Tradisjonelle Økse og bileskaft.

Jeg har tidligere blogget om å lage økseskaft etter sløydboka til Kjennerud-Løvdal, i tillegg vil jeg vise noen tradisjonelle skaft med en kort bildeframstilling om hvordan jeg lager disse. Nå er det slik at økseskaft  varierer mye etter bruk og ikke minst etter hvilken tid øksa er i fra. slik sett burde jeg komme tilbake med en mer innholdsrik oversikt, men det er selvsagt litt begrenset hva som finnes av originale skaft når en kommer litt tilbake i tid. Nå tenkte jeg å ta for meg ett skogsøksskaft og noen bileskaft, bileskafta er kopi av skaftet på bila etter Sjur Bergstad på Nakka i Evanger (se bloggpost om bruken av bila på Nakka her). Øksa jeg skal skjefte er en kopi fra gården Li i Ryfylke, dette er en museumsgård under Ryfylkemuseet. For å studere på biler og bileskaft fra Hordaland kan man gå inn på bileutstillingen til Arne Høyland. Roald Renmælmo har en flott video på youtube fra Finland som viser skjefting av øks her.

Først økseskaftet:

rf-li-1
Øksa som vi fikk smidd kopi av.
rf-li-2
Vi fant ei lik øks på samme plassen (Li I Ryfylke) men denne var godt brukt og hadde skaft.
ryfylket-li
Her ser vi skaftet, det er nærmest helt rett og av ask.
okseskaft-skjefting-15
Legger ut øksa og skaftet for å bestemme vinkelen på skaftet i forhold til økseeggen. Når det er bestemt er det bare å tegne på skaftet. Skaftemnet er høvlet slik at det er omtrent en halv cm. tykkere bak en framme.

okseskaft-skjefting-19

okseskaft-skjefting-20

okseskaft-skjefting-22

okseskaft-skjefting-25

okseskaft-skjefting-27

okseskaft-skjefting-28

okseskaft-skjefting-29

okseskaft-skjefting-30

okseskaft-skjefting-31

okseskaft-skjefting-32

okseskaft-skjefting-33

okseskaft-skjefting-34

okseskaft-skjefting-35

okseskaft-skjefting-36

okseskaft-skjefting-38

okseskaft-skjefting-41okseskaft-skjefting-125

Bileskaft.

okseskaft-skjefting-102

okseskaft-skjefting-116

okseskaft-skjefting-115

okseskaft-skjefting-106

okseskaft-skjefting-104

okseskaft-skjefting-107

okseskaft-skjefting-109

okseskaft-skjefting-114

okseskaft-skjefting-122 okseskaft-skjefting-124

Se også Mellomalderverktøy Her.

Økseskaft etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.

Først noen kommentarer til denne artikkelen.

Det er åpenbart noe som mangler i denne arbeidsinstruksjonen Til Kjennerud-Løvdal. Her er ikke noen beskrivelser av tilpassing av skaftet til øksehodet, det er klart at man må måle opp hullet i øksenakken og gjøre tilpasninger i forhold til størrelsen på dette. Vi må også tenke på om øksa skal være overskjefta, rettskjefta eller underskjefta. Personlig bruker jeg å tilpasse øksa på skaftet straks etter det er grovformet, ikke slik som i boka der det blir tilpasset til slutt. Arbeidsinstruksjonen jeg går i gjennom her beskriver også å lime fast skaftet i øksa. Det er nok hornlim det er snakk om, og den lar seg vell dampe løs igjen om skaftet knekker, så dette er slik sett ikke så dumt.

okseskaft-skjefting-44
Illustrasjon 108. økseskaft.

