Brake og risgarder i Hordaland.

Publisert den av Trond Oalann

 

Dokumentasjonsprosjekt Hordaland fylkeskommune 2007.

Eldre tregjerder i Hordaland

Brake&risgardprosjekt1 044

I 2006 arbeidet jeg med et prosjekt på brakekledning. I den forbindelsen intervjuet jeg Sigmund Askvik, han fortalte om den utstrakte bruken av brake i området. Her ble det snakk om alt fra kipe til brakegarder. Sigmund er kjent med de fleste av disse forskjellige arbeidsteknikkene. I forbindelse med freda anlegg som gardstun og lignende synes jeg det ville være meningsfylt å kunne bruke tradisjonelle gjerdetyper. Eldre gjerder er ofte konstruert på en måte som passer til landskapet de ble nyttet i. Materialtilgangen på plassen bestemmer valg av gjerde. Brake er regnet som det mest holdbare materialet til staur og lignende.

brake&risgardprosjekt2 016

Sigmund Askvik:

For å kunne gjøre en best mulig dokumentasjon har jeg valgt å lage noen meter av hver gjerdetype i lag med tradisjonsbæreren. I noen av tilfellene har ikke tradisjonsbæreren hatt mulighet til å være med på arbeidet. I de tilfellene har jeg selv bygd gjerde etter deres beskrivelse og de har kommet på en befaring og med kommentarer til arbeidet. Når jeg har måtte arbeide på denne måten har jeg erfart hvor viktig det er å arbeide i lag med tradisjonsbæreren, dersom det lar seg gjøre. Å dokumentere håndverk bare gjennom intervju er bare middels vellykket. Det er først når en gjør arbeidet selv at en ser hvilke spørsmål en bør stille.
Spesielt i Nordhordland var braken en viktig plante som ble nyttet til mange formål. Brakekledning var vanlig på alle uthusbygg, spesielt var den regnet for å være overlegen til løer. ”en kan legge høyet direkte mot brakekledningen uten at det råtner. Om en legger høyet mot bordkledningen så råtner både kledningen og høyet” Sigmund Askvik. Noen av bruksområdene for brake var Fasiner, kjipe, åleteiner, krabberuser, grøfter, Trostesnarer, brensel (spesielt til røyking av mat) Og til å lage mange forskjellige gjenstander, for eksempel torvhaldskroker. På Lone i Arna, var det på 30-tallet en man som levde av å riva brake. Han var halvt invalid. Uten noe verktøy gikk han rundt i utmarken og reiv opp brake for å rydde beitelandet. Som betaling fikk han mat og noen kroner. En del av det han reiv ble brukt til kledning og lignende. Han fikk tilnavnet Braka væren.

brake&risgardprosjekt2 005

Kipe og ruse av brake, laga av Sigmund Askvik.

Brakegard, Sigmund Askvik

Lindås kommune

 Sigmund Askvik har alltid hatt interesse for eldre handverksteknikker, han sier at kunnskapen som er bygd opp gjennom mange generasjoner er verdifull og ofte veldig gjenomarbeidet med tanke på materialvalg og konstruksjon. Gjerdetypen han beskriver, fremhever han som veldig fleksibel med tanke på material valg. Selv om braken ble foretrekt framfor andre treslag, ga konstruksjonen på gjerdet mulighet for å nytte alle typer tilgjengelig material. Han fremhever og muligheten for vedlikehold som en viktig faktor. Brakegarden som Sigmund beskriver gir mulighet for å kunne skifte ut alle delene i gjerdet enkeltvis uten å demontere noe. Alle gjerdene på bruket ble saumfart om våren, og nødvendig vedlikehold ble gjort. Spesielt viktig var det å bytte de liggende ribbene på brakegarden før fyllet datt ut. Det var og ofte nødvendig å stappe i mer fyll. Steingardene trengte og vedlikehold, det var vanlig å lage en kam av brake oppå steingarden. De stakk småbrake under toppsteinene på steingarden for å gjøre denne høyere og mer effektiv. Dette var nødvendig fordi steingardene ofte ikke var murt tilstrekkelig høy til å holde småbeistet ute.

 

Arbeidsbeskrivelse, brakegard

Brakegarden som Sigmund beskriver er antagelig en meget gammel type gjerde. Han forteller at hans far og bestefar pleide å binde den sammen med vidjebann eller brake. Når Sigmund var med på arbeidet pleide han å bruke streng til surring. Til staur skulle en alltid nytte brake. De liggende trøene ble ofte laget av andre treslag, older eller hassel var vanlig. Sigmund påpeker at mann kan klare seg med en tredel av vedlikeholdet om en finner brake som er lang nokk til dette formålet (han regner braken for å holde tre ganger lenger en older og hassel) Materialtilgangen gjorde at de ofte nyttet older til ribber til tross for den korte omløpstiden. Trøene plasseres ca 20cm og 90cm til 1m fra bakken, de skal skjøtes rot mot topp. Avstanden på stauren bestemmes av terrenget og lengden på trøene.

 

Garden ble vanligvis fylt med brake. Dersom det var langt å gå etter braken valgte en andre treslag til fyll, alt kan nyttes bare det er langt nokk (over meteren) Og ikke for tykt og stift. Om en velger andre materialer øker naturligvis vedlikeholdet. ”Tidligere var de eksperter på å nytte alt de hadde for hånden, på best mulig måte” Sigmund Askvik.

Tømrerlærling Adrian Berland trer i brake med stilken opp.

 Når en fyller i garden er det om å gjøre å få det tett og kompakt. Etter noen år står bare de tykkeste delene av braken igjen. Det meste av fylle står med dusken opp men med 10-20cm avstand trer en i en med stilken opp. Dette er for å få en tettere gard og for at toppen skal tåle mer snø. Garden må ikke bli for tung og høg i toppen, da vil den lett kvelve av snøtyngde og vind. Om noen dusker stikker for høgt opp blir disse knekt ned under arbeidet. Det er de tykke stilkene som stikker opp som avgjør høyden på garden, baret vil uansett bli trykt ned etter en tid.. Etter noen år når garden blir glissen, presser en fylle til siden og trer inn mer brake. Dersom en har nyttet andre treslag til ribbe må en være nøye med legge på nye før garden sprekker og fyllet detter ut. På den måten sparer en mye arbeid. Når en presser inn mye brake mellom ribbene vil disse ofte bli presset ut på midten, faren til Sigmund pleide å slå en tynn brake rundt når dette skjedde. Rotenden på det en trer ned i garden skal helst stikkes ned i bakken, dette gjør garden mer solid. Denne typen gard ble regnet for å være meget effektiv til å holde dyra ute.

 

«God brake finner en ofte i samme området som mørkolder, den trives i samme type svartmold og fuktighet» . Sigmund Askvik

 

Litt om steingarder

 

Der det var gode grunnforhold og tilgang til stein, foretrakk de steingarder. Steingardene som delte mellom brukene ble slettmurt på begge sider, og de var ofte høgere en steingardene inne på bruket. Steingarder som delte mellom innmark og utmark ble kun slettmurt på utmarkssiden. Dette var selvfølgelig for å beskytte innmarken så godt som mulig. Tregjerder ble nyttet der det var myrlendt.

 

Steingard sett fra utmarkssiden.

Brakegard, Håkon Hatland

Lindås kommune

Gjerdetypene som Håkon beskriver ser ut til å være en overgangs type mellom garder som utelukkende er konstruert av tre og nyere gjerdetyper med streng og netting. Allikevel er det tydelig at gjerde typene er videreføring av eldre tradisjoner, Hovedmaterialet er brake men det ligger en forenkling og modernisering i bruken av streng som erstatning for liggende trøer. Gardtypen som er vist i bildet, med stående spiler av brake er også kjent med liggende trøer. I boken Eineren i norsk natur og tradisjon¹. Er dette beskrevet som riplegard, (riple = einerstrangel.) Det står også, sitat. ”Dette er stikkegard før tråd ble tatt i bruk omkring 1910. I stedet for tråd ble brukt ripler oppe og nede. Stikkene ble tidligere festet med tæger”. Håkon beskriver og en type gard med stående spiler der avstanden er ca8”. Det blir da tred liggende småbrake innimellom spilene. Om denne gardtypen har en forløper uten streng kan jeg ikke dokumentere. Men jeg holder det for sannsynlig. Grunnen til det er at den viser en litt annen tilpasning til virke en den foregående typen, Her trenger mann ikke like stor mengde rettvokste spiler. Og mann får brukt mye av den vanlige mer kronglette og liggende braken (denne typen brake er ofte lokalt kalt for Lusabrake eller lurvebrake).

brake&risgardprosjekt2 002

Håkon Hatland

Arbeidsbeskrivelse, brakegarder

 

Håkon Hatland har ikke særnavn på de to forskjellige brakegardene han beskriver. Jeg velger derfor å bruke navnet riplegard på typen med spiler. Den andre har jeg ikke noe navn på foreløpig. Håkon holder riplegarden for å være den fineste å se til. Når en lager en riplegard strekker man en topp og en bunn streng på brakestaur. Brakestauren skal stå med om lag en meter avstand. Garden skal være to alen høy. Toppstrengen bør da monteres ca en meter over bakken, bunnstrengen monteres i ca 25cm høyde. Til topp og bunnstreng nytter en tykk gjerdestreng, jeg brukte 4mm. Spilene blir surret på med tynn hesjestreng (systreng) og de stikkes litt ned i bakken for å gjøre garden mer solid. Håkon pleide å surre systrengen inn på to kjepper, en til å surre nede og en til surring oppe. Han festet systrengen i den første stauren og surret vekselvis rundt gjerdestrengen og spilene. Åpningen mellom spilene må være slik at sauen ikke kan presse hode mellom. Vi brukte i snitt 16 spiler pr meter.

Den andre gardtypen Håkon Hatland beskriver er i grunnkonstruksjonen lik den første. Stauren plasseres med ca 1m avstand og skal ha minst 1½” topp. Topp og bunn streng plasseres likedan. Men spilene må her være litt tykkere og de plasseres med ca 8” avstand, om en ikke har tilgang på lange tynne braker kan en gå ned noe på avstanden. I mellom spilene trer mann inn tynn brake med baret på. Det er en fordel å sortere ut brake med god lengde. Buskene må trees annenhver vei for å jevne ut presset på spilene.

Brake&Risgardprosjekt 057Brake&risgardprosjekt1 039

«På fjelgardene var det vanlig med jordgard, De gravde en brei v formet grøft på utmarkssiden, og la opp en jordkant på innmarks-siden.»

Håkon Hatland.

 

Risgard, Knut Øvstedal

Voss Kommune

 

Gardvond, var den lokale benevnelsen på alt tilfang til risgarder. Det aller meste av risgarden var lagd av bjørk. Dersom de fant selje til staur foretrakk de det, den var mer varig. Småbeistet ble vanligvis gjetet. Risgarden var vanligvis brukt i forbindelse med storfe og hest. I Øvstedal var risgarden i bruk fram til ca 1953, i 50 var det ca 70 meter med risgard på bruket. Gardvond ble kjørt fram om vinteren, og lagt opp i hauger langs garden. Om våren foregikk arbeidet med å sette opp risgarden, to man burde klare minst 40m om dagen. Av verktøy klarte mann seg med tollekniv og øks.

brake&risgardprosjekt Knut 004

Bilde: knut lager bendlar.

Risgardene de brukte i Øvstedal var konstruert med krossstaur, de låg først en rast med bjørk på marken. Stauren ble satt med opptil 2,5m avstand, alt etter terreng og material. Vanligvis ”strendla” de stauren før de brukte han. Å strendla, betyr å stripebarke. Stauren ble satt dobbelt og var om lag to meter lang. De presset stauren om en annen i toppen slik at de dannet et kryss. Oppi krysset presset de ned nye småbjørke. De kvistet ikke virke, garden ble mer effektiv når riset var på. Om garden skulle stenge for småfe, ble det stukket ned ris og kvist i mellom stokkene og ned i bakken, de brukte ellers å fylle på ris der det var nødvendig. Det gikk store mengder virke til en slik gard, ”Det var snaut for skog 50-100 meter på hver side av garden”.

 

Grinden, eller et ”le” ble laget av 3 stokker som kunne skyves til side. Denne konstruksjonen kalte de for en stett. For å lage ett stett setter en doble staur på vær side av åpningen, stauren skal stå i lodd og med ca 5” avstand. På stauren ble det surret fast tre liggende tynne stokker. Til å surre med brukte de ”bendlar” (bendlar er halvkløyvinger av bjørkerenninger, de ble nyttet til mange forskjellige formål. Blant annet ”hesjabendlar”) Risgarden er utsatt for snøtyngde, noen plasser ble den demontert om høsten og montert igjen om våren. Uansett måte de gå over garden å fikse på den om våren.

brake&risgardprosjekt Knut 052redigert

Bilde: Knut spisser staur.

brake&risgardprosjekt Knut 099

Bilde : surring med bendel.

Bilde: Enden av risgarden mot en stett( tverrpinnene er til å skyve stokker innpå.)

brake&risgardprosjekt Knut 096brake&risgardprosjekt Knut 111

Bilde : ferdig risgard for storfe.        

 Johannes Mæland i Øvstedal sin risgard, 2007.

Risgard, Olav Hauge Bergen kommune

 brake&risgardprosjekt Olav 077

Olav Larsson Hauge, kommer fra gården Hauge i Arna. Hauge har lite beiteland, fjellområdet er forholdsvis lite og det må deles med mange andre gårder. Dette førte til at beitepresset var uvanlig stort i dette området. Dyrene presset hardt mot innmarken og det var lite skog. Derfor ble det i hovedsak nyttet steingarder til inngjerding. Torvgarder ble og nyttet på noen strekninger. Olav mener at risgarder antagelig ble nyttet i stor utstrekning i tidligere tider når gardene ble ryddet. Han ser for seg at det var viktig å få opp gjerde mot dyrka mark, og at de lagde risgarder etter hvert som de ryddet og dyrket landskapet. Steingardene er mer holdbar men og arbeidskrevende, de ble opparbeidet over tid. Fram til første verdenskrig var risgarden i bruk. Risgard ble nyttet i områder med blautmyr, der hvor det ikke var sterk nok grunn til å bære en steingard. På dialekt ble slike områder kalt for ”sjeddikje”. Virke til risgarder fant de på såkalte skrapslåtter, resten av terrenget var snaut for skog. På Hauge var det hovedsakelig brake og older som var tilgjengelig trevirke.

Risgard typen Olav beskriver ble bygd med det materialet en hadde tilgjengelig på plassen. Om en hadde tilgang på brakestaur ble det nyttet, ellers ble det brukt mye older og andre tilgjengelige treslag. Stauren ble surret sammen i toppen med vidje av vier. Bjørk var det lite av på plassen.

Konstruksjonen gir mulighet for enkel utskifting av materialene. I garden som Olav og jeg bygde ble det brukt en rekke med forskjellige treslag. Der var det rogn, bjørk, selje, trollhegg, brake, lysolder og vier. Risgarden blir satt opp med dobbel staur fylt med tynne busker av forskjellige treslag, løvet og småkvister lar en i hovedsak henge på. Stauren og riset blir satt litt på skrå mot en annen, på den måten blir alt låst godt sammen. Det er viktig at både riset og stauren blir satt godt ned i bakken.

brake&risgardprosjekt Olav 010

Denne garden er ment å kunne brukes både for storfe og småfe, også geiter. Vår risgard ble noe høyere enn det som var vanlig tidligere. Selv om det også da var vanlig å lage denne typen garder høye, som regel over 1,5 meter. Dette gjør garden utsatt for vind, en må derfor ha dette i tankene under arbeidet og i forhold til plassering. Denne typen gjerde er aktuell i områder der en vil rydde og pynte opp i landskapet. Når en bygger en slik gard får en samtidig ryddet et stort område med krattskog. Garden vil fungere bra som støyskjerm mot vei og for å skjerme mot innsyn. Den vil og fungere som gjerde mot hjort. To mann bygger ca 1m gard i timen.

brake&risgardprosjekt Olav2 001brake&risgardprosjekt Olav2 030

Olav forteller at det også ble brukt torvgarder i Arna.

