Teksten fra sløydboka, bilder og bildetekst er mine.
257. Tilpassing av høveltannklaffen.
Når vi får oss en ny høveltann, er klaffen ikke passet til, og den er da heller ikke alltid rundet av nederst som den skal være. den bør ikke være butt i enden men svakt buet så flisen kan gli lett over. Aller ytterst må den ligge tett inntil tannen så flisen umulig kan komme inn og sette sig fast. 1) Form den buete enden av klaffen utvendes på slipestenen. Den nederste enden skal stå i samme vinkel til begge kantene. 2) Rett av den nederste skarpe kanten av innsiden med en sagfil eller på slipestenen slik at bare det aller ytterste av klaffen kommer tett inntil tannen over hele bredden. 3) Legg klaffen på plass på tannen, hold begge sammen på mot lyset og se etter om de ligger tett inntil hinannen. Å få dem til å ligge så tett sammen at lyset ikke kan skimtes mellom dem, er ikke mulig, men gi di ikke før det er nogenlunde tett i sprekken og like tett overalt. Skru klaffen til så den ligger en 3-4mm fra eggen. 4) Det er om å gjøre å få fylt de små åpningene som ennå fins. Ta et handbor eller en rissespiss og stryk den nederste kanten av klaffen ned med makt som når du setter op et slettjern (R 216), og du får da en grad som fyller der det trengs. Ikke en lysstråle må nå kunne sees mellom tannen og klaffen.
Ny, eller i alle fall ubrukt klaff. legg merke til den butte kanten i enden.
Her har jeg filt runding på tvers for en skrubbhøveltann.
Her er den rundet mot enden med fil og slipestein, men den «klaffer» ikke.
Kommer seg.
Trykker/stryker jernet i forkant av klaffen ned med ett skrujern.
Legger til bilde og bildetekst fra høvelmaking etter boka.
Nr. 242b. Skrubbhøvel.
Lag den etter tegningen til sletthøvelen . Mest brukes enkelt tann, men den dobbelte er best. Bredden av stokken kan være 4,4 cm. til toms jern, men lengden og høiden bør være som på sletthøvelen og nesen 9,5 x 3 x 3.
Den ferdige skrubbhøvelen med 1 1/2″ Tann med klaff.Her ser vi hvorledes den sterkt bua tanna stikker nedom sålen, denne høvelen er for å fjerne mye ved effektivt.
Slik er skrubbhøveltanna slipt. Både tanna og klaffen er sterkt avrunda.
Hele teksten er fra boka Sløidlære. Bildeteksten er min.
Høvelsålen slites ikke like mye overalt; Minst blir den slitt tett bak tannen og mest tett framfor den, så den her blir hol. Når det har kommet så vidt, går ikke høvelen lenger godt, men må rettes av. Den kan også ha slått sig, men det hender, mest mens den er ny. Tannen må bli sittende i stokken mens sålen rettes av, da sålen vil forandre sig når kilen er ute. Eggen må stå så langt innenfor sålen at vi ikke kan råke den med høvelen, men ikke lenger enn det trengs. Kilen må være slått så langt som den pleier å være og hverken mer eller mindre. 1) Spenn høvelen i høvelbenken med framenden til dig og rett av sålen med en hvass finstilt og plan langhøvel,
Her står sletthøvelen klar med kile og tann satt i som vanlig men med tanna tilbake.
men høvl endelig ikke bort stort av veden, ta bare så mye at holingen framfor eggen så vidt er vekk (vindskjevlister R 75, nr. 225).
Vindskevlister, jeg sikter nøye etter at flaten ikke er vindskev.
2) Jamn flaten etterpå med slettjern, finslip den med sandpapir, stryk på olje og finslip den på nytt. 3) Fas av kantene litt, de må være fullkommen rette. At høvelsålen er rett har ikke lite å si. En dugelig snekker kaster ikke bort tiden for å komme etter om han har høvlet en kant rett, han vet at den blir rett når han har høvlet så holt som mulig og han til slutt har tatt en hel flis ett par ganger. På øiemålet kan en ikke lite når det gjelder så ørende små feil som det her kan være tale om. 4) Vi må kjenne godt den høvelen vi bruker når vi skal rette av en høvelsåle.
En langhøvel av stål er god til dette bruket, men det lar seg gjøre med en god langhøvel av tre også, det viktigste er at den er skarp og nøye innstilt (tar lite og jevnt).
Den bør selv være rett, og skulde det skorte aldri så lite på det, må vi i alle fall vite om det. 5) Den som ikke har en særskilt høvel til det, må før han går i gang, prøve den han har. Spend i høvelbenken to brede bordstykker som er litt lenger en høvelen og rett av kantene som når du fuger tynne stykker (R 164). Høvl kantene langsetter så hole som mulig, klem dem sammen og se etter om det er en åpning på midten. Er det så, da er høvelen utbuet langsetter og nettop så mye som halvparten av den åpningen som viser sig. Men er fugen tett på midten og åpen på endene da er den innbuet langsetter. Om høvelen har litt av det første lytet, kan den likevel til nød brukes til avretting av en annen høvel, men har den det andre lytet, må den selv rettes av.
Jeg prøver ut arbeidsinstruksjoner i høvelmaking etter den gamle sløydlære boka.
Sløidllære for skole og hjem. Oslo J.W. Cappelens forlag Bind 3. Det står ikke utgivelsesår i boka menn første opplag er fra 1911.
Tegningene av sletthøvel i boka.
Boka er for barn, menn den inneholder gode arbeidsinstruksjoner for alminnelig benkesnekkring med håndverktøy. spesielt interessant er den i forhold til grunnleggende arbeidsteknikker på denne typen snekring.
Høvelsnekring er såpass langt ute i boka at kjennskapen til flere av arbeidsteknikkene i høvelsnekringen blir tatt for gitt.
Jeg prøver å presentere framgangsmåten med den originale teksten kombinert med bilder av prosessen når jeg forsøker å snekre etter denne. Jeg legger mine egne kommentarer på bildene der jeg synes det er nødvendig.
Jeg er ikke veldig erfaren innenfor høvelsnekring slik at dette påvirker prosjektet på godt og vondt.
Nr.242 Sletthøvel.
Helst lønn eller hvitbok; apal, pæretre og rødbok kan også brukes.
Jeg bruker ask, selv om dette ikke er nevnt som ett alternativt treslag er de fleste tradisjonelle høvler i Ho. av dette slaget.
R 68. 1) Høvl ut emnet og sett av lengden (omvinkling). Da kjerneved i løvtrær er hardest nærmest ved geite, bør vrangsiden av emnet vende ned.
Jeg bruker fotsag, denne tekinkken er beskrive tidligere i boka. Side 81.
Siktepinner blir brukt for å sjekke at emnet ikke blir vindskjevt, man høvler ut en side og vinkler i forhold til den på side to. deretter er det ripmåt og saging/høvling av det to siste sidene.
Klikk på bilda for tekst og full størrelse.
Stell det så at det ikke blir motved når du siden skal rette av høvelen. Du må alltid gjøre det fra framenden.
Jeg har merket framenden på høvelemnet med en pil. merket på siden er fra rettingen av emnet, dette er de to første referansesidene.
2) merk opp for holet, dra et riss tvertover undersiden 13,5 cm. fra den bakerste enden (vinkel, rissespiss),
Merker opp for lengden og sponhull.
Dra risset videre over begge sidene i 45 graders vinkel (gjærmåt, blyant) og bind blyantlinjene sammen på oversiden (vinkel).
3) Legg høveltanen på kant etter den skråe blyantlinjen på siden av stokken, sett ett stikk ved eggen og vinkle fra det en linje tvert over undersiden. Du får da holet så bredt som det for første skal være.