Nr. 108. Økseskaft. Ask eller bjørk. R110, 114. 1) Høvl ut emnet jamnbredt (5 cm) og med ulik tykkelse i endene (2,4 og 1,8). Hugs pussingsmonn. 2) dra tverrlinjer rundt om stykket etter tegningen (omvinkling). 3) Sett av på begge sidene punkter i tverrlinjene for den buede overkanten (strekmåt) og tegn den buede linjen på en av sidene. 4) Form overkanten (rundsag, skavl, vinkel) og jamn den (fil). Sikt langsetter linjene på kantene og rett der det ikke er jamt. 5) ta bredden av skaftet i strekmåtet (r 113; 3,6 + pussingsmonn), dra ett riss for underkanten og la det gå helt ut til bakenden og helt fram til der skaftet er breiest. 6) Dra den skrå linjen for bakenden av skaftet etter tegningen og rett på frihand den buede linjen i underkanten i begge endene. 7) form det buede stykket av underkanten. 8) reinskjær den bakerste enden etter den skrå linjen (et par mm i overmål) og jamn den (kniv). 9) Høvl stykket ved framenden på begge kantene etter tegningen og jamn enden, men ta ennå ikke stykket av lengden. 10) Sidene av skaftet viser sig nå som vi ser dem i det øverste risset. Tegn op ovalene på endene av stykket (passer, blyant). 11) Dra midtlinjen langsetter begge kantene og så langsetter sidene linjer som viser hvor ovalen er breiest (blyant, bruk neglen på tommen til anlegg). 12) Dra tangentene i ovalene (se enderissene). 13) Høvl ut faser for overrundingen (skavl, høvel). Fasene blir breiest der stykket skal være breiest og omvendt; de skal i hele sin lengde tangere skaftet. 14) Gjør stykket åttekantet, sekstenkantet og ovalt, fil og puss det og ta det av lengden (se nr. 107, 14-17). 15) Fest øksehodet på skaftet med kiler og lim.

okseskaft-skjefting-1
En Askeplank som skal bli økseskaft. Bila til høyre skal skjeftes slik det er beskrive i sløydboka. Øksa til venstre i bildet er ei skogsøks og skal få tradisjonelt skogsøksskaft.
okseskaft-skjefting-2
Merking for oppdeling av emnet. Det er merket slik for å få stående åringer i skaftet. Ut mot baken (kanten) av planken er den seigeste veden.
okseskaft-skjefting-5
Deler opp emnet med rammesaga.

Rammesaga fra Voss.

okseskaft-skjefting-7
Rammesaga er effektiv til å splitte grove emner.

Klikk på bilda for bildetekst:

Fotsaging. Høvling av ei fjøl.

okseskaft-skjefting-53
Her har jeg tegnet opp på emnet etter illustrasjonen i boka.
okseskaft-skjefting-56
Sager til overkanten med rundsag.

Rundsag.

okseskaft-skjefting-58
Jevner den til med sponhøvel (Skavl).
okseskaft-skjefting-61
Merker bredden med ripmåten.
okseskaft-skjefting-62
Merker opp resten av linjen med blyant.
okseskaft-skjefting-68
Tegner opp ovalene på enden av emnet. Slik skal tverrsnittet på ett økseskaft være, formet som ett egg.
okseskaft-skjefting-69
Merker på midtlinjen på kantene.
okseskaft-skjefting-71
Drar opp linjer langs sidene for ovalen med tommelneglen som anlegg.
okseskaft-skjefting-72
Tar ut faser for ovalen. her følger jeg ikke boka helt slavisk og bruker bandkniven til det grøvste.
okseskaft-skjefting-73
Jevner og lager flere faser med sponhøvel (skavl).
okseskaft-skjefting-74
Jevner med fil.
okseskaft-skjefting-75
Om man skal pusse skaftet med sandpapir slik de beskriver det i boka, bør mann være sikker på at mann ikke trenger å gå på den pussede overflaten med skjærende verktøy igjen sener. Slipekornene ødelegger eggen.
okseskaft-skjefting-76
Sjekker at skaftet får en god plassering i bila, den skal være litt underskjeftet. Det betyr at skaftretningen peker litt ned i forhold til eggretningen sett fra siden. Denne bila er i tillegg smidd skeivskjeftet, det betyr at skaftet går ut til ene siden når man ser bila ovenfra.
okseskaft-skjefting-78
Det er lurt å gjøre rein skafthullet før man begynner å prøve skaftet i bila. Jeg bruker også å runde kanten på skafthullet på bila for at skaftet ikke skal ha en skarp kant å brekke mot.
okseskaft-skjefting-79
Det er fint å bruke en liten støthøvel til å tilpasse med.
okseskaft-skjefting-80
Fil er praktisk for den siste tilpassingen, spesielt det har kommet litt rust eller metallspon på skaftet når man har prøvd det.
okseskaft-skjefting-81
Nesten inne. Nå er det klart for å lage til for kilen.
okseskaft-skjefting-83
Sager ett skar i skaftet for kilen.