Risgard, Torstein Agnar Rode. Voss kommune

 

Torstein Agnar Rode har støl i Bordalen på Voss. På stølen står det en Risgard av om lag samme type som Knut Øvstedal beskriver. Risgarden har stått der i lang tid. Tidligere var det lange stykker med risgard i stølsområdet. Det lille som er igjen har blitt holdt i hevd fordi bakken er for hard til å sette vanlige staur og netting. Torstein Agnar var med bestefaren om våren og bygde eller vølte risgard. Når han kom hjem fra skolen måtte han ut og arbeide med gardene, de hadde risgard hjemme på bruket i tillegg til på stølen. Når de bygde ny risgard låg de først ut ”Sprakje” på bakken, deretter satt de opp krosstaur, var bakken hard ble stauren surret med vidje i krysset. Tilfanget til garden kalte de for vånd, når de hadde fylt godt opp med dette, låg de på langvånd. Langvånd er lange tynne bjørk som skal ligge på toppen for å låse garden sammen. Stauren var vanligvis bjørk som var strendla. Risgard var vanlig på gården fram til midten av 50 tallet. Langsmed risgarden sparte de bjørketre, eller de plantet gran. Slike tre kalte de for gardkonger.

 

Når risgarden har stått på samme plassen i mange år slik tilfellet er for garden i Bordalen, bygger det seg opp ett tykt lag med ris. Garden blir trykt sammen av snø hver vinter. Om våren må en vanligvis sette opp stauren på nytt og fylle på med ris. Når en setter opp igjen stauren i gamle garder som står på hard grunn, setter en stauren ned i det gamle riset.

Brakjegard, Nils Frøynes Ullensvang kommune

 

På lofthus i Hardanger brukte de en brakegard som skiller seg litt fra de andre brakegardene jeg har sett. Brakegarden som Nils Frøynes beskriver har enkle brakestaur med 1-1,5 meters mellomrom. Garden blir fylt med liggende ”lurvebrakje” . Nils var med bestefaren på dette arbeidet   i oppveksten. Den lengste brakjegarden de hadde da var 50-60 meter lang. Brakjestauren ble regnet som en viktig resurs, den tidligere teigdelingen tok hensyn til at alle hadde tilgang på brakjestaur. Stauren ble også nyttet til hesjestaur, hese sto ute hele året. Det var vanlig å nytte stauren i full lengde slik at den kunne kvesses på nytt når den råtnet av i rothalsen. Bestefaren til Nils skrev inn årstall på en slik staur når den var ny. Det gikk ca 100 år før den ble for kort. Nils mener at dette var et spesielt tilfelle, men han mener at en kan regne en holdbarhet på 25-30 år på brakjestaur.brake&risgard Nils 2 046

Nils Frøynes.

Arbeidsbeskrivelse Brakjegard

Størrelsen på lurvebrakjen bestemmer avstanden på stauren. 1-1,5m var vanlig avstand. Når en har satt opp stauren fletter en inn liggende lurvebrakje. Her er det ikke ett veldig fast system, en trer braken slik at den henger best mulig sammen. I hovedsak er systemet at man veksler fra side til side på stauren og at neste lurvebrakje blir trædd i omvent rekkefølge. Vi hadde veldig god tilgang på stor brake når vi satt opp prøve garden vår. Inntrykket mitt var at dette er en effektiv måte å lage brakjegard, gardtypen forutsetter god tilgang på rimelig stor brake, men den kan godt være krokete og fyldig. En viktig del av arbeidet var å stammekviste gode stauremner og sørge for at disse fikk stå til de vokste til brukbar størrelse. Om våren har braken sunket sammen en del og det må fylles på garden. Braken har som kjent mye bedre holdbarhet en de fleste løvtre, vedlikeholdet er derfor antagelig noe mindre krevende en på en tilsvarende risgard.

 

 

 

Sjå denne fantastiske filmen, gard og gjerder fra norsk filmsentral.

 

 

 

 

 

 

 

 

Nevertekking med Knut Øvstedal.

Publisert den av Trond Oalann

 

Knut Ø, skogsøks 010

Knut.

Dokumentasjon Hordaland Fylkeskommune 2007.

Rapporten er basert på et intervju som Arne Vassenden og Trond Oalann hadde med Knut Øvstedal den 6.2.07. Rapporten er ett notat som Arne og Trond utarbeidet kort tid etter intervjuet. Bilda er fra ett dokumentasjonsprosjekt med Knut og Johannes Mæland, der vi tekka ei utløe sammen med dem.

 

Losting (neverflekkjing)

Bilde 002

Knut har losta never og bork 2006.

De som hadde never skog i Øvstedal losta litt hver vår. Når rogna blomstret var det tid for losting, de gamle gikk og skar i neveren for å se om den sprakk. Det kunne variere fra sted til sted på samme garden når neveren sprakk. Der det var skyggefullt hadde en kortere tid på lostinga, en uke til halvannen. I solhellinga hadde en to til tre uker på lostinga. Neveren på skygge siden blir grovere og sterkere en på solsiden?, nevner knut. Nødvendig verktøy for arbeidet var kniv og losteskei. Losteskeia 1 var lagd av sprakje og ble brukt fortrinsvis til losting av bark. Når de losta bjørka i Øvstedalen ble, treet felt. Neveren og barken ble håndtert fortløpende, mens veden ble liggende til høsten.

På neverlosting med Arne Vassenden i Eksingedalen 07. Vi losta bare neveren.

Me færde nevre på underarmen. La nevra over armen med innsiden ut etter hvert som de losta. Neveren ble lagt i kippe, 15-16kg ved ymse bjørker. Neveren ble lagt i press på store heller. Knut brukte utrykket å fergja (å legga i farg). De fergde neveren med rangsiden opp. Det er viktig at ikke neveren krøllet seg, da sprakk den under legging. En som var flink å loste klarte 40-70kg pr dag. Det en klarte å loste på en dag skulle en skjøl bære hjem, ”dei bar da heim i tog og fatla”.

Losting Modalen 041

Arne Vassenden bærer never, Modalen 07.

De snakket om god og dårlig neverskog. Knut er ikke så opptatt av hvor mange lag med never det skal brukes på taket, det var kvaliteten på neveren som avgjorde dette. En som var flink såg etter om neveren var kvit, rein og sterk. Tynn og glassaktig svak never ble ikke brukt. ”Ho vakje verd moldi sa dei”

Hadde treet en svang (bue) skulle neveren skjæres på utsiden. Neveren skulle splittes opp slikk at man fikk størst mulig flak. Baldernever

(never fra annen gangs losting av treet) var ikke regnet for å være brukenes på tak?

Barken ble liggende i sola noen timer før de lura han. Barken skulle være som tøy før den ble lura (når de lura barken ble denne rullet sammen til en rull).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde: «Borkelura» på loven hos Johannes Mæland i Øvstedal.

 

Neveren ble ikke sortert mens de losta, den ble sortert når den ble lagt på låven.(Dei eldre var ei veka på loven og sorterte nevri) neveren ble stablet i fine la. De la velesse(bord kant i kant) og velessesteiner oppå neverlaet.

Når barken var tør, ble den knust med husklubba til fyrstikkeske størrelse. Barken på bjørka var en viktig vare for salg. Strilene kom og kjøpte denne varen for bruk til barking av segl, garn osv.

Når strilene kom for å kjøpe bark vurderte det kvaliteten, om den var tørr eller om det var mugg på den. Prisen ble deretter diskutert på grunnlag av dette.  Barken ble fylt i sekker og de satte segl på.

Veden låg med kvisten på til høsten, ” låg han lett oppifrå mugna han ikkje. Om hausten lunna me stokkane, 8 til 10 alninger styrde me ne liane”. Lostaveden var rimeligere i pris en vanlig ved.

 

Når et hus eller en løe skulle tekkes i Øvstedal,ble det kalt inn til dugnad. En tekke dugnad ble kalt et hustak. Det var faste hustak områder, i det som knut var med i var det 27-28 personer. Skulle en tekke en utløe så var gjerne bare naboen med, men på større tak som våningshus/løer var hele hustak området invitert. Det var viktig å ikke glemme noen. Det betydde mye for folk å få være med, et hustak var en sosial begivenhet. Det ble brygget spesielt for anledningen og det ble servert god mat til alle måltid. Knut har vert med på 5-6 hustak. Taket skulle tekkes på en dag, Gofaren til knut ville ikke ha noe slurv, ”han ofsa taket dagen før hustaket” .

Utløe Johannes Meland 012

Vi tekka denne utløa sammen med Knut en stund etter intervjuet.

tekking av utløe 042

Arbeidet ble utført på senhøsten så det var nødvendig med skjerming for regnet.

De gamle som ikke hadde helse til å gå på taket, finsorterte neveren nede på bakken.

Knut sorterer never.

De andre begynte med å gjøre klar torvhaldet og ofsekrokar av sprakje. Det skulle være tre neverflak under hver krok, senere ble det brukt jernkroker. ”me ofsa takje”. Ofse (den nederste delen på taket 70-80cm) var et svakt punkt, her måtte en bruke god og sterk never og de flinkeste folkene. ”Me måtte vera litt gamle for å få væra med å ofsa”. Knut påpeker at det er lett for å få inn klakadråpar  hvis dette ikke ble gjort riktig. Det var flere måter å legge ufsingje.  ”Gamle Tuften la første nevra med rongo ned og motsett oppå” Andre låg de to første lagene med innsiden opp, de la de største nevrene i bunn og trekte det neste laget lengre opp. Neveren skulle ligge ett ”nevagrep utom ufse”.

Arbeid med upse, vi ser upsekroker og torvhald og at selve upsa er satt med never og alt.

tekking av utløe 210

Johannes Mæland (bakerst) og Knut legger torv på upse.

Omkring en alen av taket ut mot gavlen, kanane er utsatt for vind. Her arbeidet de med mest erfaring når ofse var ferdig. Det eldste og mest erfarne leggerne var ofte gamle og dårlig til beins, de ordnet seg med ett bord som de stakk mellom trobordene, som de sto eller støttet seg på. Kanenevrane måtte være ny og av god kvalitet, om lag som ofsenevra.  I moldrøyte var det ikke så store krav til nevra, her kunne en bruke den simpleste nevra, gjerne gammel never og den simpleste torven. Overgangen mellom moldrøyte og mønsnevri kalles for skaringje. Skaringsnevra var og utvalgt spesielt for formålet. Skaringsnevre ble lagt helt opp til mønet. De ventet ofte med mønsnevri til dagen etter hustaket. De kunne derfor ikke legge torv opp i skaringje. for at ikke neveren i skaringje skulle krølle seg i løpet av natta ble det lagt bord på skaringsnevre.   Mønsnevri skulle lostas av store bjørk, den skulle være av beste kvalitet og i lange lengder. De la mønsnevri andføttes, slik at det rakk så langt ned mot moldrøyte som mulig. De hadde to forskjellige tekke mønster på nevertakene, lukelegging og skrålegging. Lukeleggingen ble holt for å være den beste metoden, men den krevde jevnere kvalitet på neveren. Når en luke legger neveren blir den lagt i skifermønster. Skrålegging er med sidesuing av neveren. For at vannet ikke skulle renne inn sideveis under sidesuingen ble neveren skrådd ørlite, rastene med never ble derfor skrå. De skrådde ikke hele takflata samme veg men snudde på midten slik at rastene ble svakt v- formet. Dermed måtte de også bruke forskelig retning på sidesuingen på hver side av midten av taket.

tekking av utløe 2 076

Her ser vi at det originale nevertaket på utløa var skrålagt, det er side sua.

Torven til taket skulle finnes på god grasmyr, Knut beskriver det som godt beiteland. Torven ble sortert etter kvalitet kanane krevde spesiell omtanke, her valgte det ut seig torv. På mønet skulle det helst være torv med mye røtter, den skulle ligge rolig på taket. Torva på mønet skulle være spesielt stor,  Knut mente den var opp til en meter lang og en alen brei. Tykkelsen på torven var ca 4”. De nytta opp igjen noe av den gamle torva, den lauseste torven ble brukt i moldrøyte. Under hustaket ble de som langet torv kallet for moldtroll, det ble og i senere tid nyttet heiseanordninger til dette arbeidet.

Her ser vi den spesielle måten de tok opp torv på i Øvstedalen.

For å sikre torven mot vind på kanane ble torven vanligvis tynget ned med stein eller stokker. ”her brukte vi mykje velesse på store tak”. Velesse er to stokker som er felt sammen i halv ved i mønet, endene på stokkene stakk opp over taket ag dannet på den måten et slags kors. Knutt kaller dette for ett velessekross. vellesse skulle ha god klaring ned mot torvhaldsstokken og den ble tynget ned med en stor flat stein på hver side, steinene låg i vellessekroker (kroker av sprakje) De gikk oppå stokkanne og trakket de godt ned. I noen tilfeller, ofte på mindre bygg, ble det brukt velessesteiner, lange smale steiner som de la opp langs kanane.

tekking av utløe 193

Velessestein.

Torvhaldstokken skulle være 4×4” kanthogd. På små hus i utmark ble torvhaldstokken ofte bare hugd på to sider og rundingen ble snudd ut. De hogde ikke drenerings hakk i underkant av torvhaldsstokken ”dei rende sand eller grus på oppsio av stokken”. Sprakekrokane skule være en halv meter lange, minimum 30cm. Midt på taket ble krokene festet med minimum to nagler, men ut mot kanane skulle det være tre nagler. På store bygg var det ofte ”duble torvahlde” som ble lasket sammen med ca 1 meters mellomrom?

Før saga kom i bruk ble trobordene kløyvd av en stokk og de ble økset til på oppsiden.

Torven vi brukte i Øvstedal hadde blåtopp som grastype.

tekking av utløe færdig 0092013 030

Øverst, løa når den var ny-tekka, under er løa i 2013.

Under er Arne Høland sine videoer fra neverlosting og bruk av bork og never.

Trerenner etter Sjur Nesheim.

Publisert den av Trond Oalann

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dokumentasjonsprosjekt: Hordaland fylkeskommune 2013.

Bakgrunn:

På våningshuset heime hos Sjur Nesheim i Granvin er det trerenner. Rennene som er på huset nå er om lag 25 år gamle, det var sjur som laga desse av trykkimpregnert virke, han saga dei ut på gjerdesaga.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 Bilde fra huset til Sjur.
Rennene er ein kopi av dei gamle rennene som hang på huset opphavleg, dei opphavlege rennene sto på huset sidan dette var nytt i 1887. Rennene var begynt å bli i dårleg forfatning utpå 60 talet og vart då fornya med nokre renner som faren til Sjur spikra saman av to furubord, desse vart ikkje så gamle og Sjur fornya dei med dei noverande rennene på slutten av 80åra. Når far til Sjur bytta ut dei opphavlege rennene vart den beste av dei nytta på dammhuset på garden, den henger der endå. Renna frå 1887 er no i dårleg forfatning men at det fremdeles er rester igjen etter 126 år med denne ekstreme belastninga er forbausende.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 Bilde av den gamle renna på damhuset.
Vi kan ikkje forventa å finna så haldbar furu til kvart eit prosjekt men med litt sortering burde det væra mulig å få svært varige renne av furual. Denne typen renner er og solide mot belastningar frå snø og liknande, og er ein variant som med fordel kan vurderast også på moderne bygg. Når det vart aktuelt for Sjur å laga trerenner var bordsirkelsaga kommen i bruk, men han fekk forklart av far og bestefar korleis dei gjekk fram når dei produserte slike renner utan maskiner. Vi fant ut at vi ville prøva å laga ei slik takrenne saman med Sjur.