Sett av lengden av holet (6,4) på oversiden av stykket (vinkel) og bind de to sist avsatte tverrlinjene sammen med hjelp av to skråstilte linjer over kanten av stykket; de skal møte hinannen i stump vinkel (se tegningen).
Dra grenselinjen mellom kilesporet og kjaken tvertover oversiden (rissespiss). Dra tvertover begge sidene av stykket skråe linjer som binder risset sammen med de for framkanten av holet på undersiden.
Sett av bredden av holet på under og oversiden (strekmåt) og dra på oversiden de skråe linjene for kjakene.
4) Så stikker vi ut holet. Bor et hol (stort sentrumsbor) fra oversiden så dypt som det lar sig gjøre; vi må sette det nogen mm. fra risset for framkanten av sponholet og nogenlunde midt på.
Bor også fra undersiden et par hol på midten av opmerkingen med et spiralbor eller et spikerbor som gjør litt mindre hol enn avstanden mellom rissene.
5) Hogg ut med holene til hjelp det midterste av sponholet i en bredde av et par cm. og la det gå nøyaktig etter rissene for den fremste og den bakerste veggen.
Stikk rundsagen inn gjennom holet (se nr. 183 b midten), spenn stykket mellom hakene og sar skar, ett for den bakerste veggen, ett for kjakene, og to for den fremste veggen. Vi kan bruke stikksag , men den er ikke så god som rundsagen.
Stikk ut holet og gjør det ferdig (hoggjern, fil, sandpapir)
og lag kilen (r 261) Som må høve nøyaktig til kilegangen. Gjør vi den for smal, går kjakene lett sund, da det er det svake punktet i høvelen, og det lar seg vanskelig bøte.
7) Ta stykket av lengden, gjør innhakket i framenden
og stikk ut gradspor for nesen.
8) Høvl et emne til nese, støt det i ene enden og grad det inn,
ta det av lengden og form det.
Sett det ned i sporet og merk opp for innfellingen, før blyantspissen rundt om enden av det, stikk ut spotet og fell inn underste enden av nesen.
9) Puss stykkene, rund av hjørnene og kantene etter tegningen, olj stokken (r 256), poler den,
(TO. jeg venter med oljing og polering)
Lim nesen fast og sett på handverner.
Handverner av denne typen er ikke i handelen som jeg kjenner til, jeg laget en av bjørk.
10) Sett i jernknotten som er vanlig 1 1/2-toms skruebolt med stort hode (en låseskrue) ; den fåes for nogen øre.
Vindskevlister, jeg sikter nøye etter at flaten ikke er vindskev.
En langhøvel av stål er god til dette bruket, men det lar seg gjøre med en god langhøvel av tre også, det viktigste er at den er skarp og nøye innstilt (tar lite og jevnt).
Sletthøvelen er ferdig avrettet.
Her står sletthøvelen klar med kile og tann satt i som vanlig men med tanna tilbake.
12) Knotten bør ikke være av tre, da treet vider seg ut av at vi slår på den, og den kan da sprenge hele stokken dessmer. Hodet av jernknotten ligger derimot utenpå stokken og kan ikke gjøre nogen ugangn, og hammerslagene virker også kraftigere på en slik knott.
Alternativ metode med stort benkebryne og bryning i tre trinn + polering.
Når det er første gang man bryner et jern brynes også baksiden på det «grove» brynet. Den groveste siden av slike tosidige benkebryner brukes nærmest aldri, det er grovere en slipesteinen.
Hein.
Bryner baksida. vanligvis brukes ikke grovere bryne en dette på baksida av ei tann.
MS «Suldal» ofte kalt «Suldalsdampen» er et veteranskip som går i turisttrafikk om sommeren på Suldalsvatnet i Suldal i Rogaland. Skipet ble bygget ved Stavanger Støberi & Dok, Stavanger i 1884, og ble satt i drift året etter. Skipet måtte da demonteres og fraktes med hest de 20 kilometerne fra Sand til Suldalsosen. I 1953 ble skipet ombygd og dampmaskinen ble byttet ut med en 60 hk semidiesel-motor. Suldalsdampen trafikkerte strekningen Nesflaten–Suldalsosen i mange år, og var en viktig del av den økende turisttrafikken på slutten av 1800-, og begynnelsen av 1900-tallet. Ruten ble i 1938 supplert med ferja MF «Suldalsporten», og «Suldal» gikk senere kun som reservebåt og i skoleruter. I tillegg seilte den når Suldalsvatnet var islagt om vinteren fordi «Suldalsporten» ikke kunne bryte is. I dag kjøres det turistruter om sommeren og Suldalsdampen er en del av tilbudet ved bygdetunet Kolbeinstveit. Hver lørdag seiler skipet en rundtur der den kjente fjellformasjonen Suldalsporten er den største attraksjonen.
Poenget med heiselåvene ligger i navnet, de er åpen opp til mønet. Det gjør det mulig å ha en langsgående løpekatt med kran i mønet. denne krana var nyttig til å heise inn tørrhøyet. Det var ett system med en «ramme» i høyvognen slik at mann kunne heise inn hele høylasset i en engang.
Bildet viser «rammen» som lå i høyvogna. Fra Hauge i Arna.
Om Heiselåvekonstruksjonen er en folkelig byggeskikk som er tatt opp og systematisert av fylkesagronomer eller om det er agronomene som står bak konstruksjonen i utgangspunktet er vell omdiskutert. i alle fall er den spredd og systematisert til bruk i landbruket av amtsagronomer som det het før 1918. De første amtsagronomene kom i sving på 1860-tallet og i noen område hadde stor påvirkning på uthusbygga. Spesielt er det fylkesagronom Alfred Norheim, fylkesagronom Rogaland 1922-59. som har fått æren for denne konstruksjonen men i følge Bjarne Tron Egeland (fylkesagronom i byggteknikk) kom de første heiselåvene ca. 1900.
kilde: Olav Hjulstad, Uthushistorie 1991: Jon Bojer Godal beresystem i eldre norske hus: Uthus på låg-Jæren Bjarne Tron Egeland.
Utgangspunktet for konstruksjonen var gamle lærebøker og eldre løer i området.
Klikk på bilda for full størrelse.
For å sikre at konstruksjonen holdt mål i forhold til moderne krav og i forhold til at det skal en løpekatt med kran i møne, ble ingeniører koblet inn. tegningene og dimensjoneringen fra de gamle tegningene holdt mål.
Tegninger fra Kon-Sul as.
For å måle ut og merke opp store og komplekse konstruksjoner var det vanlig å bruke en såkalt avbindingsplass (Husbygging. N. Peder Nilsen). Jeg kjenner til at min oldefar brukte dette prinsippet på komplekse takkonstruksjoner. Metoden går ut på å tegne opp konstruksjonene i full størrelse og legge materialene oppå denne for merking og sammenbinding. Vi valgte å kombinere denne metoden med ett malsystem av bord.
Bilda i artikkelen er lånt av Ryfylkemuseet.
Her ser vi konstruksjonen lagt ut på tegningen og vi er i full gang med å merke på for boring for bolter.
Her ser vi hvordan man bruker ett lodd for å stille inn og merke på materialene.
Se en instruksjonsfilm av Ulrik Lassen om denne måten å merke på her.
Plassering og vinkler for bolter og alt ble merket opp på avbindingsplassen slik at vi hadde full kontroll.
Her har vi lagt ut en gavl på avbindingsplassen. Det er åpning for pipa i denne gavlen mot sjøen.
Sammenføyingene er stort sett innfelling med forsats, bolt og bulldogg.