Bredsag.

okseskaft-skjefting-84
Emne for kilen er ganske feit tettvokst kjerneved av fur med stående åringer. Jeg lærte av Sjur Nesheim å bruke ett mykere treslag en skaftet i kilen, og da helst feit furu, dette henger bedre fast i skaftet.
okseskaft-skjefting-85
Kløyver opp emnet slik at det følger fibrene i veden.
okseskaft-skjefting-86
Stikker ut kilen.
okseskaft-skjefting-88
Til slutt høvler jeg den til. Her har jeg laget en utsparing i underlaget for å legge kilen i når jeg høvler.
okseskaft-skjefting-89
Kilen.
okseskaft-skjefting-90
Kilen må ha en langvillig stigning.
okseskaft-skjefting-92
Om man setter bila fast i benken for å slå i kilen er det viktig at det er understøttet på enden slik at man ikke skader tangen i benken.
okseskaft-skjefting-94
Når kilen er slått så langt i at det nærmest er stopp snitter man inn i kilen på hver side med kniven. Godt gammelt jungelord, fra Roald Renmælmo.
okseskaft-skjefting-96
Vi slår kilen litt lengre inn (så langt den går) og knekker den av etter knivskaret, nå «låser» veden i skaftet den fast.
okseskaft-skjefting-126
Bila med skaftet fra sløydboka. Nr. 108.

Å Bruke ei skeivskefta bile.

 

Mellomalderverktøy.

I 2013 fikk jeg i oppdrag fra Axel Weller å skaffe til veie en liten samling med norsk mellomalder-tømrerverktøy til en utstilling i Japan som han arbeidet med. verktøyet ble bestilt fra Øystein Myre (Myresmia) og vert skjefta her i snekkerboden. det finnes veldig få eksempler på skaft fra denne tida så målet var å gjøre det enkelt og funksjonelt. Her er noen bilder av verktøyet. Det er smeden som har hatt hovedansvaret for å finne gode eksempler, og jeg vet at han hadde støtte fra Roald Renmælmo på dette arbeidet. kanskje jeg kan få noen kommentarer fra han under her om utgangspunktet for de valga han har gjorde?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Fotsag etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.

 

Nr. 183 c. Fotsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men disse målene: Lengden av armene 40 cm, bredden 4 cm, tykkelsen 3 cm, den jamnbrede parten 1,8 cm tykk og den øverste enden 1,2 cm. Lengden av åsen retter sig etter bladet som gjerne er på lag 90 cm mellom holene; bredden og tykkelsen skal være 3 cm. Se figuren på side LXXXII.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka. Side LXX i bind 3
Fotsaging  (5)
Illustrasjonen fra boka, side LXXXII.

Se også fotsaging.

DSC_7702
En kopi av fotsaga til Sjur Nesheim.

Rundsag etter Kjennerud -Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, bilder og bildetekst er mine.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka. Side LXX i bind 3

 

Nr. 183b. Rundsag. Bruk tegningen og rettledningen for bredsagen, men sagarmene skal her bare være 28cm lange. Lengden av åsen retter seg etter bladet. Snekkeren har gjerne en rundsag som er lenger en vår fordi han også bruker den samme, når han skal sage for fot, men ofte har han dessuten også en som er kort. Rundsagen bør være kort fordi den da er stivere og raskere å hvesse. Vi nytter forresten heller ikke lengden av en kort rundsag fullt ut. Når det lar seg gjøre bør vi bruke rundsag der vi ellers bruker stikksag. For lettvint å få løst bladet fra en av knottenemens vi stikker det gjennom holet, fester vi det til en klype som er satt inn i den knotten vi griper om når sager. Setter vi klypen i den andre knotten , vil bladet ikke kunne holde lenge da det leiter for mye på skjøten. Klypen b (se nr. 183) kan vi lage oss av bandjern; Klypen a er å få kjøpt. En skole bør ikke ha mer enn en sag som er forsynt med en slik klype da den er mindre varig. Skal rundsagen kunne gå godt når vi sager etter sterkt buede linjer, bør vi vike tennene en liten monn mer enn i bredsagen. En og annen tann t. eks. tiendehver bør være uvikt.

DSC_7700
Rundsag med utgangspunkt etter tegningen i boka, menn her er det ei not i toppen av åsen som strammepinnen låses i.
DSC_7704
Rundsag etter tegningen i boka med klype.
DSC_7703
Ei eldre rundsag med grov tanning, sannsynlig til tømrerarbeid.

Bredsag etter Kjennerud-Løvdal

Teksten er fra sløydboka til Kjennerud-Løvdal, Bilder og bildetekst er mine.

Bredsagsnikring  (4)
Ilustrasjonene fra boka.

Nr. 183. Bredsag. Ask, teak (utt. Tik) eller bjørk til armene og knottene og finvokst benkløvd furu til åsen. 1) Ta ut emner til armene med 10 cms overmål i lengde og høvl dem jamntykke (3,5X2,8 med pussingsmonn).