Trerenner S N (247)

Bilde: Sjur på verkstaden til Vestnorsk kulturakademi som vi lånte for anledningen.
Ei slik takrenne kan takast ut av stokken på to ulike måtar, enten skal ein ta ut eit 1» bord midt i margen og ta ut to 3-4″ plankar på sida av dette, eller stokken kan kløyvast i fire slik at det blir kantved. Rein alved (kjerneved) av rotstokken på ei furu er nokk eit godt valg.

Trerenner S N (15)

Bilde over. Slik var emnet vårt, vi hugde av veden på margsida slik at vi fekk fjærna mest mulig av kalven (ungdomsveden).
Sjur øksar til emnet.

 

Trerenner S N (17)Trerenner S N (22)

Først høvler Sjur vekk det grøvste etter øksa med skrubboksen, deretter sletthøvler vi emnet med okshøvel på tradisjonelt vis.

Trerenner S N (29)

 Emnet er ferdighøvla på rettsida.

Trerenner S N (34)

Sjur studerer emnet og vurderer bruken av det.

Trerenner S N (37)

Han merker opp på rangsida.

Trerenner S N (41)

Stål til replomen (ploghøvelen) velges ut.
Høvelen justeres.

Trerenner S N (59)Trerenner S N (64)

Sjur høvler ned ett spor med replomen, dette er ganske vanlig framgangsmåte når man skal ut ein fals.
Replomen blir også nytta på kanten av emnet, Sjur høvler så djupt som høvelen rekker.

Trerenner S N (107)

Snart klart for øksa.
Sjur sager ut hakk med jevne mellomrom på skrå mellom notspora.
Då var det øksa sin tur.
Falsen blir grovøksa, denne framgangsmåten med replom og øks var ganske vanlig for å lage falser i snekkerarbeidet.
Siste finpussen med øksa, stilstudie av nøyaktig øksing. Dette behersket Sjur.
Arkitekten frå fylkeskommunen, Roald Landøy fekk prøva falshøvelen under oppsyn.

Trerenner S N (179)

De høvler sjølve flaten i falsen med okshøvelen.

Trerenner S N (186)

Sjur finpusser kanten med falshøvelen.
Det skal væra ein liten hulkil i hjørnet på falsen, her nytter Sjur hulkilhøvelen.
Dryppkant under renna i forkant blir merka opp og høvla med replomen.
Renna skal rundast i framkant, her blir det brukt øks og okshøvel.
Å bruke høvler var Sjur ekspert på, her er ein stilstudie.

Trerenner S N (284)

Sjur lager ein drypkant på tvers, den skal være på undersiden av enden på renna.

Trerenner S N (291)Trerenner S N (293)

Renna blir skråskåre i enden og er klar for montering.

Verktøyet.

Mer om snekkeren Sjur Nesheim klikk her.

http://www.academia.edu/9088457/Snickaren_och_handverktygen_Sjur_Nesheim_fr%C3%A5n_Hordaland_fylke_intervjuas_av_Tomas_Karlsson_och_Roald_Renm%C3%A6lmo

 

 

Dokumentasjon og tolking av verktøyspor etter øks og bile.

Publisert den av Trond Oalann

 

Hordaland fylkeskommune. Verktøyseminar. Hardanger fartøyvernsenter 2014.

Metoder for dokumentasjon av verktøyspor.

1

 

Figur 1 (Popov, 2007)

 

Den mest innlysende dokumentasjon og tolkningsmetode for verktøyspor er visuell vurdering av overflaten på materialet. En håndverker med mye erfaring fra denne typen arbeid kan ofte kjenne igjen arbeidsmønster og verktøytype fra overflaten på ett bearbeidet trestykke. Men om vi skal prøve å tolke ukjente verktøyspor må vi kanskje bruke andre metoder og gå litt mer systematisk til verks. Det har i ulike sammenhenger vert aktuelt å gjøre slike dokumentasjoner og tolkninger av spor etter øks og bile. Blant annet gjorde Hans Marumsrud mye arbeid i forbindelse med mellomalder-prosjektet til riksantikvaren og som 3-årig stipendiat i Norsk handverksutvikling, Hans arbeidet hovedsakelig med mellomalder. (Hans Marumsrud, 2002)

 

Den kanskje mest omfattende rapporten om dette temaet er Harald Bentz Høgseth sin doktoravhandling. (Høgseth, 2007) Han Har prøvd ut en rekke med ulike metoder for å dokumentere og analysere hoggespor. Blant annet brukt avstøpninger med silikonmasse av verktøyspor som dokumentasjonsmetode, han har også prøvd ut dataverktøy og 3D-skanning.

«Bruk av datateknologi597 i analyser av verktøyspor gjør at

verktøysporene først kan grovsorteres for så å bli oppbevart digitalt»

 

Arbeidet til Høgseth er omfattende og går lang ut over det de fleste kan tenke seg å bruke av ressurser og teknologi i en slik sammenheng, men det er et referanseverk som er verdt å ta en titt på.

 

Under ser vi ett av eksempel fra dataverktøyet.

2

Figur 2 Høgseth

 

 

«Toolmark Annotator, gjør det mulig å legge inn digitale fotos av verktøyspor i en database for deretter å velge ut verktøyspor fra ulike områder i en og samme levning og fra forskjellige levninger. Arbeidet i neste omgang går ut på å analysere og identifisere særegenhetene i de enkelte spor og lagre det i databasen.»

 

Her har jeg saksa litt fra avhandlingen:

 

  1. Særlige kjennetegn for å danne en tredimensjonal forståelse
  2. Verktøysporets sidekanter, innslagsretning, signaturer, krumming av egg,
  3. Hvordan er verktøyet slipt, hvordan er verktøyet skjeftet.
  4. Analyser av forholdet stoppunkt, framkant/ bakkant, signaturer:

er begge sider av økseeggen brukt i huggeprosessen?

  1. Hvordan er verktøysporets bevegelighetsmønster?
  2. Hva er fram og hva er bak på verktøysporet (øksas fram- og bakhynne)
  3. Bevegelighetsmønsteret i det enkelte verktøyspor:
  4. Signaturenes mønster
  5. Forholdet mellom verktøysporets framkant/ bakkant og signaturer

iii. Forholdet mellom verktøysporets stoppunkt, framkant/ bakkant og signaturer

  1. Rytme og flyt i arbeidet
  2. Hvordan kan arbeidsprosessene/prosedyrene foregått?
  3. Undersøkelser av innslagsretning, kurvatur, signaturer
  4. Hvilken side må tømreren ha stått og arbeidet på stokken?
  5. Hvordan er stokken rotert/ snudd og hvor mange ganger?

iii. Hvor mange ganger må tømreren ha skiftet side?

  1. Rekkefølgen/serier av hugg, hvilke verktøyspor kom først/ til slutt
  2. Hvilken side av stokken må tømreren ha arbeidet på?
  3. Sammenhengen mellom serier av redskapsspor
  4. Utførelsen av arbeidsteknikk, arbeidsstilling, bevegelighetsmønster, rytme, flyt,

de ulike verktøyet og materialers særegenhet, forskjellige håndverksmessige dialekter (teknikker) prøves ut gjennom å analysere og sammenholde det originale kildemateriale med praktisk, eksperimentelle forsøk.

Metodene jeg benytter for undersøkelsen, er utviklet spesielt for et arkeologisk kildemateriale, men bør også være velegnet til undersøkelser av stående bygninger.

Erfaringer fra Riksantikvarens middelalderprosjekt og stavkirkeprosjekt, samt innenfor bygningsvernet for øvrig, har vist at det er et behov for å utvikle en metodikk for åkartlegge og analysere slike spor på en systematisk, grundig og testbar måte585 og på den måten å komme nærmere kunnskapsutøvelsen slik den ble praktisert i fortiden.

Problemstillinger og metodiske forhold vektlagt under de bygningsarkeologiske forsøkene

Første trinn av arbeidet har vært å analysere overflatesporene i det arkeologiske trebygningsmaterialet med sikte på å finne ut om det er mulig å knytte verktøyspor til øksa/(øksene) som formgav dem. Ut fra denne problemstillingen har jeg vært interessert i å finne ut om det er mulig å anslå hva slags form og vekt øksa/(øksene) må ha hatt.

Det neste spørsmålet er knyttet til bevegelsesmønsteret i de fysiske verktøysporene og hvilke betingelser som ligger bak dette bevegelsesmønsteret. Altså; lar det seg gjøre å rekonstruere håndverkernes arbeidsstilling, bevegelsesmønstre og prosedyrer ut fra de fysiske sporene i seg selv?

Andre trinn i analysen har vært de praktisk-eksperimentelle undersøkelsene hvor mine hypoteser er testet ut i form av nettopp hvilke verktøy, teknikker og prosedyrer som formgav det originale kildematerialet (verktøysporene). Gjennom å rekonstruere verktøyet, teknikkene og prosedyrene bak de originale sporene har jeg arbeidet med:

  1. Et originalt kildemateriale fra 1000-tallet e.Kr. med verktøyspor etter fortidenshåndverker
  2. Et gjenstandsmateriale fra egne forsøk med verktøyspor bearbeidet av kjente økser, teknikker og prosedyrer
  • Tilgang til tradisjonsbærernes handlingsbårne kunnskap

(Høgseth, 2007)

 

 

Аlexandr Popov har arbeidet med noe av det samme. (Popov, 2007) Her er ett utdrag av hans tekst:

An 18th century axe and work with it.

For a long time there was such an opinion that technology of the work with an Axe didn’t change over centuries. Carpentry was considered to be conservative and invariable in the course of time. But it was not true: the axe itself changed with time and at the same time changed technology of working wood and timber constructions.

Already in the second half of the 20th century it became clear for the specialists that the carpenter’s technologies of the 12th – 18th centuries differ fundamentally from the work technique with the axe in the 19th- 20th centuries. The Vikings’ boats built in the 9th century which I studied in Norway had the same work technique like the Russian buildings of the 12th – 18th centuries.

Restoring the Dmitry Solunsky’s church in Verchnaya Uftuga I paid attention to the peculiarities of woodworking which we didn’t manage to reconstruct with the tools of the 19th – 20th centuries. Search for the bearers of old technologies among the inhabitants of the neighboring villages was unsuccessful. Then we had to apply to thematerials of the archeological researches in Zashivirka and Mangazey. The axes found by the archeologists differed from the modern ones. But even after making the axes according to the measurement of the archeological axes we couldn’t reconstruct historical technologies. More that three years had passed before we managed to receive hewing traces which were similar to the traces found in the Church. From Material to Structure – Mechanical Behaviour and Failures of the Timber Structures ICOMOS IWC – XVI International Symposium – Florence, Venice and Vicenza 11th -16th November 2007

Medieval hewing was executed with the narrow-bladed axe (drawing 39-41). The craftsman stood from one side of the log. The blade was about 9-10 centimeters wide. The axe was wedge-shaped and the axe-handle can be from round to heart-shaped or triangular. The hewn surface looked like a washing board (drawing 42). Depending on the width of the blade and log the craftsman hewed it several times (3-5 times). The carpenter was looking from the direction of the axe, it means that he saw the working surface from one side. It can be seen on the Norwegian engravings of the 14th century.

And with all this going on the axe blow was struck not parallel to the log like later, but it was similar to a crescent-shaped blow. The axe blow can be divided into two stages. At the first stage the blow was delivered a little bit from the side of the log, but when the axe went into the log, the carpenter pressed the axe-head to the log and the axe began to go out of the log. The mark was double: short entrance into the wood and long going out. Such a method gave an opportunity to close wood pores and not to leave notches on the hewn surface, thus the water didn’t stayed too long on the wood surface worked With the axe.

 

Popov var kanskje en av de første til å prøve ut spretteteljing som arbeidsmåte i forbindelse med restaureringsarbeid, han prøvde ut dette seint på 1980-talet. Arbeidet hans var utgangspunktet for mye av det som ble gjort på spretteteljing i mellomalderprosjektet til Riksantikvaren. Det har vert en utbredt misforståelse at denne teknikken har overlevd i Russland, den er gjenreist av Popov. Spretteteljingen har lenge vert regnet som utdød i Norge etter svartedauden, men seinere har vi sett at dette er en teknikk som har overlevd på deler av Vestlandet utpå 1600-tallet og i Nord-Norge som såkalt økserying fram til vår tid. (Renmelmo, 2007) Det er artig at vi finner gulvbord som er hugget med denne teknikken i 1984 på Sjønstå i Nordland.  Norsk Håndverksinstitutt og Hans Marumsrud dokumenterte levende tradisjoner på denne teknikken i Georgia i 2006. http://www.maihaugen.no

 

Det kanskje mest omfattende arbeidet som er gjort på bruk av denne teknikken i Norge i senere tid må være byggingen av nytt Oseberg-skip http://www.osebergvikingskip.no. Slik jeg forstår det bygger dette i stor grad på det lange og systematiske arbeidet som er gjort ved Vikingetids museet i Roskilde. http://www.vikingeskibsmuseet.dk.

 

Fra Danmark har vi også arbeidet som vart gjort i forbindelse med utgravingene av Stege Borg, her er mye interessant om ulike typer verktøy fra 1300-tallet. (Thomas Finderup, 2005)

 

 

Roald Renmælmo har også gjennomført ett omfattende arbeid på tolking og dokumentasjon av verktøyspor etter øks. I forbindelse med restaureringen av ett tak på Gildeskål kirke gjorde Roald Renmælmo og Siv Holmin ett større prosjekt på såkalt glepphugging som er en variant eller i alle fall ett annet ord for spretteljing. Denne teknikken viste seg å ha vert i bruk langt framover i tid i Nord-Norge. (Renmælmo, Takbord i Gildeskål. på jakt etter materialkvalitet og verktøy., 2006) (Renmelmo, 2007) (Renmælmo, Smiing av ryarøks frå 1600-tallet, 2007)

 

Sødra Råda gamle kirke brann den 11. november 2001. Riksantikvaren i Sverige besluttet at kirken skulle rekonstrueres og at prosjektet skulle være ett pedagogisk prosjekt for øke håndverkskunnskapen om middelalderens historie. (Almevik, 2011) I Forbindelse med rekonstruksjonen ble det utført en rekke eksperiment, blant annet på huggingen. Karl Magnus Melin utførte en grundig studie av teljinga på kirken. (Melin., 2008)

3

Figur 3 Fra kopibyggingsprosjektet av skjåen fra Skjåvik 1707. Roald R. og Trond O.

 

På Norsk folkemuseum har de i seinere tid restaurert en gammel stall som har ligget på lager lenge. Det var store skader og mye nytt tømmer måtte på plass. De arrangert ett seminar om verktøyspor og øksing, her gjorde mye dokumentasjon og utprøving. (Planke J. F., 2013) Her prøvde de ut både avstøpninger og opprissing av verktøyspor med transparenter.

4

 

Figur 4 Planke (Planke J. F., 2013)

 

 

I Boka datering av knuttimbrade hus i Sverige skriv Karl-Olov Arntsberg mye om ulike bearbeidingsmetoder med øks gjennom historien. (Arntsberg) Her er og en note fra ett forsøk på «slinthuggning» (spretteteljing) som vart utført i 1930.

 

5

Figur 5 Spretteteljing på stav i løe, Nordheim, Ulvik. T O.