Boltene ble levert av Solberg beslag. http://www.beslag.as/?PageID=9
Bulldogger og verktøy for å banke de på plass.
Når alt var ferdig tilpassa og merket ble det monter i halve seksjoner på verkstedet til Ryfylkemuseet.
Faglige diskusjoner, der er mange veier til mål.
Her brukte vi jernbånd mellom de verste trykkpunktene for at ikke fibrene i endeveden skal trykke seg sammen.
Montering på tomten, med dampen på plass. Heldigvis hadde vi en stor lastebilkran med på laget.
Konstruksjonen oppe med krans. Bredde 8,40 og ca. 7,50 høyde fra grunnmur.
Brakekledning er ein kledningstype beståande av liggande ribber (troer) og eine som er tredd i mellom troene slik at dei vert låst fast.
Gamal kledning på Osterøy, Vaksdal kommune.
Utbreiinga av denne kledningsforma er hovudsakleg avgrensa til Nordhordland og områda rundt, med Osterøy og nærliggande kommunar som eit kjerneområde. Men me ser spreidde døme i område der ressurstilgong og anna har tvinga det fram. Opplysingar om slik kledning kjem til dømes frå Sunnfjord og frå garden Brandal sør for Ålesund, liknande kledning finn ein og i Sverige. Arkeologisk materiale syner liknande flettverk på bygningar tilbake til jernalderen i Noreg og elles i Europa. Brakekledningen kan soleis vera ein rest av ei alminneleg utbreidd teknisk løysing.
Ca. 80-år gammal kledning på Lonåsen i Arna.
Vanleg bruksområde for kledningen er uthus med ei særleg kopling til lagring og tørking av høy. Det vart òg nytta brakekledning i våningshus, men då for det meste i samband med vedskytja, som ofte var plassert i eine enden på dei typiske lemstovene.
Kledningen har ein svært god funksjon i samband med tørking av høy og anna. Dette høver godt til dei klimatiske forholda der kledningen vart nytta, då Nordhordland er av dei mest nedbørsrike områda i landet, med snittnedbør på over 3000 mm pr år. Det vert sagt at dei kunne legga høyet direkte mot brakekledningen når dei fylte i ei slik løe. Om ein gjorde det same mot bordkledning, ville både kledningen og høyet rotna.
Brakekledning er ein svært arbeidsam kledning, og passar slik sett best i ei tid der arbeidstimar er relativt billeg i høve til frakt og innkjøp av materialar. I vår tid vert denne kledningen svært kostbar om ein leiger arbeidskraft. Om ein reknar arbeidet med å samla materialar som eit ledd i eit tiltak for rydding av kulturlandskap og beiteland, vert arbeidsmengda meir overkommeleg. Dette kan bli eit spennande og funksjonelt tilskot på eit tørkehus for ved eller anna.
Noko anna særmerkt med brakekledningen, er at den er svært lettanntenneleg og brenner med voldsam varme. Dette er ein viktig grunn til at denne typen kledning passar best på uthusbygningar.
Kledningen er rekna for å vera haldbar, men samanliknar ein den med høgkvalitets- bordkledning, vil den komma til kort. Det er vanskeleg å sei noko eksakt om varigheit, ein kan venta seg 60 – 120 år, alt etter kvalitet og plassering. Men det vanlege tidlegare var vel antakeleg eit pågåande vedlikehald for å oppretthalda kledningen sin funksjon. I siloane, og seinare traktoregga si tid, har desse bygga vorte meir og meir overflødige. Dei bygga vi har att no med brakekledning, syner i stor grad ein kledningstype som er på veg ut. Det offentlige bygningsvernet må taka eit særskilt ansvar for nettopp denne særmerkte kledningstypen, då det fell eit uforholdsmessig stort arbeid og kostnad på eigaren av desse bygga i samband med utskifting og vedlikehald. Prisar per rutemeter tilsvarar den mest kostbare taktekking. Kledningen er ofte brukt på relativt store bygningar, som i tillegg har gått ut av bruk. Grøn brakekledning er eit sjeldant syn for tida.
Kopi av torvhus fra Arna. På Hordamuseet.
Brakekledningen på eldre bygg varierar ein del i utføring og materialbruk. Personlege eigenskapar, materialtilgang, bygningstype og lokale tradisjonar kan vera bakgrunn for dette. Variasjonane handlar i stor grad om avstand mellom buskane, ulik grad av virkesortering, og ulik mengde fyll i kledningen. Kva som er best og ikkje, kan vera litt uklårt og er omdiskutert. Det handlar om tilpassing til bruk og haldbarheit, vege opp mot tilgjengelege ressursar.
Virket.
Eina, Juniperus communis på latinsk, er utbreidd frå fjord til fjell i det meste av landet, og det er ein allsidig og mykje nytta plante. I Hordaland vert namnet ”brake”, ”brakje”, bruka om denne planten, derav namnet brakekledning. Når ein skal kle ei heil løe der det gjerne vert behov for 25000 brakestilkar, seier det seg sjølv at ein ikkje alltid kan ha særskilt høge og spesielle krav til kvar enkelt busk. Her må ein nytta den materialen ein har best mogleg. Men nokre krav var det, og det er mogleg at ein kunne stilla større krav når ein gammal kledning skulle vølast; då vart det eit mindre omfang. På filmen ”Stavbygging og brakekledning” vert det litt spøkefullt sagt at det ikkje var godt om den var ”for tørr i dusken og for stiv i stilken”. Tradisjonsberaren Olav Hauge nemner at dei tidlegare snakka om lusabrake, dette er som han seier småbrake som gjerne veks på myrer. Denne braken har ein lang stilk som ligg under myrmosen, ein drar opp denne stilken og klipper den slik at den får god lengde og ein smidig tynn stilk. For tjukk og stiv brake skapar mykje spenn i veggen og er vond å tre, slike styrer ein helst klar. Om stilkane har mykje bar, kan dei leggast i hjørna for å fylla ut der. Nokon snakkar òg om at hogsttida kan ha betyding for haldbarheita, ein snakkar då om at den held best på nålane når den vart hoggen på midtsommaren. Dette har eg ikkje noko god dokumentasjon eller sikker tradisjon på. Brakekrokar til torvhald vart etter tradisjonen rekna for å halda best når dei vart vinterhogd, men desse skulle sjølvsagt ikkje brukast med nåler.
Dråpeheller.
Bilde 4:
Til brakekledningen høyrer dråpeheller, dette er store grove heller som står på kant og utgjer den neste delen av kledningen. Hellene skal ta dråpaslaget frå taket, og kledningen kjem opp frå jordråmen. Det er ikkje ein regel utan unntak med dråpeheller under kledinga, men det er vanleg dersom det ikkje er høge murar under kledningen. Sjølv oppå høge murar ser ein slike heller. Dråpehellene er ofte lokalt utekne av skifrige bergartar, dei kan vera opp i fleire tommar tjukke og meteren høg. Vi ser jamvel enkelte låge veggar med heller som rekk heilt oppunder rafta. Hellene er ofte festa med ein spesiell nagle av brake, på naglen har ein då spart ei grein eller ein krok som klemmer fast hella. Slik sparte ein arbeidet med å hogga høl i hella. Knekte ljåblad eller spiker har og vorte nytta. Det er fint med litt kraftige nagleband for hellene, slik at dei tolar naglinga godt. Det er ikkje naudsynt med veldig mykje feste for hellene, brakekledningen vil òg vera med å klemma dei fast i toppen.
Løe på Osterøy, Vaksdal kommune. vi ser dråpeheller og brakekledning.
Ribbene.