Bredsagsnikring  (2)
Emner til bredsaga, ask og furu.
Bredsagsnikring  (6)
Ferdig splitta og høvlet.

Fotsaging. Høvling av ei fjøl.

2) Dra en linje rundt om stykkene på lag 2,7 cm fra den beste enden (omvinkling), merk av senteret til holet på begge kantene (strekmåt) og bor holene halvt fra begge kantene (helst spiralbor).

Bredsagsnikring  (7)
Merker for hullet.
Bredsagsnikring  (11)
Borer med 13mm spiralbor, halveis fra hver side.

 

3) tegn op formen på kantene. Skal armene kunne bli jamntykke og svare til holene, må vi dra begge strekmåtrissene for tykkelsen med annlegget støttet mot den samme siden, den merkede. Tegn avspissingen (blyant).

Bredsagsnikring  (14)
Merker formen på sagarmen i enden ved knotten.
Bredsagsnikring  (16)
Merker med rissmåt fra vinkelkanten, denne har to individuelt stilbare rissespisser.
Bredsagsnikring  (17)
Formen er ferdig merket.

 

4) Sag etter linjene, men ta ennå ikke stykkene av lengden.

Bredsagsnikring  (20)
Sager ut formen med bredsag.

Bredsagsnikring  (19)

Bredsagsnikring  (21)
For å komme helt til endes måtte jeg legge emnet flatt på benken.
Bredsagsnikring  (22)
Sager ut formen på enden med rundsag, denne rundsaga har i overkant bredt blad for en slik jobb.

Rundsag.

Bredsagsnikring  (25)

Bredsagsnikring  (26)
Emnet er klart for videre bearbeiding.

 

5) Sett dem sammen kant mot kant, stikk en rund pinne gjennom holene, sag et skar i den andre enden av dem og sett i en flis der til å holde dem sammen med.

Klikk på bilda for tekst.

Bredsagsnikring  (31)
Har satt i pinnen og sager ett skar for flisa.
Bredsagsnikring  (32)
Flisa er i og sikkrer at sagarmene blir lik hverandre.

 

6) Form sidene etter linjene (kniv, skavl, høvel), jamn dem med fil og slettjern (R 158 b) og puss dem med sandpapir.

Bredsagsnikring  (34)
Setter sagarmene i filklemma og bearbeider dem med rasp.
Bredsagsnikring  (36)
Høvler med sponhøvel (skavl)
Bredsagsnikring  (37)
Sagarmene er ferdig så langt.
Bredsagsnikring  (44)
Former avfasingen på sagarmene med tollekniv og fil.

7) Sag skar for bladet i knottene, sett dem inn i armene og sett inn bladet; de ståltrådbetene som skal feste bladet, må være tykke.

Bredsagsnikring  (41)
Knottene ferdig dreiet, det er også en tegning av knotter som kan lages uten dreiebenk i boka.
Bredsagsnikring  (46)
Merker opp for å borre hull til festeskruen i knottene.
Bredsagsnikring  (47)
Borer.
Bredsagsnikring  (50)
Beslaga som er kjøpebeslag er litt for breie og må files til.

 

8) Høvl ut åsen, merk op for et av tappolene, hogg det ut og pass inn en av armene (R 184); lykkes det dårlig, må det gjøres om igjen (R 175). 9) Merk op for det andre tappholet. Avstanden mellom tappholene skal være 3mm større en ved bladet; armene kommer da til å stå riktig når vi strammer snoren. Hogg ut holet. 10) pass inn den andre armen og akt dig så den ikke kommer vindskjevt til den første.

Bredsagsnikring  (52)
Merker opp for avstanden mellom armene og legger til 3mm.
Bredsagsnikring  (51)
Tapper ut i åsen.

Se også vedsag.

11) form åsen, lag strekkpinnen, poler stykkene, sett sammen sagen og legg snoren på.

Bredsagsnikring  (57)
Høvler til strekkpinnen.

Høvling av ei tynn fjøl.

12) vik og skjerp bladet (R141, 142). En tann her og der t. eks. tiendehver bør stå uvikt. De sagbladene vi mest bruker er merket Brand, og det er et godt slag; best er det amerikanske som er stemplet Diston & son, men det er dyrt.

Bredsagsnikring  (59)
Tester saga, den går godt.
Bredsagsnikring  (1)
Den ferdige bredsagen. Denne er litt lengre en de andre jeg har, jeg har filt den for kapping av furu og andre mykere treslag.