 

En annen som arbeidet med systematisk utprøving av arbeidsteknikker med øks og bile på 30-tallet var Anders Sandvik (Sandvig, 1931).  Blant annet prøvde de ut kløyving av stokker med såkalte bleggøkser.

 

Løa på Alver, Lindås kommune.

 

I forbindelse med ett kopibyggingsprosjekt av grindløa på Alver i Alversund, gjennomførte vi ett delprosjekt på tilvirking av material. Det var Hordaland fylkeskommune og Norsk håndverksinstitutt som sto for prosjektet. (Oalann, Bruk av 1500-1600-tals bile., 2012)

 

Alverløa ble oppført i 1651, den er av en variant løer som vi har ett stort antall rester av i Nordhordland, men utbredelsen av ulike varianter av dette finner en mest sannsynlig i hele grindområdet. Alver er den best bevarte og mest intakte vi kjenner til av denne typen løer og den ble derfor valgt til objekt for nærmere studie.

Vi begynte først å eksperimentere med vanlig fotodokumentasjon, vi reiste rundt på flere løer av samme type for å kunne sammenlikne overflaten med det vi fant på Alver. Med «løs» blits på ledning kan en skape god kontrast for å fotografere verktøyspor. Problemet oppsto når vi skulle systematisere fotomaterialet og sammenlikne, vi prøvde også å måle opp vinkler, bredde dybde osv. på spora for å forenkle sammenlikningen, dette ble for innviklet.

Sverting gjennom matpapir og lignende ble diskutert og prøvd ut men det er litt tungvint og man får sjelden ett tydelig nokk «bilde» av det man vil ha fram. Avstøpninger har jeg prøvd ut før sammen med Roald Renmælmo det er ganske arbeidskrevende.

6

Figur 6 Avstøyping av spor etter glepphugging på Bryggen i Bergen.

7

Figur 7 Spor etter glepphugging fra Bryggen i Bergen.

8

Figur 8 eksempel på «sverting» (Tvenge, 2012)

 

Etter hvert ble vi tipset om å bruke overhead-transparenter (R.R). Det fungerte utmerket. Vi festet transparentene på overflaten med tavlestift og tegnet av sporene direkte. Selve tolkingen av sporene er en treningssak, Vi bruker å dele opp sporene i ulike kategorier, slik som:

 

  • Stopphakk: Hakket der øksa har stoppa i veden.
  • Signatur: Stripene i veden etter eventuelle hakk i økseeggen.
  • Bølger: Den bølgestrukturen som blir i overflata på en øksa flate.

 

Med litt erfaring og utprøving kan de ulike spora og sammenhengen mellom dem fortelle en del om arbeidsmåte og type verktøy som har vert i bruk. Gjennom ulike eksperiment ser vi at det er lett for å få en overdreven forestilling om hva vi kan tolke ut fra spora. For eksempel er det lett å tro at dette med at stokken er hugget på tvers eller på langs av veden kan si noe om arbeidshøyde. Vi ser gjennom utprøving at alt etter fasongen på skaft og bile lar det seg gjøre å hugge mer eller mindre fullstendig på tvers av veden både på høy og lav stokk, menn det er kanskje vanskeligere å hugge på langs av veden med stokken liggende i hoftehøyde? Forholdet mellom stopphakk og signatur kan fortelle noe om det har vert arbeidet framover eller bakover. Vi setter fram teorier og prøver de ut på bakgrunn av ulike arbeidsmåter som vi kjenner fra tradisjonen eller fra andre kilder. En mer utfyllende artikkel om tolkning av spor i bygninger finner man på Academia.edu. Terje Planke sin artikkel bygningens mønster anbefales. (Planke T. , 2008)

 

9

Figur 9 Verktøyspor Hoshovde ca. 1530. T O.

 

10

Figur 10 Dokumentasjon av spor, Alver 1561. T O

 

11

Figur 11 Transparent fra Alver.

 

 

Poenget med dokumentasjonen var å finne ut mest mulig om hvilken type bile som var i bruk når løa ble bygd, og hvordan de hadde arbeidet.  Smed Terje Anders Granås og jeg reiste rund på museer i Hordaland for å se på falbiler og tegne av disse. Vi hadde på forhånd en mistanke om at denne type bile hører 15 og 1600-tallet til. Bakgrunnen for dette er ulike illustrasjoner fra denne tida og blant annet avhandlingen til Ingar Figenschau (Figenschau, 2012). En artikkel om middelalderverktøy som er spesielt interessant for oss i Hordaland er masteroppgaven i Arkeologi til Jon Reinardt Husvegg, her går han gjennom funn som hovedsakelig stammer fra Bryggen i Bergen. (Husvegg, 2011). I tillegg vil jeg nevne, Erik Sand sin avhandling. (Sand, 1995)

12

Figur 12 Tyskland anno. 1521

13

Figur 13

 

Terje Anders Granås (Granås, 2012) smidde kopier av ulike falbiler som ble testet ut i en arbeids-samling sammen med flere svært erfarne bilebrukere.

14

Figur 14 Nysmidde falbiler. bilde: Anders T. Granås.

 

På arbeids-samlingen testet vi ut ulike arbeidsstillinger, biler, og arbeidshøyder. I denne sammenhengen var transparentene fra Alver ett meget godt verktøy, vi kunne legge de direkte på den nybearbeidede flaten og sammenligne direkte, vi tegnet og av sporene på de nye stokkene, nå kunne vi legge transparentene oppå hverandre og studere likheter og ulikheter.

15

Figur 15 Nærstudier av verktøyspor. Fra v. Axel Weller, Karl Magnus Melin, Einar Strand T O.

16

Figur 16 Karl Magnus Melin svinger falbila. T O.

 

 

Konklusjonen:

«I etterkant av samlinga utførde eg ein ny dokumentasjon på alver med dei nye ”verktøya” eg hadde til rådvelde. I etterkant når ein har prøvd ut og samanlikna arbeidsbord og kjem tilbake på bygget ein har til førebilete, slik som på Alver, har ein fått ”nye” auge. Det ser altså ut som dei har hatt stokkane på bukkar eller i alle fall ganske høge øksestillingar 40-50cm. Dei har antakeleg arbeida framover stokken og hogge seg ned på tvers av fibrane. Det er også tydeleg at dei har arbeida med bila på same side av kroppen heile tida, ein kan sjå at dei har arbeida frå rot mot topp på ei side og frå topp mot rot frå andre sida, ut frå dette og retninga dei har arbeida i antar eg at dei har nytta ei sideskjefta bile for høgrehendte (skaftet er vrid slik at det passer å gå med høgrehand fremst) vi ser at originalbila utlånt frå Bryggen har sidestilt skaft og at blant anna bila frå Osterøy museum har det same. Karl-Magnus har ei slik bile som han antar har opphav i Sverige, den skal være ganske lik Bryggen bila vår, den har også sidestilt skaft.

 

Her er ein parallell til dei seinare bilene, dei finn vi også med rett og med sidestilt skaft til båe sider (Oalann, Sletthogging med Steinar Mølster, 2012). Bakgrunnen for dette er at dei vart bruka ulikt, nokon brukte dei med låg stilling og sto over skrevs på stokken. Fordelen med den låge stillinga er at bila kan snuast og brukast i alle retningar etter vedens vriding og kvist med meir. Biler med sidestilt skaft var meir høveleg for arbeid på høgare øksestilling, dette sparde ryggen noko, men her var ein meir tvunge til å arbeida i ei retning og med same hand først.» (Oalann, Bruk av 1500-1600-tals bile., 2012)

 

I samarbeid med Bygningsvernsenteret i Austagder har jeg prøvd å «gjenreise» bjelkehugger tradisjonene i Arendal området. Det finnes en mengde biler (agderbiler) tilgjengelig både privat og hos museer, men tradisjonen med å bruke de har gått tapt. Vi brukte samme metode som på Alver og arbeidet sammen i løpet av to arbeidssamlinger. Metoden med transparenter viser seg å fungere godt, vi kan få fram det vi synes et viktig på stokkoverflaten og få vekk mye av det forvirende virvaret. Mønsteret som tegnet seg i Agder kom etter hvert tydeligere fram etter som vi undersøkte flere bygg og arbeidet med agderbilene. I Agderfylket har det til tider vert stor utskiping av trelast, og bjelkehugger (Sandvig, 1931) var en utbredt levevei. Det var tydelig på flere av byggene vi undersøkte at det hadde vert vante folk i sving med bjelkehugging.

17

Figur 17 Bjelkehugging, Arendal, T O.

 

 

På bildet av bjelken fra Arendal (figur 17) ser vi tydelig spor etter bila, vi ser at de har arbeidet ganske på langs av stokken med ganske stor kraft, det var gjennomgående at vi fant spor etter «finhugging» langs med kanten på stokkene. Vi tolket dette som en slags «startkant» til å styre bila etter når mann senere skulle gå hardt på og fjerne mye ved.

 

18

 

Figur 18 Agderbiler, ny og gammal. Smiing og bilde Terje A. Granås.

Det finnes en stor mengde ulike økser og biler, kombinert med ulike arbeidsteknikker som har vert i bruk oppgjennom tidene.

19(Figenschau, 2012)

 

Gjennom dokumentasjon av verktøyspor og systematisk utprøving av verktøy med tidsmessig og geografisk sammenheng kan vi over tid gjenskape arbeidsmåter som for lengst er utdød. Dette slår begge veier, vi er avhengig av en kronologi på økser og biler for å gjenskape arbeidsteknikker, men samtidig kan dokumentasjonen av verktøyspor på daterte objekt være en støtte for å datere ulike typer økser og biler. For eksempel viser prosjektet på Alverløa at det må ha vert ei stor, og sannsynligvis ganske lett bile med sideskjefting som har vært i bruk, på denne måten snevrer man inn søke etter den tidsriktige bila. Om bila som ble brukt på Alver i 1651 hadde fal eller ikke kan vi vanskelig lese ut av verktøyspora, her må vi støtte oss til det som finnes av kronologi på biler.

 

 

Bibliografi

Almevik, G. (2011). Sødra Råda Och rekostuktion som hantverksvetenskaplig metod. I Hantverkslabaratoriet, Handtverkslabaratorium (ss. 157-174). Mariestad: Hantverkslabaratoriet.

Arntsberg, K.-O. (u.d.). Datering av knuttimbrade hus i Sverige. Nordiska museet.

Figenschau, I. (2012). Øksemateriale fra Troms og Finmark, ca 1050-1900. . Tromsø: Unniversitetet i Tromsø. Institutt for arkeologi og sosialantropologi.

Granås, T. A. (2012). Smiing av faløkser, smedens rapport. . Arendal.: Norsk Handverksutvikling. .

Hans Marumsrud, K. A. (2002). Nore og Uvdal stavkirker, tømmerkvalitet og materialfremstilling. Riksantikvaren.

Husvegg, J. R. (2011). Redsaper for tre. En undersøkelse av middelalderske redskaper for bearbeiding av tre fra Bergen og Vestlandet. Bergen: AHKR, Det humanistiske fakultet Universitetet i Bergen.

Høgseth, H. B. (2007). Håndverkerens redskapskasse. Trondheim: Norges tekniske-naturvitenskaplige universitet. Det historiske fakultet.

Melin., K. M. (2008). Behuggningsteknik i Sødra Råda ock Hamamrø kyrkor-1300-tals yxor i litteratur ock magasin. Knadriks kulturbygg.

Oalann, T. (2012). Bruk av 1500-1600-tals bile. Bergen: Hordaland Fylkeskommune.

Oalann, T. (2012). Sletthogging med Steinar Mølster. Bergen: Norsk Handverksutvikling, Hordaland Fylkeskommune.

Planke, J. F. (2013). Stall fra Heimtveiten. Museums Bulletinen.

Planke, T. (2008). Bygninges mønster – om sammenhenger i et kulturminne. I By og bygd. Årbok for Norsk folkemuseum. Oslo: Norsk Folkemuseum.

Popov, A. (2007). From material to structure – Mechanical Behaviour and Failurres og the Timber structures. Icomos.

Renmelmo, H. (2007). Restaurering av sutak på gildeskål gamle kirke. Målselv: Målselv tradisjonshandverk og musikk.

Renmælmo, R. (2006). Takbord i Gildeskål. på jakt etter materialkvalitet og verktøy. Målselv: Norsk handverksutvikling.

Renmælmo, R. (2007). Smiing av ryarøks frå 1600-tallet. Smednytt.

Sand, E. (1995). Yxor og bilor. Linkjøping.

Sandvig, A. (1931). Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Særtrykk av de sandvigske samlingers 3-årsberetning 1928-1930. Lillehammer: De sandvigske samlinger.

Thomas Finderup, H. R. (2005). Træverket fra Stege Borg. Håndværk, teknologi og ressourcer i 1314. I Årbok for jysk Arkæologisk selskab. (ss. 225-267).

Tvenge, T. (2012). Spor etter byggeprosessen. Dokka: EVU Opland, Spesialfaglig praksis.

 

Restaurering av Botnahytta.

Publisert den av Trond Oalann
Botnahytta Roldsvåg Samnanger (1)

Restaureringsarbeidet:

Botnahytta var i stor grad forfalt da restaureringsarbeid startet.