Ribbene er som oftast runde troer eller halvkløyvingar av ulike treslag. Dersom ribbene var rottjukke, vart dei rydd litt med ei lita bile i rotenden. Det vart òg nytta 1×2” lekter, men dei er skarpkanta slik at det vart vanskelegare å tre braken. Det finst òg døme på at armeringsjern har vorte nytta til ribber. I ein del tilfeller ser det ut til at ribbene har vore minimumsfaktoren, miten har svekka dei slik at dei knekk og slepp braken. Treslag som bjørk og older er svake for mit. Mogleg det er betre med ask og i alle fall osp til ribber. Lekter av furual er nærmast uangripelege for insekta, armeringsjern har sjeldan mithol. Ribbene vert montert med 6 – 8” avstand, men litt tettare ned mot dråpehellene.
Denne løa på Lindås har armeringsjern til ribber.
Brakekledning høyrer heime på eit grindbygg. Ei stor grindbygd løe med brakekleding hadde oftast små langsvaler, slik at sjølve ytterveggen med kledning på var ein liten meter utafrå sjølve grindverket. Denne yste veggen var ofte av etter samanhengen små dimensjonar, slik som 4×4” . Opplengjene sto på ein syll og var festa på sida av sperra oppe. Slik kom ikkje kledningen tett på den berande konstruksjonen. Dette er ein fordel både med tanke på varigheit i konstruksjon, og i høve til at ein 12” stav lett kjem i vegen når ein skal tre braken dersom ribbene er festa direkte på den. På mindre utløer og slikt vart ribbene festa direkte på storstaven, då ser ein eksempel på at dei har nytta ei slags trekanta eller halvrund ståande lekte bakom ribbene slik at ein kjem til med å tre brake på staven. Dette er spesielt nyttig på hjørna, der det uansett er krevjande å få inn nok brake.
Legg merke til utforingen/lekta mellom stav og ribbe.
Arbeidet med sjølve braken kan delast i fire ulike steg: Innhausting, oppkvisting og reinsking, treing, og tilsutt jamning og pynting inne og ute.
Når vi haustar brake brukar me vanlegvis greinsaks. Vi grovsorterar medan vi haustar og samlar braken i bører som vi slår tau rundt og bèr på ryggen.
Vanlegvis er vi fleire på slikt arbeid, vi veit at dette også var vanleg tidligare. Det er ein svær og einsformig jobb når store veggar skal kleast, då er det godt å vera fleire.
Før vi kan nytta braken i veggen kvistar vi opp ein stilk på den, og kvessar han i enden slik at den vert lett å tre. Det er då praktisk å dela inn i to arbeidslag, slik at nokon trer og nokon reinskar stilkar og kvesser.
Kvar enkelt brakestilk vert tredd slik at den går bakom ei ribbe og framom to, den vert då ståande i spenn og vert klemt fast sidevegs, sidan treinga vert utførd så tett. Når ei flo er ferdig klipper en alle stilkane jamnt med overkanten på den øvste ribba i floa.
Olav Larson Hauge trer brake.
Gamle vegger kan vera nokså ulike, men det er ei vanleg oppfatning at veggen vert mest varig om den er tett tredd. Det beste er om stilkane står tett inntil kvarandre. Det har òg vore snakka om å banka stilkane saman sidevegs med ei øks eller liknande for å gjera det skikkelig tett. Olav Hauge nyttar ikkje denne metoden, han meiner det vert tett nok om ein set stilk mot stilk når ein trer, og at kvaliteten på kledningen er mest avhengig av god brake med tynn, smidig stilk og fyldig dusk. Neste flo med brake skal trass alt treast innimellom kvar kvist i den føregåande floa.
Her er enden på stilkene jevna og Olav har starta med å tre i ei ny flo.
Den første ribba kan monterast litt nærare dråpehellene enn vanleg ribbeavstand, men ikkje for tett, då vert braken ståande rett ut. Tjukkleiken på hellene spelar òg inn her, det er lurt å prøvetre litt før ein sett dette fast for godt.
Hjørna er krevjande å få til, her må ein bruka litt tid for å få det fyldig. Bruk fyldige buskar og legg på tvers ut i hjørna, og tre braken slik at dei kjem frå annakvar side. Oppunder rafta på langveggen vert det lett litt plunder med siste floa, her ser ein døme på at dei øvste ribbene vart festa mellom sperra nesten oppunder taktroa. Det vert uansett ei rast med berre stilkar oppunder raftet, og ein ser døme på eit kledningsbord og to øvst på veggen. Oppe i gavlveggen vert det òg litt plunder på slutten, øvst i trekanten er det ofte nokre bordbetar.
Grindbygg med brakekledning på Bygningshistorisk park Dovre.
Rune Revheim, byggmeister frå Osterøy, nyttar fyll i kledningen sin. Rune legg mykje opphakka brake oppå kvar flo før han trer i neste flo, då vil den neste floa med brake presse fyllet i saman og låse det fast. På denne måten vert veggen mykje meir kompakt. Rune Revheim stussar ofte veggen etter som han arbeider seg oppover, då får han mykje fint brakkehakk å leggja i veggen
Når ein vegg er tredd ferdig, pussar ein han slik at den vert slett og fin. Hekksaks fungerar godt, men tidlegare vart det nytta ljå eller sigd.
På Hordamuseet, kledningen på torvhuset blir sletta med sigd. Harald Frode Mårstig.
(flo = rad, rekke, omfar)
Utløe på Osterøy, Vaksdal kommune.
Det originale torvhuset fra tausamyrene i Arna, nå på Fanafjellet.
Litteratur: Ove Arbo Høeg Eineren i norsk natur og tradisjon.
I 2006 arbeidet jeg med et prosjekt på brakekledning. I den forbindelsen intervjuet jeg Sigmund Askvik, han fortalte om den utstrakte bruken av brake i området. Her ble det snakk om alt fra kipe til brakegarder. Sigmund er kjent med de fleste av disse forskjellige arbeidsteknikkene. I forbindelse med freda anlegg som gardstun og lignende synes jeg det ville være meningsfylt å kunne bruke tradisjonelle gjerdetyper. Eldre gjerder er ofte konstruert på en måte som passer til landskapet de ble nyttet i. Materialtilgangen på plassen bestemmer valg av gjerde. Brake er regnet som det mest holdbare materialet til staur og lignende.
Sigmund Askvik:
For å kunne gjøre en best mulig dokumentasjon har jeg valgt å lage noen meter av hver gjerdetype i lag med tradisjonsbæreren. I noen av tilfellene har ikke tradisjonsbæreren hatt mulighet til å være med på arbeidet. I de tilfellene har jeg selv bygd gjerde etter deres beskrivelse og de har kommet på en befaring og med kommentarer til arbeidet. Når jeg har måtte arbeide på denne måten har jeg erfart hvor viktig det er å arbeide i lag med tradisjonsbæreren, dersom det lar seg gjøre. Å dokumentere håndverk bare gjennom intervju er bare middels vellykket. Det er først når en gjør arbeidet selv at en ser hvilke spørsmål en bør stille.
Spesielt i Nordhordland var braken en viktig plante som ble nyttet til mange formål. Brakekledning var vanlig på alle uthusbygg, spesielt var den regnet for å være overlegen til løer. ”en kan legge høyet direkte mot brakekledningen uten at det råtner. Om en legger høyet mot bordkledningen så råtner både kledningen og høyet” Sigmund Askvik. Noen av bruksområdene for brake var Fasiner, kjipe, åleteiner, krabberuser, grøfter, Trostesnarer, brensel (spesielt til røyking av mat) Og til å lage mange forskjellige gjenstander, for eksempel torvhaldskroker. På Lone i Arna, var det på 30-tallet en man som levde av å riva brake. Han var halvt invalid. Uten noe verktøy gikk han rundt i utmarken og reiv opp brake for å rydde beitelandet. Som betaling fikk han mat og noen kroner. En del av det han reiv ble brukt til kledning og lignende. Han fikk tilnavnet Braka væren.