Nederst på illustrasjonen i boka er det tegnet opp noen grindsagknotter som jeg tolker er ett alternativ om en ikke har dreiebenk, jeg laget noen slike med en kort beskrivelse av fremgangsmåten jeg brukte. Jeg bruker fremgangsmåten for høvling av åttekant og høvling av rundholt i sløydboka som utgangspunkt.

Klikk på bilda for tekst.

Omvinkling etter Kjennerud-Løvdal

Jeg har lenge interessert meg for sløydbøkene til Kjennerud-Løvdal, en av de tingene jeg liker så godt med de er at det metodisk går gjennom ulike grunnleggende arbeidsteknikker. Det er veien fram til ett godt resultat å kunne merke, måle og vinkle. Vinkelkanten får vi når vi høvler fjøla.

Teksten er fra sløydboka og bildene og bildetekst mine.

  1. Omvinkling. 1) Støtt anlegget av vinkelen fast inntil vinkelkanten som jo er den merkede kanten eller flate nr. 2 (R 13,2). 2) Klem fjøren fast ned mot flaten (flate nr. 1) og dra en tverrlinje med skarp blyant. 3) Før tverrlinjen videre over begge kantene mens du støtter vinkelen til flate nr. 1. Støtt atter vinkelen mot vinkelkanten og bind linjene sammen.

 

Vedsag etter Kjennerud – Løvdal

Teksten er fra sløydboka, bilder og bildetekst mine.

DSC_7585
Illustrasjoner fra boka.

Teksten fra boka. Kjennerud- Løvdal Sløydlære III:

Nr. 177. Vedsag. Ask eller bjørk til armene og strekkpinnen og finvokst, benkløvd furu til åsen. 1) Høvl ut emnene. 2) Sag ut skar i armene for bladet og sett det inn med vingeskruer, klinknagler, mutterskruer eller almindelige skruer (1-toms nr. 12). Brukes det siste, må de settes godt i for ellers holder de ikke lenge. Skruegjengene må få godt tak fra skaret og helt ut, og spissen må gå helt gjennom veden og files bort. 3) gjør en sliss i den ene enden av åsen (R 183); du vil av siderisset se at slissen skal være 1mm bredere i ene siden av åsen en i den andre. 4) Sett av på åsen fra bunnen av slissen lengden av bladet mellom armene (+3mm; omvinkling). Avstanden mellom armene blir da større øverst enn nede ved bladet, men det retter sig av sig selv når vi siden strammer snoren. 5) Sag ut slissen i andre enden av åsen, pass inn den andre armen og la ikke armene komme vindskjevt til hinannen. 6) Ta bladet ut av armene og ta stykkene av lengden og form dem. Dersom vi skal bone eller polere sagen, må vi gjøre det nå. 7) Sett stykkene sammen, legg på snoren, sett i strekkpinnen og bind den fast. 8) vik og skjerp bladet (R196)

DSC_7588
Ask til armene.

 

DSC_7591
Emnene er ferdig høvla.

Høvling av en fjøl.

DSC_7598

DSC_7596
Sager ut skar for bladet med ei rundsag uten vigg for å få ett smalest mulig sagskar.

Rundsag.

DSC_7600
Merker opp for skruehullene.
DSC_7603
Naver/strilabor passer bra til denne typen skruer.

DSC_7601

DSC_7608
Slisser ut i åsen.
DSC_7609
Hugger ut med tappjern.

DSC_7604

DSC_7606
Legger til 3mm på lengden.
DSC_7610
Former åsen med sletthøvel og pusshøvel.
DSC_7614
Former sagarmene.
DSC_7615
Former sagarmene

 

DSC_7623
Monter saga og kapper skruene. Jeg valgte å gjøre dette etter forming og montering for å slippe metall spon som sløver verktøyet når jeg senere skulle forme den.
DSC_7624
Filer ned skruene.

DSC_7625

DSC_7618
Merker opp for hull til festesnora, vanlig plattbor til å bore med.

DSC_7620

DSC_7630
Strammepinnen ferdig montert og festet. Det er ikke vanlig å binne denne fast.
DSC_7628
Tennene er ferdig filt og vigget, bladet er såpass rustent at det ikke blir ordentlig skarpt.
DSC_7626
Vedsaga er ferdig, jeg har tenkt å prøve den ut på tømrerarbeid.

Rammesaga fra Voss.