Botnahytta Roldsvåg Samnanger (6)Botnahytta Roldsvåg Samnanger (12)DSC_4974
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I hovedsak skyldtes det sterke forfallet at hytta har stått med det som antakelig i utgangspunktet har vært tenkt som ett et undertak.
IMG_20150601_0001IMG_20150601_0002
Dette undertaket hadde ingen utstikk på opp siden og forsynte dermed tømmeret med friskt vann gjennom hele året.  I tillegg har papptekkingen blåst av og blitt skadet med ujevne mellomrom.
Dette har skapt store skader også i undertak og delvis i åser.
En privat tvist om eierforhold til grunnen som vi ikke går nærmere inn
på her, hadde lagt en demper på vedlikeholdsinitiativer siden tidlig 80-tall. Til tross for et langt kommet forfall viste det seg på synfaring at hytta fremdeles hadde store antikvariske verdier i behold. Det meste av interiøret var tatt ut av hytta og satt på lagring av framtenkte
personer, spesielt Bjarne Øvredal, som har vært en ildsjel for bevaring av hytta. Hans arbeid med presenninger på taket og ivaretaking av interiøret har vært av avgjørende betydning.
Vinduer, dør, gulv og kort sagt mye av det som var avgjørende for opplevelsen av det opphavlige interiøret i hytta under krigen, var nærmest intakt. Dette til tross for at hytta i realiteten var nær med å kollapse av de store råteskadene i veggtømmer og bærekonstruksjon.
Hytta ligger ca. 1 times gange fra nærmeste veg i bratt terreng. Det vanskeliggjør og kompliserer alle typer tiltak. I tillegg var den fremdeles pågående private konflikten direkte styrende for valg av
framgangsmåte i restaureringsarbeid. Hytta kunne ikke demonteres, men måtte restaureres på plassen.
Hytta var tømra som jaktbu av ubearbeidet furutømmer som ble felt og kjørt fram fra haugene rundt Botnavannet hvor hytta ligger plassert på et lite nes eller tange. Selve tømringa, novet som ble benyttet
er et lite mysterium. Novet har en type 6-kanthals og en form for skjulte kinninger som i virkeligheten er mer som en gjæring eller rett 45′ fals fra medragsmot til medragsmot.
Novet er ellers ikke kjent i Hordaland, hvis vi ser bort fra andre hytter oppført av tømreren av Botnahytta og hans læremestere i faget.
Bildet er fra Høyseterkvanndalen og hytta er tømra av Osvald sin læremester. Novet er kjent andre steder i landet, men er da på eldre bygg, blant annet fra 1600-talls bygg i Trøndelag.
Disse forutsetningene med det ukjente novet, beliggenheten og restriksjonene som ellers var på gjennomføringen, ble førende for det videre arbeidet.
Gjennom flere møter og synfaringer med de involverte ble selve tenkemåten som skulle ligge til grunn
for valgene i restaureringsarbeidet utarbeidet. Det ble klart at snarlig sikring av bygget, altså en eller annen form for restaurering sommeren 2015, måtte være førsteprioritet. Det var svært usikkert om
hytta ville tåle enda en høststorm eller snøvinter.
Det var videre et sterkt ønske om at mest mulig av det originale interiøret
og atmosfæren måtte bevares. Derfor ble den første strategien en såkalt osteklokkebevaring, der vi ønsket bare å bytte
syllstokker og bygge et bærende hus utenpå hytta med opplengjere og kledning og da med det eldre tømmeret som en kulisse inni. Med dette i tankene tok vi en ny og enda grundigere synfaring med
vurdering av de originale stokkene. Vi kjente allerede til at tre av fire syllstokker var helt eller delvis vekke. Videre oppover viste det seg at det ikke var skrue- eller spikerfeste i noe av tømmeret før på 3.-6.
omfaret på sør, øst og vestvegg. På det sørvestre hjørnet var tømmeret sterkt angrepet av innråte helt opp til og med stavlegja. Vi måtte endre strategi. Løsningen vi mente å kunne gjennomføre med de ressursene vi hadde til rådighet, ble en type både-og løsning. Vi måtte bytte en hel del tømmer på tre av veggene, men ikke mer enn høyst nødvendig med håp om at opptørking og et fortsatt tørt klima bak kledningen vil bremse den videre råteutviklingen i hytta.
Restaureringen ble utført slik at det ligger an til videre utskifting lengre opp i konstruksjonen, men da anslagsvis om 40-70 år uten at det må
gjøres inngrep i det arbeidet som nå er utført. Kun én stokk er
bearbeidet for tilpassing mot det eldre tømmeret (denne ligger øverst i det området av det sørvestre hjørnet der vi forventer senere utskiftinger).
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: Den øverste nye stokken i det sørvestre hjørnet måtte bearbeides for å treffe på omfaret. Vi ser og at det som er igjen av originalstokker i dette hjørnet er i svært dårlig forfatning.
Ellers er alt nytt tømmer bortimot ubearbeida rundstokk slik
det var opphavelig.
Vi målte opp hytta så godt det lot seg gjøre med tanke på at veggene var delvis utrast og sammentrykt i flere hjørner. Deretter tømra vi opp alle de nye omfara ved et verksted i Rolsvåg. Det var fra 2 til
6 stokker i høyden.
IMG_0842
En dugnads gjeng med 2-3 mann hadde på forhånd plukket ut tømmeret etter dimensjon, felt det og barket det.
BarkengjengenArbeider15
Tømmeret var ferskt når det ble brukt. Arbeidet ble utført etter
gjeldende prinsipp om samme verktøy og teknikk så langt dette lot
seg lese på originalbygget. For å kunne hogge de uvante og litt utfordrende nova på en sikker og systematisk måte, måtte det fire omfar med prøvetømring til på stokker som var vraka. Da nytømringen var ferdig ble det fraktet opp til Botnahytta med helikopter. Det videre arbeidet begynte med å plassere 6 mekaniske jekker på hytta. Det var en jekk i hvert hjørne inne og en på hvert hjørne i frambygget.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var ikke feste til jekkene pga. de store råteskadene. Dette skapte noe hodebry og mye kreativ ingeniørkunst. Vi trengte et system som innebar at enkeltstokker kunne løses ut av nord-veggen og tilpasses til det nye tømmeret på øst og vestvegg.
Det nye tømmeret ble tømra inn ved hjelp av ekstra arbeidskraft innleid fra Osterøy museum og Oselvarverkstaden. Vanlig husmose ble brukt mellom stokkene, og enkle skråskjøter med tapp ble brukt
der det ble skjøta mellom gammelt og nytt.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilde: Denis Ghul fra Osterøy museum kapper nov med svansen, Leif Harald fra Oselvarverkstedet steiker middag.
To av de tilsammen fire søylene i sørgavlen er bytta ut og de resterende to søylene som nå er trykkimpregnerte fra 90-tallet, ligger klar på plassen og blir bytta våren
2016. Det var store råteskader i ramen (brystveggen) i sør, men her var det fremdeles skrufeste i kjerneveden og veggen var intakt inne. Inngrep i denne veggen ville medført demontering og mulig utskifting av åser og undertak (original himling). Vi valgte derfor å hugge av den nederste stokken inn til frisk ved i underkant, legge en 3″x6″ under denne for opplegg til søyler og videre feste opplengjer i denne på utsida som støtter oppunder åsene og danner spikerslag for kledning. Kledningen her er
liggende slik som den siste generasjonen med kledning.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dugnadsgjengen plukket samtidig forsiktig av det som var løst av pappen på taket. De la så pustende undertaksduk og forsterket de punktvis råteskadde åsene med 1 1/2″ x 4″ som ble lagt opp på det eksisterende undertaket og skrudd fast i de underliggende åsene med lange skruer. Videre ble det lagt ny stående panel på forsterkinga og tjærepapp på toppen. Slik har hytta nå bevart den originale panelen og åsene i himlingen inne med et utluftet reversibelt nytt bord og papp tak. Utstikket ble forlenget tilsvarende den originale tekkinga på gamle bilder. Valget av tjærepapp som tekking, er gjort på bakgrunn av at dette har vært tekkinga originalt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hytta står nå med kledning bare i søre ramen slik som originalt. Pga. dråpeslag og klimaet ellers i området ønsker vi å kle opp vest- og østvegg, i tillegg kommer novkasserpå sør og nordvegg. Dette er nok et
nødvendig tiltak for langtidsbevaring av bygget. Kledning og oppleng
jer ligger klar på plassen og vil bli montert vår/sommer 2016.
Vinduene og døra trengte bare vedlikehold, men det måtte til ei ny beitskie ved døra. Det originale interiøret er tilbake på plass og en feleovn av samme type som den originale er montert og operativ.
Restaureringen er blitt utført i samarbeid mellom dugnadsfolk og profesjonelle. I hovedsak har de profesjonelle handverkerne utført arbeidet på selve tømmerkonstruksjonen, mens dugnadsgjengen (2
til 3 mann) har utført det resterende arbeidet og bidratt på nytømringen under veiledning.

Nova på Botnahytta.

Merking og hugging.

Tømra i 1941 av byggmester Osvald Midtsæter.

 

Nova har sekskant hals som i prinsippet er midtstilt . Vi ser at noen plasser fremstår kinningen som en rett fals fra meddrag til meddrag. Andre steder er falsen buet langs kanten av stokken, dette kommer når han har justert/hugge ned stokken for meddraging. Det er en del glip i nova slik hytta står nå, hvor mye av dette som er unøyaktighet i tømringa og hvor mye som er setninger og råteskader er vanske-lig å vurdere, det er vell mest kombinasjonen av flere ting. Krymping og vridning under tørk kan og spille inn. Vi ser at Osvald har styrt unna venstrevridde stokker som har sterkest tendens til å vri seg når de tørker.

1. Orientere opp/ned på stokken og lodde og snorslå den i senter på begge ender og under/over.

Oppmerking hugging (1)

2. Legge an stokken sentrert i nova, helst med krylen opp.

Oppmerking hugging (2)

3. Finne fallhøyde ned til meddrag med passer.

Oppmerking hugging (4)

4 Merke fallhøyde på nov.

Oppmerking hugging (5)

5 Trekke av fallhøyden for med-dragning (med).

Oppmerking hugging (6)

7 Stille inn passer etter ny fallhøyde.

Oppmerking hugging (7)

 

Meddraging se punkt 27.

7. Vi merker for overkant stokk i novet.

Oppmerking hugging (13)

 

8. Lodde opp senterlinjen fra stokken under. Det kan være lurt å føre denne streken ganske langt opp, den er fin å ha som referanse seinere.

Oppmerking hugging (14)

9. Lodde og merke bredden på overstokken ned på understokk, det er bredden på den høyden der det er merket for overkant stokk (se punkt 6) som skal føres ned.

Oppmerking hugging (16)

10. Vi fører bredden på understokken opp til underkant på overstokken. I dette tilfellet var det ikke plass til loddstokken mellom, jeg bruker passer kombinert med loddstokk.

Oppmerking hugging (8)

11. Nå merker vi opp for halsen, dette er høyden på halsen og vi halverer slik at vi tar ca. like mye på hver stokk. Vi bruker passeren og merker med samme fallhøyde.

Oppmerking hugging (21)

12. Vi vatrer rundt og stikker opp/ned med passeren, slik at vi får merke for halsen på beg-ge sider av begge stokkene.

Oppmerking hugging (20)

13. Nå kan vi snu stokken rundt og trekke den vekk fra novet. Vi skal merke for meddragsbredden minus litt å justere på ved meddraging. Her bruker jeg ein mal med 45° vinkel og 1″ bredde. Slik blir det 2″ merke for meddragsbredde og vi får merket vinkel på fals/kinning.

Oppmerking hugging (24)

14. Her ser vi merkingen ferdig på underside av stokk. Den 45° spissen er merka på fra streke-ne som representerer stokkbredden under.

Oppmerking hugging (28)

15. Her er stokken ferdig merka, det er og rita opp linjer for ytterkant kinning, men dette er bare for illustrasjon, det er nesten ikke mulig eller nødvendig å tegne opp dette riktig på en rund stokk. Vi må øve oss opp på å hugge en rett flat mellom disse punkta.

Oppmerking hugging (30)

16. vi hugger ut for halsen først, det blir å hugge i en rett linje 90° på stokken fra spissen vi har merka oppe og ned i en spiss mot senter av stokken nede. Først hugger vi bare ned til hals-høyde.

Oppmerking hugging (32)

17. slik ser det ut når det er ferdig hugget ut for halsen, det bør bli ca. 1″ dypt inn fra kanten av stokken og inn til halsen.

Oppmerking hugging (37)

18. Då er det å hugge ut for kinninger, det skal bli en rett linje fra punkta oppe på stokken til punkta nede på stokken. Vi hugger etter 45° merket slik at det i prinsippet skal bli fire gjæringer.

Oppmerking hugging (39)

19. Her ser vi siktelinja som følger 45° merket fra punkt til punkt.

Oppmerking hugging (45)

20. Stokken er klar for å legges på til meddraging og justering av nova. Det er i prinsippet lik hugging på understokk og overstokk.

Oppmerking hugging (46)

21. Her ligger stokken klar til nedstikking eller meddraging.

Oppmerking hugging (48)

22. Å «stikke» ned stokken. Dette vil vanligvis bi utført ved punkt 6 (da med passer). Men det er enklere å vise det her når stokken har kommet lengre ned. Poenget med dette er å forme stokkene slik at meddraget blir noenlunde jevnt. Under ser vi at jeg merker med meden og hugger vekk etter risset. Videre runder jeg stokken igjen.

Oppmerking hugging (51)

23. Her har jeg hugget flatt langs rissa etter meden på undersiden av stokken. Oppmerking hugging (53)

24. Her har jeg rundet stokken og «pusset» den med bandkniv.

Oppmerking hugging (54)

25. Stokken er klar for meddraging.

Oppmerking hugging (59)

26. Meden er stilt inn slik at meddrags-bredden blir passe-lig . Passeren til mer-king i nov er stilt inn med 2mm. Mindre åpning en meden.

Oppmerking hugging (60)

27. Meddraging. Dette er merkingen for den langsgående grøypa i underkant av overstokken. Vi bruker en stillbar med. Det er viktig å få ett tydelig riss etter meden og å holde spissene på denne i lodd over hver andre i begge plan.

Oppmerking hugging (74)

28. Merking av nova. Nå skal nova merkes nøyaktig, vi bruker en passer til dette. Det er parallellforskyving. Det er derfor viktig å holde spissene på passeren i lodd over hver andre i begge plan. Der det kommer riss etter passeren utenfor den ferdige kinningen skal dette hugges vekk, det kan være både på understokk og overstokk eller bare en av delene, om man holder passer riktig kommer dette av seg selv. Vi må fremdeles hugge i 45°

 

29. Vi ser stokken ferdig meddrad og merka i novet. Rissa er forsterka med blyant.

Oppmerking hugging (80)

Hugging av meddrag, fra ett annet prosjekt. På botnahytta ser det ut til at både øks og en grøypekniv med u-form har blitt bruka.

Skjelterskjå. Bygging 052

Bildet viser en stokk (fra et annet prosjekt) med ferdig grøyp /meddrag.

Skjelterskjå. Bygging 008

Det er vanlig å ha dublunger, en type treplugger mellom stokkene i meddraget, dette har jeg ikke funnet i Botnahytta. Men det er ofte lurt å bruke dette. Dublunger stiver av bygget og bremser vridningstendensen i stokkene.

30. Her er stokken ferdig.

 

31. skisse av nov og oppmerking. Den rette linja som er stipla opp mellom meddragsmøta blir ikke merka på, men det er mellom disse punkta vi skal hugge ei rett flate. Ved hjelp av skissa prøver jeg å illustrere de punkta som er styrende for prosessen.

IMG_7279

Videoer som Arne Høyland har tatt fra nytømringa til Botnahytta.

 

Sletthogging med Steinar Mølster

Publisert den av Trond Oalann

 

Dokumentasjonsprosjekt for Norsk handverksutvikling og Hordaland fylkeskommune

English Version.

 

Bilebruk på Nakka Nikon 115

 

Steinar Mølster Bur på Nakka, ein veglaus gard i Voss kommune. I samband med eit anna prosjekt på garden fekk vi sjå den gamle bila etter bestefaren til Steinar. Bila har eit skaft som er satt skeivt i forhold til eggen. Dette er ei type bile som ein ser rundt på gardane i Hordaland, det er ikkje ein vanleg form. Dei mest vanlege bilene har rett skaft. Forsøk med å få ei forklaring på desse skeive skafta har som oftast resultert i ganske merkeleg teoriar. Steinar hadde sett bestefaren bruka denne bila når han var ung, det var bakgrunnen for dette prosjektet. Vi ville prøva ut denne teknikken i praksis på bakgrunn av det Steinar hugsa. NHU ville stilla med middlar til timeutgifter og HFK ville kosta ei kopismiing av bila. Smeden Øystein Myre tok oppdraget med kopismiinga. Smiprosessen vart kopiert så langt det var mogleg og resultatet vart ei flott bile som etter utprøving kjennes veldig lik originalbila i bruk.

 

Bilebruk på Nakka Nikon 119

 

Deltakarene i prosjektet var Steinar Mølster som tradisjonsberar, Emil Thoresen Småland som lærling i tømrarfaget HFK og Trond Oalann som arbeidsleiar HFK. Vi byrja arbeidet med trefelling, tømmeret skal brukast til nye svilar* på eldhuset på garden. Vi felte med øks og stokksag og drog fram tømmer for hand med lekkjetunger.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Felling med stokksag: Steinar har lang erfaring med denne typen felling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

Bilebruk på Nakka Nikon 155

På veggen i stova på Nakka henger dette bildet som fetteren til Steinar malte litt før krigen. Bildet syner tunet, men og bukkene som Besten til Steinar brukte når han hogde stokkar til løa. (midt i forkant av bildet)

Steinar er her i gang med nye bukker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Under: bilde av Sjur Bergstad og kona hans, Sjur Bergstad var Steinar Mølster sin bestefar.

Bilebruk på Nakka Nikon 163

 

Når bokkane var ferdig la vi opp ein stokk og snorslo den. Vi prøvde ut snora etter Sjur Bergstad, med kvitt kritt på dette kunne vi snorslå rett på barken slik som Sjur.

