi synes et viktig på stokkoverflaten og få vekk mye av det forvirende virvaret. Mønsteret som tegnet seg i Agder kom etter hvert tydeligere fram etter som vi undersøkte flere bygg og arbeidet med agderbilene. I Agderfylket har det til tider vert stor utskiping av trelast, og bjelkehugger (Sandvig, 1931) var en utbredt levevei. Det var tydelig på flere av byggene vi undersøkte at det hadde vert vante folk i sving med bjelkehugging.

Figur 17 Bjelkehugging, Arendal, T O.

 

 

På bildet av bjelken fra Arendal (figur 17) ser vi tydelig spor etter bila, vi ser at de har arbeidet ganske på langs av stokken med ganske stor kraft, det var gjennomgående at vi fant spor etter «finhugging» langs med kanten på stokkene. Vi tolket dette som en slags «startkant» til å styre bila etter når mann senere skulle gå hardt på og fjerne mye ved.

 

 

Figur 18 Agderbiler, ny og gammal. Smiing og bilde Terje A. Granås.

Det finnes en stor mengde ulike økser og biler, kombinert med ulike arbeidsteknikker som har vert i bruk oppgjennom tidene.

(Figenschau, 2012)

 

Gjennom dokumentasjon av verktøyspor og systematisk utprøving av verktøy med tidsmessig og geografisk sammenheng kan vi over tid gjenskape arbeidsmåter som for lengst er utdød. Dette slår begge veier, vi er avhengig av en kronologi på økser og biler for å gjenskape arbeidsteknikker, men samtidig kan dokumentasjonen av verktøyspor på daterte objekt være en støtte for å datere ulike typer økser og biler. For eksempel viser prosjektet på Alverløa at det må ha vert ei stor, og sannsynligvis ganske lett bile med sideskjefting som har vært i bruk, på denne måten snevrer man inn søke etter den tidsriktige bila. Om bila som ble brukt på Alver i 1651 hadde fal eller ikke kan vi vanskelig lese ut av verktøyspora, her må vi støtte oss til det som finnes av kronologi på biler.

 

 

Bibliografi

Almevik, G. (2011). Sødra Råda Och rekostuktion som hantverksvetenskaplig metod. I Hantverkslabaratoriet, Handtverkslabaratorium (ss. 157-174). Mariestad: Hantverkslabaratoriet.

Arntsberg, K.-O. (u.d.). Datering av knuttimbrade hus i Sverige. Nordiska museet.

Figenschau, I. (2012). Øksemateriale fra Troms og Finmark, ca 1050-1900. . Tromsø: Unniversitetet i Tromsø. Institutt for arkeologi og sosialantropologi.

Granås, T. A. (2012). Smiing av faløkser, smedens rapport. . Arendal.: Norsk Handverksutvikling. .

Hans Marumsrud, K. A. (2002). Nore og Uvdal stavkirker, tømmerkvalitet og materialfremstilling. Riksantikvaren.

Husvegg, J. R. (2011). Redsaper for tre. En undersøkelse av middelalderske redskaper for bearbeiding av tre fra Bergen og Vestlandet. Bergen: AHKR, Det humanistiske fakultet Universitetet i Bergen.

Høgseth, H. B. (2007). Håndverkerens redskapskasse. Trondheim: Norges tekniske-naturvitenskaplige universitet. Det historiske fakultet.

Melin., K. M. (2008). Behuggningsteknik i Sødra Råda ock Hamamrø kyrkor-1300-tals yxor i litteratur ock magasin. Knadriks kulturbygg.

Oalann, T. (2012). Bruk av 1500-1600-tals bile. Bergen: Hordaland Fylkeskommune.

Oalann, T. (2012). Sletthogging med Steinar Mølster. Bergen: Norsk Handverksutvikling, Hordaland Fylkeskommune.

Planke, J. F. (2013). Stall fra Heimtveiten. Museums Bulletinen.

Planke, T. (2008). Bygninges mønster – om sammenhenger i et kulturminne. I By og bygd. Årbok for Norsk folkemuseum. Oslo: Norsk Folkemuseum.

Popov, A. (2007). From material to structure – Mechanical Behaviour and Failurres og the Timber structures. Icomos.

Renmelmo, H. (2007). Restaurering av sutak på gildeskål gamle kirke. Målselv: Målselv tradisjonshandverk og musikk.

Renmælmo, R. (2006). Takbord i Gildeskål. på jakt etter materialkvalitet og verktøy. Målselv: Norsk handverksutvikling.

Renmælmo, R. (2007). Smiing av ryarøks frå 1600-tallet. Smednytt.

Sand, E. (1995). Yxor og bilor. Linkjøping.

Sandvig, A. (1931). Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Særtrykk av de sandvigske samlingers 3-årsberetning 1928-1930. Lillehammer: De sandvigske samlinger.

Thomas Finderup, H. R. (2005). Træverket fra Stege Borg. Håndværk, teknologi og ressourcer i 1314. I Årbok for jysk Arkæologisk selskab. (ss. 225-267).

Tvenge, T. (2012). Spor etter byggeprosessen. Dokka: EVU Opland, Spesialfaglig praksis.