På Vestnorsk kulturakademi sitt verksted på Voss henger det ei gammal og spesielt stor grindsag og ei relativt liten rammesag. Vi har prøvd ut rammesaga i forbindelse med grindbygging og slik, blant annet til å sage ut grøype for beten i stavene men også klauve i sperra. Den fungerer svert godt til dette bruket, så det var grunn nokk til å snekre seg ei. Kva den opprinnelige bruken har vert er vanskelig å si, vi kjenner til at slike har blitt bruka på sagstilling for å kløyve opp tømmer, men då er det andre håndtak og de er lenger. Det finnes og en del liknende sager på digitalt museum, mange av disse har også litt annerledes håndtak og ser ut til å være mer fintannet slik at det kanskje er oppdeling av material på snekkerverkstedet det er snakk om? Mye av dette er usikkert og jeg søker mer kunnskap om emnet.

 

DSC_7748
Den store grindsaga, 1,2 meter lang.
DSC_7750
Grindsaga har skandinavisk tanningsmønster for tverrved, den må files med sverdfil.
DSC_7745
Rammesaga fra Voss.
DSC_7746
Rammesaga har smidde beslag for feste av bladet.

 

Sagbladet:

 

DSC_7493
Sagbladet ble laget av ett gammelt bandsagblad fra ei tømmersag. det er 1mm tykt. De originale tennene måtte kappes vekk.
DSC_7497
Bladet er klart til å få nye tenner.
DSC_7499
Sager ut tenna grovt med en baufil etter en mal i første omgang.
DSC_7503
Oppmerking for tannindelingen.
DSC_7506
Den hjemmelagde sagklemma.
DSC_7510
Filer tenna med trekantfil og vigger de til slutt.
DSC_7513
Jeg bruker skaft i begge ender på filen, filen er montert slik at skafta holdes i vater når man filer.

DSC_7517

Langvedtanning.

Jeg lagde mine egne beslag for å spenne opp bladet menn planlegger å få smidd kopier av de originale på rammesaga fra Voss. Iden til de hjemlagde beslaga fikk jeg fra Blackburn Tools.

DSC_7518
En gammel firkantkanal.
DSC_7521
kappet og slisset inn for bladet.
DSC_7519
Borer hull i bladet for festesplinter.

 

Endelig trearbeid, det er trivelig.

DSC_7523
Bjørk til tverrarmene.

 

DSC_7526
Sager og høvler ut emne til tverrarmene og merker opp for tapphull.

Fotsaging.   Høvling av en Fjøl.

DSC_7530
Hugger tapphull.
DSC_7533
Grei måte å bli kvitt sponen når man stikker ut siste resten.
DSC_7535
Høvler og kapper til emne for de stående rammene.
DSC_7536
Merker opp for tapphull, har litt overmål på lengden.
DSC_7548
Klassisk måte å merke/lage ei veit for saga. fasen på jernet skal være mot vinkelen slik at man ser hva man gjør.
DSC_7544
Snur jernet og skjærer ut veita
DSC_7551
Nå kan jeg starte med saga i veita, uten at den river i starten på snittet.
DSC_7556
Sager ut tappene med bredsag, dette bør gå uten senere justeringer.

Bredsag.

DSC_7558
Merker på fasongen på tverrstykkene og sager de ut med rundsag.

Rundsag.

DSC_7567
Forsetter med rasp og fil.
DSC_7569
Merker på avfasing på hjørnene.
DSC_7570
spikker ut med tollekniv og bandkniv.

DSC_7577

DSC_7578
Går over med rasp og fil før de er ferdig.
DSC_7580
Monterer delene og spenner opp bladet, det er bare spennet i bladet og friksjonen i de trange tappene som holder saga sammen.
DSC_7584
Rammesaga er ferdig, det er ikke en nøyaktig kopi i utforming av ramma men prinsippet er det samme. Den går godt i tør furu, har ikke fått testen den i rå furu enda, mulig den må vigges litt mer da.

På Bloggen Høvelbenk skriv Roald Renmælmo litt om skandinavisk sløyd historie og den svenske sløydens far Otto Salamo, han viser til ei bok The Teachers’ Hand-book of sløjd skrive av  Otto Salamon i 1892. I denne boka står det litt om rammesaga og bruken av den i sløydsammenheng. Det er interessant at han ser for seg denne store saga som ett verktøy i sløyden til oppdeling av emner. I Bøkene til Kjennerud-Løvdal er ikke denne saga nevnt, der er den største saga til oppdeling av emner fotsaga. Jeg limer inn ett utklipp fra Otto Salamon si bok her.

Rammesag tegning
Illustrasjon fra boka.
Rammesag tekst
Teksten fra boka til Otto Salamon.

 

 

Hewing timber with Steinar Mølster

Hordaland fylkeskommune (Hordaland County Authority)

Norsk Håndverksinstitutt. (Norwegian craft Exhibition)

Hewing timber with Steinar Mølster

A project documenting an old craft technique

Norsk Utgave.