Kipe og ruse av brake, laga av Sigmund Askvik.
Brakegard, Sigmund Askvik
Lindås kommune
Sigmund Askvik har alltid hatt interesse for eldre handverksteknikker, han sier at kunnskapen som er bygd opp gjennom mange generasjoner er verdifull og ofte veldig gjenomarbeidet med tanke på materialvalg og konstruksjon. Gjerdetypen han beskriver, fremhever han som veldig fleksibel med tanke på material valg. Selv om braken ble foretrekt framfor andre treslag, ga konstruksjonen på gjerdet mulighet for å nytte alle typer tilgjengelig material. Han fremhever og muligheten for vedlikehold som en viktig faktor. Brakegarden som Sigmund beskriver gir mulighet for å kunne skifte ut alle delene i gjerdet enkeltvis uten å demontere noe. Alle gjerdene på bruket ble saumfart om våren, og nødvendig vedlikehold ble gjort. Spesielt viktig var det å bytte de liggende ribbene på brakegarden før fyllet datt ut. Det var og ofte nødvendig å stappe i mer fyll. Steingardene trengte og vedlikehold, det var vanlig å lage en kam av brake oppå steingarden. De stakk småbrake under toppsteinene på steingarden for å gjøre denne høyere og mer effektiv. Dette var nødvendig fordi steingardene ofte ikke var murt tilstrekkelig høy til å holde småbeistet ute.
Arbeidsbeskrivelse, brakegard
Brakegarden som Sigmund beskriver er antagelig en meget gammel type gjerde. Han forteller at hans far og bestefar pleide å binde den sammen med vidjebann eller brake. Når Sigmund var med på arbeidet pleide han å bruke streng til surring. Til staur skulle en alltid nytte brake. De liggende trøene ble ofte laget av andre treslag, older eller hassel var vanlig. Sigmund påpeker at mann kan klare seg med en tredel av vedlikeholdet om en finner brake som er lang nokk til dette formålet (han regner braken for å holde tre ganger lenger en older og hassel) Materialtilgangen gjorde at de ofte nyttet older til ribber til tross for den korte omløpstiden. Trøene plasseres ca 20cm og 90cm til 1m fra bakken, de skal skjøtes rot mot topp. Avstanden på stauren bestemmes av terrenget og lengden på trøene.
Garden ble vanligvis fylt med brake. Dersom det var langt å gå etter braken valgte en andre treslag til fyll, alt kan nyttes bare det er langt nokk (over meteren) Og ikke for tykt og stift. Om en velger andre materialer øker naturligvis vedlikeholdet. ”Tidligere var de eksperter på å nytte alt de hadde for hånden, på best mulig måte” Sigmund Askvik.
Tømrerlærling Adrian Berland trer i brake med stilken opp.
Når en fyller i garden er det om å gjøre å få det tett og kompakt. Etter noen år står bare de tykkeste delene av braken igjen. Det meste av fylle står med dusken opp men med 10-20cm avstand trer en i en med stilken opp. Dette er for å få en tettere gard og for at toppen skal tåle mer snø. Garden må ikke bli for tung og høg i toppen, da vil den lett kvelve av snøtyngde og vind. Om noen dusker stikker for høgt opp blir disse knekt ned under arbeidet. Det er de tykke stilkene som stikker opp som avgjør høyden på garden, baret vil uansett bli trykt ned etter en tid.. Etter noen år når garden blir glissen, presser en fylle til siden og trer inn mer brake. Dersom en har nyttet andre treslag til ribbe må en være nøye med legge på nye før garden sprekker og fyllet detter ut. På den måten sparer en mye arbeid. Når en presser inn mye brake mellom ribbene vil disse ofte bli presset ut på midten, faren til Sigmund pleide å slå en tynn brake rundt når dette skjedde. Rotenden på det en trer ned i garden skal helst stikkes ned i bakken, dette gjør garden mer solid. Denne typen gard ble regnet for å være meget effektiv til å holde dyra ute.
«God brake finner en ofte i samme området som mørkolder, den trives i samme type svartmold og fuktighet» . Sigmund Askvik
Litt om steingarder
Der det var gode grunnforhold og tilgang til stein, foretrakk de steingarder. Steingardene som delte mellom brukene ble slettmurt på begge sider, og de var ofte høgere en steingardene inne på bruket. Steingarder som delte mellom innmark og utmark ble kun slettmurt på utmarkssiden. Dette var selvfølgelig for å beskytte innmarken så godt som mulig. Tregjerder ble nyttet der det var myrlendt.
Steingard sett fra utmarkssiden.
Brakegard, Håkon Hatland
Lindås kommune
Gjerdetypene som Håkon beskriver ser ut til å være en overgangs type mellom garder som utelukkende er konstruert av tre og nyere gjerdetyper med streng og netting. Allikevel er det tydelig at gjerde typene er videreføring av eldre tradisjoner, Hovedmaterialet er brake men det ligger en forenkling og modernisering i bruken av streng som erstatning for liggende trøer. Gardtypen som er vist i bildet, med stående spiler av brake er også kjent med liggende trøer. I boken Eineren i norsk natur og tradisjon¹. Er dette beskrevet som riplegard, (riple = einerstrangel.) Det står også, sitat. ”Dette er stikkegard før tråd ble tatt i bruk omkring 1910. I stedet for tråd ble brukt ripler oppe og nede. Stikkene ble tidligere festet med tæger”. Håkon beskriver og en type gard med stående spiler der avstanden er ca8”. Det blir da tred liggende småbrake innimellom spilene. Om denne gardtypen har en forløper uten streng kan jeg ikke dokumentere. Men jeg holder det for sannsynlig. Grunnen til det er at den viser en litt annen tilpasning til virke en den foregående typen, Her trenger mann ikke like stor mengde rettvokste spiler. Og mann får brukt mye av den vanlige mer kronglette og liggende braken (denne typen brake er ofte lokalt kalt for Lusabrake eller lurvebrake).
Håkon Hatland
Arbeidsbeskrivelse, brakegarder
Håkon Hatland har ikke særnavn på de to forskjellige brakegardene han beskriver. Jeg velger derfor å bruke navnet riplegard på typen med spiler. Den andre har jeg ikke noe navn på foreløpig. Håkon holder riplegarden for å være den fineste å se til. Når en lager en riplegard strekker man en topp og en bunn streng på brakestaur. Brakestauren skal stå med om lag en meter avstand. Garden skal være to alen høy. Toppstrengen bør da monteres ca en meter over bakken, bunnstrengen monteres i ca 25cm høyde. Til topp og bunnstreng nytter en tykk gjerdestreng, jeg brukte 4mm. Spilene blir surret på med tynn hesjestreng (systreng) og de stikkes litt ned i bakken for å gjøre garden mer solid. Håkon pleide å surre systrengen inn på to kjepper, en til å surre nede og en til surring oppe. Han festet systrengen i den første stauren og surret vekselvis rundt gjerdestrengen og spilene. Åpningen mellom spilene må være slik at sauen ikke kan presse hode mellom. Vi brukte i snitt 16 spiler pr meter.
Den andre gardtypen Håkon Hatland beskriver er i grunnkonstruksjonen lik den første. Stauren plasseres med ca 1m avstand og skal ha minst 1½” topp. Topp og bunn streng plasseres likedan. Men spilene må her være litt tykkere og de plasseres med ca 8” avstand, om en ikke har tilgang på lange tynne braker kan en gå ned noe på avstanden. I mellom spilene trer mann inn tynn brake med baret på. Det er en fordel å sortere ut brake med god lengde. Buskene må trees annenhver vei for å jevne ut presset på spilene.