 

Sjur nytta eit større og hardare krit.

Bilebruk på Nakka Nikon 143

 

Første steg med sjølve tilverkinga av stokken er noko som vart kalla klamphogging eller laskhogging, i praksis deler ein opp den baken (hunen) ein skal øksa av i ca 30—40 cm lengder. Tidlegare vart dette utførd med øks, men Sjur hadde ei god bogesag som han nytta til dette, berre der stokken var tynnast hogde han laskar med øks. Sjur var aleine på dette arbeidet medan dei andre på garden hausta gras. Knut Øvstedal frå ei bygd på andre sida av Evangervatnet fekk sjå ein del på slik tilverking av stokkar når han var ung. I Øvstedal nytta dei bile med vanleg rett skjefting og dei sto overskrevs på stokken. Det interessante med arbeidsmåten Knut beskreiv var at dei var to mann i saman på stokken.

 

Her demonstrerer Steinar metoden som Sjur nytta med å hogga hakka med stokken horisontalt, og vi prøver ut å sage hakka.

Knut fortel om ein arbeidsprosess som var svært innarbeidd. Laskhogginga føregjekk med at to mann hogg kvar sin gong på same hakket, stokken sto då slik at hakket vart i lodd. Når dei hogde av laskane brukte dei ei kraftig bile og ei stor klubbe dei kalla husklubbe. Ein mann held bila på lasken og den andre slår på nakken til bila med klubba. Når laskane var hogne av på dette viset gjekk begge i gang og sletthogde stokken med kvar si bile. Ein mann starta i rota og ein på midten. Teknikken med å stå to mann og laskhogga veit vi vart nytta andre stader i Noreg men og elles i Europa.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Vi har nytta denne metoden som Knut synte oss, det er ein god arbeidsmåte. Å væra to saman på dette viset, resulterer i at ein kan arbeida ganske lett og variera arbeidsstillingen mykje. Men det er litt vanskeleg å få ordentleg dreis på denne tomanns-laskhogginga når stokken ligg så lavt, det er lett å hogga i bakken og ein får mest lyst å stå på kne for å sleppa å stå så kroket. Knut synte riktig nok ein teknikk der han kunne stå ganske oppreist med dette, men det krev ein stor del trening å beherska dette. Derimot var denne tomans laskhogginga ein svært effektiv og gunstig arbeidsmåte når ein har stokken i riktig høgde for å nytta den skeivskjefta bila etter Sjur Bergstad, vi prøvde ut dette litt. Med tanke på at dette er en svært utbredt måte å laskhogga på er det vell rimeleg å tru at dette og har vert ein nytta arbeidsmåte i samband med bruk av skeivskjefta bile.

Laskane gjekk ikkje til spille, dei vart nytta til ved. Vi stabla opp laskane i eit vedla saman med den største flisa. Det vart eit lite vedla berre av desse to små stokkane.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Bilebruk på Nakka Nikon 061

Laskane skal hoggast av om lag ein halv tomme frå streken, til dette arbeidet nytta Sjur den same småbila som han nytta til sjølve laskhogginga.

 

Når vi starta med sjølve sletthogginga vart den skeivskjefta bila tatt i bruk. Det vart ei heilt anna oppleving en å bruka rettskjefta bile og lav stokk, her vart ein ståande med rak rygg. Og det føltes som ein kan arbeida i lang tid med denne teknikken utan å verta trøyt i ryggen. Ei ulempe er det antakeleg i forhold til at ein her står i større fare for å hogga seg i beina, det at eit eventuelt hogg kjem høgare opp på kroppen utgjer og ei ekstra fare. Ein skal ikkje overdriva denne faren, sjølve arbeidsmåten inviterer til rolege og kontrollerte rørsler. Det er viktig å finna seg ein rytme og arbeidsmåte som sparar på kroppen slik at ein kan arbeida jamt dag etter dag. Steinar meinar at det er viktig å holda armane inntil kroppen for å minska belastninga på skuldrene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Når ein kjem i motved med ei vanleg bila snur ein berre heile kroppen, dette er lett når ein står overskrevs, men denne skeive bila er slik at ein er tvungen til å stå på same sida heile tida. Dette var uproblematisk i forhold til mindre område med motved slik det var på desse stokkane. Det var berre å tilta skjefte ned i bakkant og hogga seg framover eit stykke slik som på bilde.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Korleis dette blir om ein får ein stokk med veldig snara ved i feil retning er eg usikker på , det må prøvast. Men det finst slike skeivskjefta bile med skaftet andre vegen, om dette er til venstrehente hoggarar eller om det og kan vera for venstrevridde stokkar er eg usikker på. Mest sannsynleg vil eg tru det går greitt med ei slik høgrehendt bile i dei aller fleste høve. Og at ein i spesielle høve då heller brukar rettskjefta bile og lav stokk. Dermed er det nok sannsynlegvis bile for venstrehente desse med skaftet andre vegen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

Rapporten til smeden

Undertegnede, smed Øystein Myhre, har på oppdrag fra Hordaland Fylkeskommune v/ Bygningsvernavdelinga og tømrer Trond Oalann, smidd en kopi av ei Hordabile. Originalbila har vært i smia mi og er velvillig utlånt fra privat eier.

Denne bila er smidd høyreskakk i skjefteretningen slik at eksisterende skaft på originalbila akkurat stryker på utsida av skjegget.

Sentrale mål på bila: høyde257, eggbredde 210, nakke 80×32, skafthull 60/52.

Etter gode undersøkelser valgte jeg å starte med øksenakken og skafthullet, smidd i ett stykke utifra ståldimensjonen 25×75.Stålet ble stuket til 90×35, deretter kløyvd og doret til originalt skafthull.

Under skafthullet essesveiset jeg på et stål med dimensjon 15x100x120, så ble mellomstykket smidd ut til 220 mm lengde, så fjernet 40×220 av bilas undre del.

Dernest smidde jeg en stålsatt underdel på 40x10x220, denne essesveiset jeg til øksas underdel, etter dette ble øksa smidd ut 5-10mm større enn originaldimensjon, pusset, stelt og filt.

Øksa er normalisert 2 ganger og herdet ved 800grader i varm rapsolje, dernest anløpt 2x 1time ved 240 grader

Slipt, brynt,prøveskjeftet, prøvehogd.

4 dagers arbeid i smia + undersøkelser, faglige diskusjoner,rapportskriving og bildedokumentasjon.

 

Øystein Myhre, smed, Myhresmia as, 27.august 2011

http://handverksinstituttet.no/Stipendiater/Smedens-blogg

Konklusjon:

Dei skeive bilene ein finn på ulike gardar i Hordaland er spesialverktøy til sletthogging av tømmer. Dei er i høgare grad spesialtilpassa til ei oppgåve en dei rettskjefta bilene som er meir fleksible i bruk. Dei skeive bilene med den høge stokkplasseringa fungerar svært godt i samband med tomans laskhogging eller nibbhogging som og er ei nemning for dette. Bruken av desse bilene er svert lik bruken av ei sakseslipt bile med skeiv skjefting. Spora ei slik skeivskjefta bile setter i stokken vært i stor grad lik spora etter ei rettskjefta bile med lav stokk. Det skulle derfor vera uproblematisk å nytta denne arbeidsmåten i samband med eksempelvis restaureringa på Bryggen i Bergen eller andre tilsvarande bygg. Dette gjer ei moglegheit for variering av arbeidsstilling, og kan dermed nyttast som eit HMS tiltak. Det bør då vurderast ei vernebukse med tjukt skinn eller liknande. Buksa trenger ikkje vera med jerninnlegg, to lag med tjukt seigt skinn vil antakeleg avgrensa skadane frå eit slikt ”lett” hogg frå ei bile. Sjølve arbeidsrytmen og arbeidsstillinga er viktigaste tiltaket for sikker hogging. Det er antakeleg sjølve laskhogginga som utgjør den største faren, då brukar ein ganske stor fart på øksa. Teknikken med å legga stokken slik at hakket vert horisontalt er antakeleg sikrast.

Klikk innpå den flotte bilesamlinga til Arne Høyland.

https://www.miljolare.no/aktiviteter/kulturminner/vart/resultater/?a_id=702001

 

 

 

 

 

 

 

 

Grindbygging etter tradisjon i Hordaland

Publisert den av Trond Oalann

Grindbygging

IL 43

Tradisjon

Arbeidsmåtane vart tradisjonelt overførde frå mann til mann og mellom generasjonar gjennom felles arbeid. Språket blir fattig som formidlar av handlingsboren kunnskap. Mange handgrep og lure triks blir for omstendelege til å ta med i ein tekst. Ein elles erfaren handverkar vil vonleg kunne byggje eit grindbygg gjennom å lesa dette. Arbeidsgangen og alle knepa som høyrer med, finn du lettare ved felles arbeid med erfarne grindbyggarar.
Dei ulike beresystema våre har eigne særleg tilpassa arbeidsmåtar. Arbeidsmåtane er kjenneteikna ved ei spesiell rekkjefølgje i arbeidsgangen. Vi har fått overlevert svært godt innarbeidde mønster, mønster som går i ei samanhengande rekke frå tidlegare generasjonar. Arbeidsmåtane for grindbygging er hovudsakleg dokumentert i Hordaland; eg vil tru dei i grove trekk var nokså felles for byggemåten. Språket som er knytt til dette, er ein viktig del av samanhengen.
Arne Berg (Berg 1984) og Olav Tveiten (informant for Arne Berg) var sentrale personar som tok tak i dei gamle arbeidsmåtane og sikra dei for seinare generasjonar saman med språket som høyrde til. Ein film som blei tatt opp på Osterøy, Stavbinding og brakekledning, var ei viktig årsak til at grindbygginga vart teken opp att. Ei kulturgeografisk registrering på Vestlandet på slutten av 1930-åra (Kloster m fl 1943 heretter KRV) er eit materiale som eg støttar meg til i denne artikkelen, i tillegg til kontakt med nokre tradisjonsberarar. Rune Revheim (f. 1942), byggmeister frå Osterøy, har i seinare tid vore ein viktig formidlar av grindbygging.
Forsvann arbeidsmåtane i takt med bila?
Om ein bygger grindbygga av saga material i faste dimensjonar, blir det enklare å rekne ut samanføyingar på førehand. Mykje av arbeidet med tilpassing kan då gjerast enkelt etter mål. Det kan tenkjast at dei gamle arbeidsmåtane og oppmerkingssystema forsvann med overgangen til saga material, sjølv om byggemåten vart brukt endå ei tid.

 IL 50

Grindbygginga har eit stor utbreiingsområde. Ordbruk, namn på delar og arbeid varierer ein del, men mykje er felles. Meir omfattande gjennomgang av nemningsbruken er gjort under omtala av dei ulike systema. Her er nokre døme:
  • Ein bete som er fastbunden til to stavar med snedband, heiter eit stavepar (KRV, Masfjorden).
  • Andre nemningar for det same er grind og reise (KRV, Nessa i Nedstrand).
  • Grinda kan vera reisverket utan sperrer (KRV, Masfjorden)
  • Heile reisverket heiter løegrind i Romsdalen.
    • Til grinda høyrde stavar, betar, stavlægja og sperre (Olav Tveiten)
    • Rommet mellom grindene har namn som golv, rom og brøt.
  • Haldor O. Opedal (Opedal) skriv: Tverrgrindane var smale, so sperret kom te kvila med midtluten på stavlægjone. Under sperrendane reiste dei langgrindar. Hakket i stavlægja kan heite sperreskåre og refsingahogg. Hakket i sperra kan heite sperrehakk og sperrehogg.Språket er ein sjølvstendig del av den bygningskulturen som vi tek vare på. Vi lyt ta vare både på bygga og det språket som høyrer til. (Hermt etter Jon Godal i samtale) 

 

  • For ikkje å forvirre vil eg her bruke nemningane eg er vand med i Nordhordland. Men eg vil oppfordre lesaren om å bruke lokale variantar.
  • Det som vi i den skriftlege samanhengen helst vil kalle 3/5 røsting, kan heite femtaraust og nevrarøys. At det heiter nevrarøys, er interessant. Det fortel oss at det var nevra ein tenkte mest på når det galdt takfallet, og at det som i andre område kallast treungsrøst (34o), har vore vanlegaste takfallet med never og torv som tekking. Om det vart bygd for helletak, var det oftast brattare reising.

  •  

Om material til grindbygg

Arbeidet med eit grindbygg startar i skogen. Det vart normalt bygd av material frå staden. Det har vorte nytta mange ulike treslag, spesielt mindre bygg og bygg i trefattige strøk syner stor variasjon i val av virke. I tillegg til furu finn vi bjørk, or (older), osp og selje. I delar av Nordhordland var mørkolder (svartor) mykje bruka til bygningsvirke. Mørkolderen tolde det store beitepresset. Kledningen til desse bygga var brakekledning, oftast med dropeheller nedst og helletekking (røystak). Særleg utløer og liknande vart bygde utelukkande av stein, brake og older. Dette syner korleis materialane som var til rådvelde, påverka løysingar og byggjetradisjonar.

16 5 13 027

Bilde: Løe, Havrå Hordaland

Sjølv om variasjonane er store, vil eg peike på nokre hovudtrekk.
  • Gamle, store bygg har oftast gjævare material og nøgnare arbeid. I ein del eldre løer finn vi store stavar av god furu med avfasa kantar Desse er gjerne frå 1600- talet.

Befaring med Jon. 15.5.2010 068

Bilde: grindverk fra 1651 Lindås Hordaland.
  • Småe bygningar og skogfattige strøk har ofte fleire ulike treslag og godt utnytta materialar, her finn ein mange kreative løysingar.

 

Kornelius Minne 001

Bilde: Torvhus på Tausamyrane i Arna.
  • I dei indre bygdene er det oftast nytta meir furu, og bygga har grovare og betre material.
  • Materialen er hoggen etter dimensjon, mykje vasskant.For å styrkerekne eit grindbygg er det mange omsyn som må takast. Breidda på bygningen er det viktigaste einskildkriteriet. Om breidda går opp, aukar påkjenningane mykje. På breie bygg er det viktig å senke avstanden mellom grindene (golvlengda). Taktyngda og takfall er òg avgjerande, både med omsyn til styrken i konstruksjonen, og særleg med tanke på vindlaster. Det trengs tunge tak og bratt røsting om det skal tola sterk vind. Eldre bygningar kan vera ei god rettesnor for kva som fungerer i området og kva som ikkje gjer det.Erfaring og kunnskap vil etter kvart gjera oss i stand til å vurdere kva som passar i kvart enkelt tilfelle. Hugs at vankant gjev sterke materialar og ein eigen karakter på bygget.
  • Betane skal først og fremst tole strekk. Særskilte omsyn er tekne for å få sterkt betahove; veden ned mot rota er sterk. Det har òg vorte nytta kvist og greinkløft i betahovudet. Når det ikkje skal vera golv oppå betane, er det ofte brukt langkrok. I naust mellom anna vart det nytta ein stokk med krok for å få høgd til båtstamnen. Vi finn mange døme på at betane er øksa ned i same dimensjon som betahalsen. Då sette dei av ved til betahovud i kvar ende: slike betar er smekre og fine å sjå til.
  • Stavlægja på små bygg er ofte gjorde av overraskande krokut vyrke. På større bygg treng ein beinvakse vyrke og helst med lita avsmalning. Stavlægjene er ofte to halvkløyvingar av same treet, særleg gjeld dette nord i området.I Hardanger, der ein har spesielt tunge helletak, ser det ut til at sperra er noko større enn elles i området. Der er det ikkje uvanleg at sperra ligg med rotendane opp dersom det er sval på bygga; truleg er dette gjort fordi spennet her blir lengst oppe og kortare nede i svala. Ofte er sperra flatøksa på tre kantar, då slik at dei er nærmast runde i toppen. I mindre bygningar er sperra ofte berre rydd på oppsida. I dei nyaste bygga med saga material kan dei vera saga på fire sider.  Dei myndigaste stavane i hjørna, sa Knut Øvstedal (1933), tradisjonsberar frå Bolstad, Voss kommune.
Sperrer i dei mindre bygga er ofte krokute og av ymse slag vyrke, ofte svingar dei mykje sidevegs. Større bygningar har som hovudregel furu til sperreved og til vanleg er dei av spesielt utvalt vyrke. Det er då snakk om tre som har stått i tette bestand. Dei har lite kvist på stamma og dei er særskilt tettvaksne. Oftast er sperra ikkje større enn 4-5″  i toppen.
  • Snedbanda varierer sterkt i utforming innanfor grindbyggingsområda. Den nordlegaste delen av området peikar seg ut med lange doble band med rotkrok. I Hordaland har vi oftast rette korte band, men òg variantar med ein boge som vender ned.
  • Til stavane er storleiken viktigaste krav; især trengs det god, sterk ved i stavøyra. For å få nok ved til fellingane og sterk ved i stavøyra er stavane oftast snudde med rota opp. Ofte finn vi stavar som er runde nede og firkanthogne oppe. I dei eldste og største løene finn vi fint arbeidde, grove stavar med rotenden ned. Unntaksvis ser vi sultre (greinkløfta tre) brukt som stav med greinkløfta som grøype (sjå ordlista) for beten.
  • Vi har ikkje overlevert reglar for dimensjonen på tømmeret i høve breidda på huset. Det vi har sett, tyder på at tømmeret til bete og stavlægje gjerne kan vera noko i retning av tommen på alna, ti tommar tjukn i ti alnar breidt hus (6 m). Vi lyt likevel gjera atterhald for tilpassing til takfall, tekking og lokalt klima. Ti tommar tjukn passar då best på stavlægja før ho blir saga/hoggen.

