Våren 2017 fikk jeg i oppdrag å ha kurs i stavlinebygging for North House Folk School i Minnesota. https://northhouse.org/
Her er en video fra prosjektet.
Kurset gikk over to ganger 4 dager, vi begynte med å økse til tømmeret til bygget fra rundstokk. Det var en svært dedikert gjeng med kursdeltagere som gikk løs på tømmeret med øks og bile. Det meste av tømmeret ble slettøkset med vanlig hordabile, men åsene ble glepphugget slik at vi også fikk øve på dette. Vi testet ut ulike teknikker for sletthuging med bile, høye bukker der vi arbeidet med skeivskjefta bile og teknikken med vanlig rettskjefta bile der vi arbeider på lave bukker og står over skrevs på stokken.
Glepphugget ås til bygget.
Scoott Carlson som er en meget erfaren timberframer sletthugger en stokk med skeivskjefta bile.
Joe Donohue og Steven Matthews areider sammen med å ry stokker, her klamphugger Joe.Steven Matthews svinger bila. i bakgrunnen ser vi Shawn Jensen som glepphugger en ås.En meget praktisk doning til å håndtere tømmer med.
Det meste av tømmeret ble ferdigøkset i løpet av første kursbolken, vi var heldig og fikk besøk fra Norsk skottbenkunion som deltok på en åpen dag på skolen med diverse demonstrasjoner. De var også med og deltok litt første dagen av selve stavlinebyggingen.
Det første omfaret, selve syllstokkene til bygget er snart på plass.
Stavlinebyggene har en egen rekkefølge i byggingen. rekkefølgen er innarbeidet for å kunne arbeide på en sikker og effektiv måte. først tømrer man sammen syllstokken, deretter tømres alt det liggende tømmeret oppå før man begynner med takkonstruksjonen som også gjøres mer eller mindre ferdig på bakken. på denne måte slipper man å stå i høyden å hugge til eller merke opp tømmer. Det hele blir stort sett merket opp ved hjelp av maler eller parallell forskyving. I dette tilfellet var stokkene til dels ganske ujevnt bearbeidet slik at det var mest praktisk å arbeide etter senterlinjer. Her har vi brukt hakenov i hjørnene og skrå hakeskjøt i langsyllene.
Skrå hakeskjøt på en av syllstokkene.
Stavlina, som dette byggesystemet har navnet sitt fra, er stokken som ligger oppå stavene. Denne skjøtes ofte med låseskjøt (fransk lås), for her trengs det en skjøt som kan ta opp trykk og strekk fra skrå avstivingen i tillegg til krefter på tvers (fra vind) og nedbøying fra taklast.
Jane Laurence merker opp en låseskjøt.En halvdel av skjøten er ferdig.Stavlina blir lagt på plass oppå syllstokken.Den ferdige skjøten i bygget. Med bruk av senterlinjer til oppmerking passer skjøten fint selv om stokkene har litt ulik dimensjon.Betene er tømra nedpå stavlina med vanlig kamming. her arbeider vi med raftstokken. Derek Rausch (med ryggen til) posisjonerer stokken.Neste og siste steg før vi begynner på takkonstruksjonen er «putene» en slags klamper som storsperra (trånbukken) skal stå på. denne er også med og låser raftstokken.
Scott Carlson tok ansvar for å beregne lengden på skråspenna (skråavstivingen) Han slo opp en veldig tydelig tegning på gulvet i verkstedet i full målestokk.Scott sin tegning.
Stavene og skråspenna ble produsert etter mål med tapp oppe og nede, tappen i skråspenna er kortere en i stavene slik at disse kan settes inn etter bygget har kommet opp. vi ser det er to forskjellige lengder på skråspenn, de lange er for gavlene og de korte for langveggene.
Scott og Peter Henrikson som er lærer i timber framing på North House, diskuterer lengden på skråspenna.
Joe Donohue (med ryggen til) arbeider med skråspenna.Camryn Boyle merker opp staver.Her er stavproduksjonen til Camryn Boyle og Mattew Labrenz.
Mattew Labrenz er en tømrer fra Fairbanks i Alaska.Dette er metoden for å måle ut for takkonstruksjonen på stavlinebygg slik jeg har lært det av Halvard Haugen.Sperrefoten og ikke minst det viktige punktet for plassering av storsperra i «puta» blir merket opp.Mal for storsperr og vanlig sperr, og i tillegg plassering og tykkelse på mønås og leåser blir beregnet.
Punktet hvor storsperra treffer «puta» er avgjørende å få plassert i samme høyde, det må vatres av. Til dette valgte vi å bruke en gammel teknikk med ei fjøl som flyter i vann. vi siktet etter fjøla, satt av ett punkt på veggen og snudde fjøla for å sjekke at den fløt vannrett. det gjorde den, det er viktig å buke ei fjøl som har jamn tykkelse og vekst. med denne teknikken kom vi innenfor ett avvik på 1 til 2 mm. kontrollert med laser, om det var laseren eller siktingen som utgjorde avviket er usikkert.
Det viktige punktet nederst i fellingen (forsatsen) for storsperra.Dale Torma hugger forsats og tapphull for sperra.Jeg mener denne teknikken heter water- boarding på engelsk, men den er vell neppe mye i bruk i USA.Dale i aksjon med tappjernet.
Shawn jensen (i forgrunnen) og Al Wilson merker på sperra.
Merke for sperrefoten på storsperra.Peter Henrikson (til høyre) og Nick Jorgenson kapper storsperr med stokksag. Joe sørger for at det ikke flekker.
Kenny w. Cheever har laget en mal for sperrehakka i raftstokken.Toppen på storsperret er ferdig, det felles på halv-ved.Vi prøvereiste ett sperr.
Det ble ikke tid til å reise hele takkonstruksjonen på bakken, vi la vår skjebne i malene og målene.
Mike Loeffler og Derek Rausch tok annsvar for oppmerking og tilhugging av åsene. her merker Mike fellingen på mønåsen med grindariv.På selveste 17-mai 2017 var det tid for å reise bygget.
Bygget er klart for å overleveres, vi rakk ikke mer en ett nagleband (spikerslag) men det er fremdeles usikkert hvilken type kledning bygget skal få.
Naglebandet som Scott ordnet i siste liten.Skråspenna står i «spenn» de er forspent slik at staven henger litt, dette gjør bygget ekstra stivt.
Legg merke til at skråspenna er trekt inn og har 2″ mindre dimensjon en resten av tømmeret, slik at naglebandet kan festes direkte på utsiden av disse uten felling.
Åsene med merke etter glepphugging med varierende kvalitet.
Strilamaksel 