«På fjelgardene var det vanlig med jordgard, De gravde en brei v formet grøft på utmarkssiden, og la opp en jordkant på innmarks-siden.»
Håkon Hatland.
Risgard, Knut Øvstedal
Voss Kommune
Gardvond, var den lokale benevnelsen på alt tilfang til risgarder. Det aller meste av risgarden var lagd av bjørk. Dersom de fant selje til staur foretrakk de det, den var mer varig. Småbeistet ble vanligvis gjetet. Risgarden var vanligvis brukt i forbindelse med storfe og hest. I Øvstedal var risgarden i bruk fram til ca 1953, i 50 var det ca 70 meter med risgard på bruket. Gardvond ble kjørt fram om vinteren, og lagt opp i hauger langs garden. Om våren foregikk arbeidet med å sette opp risgarden, to man burde klare minst 40m om dagen. Av verktøy klarte mann seg med tollekniv og øks.
Bilde: knut lager bendlar.
Risgardene de brukte i Øvstedal var konstruert med krossstaur, de låg først en rast med bjørk på marken. Stauren ble satt med opptil 2,5m avstand, alt etter terreng og material. Vanligvis ”strendla” de stauren før de brukte han. Å strendla, betyr å stripebarke. Stauren ble satt dobbelt og var om lag to meter lang. De presset stauren om en annen i toppen slik at de dannet et kryss. Oppi krysset presset de ned nye småbjørke. De kvistet ikke virke, garden ble mer effektiv når riset var på. Om garden skulle stenge for småfe, ble det stukket ned ris og kvist i mellom stokkene og ned i bakken, de brukte ellers å fylle på ris der det var nødvendig. Det gikk store mengder virke til en slik gard, ”Det var snaut for skog 50-100 meter på hver side av garden”.
Grinden, eller et ”le” ble laget av 3 stokker som kunne skyves til side. Denne konstruksjonen kalte de for en stett. For å lage ett stett setter en doble staur på vær side av åpningen, stauren skal stå i lodd og med ca 5” avstand. På stauren ble det surret fast tre liggende tynne stokker. Til å surre med brukte de ”bendlar” (bendlar er halvkløyvinger av bjørkerenninger, de ble nyttet til mange forskjellige formål. Blant annet ”hesjabendlar”) Risgarden er utsatt for snøtyngde, noen plasser ble den demontert om høsten og montert igjen om våren. Uansett måte de gå over garden å fikse på den om våren.
Bilde: Knut spisser staur.
Bilde : surring med bendel.
Bilde: Enden av risgarden mot en stett( tverrpinnene er til å skyve stokker innpå.)
Bilde : ferdig risgard for storfe.
Johannes Mæland i Øvstedal sin risgard, 2007.
Risgard, Olav Hauge Bergen kommune
Olav Larsson Hauge, kommer fra gården Hauge i Arna. Hauge har lite beiteland, fjellområdet er forholdsvis lite og det må deles med mange andre gårder. Dette førte til at beitepresset var uvanlig stort i dette området. Dyrene presset hardt mot innmarken og det var lite skog. Derfor ble det i hovedsak nyttet steingarder til inngjerding. Torvgarder ble og nyttet på noen strekninger. Olav mener at risgarder antagelig ble nyttet i stor utstrekning i tidligere tider når gardene ble ryddet. Han ser for seg at det var viktig å få opp gjerde mot dyrka mark, og at de lagde risgarder etter hvert som de ryddet og dyrket landskapet. Steingardene er mer holdbar men og arbeidskrevende, de ble opparbeidet over tid. Fram til første verdenskrig var risgarden i bruk. Risgard ble nyttet i områder med blautmyr, der hvor det ikke var sterk nok grunn til å bære en steingard. På dialekt ble slike områder kalt for ”sjeddikje”. Virke til risgarder fant de på såkalte skrapslåtter, resten av terrenget var snaut for skog. På Hauge var det hovedsakelig brake og older som var tilgjengelig trevirke.
Risgard typen Olav beskriver ble bygd med det materialet en hadde tilgjengelig på plassen. Om en hadde tilgang på brakestaur ble det nyttet, ellers ble det brukt mye older og andre tilgjengelige treslag. Stauren ble surret sammen i toppen med vidje av vier. Bjørk var det lite av på plassen.
Konstruksjonen gir mulighet for enkel utskifting av materialene. I garden som Olav og jeg bygde ble det brukt en rekke med forskjellige treslag. Der var det rogn, bjørk, selje, trollhegg, brake, lysolder og vier. Risgarden blir satt opp med dobbel staur fylt med tynne busker av forskjellige treslag, løvet og småkvister lar en i hovedsak henge på. Stauren og riset blir satt litt på skrå mot en annen, på den måten blir alt låst godt sammen. Det er viktig at både riset og stauren blir satt godt ned i bakken.
Denne garden er ment å kunne brukes både for storfe og småfe, også geiter. Vår risgard ble noe høyere enn det som var vanlig tidligere. Selv om det også da var vanlig å lage denne typen garder høye, som regel over 1,5 meter. Dette gjør garden utsatt for vind, en må derfor ha dette i tankene under arbeidet og i forhold til plassering. Denne typen gjerde er aktuell i områder der en vil rydde og pynte opp i landskapet. Når en bygger en slik gard får en samtidig ryddet et stort område med krattskog. Garden vil fungere bra som støyskjerm mot vei og for å skjerme mot innsyn. Den vil og fungere som gjerde mot hjort. To mann bygger ca 1m gard i timen.
Olav forteller at det også ble brukt torvgarder i Arna.
Risgard, Torstein Agnar Rode. Voss kommune
Torstein Agnar Rode har støl i Bordalen på Voss. På stølen står det en Risgard av om lag samme type som Knut Øvstedal beskriver. Risgarden har stått der i lang tid. Tidligere var det lange stykker med risgard i stølsområdet. Det lille som er igjen har blitt holdt i hevd fordi bakken er for hard til å sette vanlige staur og netting. Torstein Agnar var med bestefaren om våren og bygde eller vølte risgard. Når han kom hjem fra skolen måtte han ut og arbeide med gardene, de hadde risgard hjemme på bruket i tillegg til på stølen. Når de bygde ny risgard låg de først ut ”Sprakje” på bakken, deretter satt de opp krosstaur, var bakken hard ble stauren surret med vidje i krysset. Tilfanget til garden kalte de for vånd, når de hadde fylt godt opp med dette, låg de på langvånd. Langvånd er lange tynne bjørk som skal ligge på toppen for å låse garden sammen. Stauren var vanligvis bjørk som var strendla. Risgard var vanlig på gården fram til midten av 50 tallet. Langsmed risgarden sparte de bjørketre, eller de plantet gran. Slike tre kalte de for gardkonger.
Når risgarden har stått på samme plassen i mange år slik tilfellet er for garden i Bordalen, bygger det seg opp ett tykt lag med ris. Garden blir trykt sammen av snø hver vinter. Om våren må en vanligvis sette opp stauren på nytt og fylle på med ris. Når en setter opp igjen stauren i gamle garder som står på hard grunn, setter en stauren ned i det gamle riset.