  • Det første vi gjer på byggeplassen, er å vurdere og sortere materialene.

 Før sjølve bygginga byrjar, er det nyttig å ta ein gjennomgang av materialen. Vi sorterer betar, stavar osb. og avgjer plasseringa i bygget. Sjå til at alt nødvendig vyrke er på plass. Det er viktig at materialen i bygget får ei god og symmetrisk plassering. Kapp riktige lengder med litt overmål og plasser materialane så dei ligg klare for arbeidet som no byrjar.
  • Tidlegare vart oftast stavbindinga utførd i tufta. I andre tilfelle er det best å gjera dette arbeidet på ei flate i nærleiken. Sperrene vart oftast nytta som underlag for samanbindinga av bygget. Vi legg dei på tvers av husretninga, og i full breidd, slik at vi får eit nokså plant underlag. Det er ikkje nødvendig å ha det vassrett, men det forenklar oppmerkinga noko.

IL 3

Illustrasjonen viser utlegginga av stavlegje og stavar med sperra som undererlag.
Stavlægjene skal no leggjast langsmed midten av tomta og skøytast om det trengs. Vanlege skøytar på stavlægja er bladskøyt, skrå bladskøyt (det same som skaring), hakeskøyt (det same som hakeblad) og skrå hakeskøyt (det same som hakeskøyt). Bladskøytane er nytta både liggande og ståande. Låseskøyt er òg nytta i nokre sjeldne høve. Dersom det er låseskøyt, er det vanleg med ein variant utan hake og med loddrett nagle på midten (sjå fig.).
Plasseringa av skøyten er viktig. Vanlegvis er han plassert rett ved sida av staven eller oppå denne. Om det knip, kan skøyten dragast ut mot et snedband. Stavlægja tek opp eit stort press frå sperrene, presset verkar på ein måte som vil vri stavlægja rundt. Spesielt stor blir denne krafta på låge og tunge tak. Dette lyt vi ta omsyn til med skøytane. Dei lyt sikrast med kraftige spikrar eller naglar. Skøyten kan ikkje festast permanent endå. Førebels berre borar vi for spikrar eller naglar.

 

Stavlægjene skal no liggje langs midten, med dei sidene som skal bli oppsida, mot ein annan, og med dei som blir utsida, opp. Vi rettar dei inn så dei ligg beint og stødig i begge plan. Når dette er gjort, skal dei festast mellombels. Vi klossar mellom dei slik at dei ligg stødig og med jamn avstand. Vi kappar stavlægja. Eventuelle utstikk i gavlane må då takast med. Utstikket er lite. Ofte går stavlægja berre sperrebreidda utom staven. Vi tilpassar då eit nagleband på beten, slik at kledningen kan spikrast direkte på sperra. På denne måten vert det ikkje utstikk i det heile på gavlane; vindskiene blir spikra direkte på kledningen. Om du skal byggje, sjå gjerne etter dei lokale skikkane der du held til.

IL 013

Illustrasjonen  syner stavlegja med sperrehakk som stikk ut over grinda.
  • Når stavlægjene er på plass, skal stavane inn i tufta. Vi tenkjer oss veggene liggjande, klare til å bli reiste opp.
Vi høgg grøype for beten i stavane før vi legg dei på plass. Men ikkje i full djupne endå, berre slik at vi har rikeleg for lengda på stavøyra. Det blir nytta ein skant (vestlandsnemning for mal) til oppmerkinga for grøypene i staven.

IL 4

Illustrasjonen syner merking av grøype (utorhakket for beten i staven) vi ser og merke for melombels djupne og anntatt ferdig djupne.
Stavane må no liggje som dei skal vera når bygget er ferdig. Dei må liggje i vinkel til stavlægja, og eventuelt spenn (dvs. kor mykje stavane skal skreva / vera ute av lodd i lengderetningen av huset) må målast ut. Ein stor vinkel av 1 x 4” bord er nyttig for å vinkle stavane.

Spennet kan målast på fleire måtar. Før vart det bruka ei snor til å måle spennet. Dei drog då snora frå nedre enden av staven, tvers over tufta til nedre enden av tilstøytande stav. Ved å måle avstanden til snora ved øvre enden på stavane og løfte dei nedre endane av stavane kan vi rekne oss til og justere spennet. Det er då viktig å kontrollere at spennet er om lag det same på begge stavane.

 

IL 6

IL 5

Illustrasjonen syner måling av spenn.
  • Om arbeidsplassen er om lag vassrett, er vater og rettholt nyttig til å måle spennet. Kor vidt stavane har spenn, eller kor stort dette er, varierer ein heil del. I Nordhordland blir det sagt at på ei løe skal spennet svara til størrelsen på betahovudet, om lag 5”–6”. Ofte blir dette mykje. I Masfjorden vart det ifølgje Kloster mfl (1943) sagt at eit par tommar var høveleg: Dei sa det om eit hus som var vidare uppe enn nede, at det stod og fraus. Spennet varierer med tid og stad. Det kan vera grunn til å sjå på bygningar i eige nærområde.

 

 

  •  Når alt ligg på plass, kan ein merka opp fellinga i staven for stavlægja, djupna variere ein heil del. Å fjerna om lag ⅓ er høveleg. Uttakinga blir ofte merkt med ein skant.I stavlægja tek ein ut for stavøyra, om lag 1” til 1 ½” djupne. Dersom det er vankant på undersida av stavlægja, blir ho no felt ned på staven for å få bereflate.

IL 7

Merking av felling mellom stav og stavlegje med skant.

 

IL 17

Ferdig felling mellom stav/stavlegje.
  • Legg alt på plass att, og kontroller vinkel og spenn. Vi festar alt godt med haldhakar og sprøysebord. Slurv med fastgjeringa her fører til at samanføyingane går frå kvarandre når ein tilpassar og bankar i snedbanda. To snedband på kvar stav, eit på langs og eit på tvers, er vanleg. På langsida er det vanleg med eitt eller fleire opne rom utan band. På eit bygg med fire grinder, slik det er vanleg i mange løer, er det eit ope rom på midten.

IL 9

 

IL 05

Merking av snedband med skant.
  •  No merkjer vi og feller snedbanda mellom stavar og stavlægjer. Banda kjem altså på utsida. Ofte ser det ut til at fellingane på snedbanda er delte, slik at ein tek ein tredel av tjukna på bandet ned i stav/stavlægje og ein tredel av i bandet. ⅓ av bandtjukna vil då liggje utanfor stav og stavlægje. Snedbandet vil, avhengig av storleiken på stavøyra, liggje på skrå i forhold til planet på stav/stavlægje. Vi løyser problemet med ei skrå felling i bandet og ei flat felling i stav og stavlægje. Då er det greitt å merkje opp med ein skant.
  • Det finst mange variantar av utforming og fellingar; vi har felling med draghakk og spord (svalehale), i tillegg til vanlig rett innfelling, som er den mest brukte.
Ulike innfellingar av snedband.
  • Nord for Stad er det vanleg at eitt eller fleire band ligg på innsida. Dette lyt løysast anten ved mellombels sprøysing (skording) eller ved at halvparten av banda kjem på utsida og resten kjem på innsida etter at bygget er reist. Undersøk den lokale tradisjonen.

 

  • Når snedbanda er på plass, borar vi for naglar og merkjer alle delane. Merkjesystema varierer mykje frå stad til stad. Merkjer du grindene med 1, 2, 3 osv. og i tillegg ein himmelretning for kvar langside, har du god kontroll på delane. Skal det spikarslag (nagleband) for kledning, må dei fellast inn og merkjast no. Før demontering er det òg lurt å merkje for plasseringa av sperrene. Dei ligg gjerne med to gamle alen mellomrom (110 cm). Inndelinga må justerast slik at det blir ei sperre i kvar ende, og elles blir det fordelt så dei ikkje treffer stav eller snedband.
  • Vi legg deretter snedband og stavlægje utom tufta, nær der dei skal plasserast i bygget. Då er dei enkle å taka att.
    IL 010 Langveggane er ferdig og klar for merking og demontering.

 

  • Grindene

No skal vi til med grindene. Vi snur stavane i lengderetninga og legg dei utmed kanten av tufta, klar for felling av betar. Er det store grinder, lagar vi dei der dei skal reisast. Det må takast omsyn til kva side som skal ha snedband. Denne sida må liggja opp. Om grindene er små, slik at dei er lette å handtere, kan vi byggje dei oppå kvarandre. Det viktige målepunktet er avstanden mellom stavøyra. Det skal vera det same på alle grindene. For å koma til med merking av stavar og betar må det leggjast ut slik det skal bli. Vi legg stavane først og deretter beten oppå og i rett posisjon.

IL 011

Illustrasjon: vi legger ut stavene med betene oppå for merking.
Om det er nok ved til det i beten, blir denne trekt opp slik at den får eit hakk i seg for stavlægja. Hakket skal låse stavlægja så ho ikkje vrir seg av presset frå sperrene. Der det ikkje er ved nok i beten, blir det nytta bråtastykke. I Hardanger og delar av Nordhordland vert det i staden nytta ein toll, ein stor plugg som låser stavlægja. Mellom tollen og stavlægja kan det strammast med kile. I nokre høve vart det heller hogge eit hakk for tollen i stavlægja. Ein annan variant er ein kort stokk festa oppå beten som eit bråtastykke, berre at han grip over stavlægja (Sunnmøre)
Illustrasjon: ulike måter å låse stavlegja mot beten.
Om det skal vera spenn på stavane på tvers av bygget, måler vi ut det no. Når alt ligg riktig, kan vi overføre mål frå stav til bete, og frå bete til stav. Loddstokken høver godt til dette. Vi skal merkje for djupna på grøypene i staven, lengda på betahalsane, og for betahovuda.

IL 016

Illustrasjon: Merking av felling mellom bete og stav.
Om beten har vankant under, høgg vi til skarpkant der han skal liggje mot staven. Om beten har ein boge, kan det gjerast slik: Vi finn kryssingspunktet mellom bete og stavlægja, i begge endar og i den høgda der stavøyra byrjar. Snorslå mellom punkta! Dette blir ei innrettingsline som skal liggje omlag i vater når bygget står ferdig. Storvinkelen blir nytta til å måle ut spennet på stavane frå denne linja, eller direkte frå overkant om dei er beine.

Skanten som vart nytta då vi merkte for grøypa i staven, kjem no fram att, denne blir nytta til oppmerking av betahalsen. Betahalsen skal ikkje vera trong i staven; då blir det tungt å få i hop, store flater og mykje friksjon.
No kan fellingane gjerast ferdige. Grinda blir sett saman og spennet på stavane justert. Beten kan festast til staven med ein stor nagle. Det er om å gjera å passe på at denne naglen ikkje råkar mergen i staven. I eldre bygg kan vi sjå at naglen nokre gonger har ført til at staven er kløyvd i øvre delen og dermed har svekt stavøyra. Det må sprøysast slik at stavane ligg roleg når vi feller og fester snedbanda som no blir sette fast for godt.

Neste punkt er hakket for stavlægja i beten, eventuelt bråtastykke eller toll. Om arbeidet er gjort i tufta, kan grindene reisast direkte når alle er ferdige. Dersom arbeidet er gjort utom tufta, er det viktig å merkje alt før demontering og flytting. Før vi reiser grindene i gavlveggane kan det og vera lurt å felle inn eventuelle saumdrigler (spikarslag).

Takfallet på grindbygga varierer med tekkinga. Det vanlegaste var nevrareis (reis for never og torv). Då er sperra 3/5 av husbredda. (Det svarar til 34°.) I tilegg finn vi reisinga 2/3 (41°) og 5/8 (37°), som ser ut til å vera det mest brukte takfallet til helletekking og teglstein. Brøkane viser til forholdet mellom senteravstanden på stavlægja og lengda på sperra mellom møne og sperrehogg.
Fleire kjelder syner ein måte der dei reknar tommar sperrelengd per alen husbreidd. ”Dei gamle rekna 15” på alni.” (Kloster m fl 1943 (KRV))  (15/24 = 5/8 som svarar til den mykje brukte 37°.)

Ein variant, som mellom anna vart nytta til utløer, er slik: Legg øksa på ei sperre og løft henne i enden til øksa tek til å skli. Det skal verta høveleg vinkel for never og torv (Lars Brekke, Granvin, pers.info.). Avstanden mellom sperrene varierer frå 80 til 120 cm, tilsynelatande med 110 cm som ei norm det blir variert frå. Vi må gjera ei samla vurdering. Mellom anna vil breidda på huset, styrken på sperrene vekt, på taktekking, tjukn på tro og sutak verke inn på kor langt vi let det vera mellom sperrene.

Vi brukar ei grind, eit stavepar, når vi merkjer sperremalen. Måla vi treng, er på grinda. Ved å måle mellom stavøyrene kan vi enkelt rekne oss til senteravstanden mellom stavlægjene. Tidlegare vart det nytta ei snor til å måle avstanden mellom stavlægjene. Med snora kunne husbreidda setjast av på eit bord, og dei kunne nytte snora til å rekne ut sperrelengda. ”En tok en snor av lengde som husets bredde, la den 5-dobbelt, 3 deler av den var sperrelengden” (Vreim, 1940).

IL 019

Illustrasjon: det er praktisk å legge ut sperre malen for merking på grinda.
Ved hjelp av tre bord lagar vi ein trekant, slik at vi får mal for sperre med sperrehakk, og mal for sperreskåre (hakket for sperra i stavlægja).