 

Skjermbilde

Steinar Mølster lives at Nakka, a farm in Voss munic­ipality to which there is no road. In connection with another project on the farm, we got a chance to see Steinar’s grandfather’s old broadaxe. The broadaxe has a handle that is crooked in relation to the cutting blade. This is a type of broadaxe that we see on farms in Hordaland, though it is not the most common type of broadaxe in the area. The most common type of broadaxe has a straight handle. Att­empts to explain these crooked handles have generally resulted in a number of rather odd theories. Steinar watched his grandfather us­ing this broadaxe when he was young, and that was the background for this proje­ct. We wanted to tr­y this technique ­in practice on the basis of what Steinar could remember.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nakka.

Norwegian Crafts Development (NHU) agreed to fund the hourly expenses, and Hordaland County Authority (HCA) paid to have a copy of the broadaxe made. Blacksmith Øystein Myhre took on the job of making the copy in his workshop. The forging process was as close to the original as possible, and the res­ult was a great broadaxe that felt very like the original during trial use.

Bilebruk på Nakka Nikon 119

 

The participants in the project were Steinar Mølster as the carrier of the tradition, Emil Thoresen Småland from HCA as apprentice joiner and Trond Oalann from HCA as foreman. The first thing to be done was to fell trees. They were to be used for new protective timbers (svilar) for the roof of the smoke­house on the farm. We cut down trees using an axe and crosscut saw, and pulled the tim­ber manually using grabber chains.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Emil Toresen Småland. Steinar Mølster.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Felling with a crosscut saw: Steinar has a great deal of experience of this type of felling.

Bilebruk på Nakka Nikon 159Hanging on the wall of the sitting room at Nakka is a picture painted by Steinar’s cousin just before the w­ar. The picture is of the farmyard, but it also shows the trestles Steinar’s grand­father used when he hewed logs for the barn.

Bilebruk på Nakka Nikon 163
Sjur Bergstad.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Steinar working on making new trestles.

 

When the trestles had been set up, we lifted a log onto them and used a chalk-covered piece of string to mark the centreline. We tried using Sjur Bergstad’s string, with white chalk on it so we could make a mark on the bark as Sjur would have done. Sjur would have used a big­ger piece of harder chalk.

 

Sawing notches.

 

The first step in the actual working of the log is something called klamphogging or laskhogging, which in practice involves notching and splitting the log in 30-40 cm sections (from the cambium). This used to be done using an axe, but Sjur had a good bow-saw that he used for this. Only where the log was thinnest did he use an axe to notch it. Sjur carried out this work alone while the others on the farm were busy haymaking. Knut Øvstedal, who lives at the other side of Evangervatnet lake often saw logs being hewed when he was young.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

In Øvstedal, a broadaxe with an ordinary straight handle was used and the workers stood astride the log. The interesting thing about the working method Knut described was that two men worked together on the log.

 

 

Knut said that the work process was very common. Laskhogging took place by two men chipping the same notch alternately, positioning the log so that the notch was plumb. When they split the sections between the notches, they used a powerful broadaxe and a big mallet they called a husklubbe. One man held the broadaxe against the section to be split and the other one struck the neck of the broadaxe with the mallet. When the sections had been split using this method, both of the men started hewing the lo­g smooth with their broadaxes.

One man started at the bottom and one in the middle­. We know that this technique of two men standing notching and splitting logs was common elsewhere in Norway, and indeed in Europe.

Skjermbilde 2

We have used the method that Knut described to us, and it has proven to be a good working method. Working together in this way mean­t that the work was relatively easy and you could vary your work position frequent­ly. However, it is rather difficult to really get the hang of this two-man method of notching and splitting when the log is in such a low position. It is easy to strike the ground and you feel like going onto your knees to avoid having to bend over so much. Knut showed us a technique, however, where you could stand up pretty straight, but a lot of training was required to master the technique. On the other hand, this two-man method of notching and splitting proved very effective and a favourable working method when the log was at the right height for using Sjur Bergstad’s crooked-handled broadaxe. We tested this method briefly. Given that this is a very common way of notching and splitting timber, it is reasonable to assume that this working method was also employed when crooked-handled broadaxes were used.

Bilebruk på Nakka Nikon 118

The pieces of split wood were not wasted, they were used for firewood. We stacked them in a pile with the biggest chips. We got a good pile of firewood from these two small logs alone. The sections are split approximately half an inch from the line. Sjur would have used the same little broadaxe for this work as he would have for the notching­.