Brakjegard, Nils Frøynes Ullensvang kommune
På lofthus i Hardanger brukte de en brakegard som skiller seg litt fra de andre brakegardene jeg har sett. Brakegarden som Nils Frøynes beskriver har enkle brakestaur med 1-1,5 meters mellomrom. Garden blir fylt med liggende ”lurvebrakje” . Nils var med bestefaren på dette arbeidet i oppveksten. Den lengste brakjegarden de hadde da var 50-60 meter lang. Brakjestauren ble regnet som en viktig resurs, den tidligere teigdelingen tok hensyn til at alle hadde tilgang på brakjestaur. Stauren ble også nyttet til hesjestaur, hese sto ute hele året. Det var vanlig å nytte stauren i full lengde slik at den kunne kvesses på nytt når den råtnet av i rothalsen. Bestefaren til Nils skrev inn årstall på en slik staur når den var ny. Det gikk ca 100 år før den ble for kort. Nils mener at dette var et spesielt tilfelle, men han mener at en kan regne en holdbarhet på 25-30 år på brakjestaur.
Nils Frøynes.
Arbeidsbeskrivelse Brakjegard
Størrelsen på lurvebrakjen bestemmer avstanden på stauren. 1-1,5m var vanlig avstand. Når en har satt opp stauren fletter en inn liggende lurvebrakje. Her er det ikke ett veldig fast system, en trer braken slik at den henger best mulig sammen. I hovedsak er systemet at man veksler fra side til side på stauren og at neste lurvebrakje blir trædd i omvent rekkefølge. Vi hadde veldig god tilgang på stor brake når vi satt opp prøve garden vår. Inntrykket mitt var at dette er en effektiv måte å lage brakjegard, gardtypen forutsetter god tilgang på rimelig stor brake, men den kan godt være krokete og fyldig. En viktig del av arbeidet var å stammekviste gode stauremner og sørge for at disse fikk stå til de vokste til brukbar størrelse. Om våren har braken sunket sammen en del og det må fylles på garden. Braken har som kjent mye bedre holdbarhet en de fleste løvtre, vedlikeholdet er derfor antagelig noe mindre krevende en på en tilsvarende risgard.
Sjå denne fantastiske filmen, gard og gjerder fra norsk filmsentral.
Rapporten er basert på et intervju som Arne Vassenden og Trond Oalann hadde med Knut Øvstedal den 6.2.07. Rapporten er ett notat som Arne og Trond utarbeidet kort tid etter intervjuet. Bilda er fra ett dokumentasjonsprosjekt med Knut og Johannes Mæland, der vi tekka ei utløe sammen med dem.
Losting (neverflekkjing)
Knut har losta never og bork 2006.
De som hadde never skog i Øvstedal losta litt hver vår. Når rogna blomstret var det tid for losting, de gamle gikk og skar i neveren for å se om den sprakk. Det kunne variere fra sted til sted på samme garden når neveren sprakk. Der det var skyggefullt hadde en kortere tid på lostinga, en uke til halvannen. I solhellinga hadde en to til tre uker på lostinga. Neveren på skygge siden blir grovere og sterkere en på solsiden?, nevner knut. Nødvendig verktøy for arbeidet var kniv og losteskei. Losteskeia 1 var lagd av sprakje og ble brukt fortrinsvis til losting av bark. Når de losta bjørka i Øvstedalen ble, treet felt. Neveren og barken ble håndtert fortløpende, mens veden ble liggende til høsten.
På neverlosting med Arne Vassenden i Eksingedalen 07. Vi losta bare neveren.
Me færde nevre på underarmen. La nevra over armen med innsiden ut etter hvert som de losta. Neveren ble lagt i kippe, 15-16kg ved ymse bjørker. Neveren ble lagt i press på store heller. Knut brukte utrykket å fergja (å legga i farg). De fergde neveren med rangsiden opp. Det er viktig at ikke neveren krøllet seg, da sprakk den under legging. En som var flink å loste klarte 40-70kg pr dag. Det en klarte å loste på en dag skulle en skjøl bære hjem, ”dei bar da heim i tog og fatla”.
Arne Vassenden bærer never, Modalen 07.
De snakket om god og dårlig neverskog. Knut er ikke så opptatt av hvor mange lag med never det skal brukes på taket, det var kvaliteten på neveren som avgjorde dette. En som var flink såg etter om neveren var kvit, rein og sterk. Tynn og glassaktig svak never ble ikke brukt. ”Ho vakje verd moldi sa dei”
Hadde treet en svang (bue) skulle neveren skjæres på utsiden. Neveren skulle splittes opp slikk at man fikk størst mulig flak. Baldernever
(never fra annen gangs losting av treet) var ikke regnet for å være brukenes på tak?
Barken ble liggende i sola noen timer før de lura han. Barken skulle være som tøy før den ble lura (når de lura barken ble denne rullet sammen til en rull).
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: «Borkelura» på loven hos Johannes Mæland i Øvstedal.
Neveren ble ikke sortert mens de losta, den ble sortert når den ble lagt på låven.(Dei eldre var ei veka på loven og sorterte nevri) neveren ble stablet i fine la. De la velesse(bord kant i kant) og velessesteiner oppå neverlaet.
Når barken var tør, ble den knust med husklubba til fyrstikkeske størrelse. Barken på bjørka var en viktig vare for salg. Strilene kom og kjøpte denne varen for bruk til barking av segl, garn osv.
Når strilene kom for å kjøpe bark vurderte det kvaliteten, om den var tørr eller om det var mugg på den. Prisen ble deretter diskutert på grunnlag av dette. Barken ble fylt i sekker og de satte segl på.
Veden låg med kvisten på til høsten, ” låg han lett oppifrå mugna hanikkje. Om hausten lunna me stokkane, 8 til 10 alninger styrde me ne liane”. Lostaveden var rimeligere i pris en vanlig ved.
Når et hus eller en løe skulle tekkes i Øvstedal,ble det kalt inn til dugnad. En tekke dugnad ble kalt et hustak. Det var faste hustak områder, i det som knut var med i var det 27-28 personer. Skulle en tekke en utløe så var gjerne bare naboen med, men på større tak som våningshus/løer var hele hustak området invitert. Det var viktig å ikke glemme noen. Det betydde mye for folk å få være med, et hustak var en sosial begivenhet. Det ble brygget spesielt for anledningen og det ble servert god mat til alle måltid. Knut har vert med på 5-6 hustak. Taket skulle tekkes på en dag, Gofaren til knut ville ikke ha noe slurv, ”han ofsa taket dagen før hustaket” .
Vi tekka denne utløa sammen med Knut en stund etter intervjuet.
Arbeidet ble utført på senhøsten så det var nødvendig med skjerming for regnet.
De gamle som ikke hadde helse til å gå på taket, finsorterte neveren nede på bakken.
Knut sorterer never.
De andre begynte med å gjøre klar torvhaldet og ofsekrokar av sprakje. Det skulle være tre neverflak under hver krok, senere ble det brukt jernkroker. ”me ofsa takje”. Ofse (den nederste delen på taket 70-80cm) var et svakt punkt, her måtte en bruke god og sterk never og de flinkeste folkene. ”Me måtte vera litt gamle for å få væra med å ofsa”. Knut påpeker at det er lett for å få inn klakadråpar hvis dette ikke ble gjort riktig. Det var flere måter å legge ufsingje. ”Gamle Tuften la første nevra med rongo ned og motsett oppå” Andre låg de to første lagene med innsiden opp, de la de største nevrene i bunn og trekte det neste laget lengre opp. Neveren skulle ligge ett ”nevagrep utom ufse”.
Arbeid med upse, vi ser upsekroker og torvhald og at selve upsa er satt med never og alt.
Johannes Mæland (bakerst) og Knut legger torv på upse.