 

IL 020

Illustrasjon: Detalj av malbord for sperr og sperrehakk.
Den delen av sperra som er utom veggen (sperreskjegget), varierer mykje i eldre bygg. Skal det vera sval, blir det langt frå sperreskåre til sperreende. Ein brakekledning vert fort 8” tjukk. Skal opplengjer eller saumdrigler leggjast utanpå eller mellom stavane? Det er mange vurderingar som må gjerast før vi avgjer forma og lengda på sperra utom veggen.
Når vi brukar malbord for sperra, er ryggen alltid utgangspunktet. Normalt har sperrene vankant under, og dei vert dermed ulike på høgda. Alle mål er difor i forhold til ryggen, der sperrene må vera jamhøge når dei er monterte. Vi legg sperra på to bukkar med ryggen ned og malbordet ved sida av. Då kan vi merkje sperrehakk og samanfelling i mønet direkte over på sperra.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Illustrasjon: vi ser sperret med malbordet på sida og merking med tømmermansvinkel.
I mønet vart det til vanleg nytta klauv og tapp, desse skal snuast annakvar i bygget. Når sperrene har vankant under, må dei anten tilpassast eitt og eitt sperrepar i mønet, eller vi kan hogge alle ned til ein fast dimensjon der dei møtest i mønet. Då kan dei nyttast om einannan. Merk for dette på malbordet.

IL 021

Det er ikkje vanleg å feste sperrene saman i toppen eller å feste dei i stavlægja på grindbygg. Tung taktekking var ein del av heilskapen.
Sperreskåre
Hakket i stavlægja for sperra vert kalla sperreskåre eller refsingahogg. Det er fleire variantar av utforming.
Illustrasjon: ulike former for sperreskåre.
Storleiken på bygget, og dimed storleiken på stavlægja, er med på å avgjera utforminga av sperreskåra. Ein enkel variant som høver på små bygg, kan fort svekkje stavlægja for mykje på store.
Kritsnora fungerer bra til å merkje for sperreskårene. Sett ein strek for kvart ytterpunkt i hogget.

 

SONY DSC
SONY DSC

Bilde: stavlegjene med merking for sperreskåre.
Reising
Vi tek med eit sitat frå Suldal (Kloster mfl KRV 1943):
”Dei bruka ein lang, tynn stokk dei kalla kolv. Denne hadde eit hòl tvers gjennom i den eine enden, og i dette holet var der smett eit tau som so var snurra om slindra. I fyrstningi lyfta dei og skauv etter i kolven, og for kvar gong dei skulde skifta tak, måtte kolven setjast godt nedi; då var det gjerne berre den som heldt (reisa). Hadde dei fyrst fått reisverket på hell, gjekk dei fleste yver på andre sida og drog i tau som var festa til slindra. Men heile tidi skauv folk etter i kolven (el. kolvane) og passa godt på at dei fekk feste i marki – om det skulde trengast.”

Og frå Nessa i Nedstrand:
”Ein laga fyrst ei reise (grind) og so la ein dei andre reisone uppå etter kvart og mælte etter dei. Ei reise = stavar med slinder (bete) og krossband.
Vanleg ”skuer” ein dei upp og ”skorer” dei upp når dei står. Men er dei svært store bruker ein ”tau” og ”tolp”. Ein stiva dei upp med ”jokker”.
Stavane stod på ”handsteinor”. Ein sette eit tau i eit hakk nede på staven og feste det i ein hake for at dei ikkje skulde skride av handsteinen. Ein bruka og ei ”skora” til å stemma staven upp med. Når reisone var sett upp, sleit ein upp stavleione. Fekk fyrst upp rota med tau utanpå reisa. Stavleione var òg øksa til på førehand. So ”bikka” ein og ”retta” og sette på skråband frå stav til stav.”

I Nordhordland vart òg desse stokkane til å reise grinda med brukte. Der heiter dei hempingasteng. Stonga var kjend og bruka over alt der det var spørsmål om å reisa store reisverk, men dokumentasjonen av dette er meir fragmatisk
Frå Sunnfjord til Romsdalen finn vi ofte nokre spesielle hòl på toppen av betane. Desse hòla er bora på skrå i den øvre kanten av beten, slik at dei kjem ut midt oppå beten. Oftast er dei eit hòl i kvar ende av beten. Nokre gonger eit på midten i tillegg. Kan dei vera spor etter ein annan reisingsmåte? Nokre av hòla har restar etter ei vidje.

Når grindene er oppe, vert stavlægjene lagde på plass. Stavlægjene kan dragast opp direkte med tau, eller det kan setjast opp sleipar/stokkar frå bakken og opp mellom stavøyra. Når stavlægjene er på plass, kan alle snedbanda setjast i. Ofte må det justerast litt både på høgde og anna for å få banda på plass i fellingane. Når alle snedbanda er feste, tek vi siste finjustering av bygget. Vi må sjå over kryssmål, vindskeive, høgder osb. Vanlegvis må vi løfte på stavane og justere med ulike haldsteinar. Tidlegare brukte dei då ein haldhake som dei slo i for å bruka spett på eller dei bora eit hòl som dei bruka vågmat og spett på. Desse hòla finn vi ofte på eldre bygg.

 

For at det ikkje skal stå vatn på haldsteinane, skal desse vera mindre enn tverrsnittet på staven og ha ei form som gjer at vatnet renn av. Om bygget står i ei hallande tuft, får stavane ulik lengde. Då er det lettast å reise i unnabakke.

Nagling

Til å feste saman delane i grindbygg vart det brukt trenaglar. Hòla for naglane vart bora heilt gjennom; tidligare vart husnavaren nytta til dette. Storleiken og utforminga på naglane varierer ein del. Ofte ser vi forseggjorde naglar med fine hovud. Vi  har inntrykk av at det har gått mange vinterkveldar til å spikke naglar, og at det vart lagd flid i dette arbeidet. Naglane vart laga av mange treslag: bjørk, svartor, ask, eik, einer og furu. Bjørk og svartor især er svake for mott. Ask er bra, men hard å arbeide i, og ikkje så varig som eik. Einer og furu er mjukare, furunaglar må vera al om dei skal vare. Eineremna må finnast nær ferdig dimensjon; det skal vera merg i ein eineplugg, elles vert han for sprø. På naglane synest det kva handverkaren står for.

Eksempelsamling, gammalt og nytt.

Fagdag- Synfaring med Vaksdal kommune- kulturminneplan

Grindbygging etter Sjur Nesheim.

Publisert den av Trond Oalann

Praktisk grindbygging etter Sjur Nesheim.
Dokumentasjonsprosjekt Hordaland Fylkeskommune 2012. Bilda er tatt av Einar Strand og Trond Oalann.
Sjur Nesheim født 1936 er frå ei gamal handverkarslekt på Nesheim i Granvin. Vi skal sjå litt på korleis dei bygde grindbygg i 1947 når tradisjonane framleis var levande men saga material med god presisjon var lett tilgjengeleg. I Granvin og mogleg også i større delar av Hardanger var det litt andre løysingar som var vanlege i samkomme mellom bete og stav. Slike små variasjonar vil ein kunne sjå gjennom heile grindverksområdet. Mitt inntrykk er at grindbygga var meir einsarta tilbake på 15 – 1600 åra og at lokale skikkar har utvikla seg med tida. Når ein har tilgang på saga material med ganske god presisjon og målfasthet kan ein arbeida på andre måtar en tidlegare, det opnar seg ein moglegheit for å arbeida meir etter mål og berekningar en tidlegare når nesten all merking vart gjort ved hjelp av parallellforskyving. Denne endringa galt ikkje berre innanfor grindbygginga men innanfor nærmast alt trehandverk fekk vi denne overgangen etter kvart som materialane gjekk over til standardiserte industriprodukt. I 1947 når den siste grindløa på Nesheim vart bygd, var dei mitt i, eller kanskje på slutten av ein overgangsperiode der det gamle handverket var på vikande front. Det var far og bestefar til Sjur som i saman med ein anna handverkar bygde den siste grindløa på Nesheim, tømmeret var køyrd med hest opp til Seim og dei skar materialen på den nye saga der, saga hadde eldrift. Når dei først hadde materialane på saga, skar dei inn på toppen av staven for betahalsen så langt det var mogleg. Vi ser spor etter dette på fleire av dei seine grindbygga, Knut Øvstedal frå Bolstad fortalde det same frå sine trakter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde 1. Bygget som vart satt opp på Nesheim i 1947:

HFK arrangerte eit dokumentasjonsprosjekt med Sjur, vi bygde ei lita troskytje av saga plantagran, dette var materialar som var blitt liggande etter eit vindfall i 1980 åra. Deltakarane på prosjektet var i tillegg til underteikna, Einar Strand, Marius Jektvik og Emil Thoresen Småland.

Bygginga:
Vi hadde saga material frå ei bygdesag slik som dei hadde i 1947, men materialen var ferdig saga så vi fekk ikkje skåre ut for beten slik dei hadde gjort det den gang. Dette viste seg å vera ei lykke sidan vi då fekk både sjå og bruka den gamle grindareven som Sjur hadde liggande.

Bilde 2+3. Bilda viser dobbel og enkel grindariv.

Vi starta med å legga ut stavlegja og stavane slik som vanleg, vi merka grøype på stavane for betahalsen med grindariven og høgde ut dette først, med skåren og jamn material slik som her kann vi merke heilt ferdig grøypa i full djupne med ein gong. Sjur Merker og hogger ferdig heile toppen på staven før vi går vidare.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 4.

 

SONY DSC
SONY DSC

Bilde 4 B.

Her ser vi at det er merka opp for den særeigne samanføyinga mellom stav og bete som dei nyttar i delar av Hardanger. På innsida av staven er det eit innhakk som beten skal kvile på, i tillegg blir det merka for den spesielle avsmalningen på stavøyrene som skal få beten til å «knipa» på stavøyrene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 5. Bildet viser en stav som er klar for å fellast i stavlægja.
Vi legger ut langvegganne som vanleg. Stavlægja og stavane skal leggast slik at vi teoretisk berre kan reisa opp langveggane når dei er ferdig. I Hardanger brukar dei ofte å ha stavane i lodd, så her skal det ikkje målast noko spenn, stavane må derfor ligga plant og dei skal vinklast mot stavlægja, dette må målast ut nøyaktig slik at stavane vert i lodd begge vegar når dei er ferdige. Når vi arbeidar etter denne måten må vi passe på at stavane ligger sånn at høgda på opninga for betahalsen blir riktig, her blir det altså høgda på beten minus eit hakk i beten for stavlægja, ofte 1 ½ – 2″. Hakket i beten for stavlæga er der for å låsa denne og forhidra at ho roterer ut i botn som følgje av utover trykket frå sperra, det er fleire ulike måtar å løysa dette på (teikning?) Bråtastykke eller ein stor nagle (toll) vart og bruka, i løa som var vårt forbilde hadde dei berre bruka ein stor spikar som sto på skrå frå stavlægja til bete.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 6. Her ser vi langveggane ferdig lagt ut og justert for oppmerking, legg merke til den store vinkelen vi har slått saman for anledninga. Frå venstre mot høgre, Sjur Nesheim, Emil Thoresen Småland og Einar Strand.
Veggen ligg klar for merking, vi skal merke utorhakket i stavlægja for stavøyrene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 7. Vi merker på stavlægja for stavøyrene, på begge sider av staven og mellom øyrene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 8. Marius Jektvik demonstrerer merking av djupna på fellinga i stavlægja, her kan vi bruke ein skant av tre eller for eksempel meterstokken om den passer.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 9. Emil sagar ut for hakka i stavlægja.
Når alle hakka for stavøyrene er ferdige legg vi alt tilbake på underlaget og justerer på nytt. Vi vinklar i forhold til stavlægja og siktar at alt ligg plant, Sjur er nøye på at staven ligger i riktig i forhold til høgda på betahalsen før vi hogger på snedbanda. Sjur som var arbeidsleiar på dette prosjektet såg til at nokon satt i gang å hogge i snedband medan andre begynte å laga mal for sperr og sperreskåre1 i stavlægja, på denne måten fekk vi stavlægja heilt ferdig med sperreskåre før vi byrja på grindene og kunne legge denne vekk.
1: Sperreskåre er hakket for sperra i stavlægja.
Innfo ramme her om merking av snedband og ulike variantar av felling?

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 10. Vi er i gang med å hogge på snedbanda, frå venstre. Trond, Sjur, Emil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 11. Snedbandet er klart, her skal det merkast for hakk i stav og stavlægja.
Når snedbanda er på plass og vi har bora for naglane er det på tide å taka langsidene frå kvar andre. Før vi demonterer er det viktig å merka kvar alt høver i hop, i tillegg bør det merkast på stavane for underkant stavlægja for her er det ikkje eit hakk for stavlægja i staven slik det ofte brukar å væra, dette merket er praktisk å ha når vi skal hogge saman grindane.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 12. Sjur borar for naglar.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 13. Det er lurt å merka plassering på snedband, stav og stavlægja.
Vi bestemte bredda på bygget og teikna dette opp på eit bord, då var det berre å rekna ut 3/5 delinga og slå opp sperremal med to bord.
Innfo klammer her om takreising (etter Godal) og utrekning.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 14. Vi målar og merkar for sperremal, samstundes merkar vi på tverrbordet for sperreskåra (vi har teikna opp bredda på bygget og stavlægja i 1: 1 på tverrbordet.)

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 15A. Detalj av oppmerkinga, legg merke til den ekstra skanten (kort liten bordbete med sperrehakk) vi har laga for å kontrollere sperreskåra undervegs i arbeidet.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 15B. Her har vi merka på sperreskåra i enden på stavlægjene og vi har slått merke med kritt. Då står det berre att å merke opp inndelinga av sperr (80-100cm) før ein kan hogge sperreskåre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 16A. Marius Jektvik til venstre, og Einar Strand merkar sperr, sperre ligg på »rygg» og malen på sida.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 16B. Merking av mønet og klauv/tapp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 16C. Merking av sperrehakk og sperrelengde.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 17. sperra er klar for tilhogging.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 18. Stavlægjene og sperra er ferdige.

Når stavlægjene og sperra var ferdig byrja vi å fella saman grindane / stavpara. Bredda på bygget vart bestemt når vi merka opp sperra og vi kan bruka det same bordet til å stilla bredda melom stavane etter. Beten blir lagt oppå stavane i riktig posisjon, vi vinklar stavane med den store vinkelen før vi byrjar å merke fellinga for betahalsen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 19. Grinda vert justert før merking av betahalsen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 20. Sjur ser over at alt ligger som det skal før merking.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 21A og b. Plasseringa av betahalsen er merka.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde 21 b.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 22. Når vi merka opp langveggen satt vi ein strek for underkant stavlægje på staven, no kan vi føre dette merket over på beten, merket viser djupna på hakket for stavlægja i beten.
For å merke sjølve halsbredda på beten er det praktisk å bruke grindariven.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 23. Marius merker for betahalsen med grindariv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 24. Marius og Einar hogger til betahalsen.
Systemet i Granvin med dei svakt avsmalnande stavøyrene er at beten blir felt veldig trongt, det skal væra så trongt av ein komprimerer veden i stavøyrene litt når ein banker eller strammer beten nedpå med tau eller spennsett. Når beten er nedpå borar ein og setter i naglen gjennom stav og betahals, (teikning?)
Sjur lagar naglane av hardved, han kløyver opp og hogger naglane firkanta på om lag same dimensjon som holet. Naglane blir deretter spikka åttekanta slik at det blir som eit lite hove på enden. Sjur påpeiker at naglane berre blir utsatt for tverrbelastning og at eit stor hove ikkje er viktig når ein naglar grindbygg.

SONY DSC
SONY DSC

Bilde. 25. Den eine grinda er klar for innfelling av snedband.
Snedbanda på grinda vert merka og felt på tilsvarande måte som dei på langsida. Denne grinda vert stødig sjølv med ganske korte snedband.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bilde. 26. Troskytja er melombels lagra på pallar, klar for montering på tomta.