Bilebruk på Nakka Nikon 061

Bilebruk på Nakka Nikon 065

When we commenced the actual smooth hewing, the broadaxe with the crooked handle was used. This was a different experience altogether from using the straight-handled broadaxe on a low log – it was now possible to stand upright with your back straight. You also felt that you could work for a long time using this technique without your back aching. One dis­advantage is that you are at greater risk of striking your leg, and you could be unlucky and cut yourself

even higher up. This risk should not be exaggerated though, the work method itself is based on steady and controlled ­move­ments. It is important to find the right rhythm and a working method that does not put too much strain on the bo­d­y, so that you can keep on working day after day. Steinar believes that it is important to keep your arms close to your body to minimise the strain on your­ shoulder­s.

When you are chopping against the grain with an ordinary broadaxe, you simply turn your whole body, which is easy when you are astride the log. However, with a broadaxe with a crooked handle, you have to stand on the same side the whole time. This was not a problem in relation to the small areas of crossgrain that we found in these log­s. It was just a case of tilting the handle backwards and hewing your way forward, as shown in the photo.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

What this would be like if you had a log with large areas of crossgrain I do not know – you would have to try it and see. But there are broadaxes whose handles tilt the other way – whether they are for left-handed people or for logs that twist to the left, I do not kn­ow. But I am sure a right-handed broadaxe is fine in most cases. In special cases you may want to use a broadaxe with a straight handle on a low-lying log instead. So the broadaxes with the handle tilting the other way are probably for left-­handed people.

Bilebruk på Nakka Nikon 075

Emil trying Sjur’s old broadaxe.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Steinar Mølster.

 

 

The blacksmith’s report

The crooked-handled broadaxe

On assignment for Hor­daland County Authority represented by the Building Preservation Department and Carpenter Trond Oalann, I, blacksmith Øystein Myhre, have forged a copy of the Hordabile broadaxe. The original broadaxe has been in my forge on voluntary loan from the private owner.

That broadaxe was forged to curve to the right in relation to the handle, so that the existing handle on the original broadaxe is flush with the outer side of the axe blade­.

Key measurements: height 257mm, width of cutting blade 210mm, neck 80x32mm, handle hole 60/52mm.

After careful investigation, I chose to start with the shoulder of the axe and the shaft hole, hammered in one piece from a piece of steel 25x75mm.The steel was hammered flat to 90x35mm, then split and punched into the original shaft hole.

Under the shaft hole, I welded a piece of steel of 15x100x120mm, and then the middle piece was hammered to a length of 220mm­. I then removed 40x220mm of the lower part of the broadaxe.

I then hammered out a lower part of 40x10x220mm and welded it to the lower part of the axe. I then hammered out the axe so that it extended 5-10mm beyond the original measurements, cleaned, sharpened and filed it.

The axe was normalised twice and hardened at 800 degrees in hot rapeseed oil, then exposed to 240 degrees Centigrade for 2×1 hour. It was then sharpened, honed, hafted and tried out.

Four days’ work in the smithy+ pre-study, professional discussion, writing reports and photo documentation.

Øystein Myhre, blacksmith, Myhresmia as, 27 August 2011

Øystein Myhre (NHI) Blogg: http://handverksinstituttet.no/Stipendiater/Smedens-blogg

 

Conclusion:

The crooked-handled broadaxes that are found on farms across Hordaland are specialised tools for hewing smooth timber. They are specialised to perform a specific task to a greater extent than the broadaxes with straight handles that are more ­versatile in use. The combination of using broadaxes with crooked handles and positioning the logs being worked on higher up­ was ideal for notching and splitting (laskhogging, ornibbhogging as it is also called). The use of these broadaxes is very similar to the use of single-beveled broadaxes with crooked handles. The marks that such crooked-handled broadaxes leave on the logs are very similar to the marks left by straight-handled broadaxes on a low log. It should, therefore, be no problem to use this working method in connection with e.g. the restoration of Bryggen in Bergen or similar buildings. This broadaxe opens for a variety of work positions and can therefore be used as an HSE measure. In such case, wearing protective trousers of thick leather etc. should be considered. The trousers do not have to have an iron lining, two layers of thick leather will probably be enough to limit the extent of any injuries should you sustain a ‘light’ cut from the broadaxe. The working rhythm and working position are the most important measures for ensuring safe work with the axe. It is probably the actual notching and splitting that presents the biggest risk, as the axe is then in vigorous movement. The technique of laying the log such that the notch is horizontal is probably safest.

Trond Oalann for NHU and HCA