Omkring en alen av taket ut mot gavlen, kanane er utsatt for vind. Her arbeidet de med mest erfaring når ofse var ferdig. Det eldste og mest erfarne leggerne var ofte gamle og dårlig til beins, de ordnet seg med ett bord som de stakk mellom trobordene, som de sto eller støttet seg på. Kanenevrane måtte være ny og av god kvalitet, om lag som ofsenevra. I moldrøyte var det ikke så store krav til nevra, her kunne en bruke den simpleste nevra, gjerne gammel never og den simpleste torven. Overgangen mellom moldrøyte og mønsnevri kalles for skaringje. Skaringsnevra var og utvalgt spesielt for formålet. Skaringsnevre ble lagt helt opp til mønet. De ventet ofte med mønsnevri til dagen etter hustaket. De kunne derfor ikke legge torv opp i skaringje. for at ikke neveren i skaringje skulle krølle seg i løpet av natta ble det lagt bord på skaringsnevre. Mønsnevri skulle lostas av store bjørk, den skulle være av beste kvalitet og i lange lengder. De la mønsnevri andføttes, slik at det rakk så langt ned mot moldrøyte som mulig. De hadde to forskjellige tekke mønster på nevertakene, lukelegging og skrålegging. Lukeleggingen ble holt for å være den beste metoden, men den krevde jevnere kvalitet på neveren. Når en luke legger neveren blir den lagt i skifermønster. Skrålegging er med sidesuing av neveren. For at vannet ikke skulle renne inn sideveis under sidesuingen ble neveren skrådd ørlite, rastene med never ble derfor skrå. De skrådde ikke hele takflata samme veg men snudde på midten slik at rastene ble svakt v- formet. Dermed måtte de også bruke forskelig retning på sidesuingen på hver side av midten av taket.
Her ser vi at det originale nevertaket på utløa var skrålagt, det er side sua.
Torven til taket skulle finnes på god grasmyr, Knut beskriver det som godt beiteland. Torven ble sortert etter kvalitet kanane krevde spesiell omtanke, her valgte det ut seig torv. På mønet skulle det helst være torv med mye røtter, den skulle ligge rolig på taket. Torva på mønet skulle være spesielt stor, Knut mente den var opp til en meter lang og en alen brei. Tykkelsen på torven var ca 4”. De nytta opp igjen noe av den gamle torva, den lauseste torven ble brukt i moldrøyte. Under hustaket ble de som langet torv kallet for moldtroll, det ble og i senere tid nyttet heiseanordninger til dette arbeidet.
Her ser vi den spesielle måten de tok opp torv på i Øvstedalen.
For å sikre torven mot vind på kanane ble torven vanligvis tynget ned med stein eller stokker. ”her brukte vi mykje velesse på store tak”. Velesse er to stokker som er felt sammen i halv ved i mønet, endene på stokkene stakk opp over taket ag dannet på den måten et slags kors. Knutt kaller dette for ett velessekross. vellesse skulle ha god klaring ned mot torvhaldsstokken og den ble tynget ned med en stor flat stein på hver side, steinene låg i vellessekroker (kroker av sprakje) De gikk oppå stokkanne og trakket de godt ned. I noen tilfeller, ofte på mindre bygg, ble det brukt velessesteiner, lange smale steiner som de la opp langs kanane.
Velessestein.
Torvhaldstokken skulle være 4×4” kanthogd. På små hus i utmark ble torvhaldstokken ofte bare hugd på to sider og rundingen ble snudd ut. De hogde ikke drenerings hakk i underkant av torvhaldsstokken ”dei rende sand eller grus på oppsio av stokken”. Sprakekrokane skule være en halv meter lange, minimum 30cm. Midt på taket ble krokene festet med minimum to nagler, men ut mot kanane skulle det være tre nagler. På store bygg var det ofte ”duble torvahlde” som ble lasket sammen med ca 1 meters mellomrom?
Før saga kom i bruk ble trobordene kløyvd av en stokk og de ble økset til på oppsiden.
Torven vi brukte i Øvstedal hadde blåtopp som grastype.
Øverst, løa når den var ny-tekka, under er løa i 2013.
Under er Arne Høland sine videoer fra neverlosting og bruk av bork og never.
På våningshuset heime hos Sjur Nesheim i Granvin er det trerenner. Rennene som er på huset nå er om lag 25 år gamle, det var sjur som laga desse av trykkimpregnert virke, han saga dei ut på gjerdesaga.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde fra huset til Sjur.
Rennene er ein kopi av dei gamle rennene som hang på huset opphavleg, dei opphavlege rennene sto på huset sidan dette var nytt i 1887. Rennene var begynt å bli i dårleg forfatning utpå 60 talet og vart då fornya med nokre renner som faren til Sjur spikra saman av to furubord, desse vart ikkje så gamle og Sjur fornya dei med dei noverande rennene på slutten av 80åra. Når far til Sjur bytta ut dei opphavlege rennene vart den beste av dei nytta på dammhuset på garden, den henger der endå. Renna frå 1887 er no i dårleg forfatning men at det fremdeles er rester igjen etter 126 år med denne ekstreme belastninga er forbausende.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde av den gamle renna på damhuset.
Vi kan ikkje forventa å finna så haldbar furu til kvart eit prosjekt men med litt sortering burde det væra mulig å få svært varige renne av furual. Denne typen renner er og solide mot belastningar frå snø og liknande, og er ein variant som med fordel kan vurderast også på moderne bygg. Når det vart aktuelt for Sjur å laga trerenner var bordsirkelsaga kommen i bruk, men han fekk forklart av far og bestefar korleis dei gjekk fram når dei produserte slike renner utan maskiner. Vi fant ut at vi ville prøva å laga ei slik takrenne saman med Sjur.
Bilde: Sjur på verkstaden til Vestnorsk kulturakademi som vi lånte for anledningen.
Ei slik takrenne kan takast ut av stokken på to ulike måtar, enten skal ein ta ut eit 1» bord midt i margen og ta ut to 3-4″ plankar på sida av dette, eller stokken kan kløyvast i fire slik at det blir kantved. Rein alved (kjerneved) av rotstokken på ei furu er nokk eit godt valg.
Bilde over. Slik var emnet vårt, vi hugde av veden på margsida slik at vi fekk fjærna mest mulig av kalven (ungdomsveden).
Sjur øksar til emnet.
Først høvler Sjur vekk det grøvste etter øksa med skrubboksen, deretter sletthøvler vi emnet med okshøvel på tradisjonelt vis.
Emnet er ferdighøvla på rettsida.
Sjur studerer emnet og vurderer bruken av det.
Han merker opp på rangsida.
Stål til replomen (ploghøvelen) velges ut.
Høvelen justeres.
Sjur høvler ned ett spor med replomen, dette er ganske vanlig framgangsmåte når man skal ut ein fals.
Replomen blir også nytta på kanten av emnet, Sjur høvler så djupt som høvelen rekker.
Snart klart for øksa.
Sjur sager ut hakk med jevne mellomrom på skrå mellom notspora.
Då var det øksa sin tur.
Falsen blir grovøksa, denne framgangsmåten med replom og øks var ganske vanlig for å lage falser i snekkerarbeidet.
Siste finpussen med øksa, stilstudie av nøyaktig øksing. Dette behersket Sjur.
Arkitekten frå fylkeskommunen, Roald Landøy fekk prøva falshøvelen under oppsyn.
De høvler sjølve flaten i falsen med okshøvelen.
Sjur finpusser kanten med falshøvelen.
Det skal væra ein liten hulkil i hjørnet på falsen, her nytter Sjur hulkilhøvelen.
Dryppkant under renna i forkant blir merka opp og høvla med replomen.
Renna skal rundast i framkant, her blir det brukt øks og okshøvel.
Å bruke høvler var Sjur ekspert på, her er ein stilstudie.
Sjur lager ein drypkant på tvers, den skal være på undersiden av enden på renna.
Renna blir skråskåre i enden og er klar for montering.
Strilamaksel 